Brudd med barnefar..

[lille_myyy]

Da ble det slutt mellom barnefar og meg. 10 år sammen. Barn i 6 år sammen. Vi fungerte dårlig, dårlig kommunikasjon når det gjaldt. Mye konflikt, kjefting, dårlig stemning, sexløst, manglende nærhet og intimitet. Lite positiv påfyll, mest negativt. Han var mye sliten og nedstemt, sa mye stygt til meg under konflikt. 
Jeg ble kald, avvisende og sa ting som jeg vet stakk. Så nå klarte jeg ikke mer. Klarer ikke mer. Vært på, og av i 2 år. Usikker på om vi skulle være sammen eller ikke. Jeg klarte ikke mer av denne vakuumtiden. Så nå har jeg dratt av plasteret, og satt en stopper for oss alle. Jeg har barna fremst i pannen. De fortjener å ha forbilder som er rause og gode med hverandre, som har kjærlighet til hverandre. Som viser omsorg og empati ovenfor hverandre. Men nå er vi en familie i oppløsning. Jeg føler meg i oppløsning. Rådvill.

Han vil jeg skal dra bort nå, og har tatt med barna på tur. Han vil jeg skal være borte til de kommer hjem. Jeg kunne kranglet, kjempet for at det tross alt er han som kunne dratt, jeg ønsker tid med barna mine. Men denne kunne jeg ikke kjempe for, ikke sånn foran barna. Så jeg pakker en bag nå, usikker på hva morgendagen vil bringe.. 

Jeg ser en usikker og mørk fremtid. Men samtidig en lettelse for at et valg er tatt. Det er bedre enn det som har vært. Jeg føler meg knust. Starter derfor denne, da jeg ikke har lyst og ønske om å prate med venner/familie enda. Dette kan være en plass jeg kan ventilere og skrive følelser og tanker i prosessen, for det trenger jeg.

[lille_myyy]

Mens jeg pakker nå og de er på tur, så lager jeg pizzadeig de kan kose seg med i kveld, bretter klær og vasker klær. Gjør alt jeg kan for at de skal ha det fint!
 

Mens jeg er totalt knust. Skal ikke ta del i kvelden sammen med de. Står ute i kulden alene, men også en plass jeg har satt meg selv føles det som. Totalt kaos i tankene.

[Brunello]

lille_myyy skrev (17 minutter siden):

Da ble det slutt mellom barnefar og meg. 10 år sammen. Barn i 6 år sammen. Vi fungerte dårlig, dårlig kommunikasjon når det gjaldt. Mye konflikt, kjefting, dårlig stemning, sexløst, manglende nærhet og intimitet. Lite positiv påfyll, mest negativt. Han var mye sliten og nedstemt, sa mye stygt til meg under konflikt. 
Jeg ble kald, avvisende og sa ting som jeg vet stakk. Så nå klarte jeg ikke mer. Klarer ikke mer. Vært på, og av i 2 år. Usikker på om vi skulle være sammen eller ikke. Jeg klarte ikke mer av denne vakuumtiden. Så nå har jeg dratt av plasteret, og satt en stopper for oss alle. Jeg har barna fremst i pannen. De fortjener å ha forbilder som er rause og gode med hverandre, som har kjærlighet til hverandre. Som viser omsorg og empati ovenfor hverandre. Men nå er vi en familie i oppløsning. Jeg føler meg i oppløsning. Rådvill.

Han vil jeg skal dra bort nå, og har tatt med barna på tur. Han vil jeg skal være borte til de kommer hjem. Jeg kunne kranglet, kjempet for at det tross alt er han som kunne dratt, jeg ønsker tid med barna mine. Men denne kunne jeg ikke kjempe for, ikke sånn foran barna. Så jeg pakker en bag nå, usikker på hva morgendagen vil bringe.. 

Jeg ser en usikker og mørk fremtid. Men samtidig en lettelse for at et valg er tatt. Det er bedre enn det som har vært. Jeg føler meg knust. Starter derfor denne, da jeg ikke har lyst og ønske om å prate med venner/familie enda. Dette kan være en plass jeg kan ventilere og skrive følelser og tanker i prosessen, for det trenger jeg.

Trist med samlivsbrudd. Når det er som hos dere, at det ikke er vold eller annet man spesielt kan klandre en for, synes jeg det er den som blir forlatt som skal bestemme hvor barna skal være den første tiden. 

[Brunello]

lille_myyy skrev (5 minutter siden):

Mens jeg pakker nå og de er på tur, så lager jeg pizzadeig de kan kose seg med i kveld, bretter klær og vasker klær. Gjør alt jeg kan for at de skal ha det fint!
 

Mens jeg er totalt knust. Skal ikke ta del i kvelden sammen med de. Står ute i kulden alene, men også en plass jeg har satt meg selv føles det som. Totalt kaos i tankene.

Dette er jo det aller mest negative med samlivsbrudd. En bytter i realiteten bort halvparten av tiden med barna sine mot et presumptivt bedre liv for seg selv og barna. 

Vi har snakket en del om dette i kameratgjengen, og konklusjonen er at det skal ekstremt mye til å gjøre det slutt. Det holder ikke med null sex. Kona skal være regelrett mannevond før noen ønsker å flytte.

[lille_myyy]

Brunello skrev (1 minutt siden):

Trist med samlivsbrudd. Når det er som hos dere, at det ikke er vold eller annet man spesielt kan klandre en for, synes jeg det er den som blir forlatt som skal bestemme hvor barna skal være den første tiden. 

Enig med deg. Jeg hadde ikke noe jeg skulle ha sagt. Det bare føles sårt og vondt, men jeg kunne ikke si eller gjøre noe for det.

Samtidig kjennes det urettferdig. Fordi han har vist lite vilje og ønske om at ting skal bli bedre, jeg har forsøkt psykolog, parterapi, pratet og snakket, sagt unnskyld, reparert, forsøkt å sprite opp sexlivet. Det er som han har gitt opp, han sa at han aldri kunne ha giftet seg med en sånn som meg (😭), dette sa han for lenge siden. Så selv om jeg tar den endelige avