Syk og mannen er dritt sur

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg er sengeliggende med feber. Hadde nesten 40 i feber i natt. Han har hatt babyen på ett år i dag. Mannen går bare rundt i sirkel og er utilfreds i timesvis inne. Fikk høre hvor lei han er og hvor sliten han et. Så nå spiser jeg paracet og skal ta leggingen. Vi har en aktiv krabat som kan gå, så ja, det kan være ekstremt slitsomt, men det må da være mulig å ta hånd om sin egen sønn en dag! 
 

Vi var i en konfirmasjon nylig og da sa min søster noe sånt son « kan du stresse ned og nyte et kakestykke? Mannen din må da kunne klare å passe sin egen sønn noen minutter?» Jeg vet jo at han hater hvert minutt og blir utmattet, så stresser hele tiden.

Etter konfirmasjonen kom klagene. Han var sliten og hadde måttet passe på han SÅÅÅ MYE mens jeg hadde kost meg med kake, og det var URETTFERDIG

Skal ta med gutten på en ferie snart, så skal mannen min få fri i 4 dager. Det kunne han aldri ha klart
 

Stort sett velger jeg å ha barnet vårt med på ting hver helg mens han gjør andre ting hjemme. Nå måtte han trå til og det er klaging om hvor utmattende det er. 
 

Han tar han med seg ut, men kommer tilbake etter toppen 30 minutter. 
 

 

Anonymkode: 8ea34...503

Tenk hvor fint det hadde vært om man visste hvor udugelige noen var, før man valgte å få barn med dem.

Anonymkode: ecd39...965

[Larissa 2]

Hvorfor i alle dager har du valgt å få barn med denne typen? Du skriver jo at han både er sær og bitter. Dette forholdet hadde jeg aldri i verden giddi og fortsatt. Kom deg bort, både for din egen skyld og barnets. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg var sammen med min eks i 7 år før vi fikk barn, likevel ble han akkurat som TS' mann da barnet kom. Hadde ikke i min villeste fantasi sett for meg det på forhånd. Han var en mann som var så omsorgsfull, gjorde sitt av husarbeid og matlaging osv. på forhånd. 

Anonymkode: f6f40...848

Jeg var sammen med eksen min i 4,5år før vi fikk barn. Samme skjedde her. Heldigvis ble han en god far når vi ble skilt…

Anonymkode: 0b152...64c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Han er bare sær. Nei, ingen venner. Familien bor langt vekke. Han er en fyr som trenger ekstremt mye ro og alenetid.

Anonymkode: 8ea34...503

..og da fikk du barn med han fordi...??

Anonymkode: 7e7aa...eb4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Jeg har ALDRI hørt om en mor, uansett om hun faaan meg er lammet i halve kroppen, som ikke greier å ta barnet sitt i 5 minutter slik at den andre kan få seg et kakestykke. Det er BARE menn som er så jævla egoistiske og stakkarlige. Og..ja, det provoserer meg så inn i det grønne. Jo flere av disse stakkarslige mennene som bare forlanger og ikke greier å stille opp jeg leser om, jo mer forbannet blir jeg. Og løsningen må være et verbalt spark i ræva av de verste, eller et reelt spark i ræva hvis de ikke tar seg sammen. Men det kan jo skje på en rolig måte. Men uke etter uke, måned etter måned med nagging,....det sliter bare mor enda mer ut. Ta et oppgjør, finn ut av hvordan det skal være. Må far sykemelde seg fra jobb, fordi han har psykiske problemer eller er utslitt ellers. Javel; Det må damer også gjøre. Vi må ordne opp. Det vi sjelden gjør- er å bare melde oss ut. 

Anonymkode: 8f613...0e6

Jeg er mor, og da jeg fikk fødselsdepresjon med yngste så var det akkurat sånn. Hvert bidige sekund alene med barnet føltes som ren tortur. Jeg kjente at jeg elsket babyen og ønsket det beste for henne, men samtidig ønsket jeg henne bare vekk. Vekk fra meg hvert fall. Siden det ikke føles helt ok å si høyt så prøvde jeg å bite tennene sammen og stå i det, men til slutt ble det så mørkt at det ble farlig for oss begge, og jeg måtte ha hjelp.

En del av behandlingen var nettopp det å melde meg ut til en viss grad, og at far fikk "hovedansvaret". Jeg skulle hvile, trene, spise riktig og gå i behandling. Jeg skulle selvsagt beholde kontakten med babyen og jobbe med samspillet, men far var der, og over tid skulle jeg jobbe meg tilbake igjen, men det tok tid før jeg var alene med ansvaret for henne i en halvtime eller mer uten mulighet til å bli avlastet igjen.

Konklusjon: Jo, selv mødre kan knekke slik at man ikke kan (eller burde) være alene med barnet sitt. Her har du altså ikke peiling utover egen erfaring, som heldigvis ikke har bestått av alvorlige depresjoner knyttet til barna dine.

Med min erfaring ville jeg derfor tatt en samtale med mannen og funnet ut hva og hvorfor, hvordan har han det, hvorfor kan han ikke være med barnet, hva tenker han osv. før jeg hisset meg opp og ga han et "verbalt spark i ræva".

Det TS beskriver er jo ikke normalt, selv ikke fra late fedre som ikke gidder å bidra. Altså, hun skriver at han nesten knakk sammen fordi han måtte levere barnet i barnehagen, så jeg tenker at det må være noe som tynger psyken her. En kjip pappa hadde vel heller droppet det og overlatt det til mor, eller bare blitt sur og muggen.

Anonymkode: e78c6...6fa

[AnonymBruker]

Det høres ikke ut som at han har det særlig bra?
Jeg vedder 10.millioner på at problemet ikke er barnet i seg selv.
Hvordan er forholdet? Ellers?

Jeg tror det er veldig vanlig for menn å ha det vanskelig i livsovergangen det er å få barn.
Det kan være vanskelig for oss også. Men vi håndterer det oftest bedre. Mannfolk får dessverre svært få råd eller snakker sammen om hva som skjer når man blir far. Vi kan lese bøker om alt som skjer med oss når vi blir mødre, både kropp og mentalt. Stort fokus på fødselsdepresjon osv - hos kvinner. Og en gang i tiden funket dette sikkert. Den gangen menn ikke hadde så mye med barna å gjøre. Så nå henger mye igjen, men samtidig forventes det fra alle hold at fedre i 2024 har MYE med barna sine å gjøre. Men menn snakker ikke sammen (noen få hederlige unntak finnes), ingen snakker med dem om å bli fedre, og er man litt sensitiv fra før... kan den overgangen være så dramatisk at man aldri finner sin plass igjen. Og der kommer rar og tilsynelatende dårlig oppførsel inn i bildet. Noen bli som barn selv, noen får en veldig trang til å flykte fra det hele, noen blir deprimerte osv. Jeg tror hovedårsaken er at ingen noensinne har fortalt dem hva som forventes av den nye rollen de får litt i fanget, og i mange av å vite hva de skal gjøre så blir det mye tull... og diverse engstelige reaksjoner på en omveltning av livet ingen har forberedt dem på. Jeg har faktisk oppriktig sympati for mann anno 2024. Noen takler det helt fint, og mye handler kanskje om nettverk. Ser at de rundt meg som har gledet seg mest til å bli pappa, og også håndtert rollen som forventet fra start er de som allerede har et nettverk av andre fedre rundt seg. Altså de andre kompiser allerede har gått inn i erfaringene, og der guttene faktisk snakker sammen. Ser det på arbeidsplassen blant annet. Guttene som fra svangerskapet diskuterte barnevogner virket ikke til å ha noe problem med å bli fedre. Men tror ikke de er i flertall. Dessuten mistenker jeg at vi også kan bidra sterkt til at det blir slik ved å skulle ha dette "for oss selv". Vi skal bestemme vogn, vi skal bestemme rom, vi skal bestemme seng, bilsete og ja...alt? Så selv fra lenge før fødsel kan nok en mann få inntrykk av at den babygreia er for oss damer og ikke for dem.

Og kanskje føler vi at det er slik også? Babyrgeia kan være gøy den når det handler om å poste babymager og babyshoppingen på instagram... mens etter 9 måneder uten søvn begynner vi definitivt å se mer realistisk på det nye livet og faktisk plutselig innse at det kan være greit å fordele denne byrden litt. Og da kan det nok også bli en ganske stor konflikt mellom det inntrykket vi har gitt mennene den første tiden, og hva vi plutselig snur om til å forvente - og aller verst, så tror vi at det skal de liksom bare forstå - av seg selv. Det gjør de fleste IKKE. Når vi har hatt totalt kontroll på denne prosessen, i noen tilfeller fra der de har stilt opp i senga ved en påvist eggløsning (!!), og frem til barnet i det minste er over på fast føde... så er det drøyt å forvente at de av seg selv plutselig skal forstå at vi selvsagt vil at de skal ta minst halvparten av jobben, i det vi også innser at dette da virkelig var litt av en jobb...

OG, i tillegg - så går de brått fra å være den de oppriktig gjerne elsker og er forelsket i sin prioritet nr 1, til å rykke ned til prioritet 2 eller kanskje til og med 3. For å lage barna putter vi mannen som pri 1...vi trenger noe fra han for å få det vi vil. så kommer babyen... den må jo opplagt bli pri 1. Og i tillegg forteller samfunnet 2024, at for å ta vare på barn, må man ta vare på seg selv. Så en selv må jo på plass nr 2. Og det er jo helt sant det også. Og dermed blir mannen kanskje en nr 3. Men med mye tid på hjemmebane kan det fort være at faktisk venner og sosialt sklir inn som nr 3... for mannen tar vi litt for gitt at er der, og savnet etter venner og sosialt utenfor hjemmet kan være stort. Men hva føler mannen? Ikke annet enn at han på relativt kort tid har gått fra å være nr 1 og høyt elsket, til å være nr tre, eller kanskje fire, og i praksis bare en barnevakt mens vi skal ta vare på oss selv. Det kan medføre kjærlighetssorg over at forholdet er tapt... det gode dere hadde... barnet, tross at det er elsket, kan sånn sett være en reell konkurrent. Og ingen har noen sinne fortalt en mann hvordan han skal håndtere dette... Det nest siste her sa min mann en gang i en høyst nødvendig samtale når forholdet skranglet i småbarnsfasen, at han følte seg bare som barnevakt og at han hadde mistet kona si. Han hadde litt rett. Så da måtte JEG ta MEG sammen, og prioritere han høyere. Og det gjorde virkelig stor forskjell. 

Så til TS: Har dere snakket skikkelig sammen? Har du spurt hvordan han har det i sitt nye liv? Og vært åpen for å faktisk lytte til han, uten å si "jamen" og "men" og "du må da skjønne at.."? 

Det er nok stor sjans for at det ligger alt annet bak enn at han faktisk synes det er slitsomt å være med barnet sitt. Eller, det ER jo slitsomt med en dag sammen med en 1-åring. Det er jo sant. Men behovet for å klage enormt over det er nok bunnet i noe dypere, og antagelig i forholdet mellom deg og han. Det er antagelig der det skorter. Fordi du i stedet for å involvere han og prioritere han heller skyver han fra deg og overtar alt selv. Og ref selskapet dere var i... var han mer enn en barnevakt du hadde med deg? Føltes det slik for han? Og de uttalelsene til vennene dine... er mannen bare en barnevakt så du kan spise kake? Det kan fort bli litt slik i småbarnsfasen når alle er utslitte. Løsningen kan være å snakke skikkelig sammen, og finne ut av forventningene til hverandre. Du kan godt forvente masse av han, men lover deg at han har jo også endel forventninger til deg. Og begge må gi og ta, det er jo det et forhold handler om. 

Anonymkode: 54556...4b1

[Faytastic]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Han er bare sær. Nei, ingen venner. Familien bor langt vekke. Han er en fyr som trenger ekstremt mye ro og alenetid.

Anonymkode: 8ea34...503

Han er ikke sær, men egoistisk. 

Kom dere til familierådgivning fortere enn fy. Dette er verken bra for barnet eller deg. Bare vent til barnet blir eldre og mer krevende, for ikke å si tenåring, skal du stå i alt dette alene, PLUSS ha en voksen baby som skal tære på deg? Hvis han ikke vil gjøre noe med dette, så bør du gå. 

 

Dessverre tror jeg at de fleste som søker råd inne på KG eller Facebook, aldri går fra mannen, men fortsetter å leve i et ødeleggende forhold, fordi vi kvinner dessverre alt for ofte ikke har troen på oss selv, eller vet hva vi faktisk er verdt. 

Skal love deg at å leve alene med barnet, om han ikke forandrer seg, så vil dere ha det så mye bedre. Så en gang i fremtiden kan du finne deg en mann som setter pris på deg OG barnet. 

[Faytastic]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Sånn var min og, barnet var "mitt" ansvar 🙄 Jeg dro da sønnen vår var to år. Nå er han seks og pappaen klager over at han må ha 30 % omsorg 🤦‍♀️

Anonymkode: f6f40...848

Bra du kom deg bort, både for gutten din og for din egen del. Kudos til deg ❤️ 

[Vibelator]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Skjønner ikke hvorfor du legger til rette for at han skal slippe unna? Hvorfor får dere barn med ubrukelige og usympatiske menn?

Anonymkode: ef325...a50

Fordi slike menn er ofte flinke i senga og da kjøres det på døgnet rundt,til det ender "galt" og man er gravid

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Og nå kom mandagen og jeg er fortsatt syk. Har 38,5 i feber, så er i bedre form. Gikk for å si til han at jeg kom til å bli hjemme. De hadde stått opp litt før meg. Jeg møtes med at han også nå er syk. Han var i så dårlig humør at jeg er sjeleglad for at barnet vårt skal i barnehagen. Jeg tok paracet, skiftet bleie og underholdt mens far gjorde klar matpakken og kjørte til barnehagen. 
 

Det rablet nesten for barnefar og han var på nippet til å gråte. Han taklet ikke livet med barn. Det er synd, for da blir det ikke flere barn.

Anonymkode: 8ea34...503

Hadde bedt han om å dra til helvete!

Anonymkode: 896ec...85a

[Vibelator]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg er sengeliggende med feber. Hadde nesten 40 i feber i natt. Han har hatt babyen på ett år i dag. Mannen går bare rundt i sirkel og er utilfreds i timesvis inne. Fikk høre hvor lei han er og hvor sliten han et. Så nå spiser jeg paracet og skal ta leggingen. Vi har en aktiv krabat som kan gå, så ja, det kan være ekstremt slitsomt, men det må da være mulig å ta hånd om sin egen sønn en dag! 
 

Vi var i en konfirmasjon nylig og da sa min søster noe sånt son « kan du stresse ned og nyte et kakestykke? Mannen din må da kunne klare å passe sin egen sønn noen minutter?» Jeg vet jo at han hater hvert minutt og blir utmattet, så stresser hele tiden.

Etter konfirmasjonen kom klagene. Han var sliten og hadde måttet passe på han SÅÅÅ MYE mens jeg hadde kost meg med kake, og det var URETTFERDIG

Skal ta med gutten på en ferie snart, så skal mannen min få fri i 4 dager. Det kunne han aldri ha klart
 

Stort sett velger jeg å ha barnet vårt med på ting hver helg mens han gjør andre ting hjemme. Nå måtte han trå til og det er klaging om hvor utmattende det er. 
 

Han tar han med seg ut, men kommer tilbake etter toppen 30 minutter. 
 

 

Anonymkode: 8ea34...503

Unger er ikke for alle på samme måte som og bygge egen bolig helt selv,ikke er for alle.

I barnehager jobber det stort sett damer,og i byggebransjen og bilverksted stort sett menn,fordi alt er ikke for alle.

Mange kvinner i dagens norge vil ikke ha barn engang.

[Vibelator]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hjelpe meg for noen svar deres slenger ut her! Er det rart hele/halve Norge har skilte foreldre, når dere mødre tåler så lite før dere splitter opp en familie??? Har dere tenkt på at far faktisk kan ha noen problemer, depresjon eller annet? Kanskje han faktisk er kjempesliten? Far kan også ha reaksjoner etter å ha fått snudd opp ned på livet med å få barn. Kanskje han har bekymringer også? At dere kan slenge ut så mye dritt, uten å komme med konstruktive svar? Gi råd til, kanskje, uten at det er "kvitt deg med ham", "han er en idiot", "Jeg kvittet meg med min, og angrer aldri" osv! Det er stor sannsynlighet for at han ikke har taklet så godt omstillingen med å bli familie. Kanskje snakker de lite sammen, slik at han går og holder inne mye. Kanskje TS klager mye også? Kanskje han jobber mye/har mye stress på jobben? Det kan være så mangt!

TS sier at han er glad i barnet sitt osv. Så kom med konstruktive råd! Som: TS, dette var ikke greit. Her bør du prøve å sette deg ned og snakke med ham, evt. få han med til rådgivning hvis han ikke vil snakke. Prøv å finn ut hva som gjør at han klager når han må ta seg av barnet. Det kan være så enkelt som at han ikke føler han får det til skikkelig, og derfor blir stresset. Min mann var slik, men det hjalp da nummer 2 kom. Da hadde han en helt annen tilnærmelse til det å bli far. Han forstod også mer av MINE endringer, fordi jeg gikk fra å være en som ikke laget noe mat, til å bli 300 % inni rollen som mor, og diktere ham rundt, og følte han aldri gjorde noe riktig. Dette gikk jo selvsagt utover ham. Mange menn føler at mor styrer sånn, at de får dårlig selvtillit når de selv skal ha barnet og er veldig redd for å gjøre feil.

Anonymkode: 2184d...d14

Enig.Dagens damer syter og klager hele tiden,mens di er på sosiale medier og "driter"i ungen sin.

Slike damer holder jeg meg laaaaaangt unna

[AnonymBruker]

Uttrykte han noe ønske om barn? Eller kjørte ts på fordi hun ville ha barn og trodde det var noe alle ønsket seg, også hennes mann?

Det er noen som er så verpesyke at de ikke tar inn signalene fra parter.

Anonymkode: 31ade...89d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.9.2024 den 17.43):

Jeg er sengeliggende med feber. Hadde nesten 40 i feber i natt. Han har hatt babyen på ett år i dag. Mannen går bare rundt i sirkel og er utilfreds i timesvis inne. Fikk høre hvor lei han er og hvor sliten han et. Så nå spiser jeg paracet og skal ta leggingen. Vi har en aktiv krabat som kan gå, så ja, det kan være ekstremt slitsomt, men det må da være mulig å ta hånd om sin egen sønn en dag! 
 

Vi var i en konfirmasjon nylig og da sa min søster noe sånt son « kan du stresse ned og nyte et kakestykke? Mannen din må da kunne klare å passe sin egen sønn noen minutter?» Jeg vet jo at han hater hvert minutt og blir utmattet, så stresser hele tiden.

Etter konfirmasjonen kom klagene. Han var sliten og hadde måttet passe på han SÅÅÅ MYE mens jeg hadde kost meg med kake, og det var URETTFERDIG

Skal ta med gutten på en ferie snart, så skal mannen min få fri i 4 dager. Det kunne han aldri ha klart
 

Stort sett velger jeg å ha barnet vårt med på ting hver helg mens han gjør andre ting hjemme. Nå måtte han trå til og det er klaging om hvor utmattende det er. 
 

Han tar han med seg ut, men kommer tilbake etter toppen 30 minutter. 
 

 

Anonymkode: 8ea34...503

Stakkars liten.. Så trist med en forelder som hater å tilbringe tid med han. Er han deprimert/sliter med noe? Eller bare en drittsekk? 

Anonymkode: 0d8e4...a59

[AnonymBruker]

Er dette en pappa du ønsker barnet ditt skal ha..? Får vondt av barnet som må være med en pappa som gir uttrykk for at han hater å være med barnet sitt. Tenk på hva det vil gjøre med barnets selvfølelse på sikt. 

Anonymkode: 1121b...6df

[AnonymBruker]

Er dette en pappa du ønsker barnet ditt skal ha..? Får vondt av barnet som må være med en pappa som gir uttrykk for at han hater å være med barnet sitt. Tenk på hva det vil gjøre med barnets selvfølelse på sikt. 

Anonymkode: 1121b...6df

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (På 22.9.2024 den 17.59):

Han er bare sær. Nei, ingen venner. Familien bor langt vekke. Han er en fyr som trenger ekstremt mye ro og alenetid.

Anonymkode: 8ea34...503

Ja hva man trenger av ro og alenetid er uansett noe man ikke kan sette høyest når man har småbarn. Da må barnas behov stå først. 

DU har nå behov, et virkelig prekært behov, for ro. Mye større enn hans. Ikke unnskyld dette! Man får ikke en mer voksen partner enn man selv anser sin partner. Du bidrar til problemet ved å unnskylde ham. 

[AnonymBruker]

😐😐😐😐😐😐

En far «passer ikke på» sitt eget barn.

Dere er begge to foreldre på lik linje, og skal kunne ta vare på barnet like godt begge to.

Han er en idiot, og tenkt deg om to ganger før du får flere barn med han. For han viser allerede hvordan det vil gå; du blir sittende som aleneforeldre med en barnepasser som stepper inn av og til når han ikke er sliten.

Anonymkode: 13d93...3fa

[AnonymBruker]

Det er jo varsellamper når han er sær, trenger mye egentid, har lite kontakt med familie og ingen venner! Hadde det vært MEG, ville jeg tenkt at jeg var lite egnet til å ha barn. Hadde det vært den potensielle faren til mine barn, ville jeg tenkt det samme. 
Mennesker er i bunn og grunn flokkdyr og sosiale vesener. Noen har ymse sår og skader av livet, eller er født med begrensninger, og får ikke det sosiale til. Tenker det er et av mange forhold man må vurdere før man får barn, om man vil klare å gi barnet det det trenger.

Anonymkode: df98d...be2

[AnonymBruker]

Jeg hadde bedt han klart og tydelig om å holde kjeft og gå og klage et annet sted. 
Du kan jo begynne å forberede han på at dere skiller lag og han han få betale barnebidrag etterhvert hvis han ikke skjerper seg umiddelbart. 
Hvordan ble dere enige om å få barn i det hele tatt når han er så lite empatisk og lite voksen ? 

Anonymkode: 1daaa...a6d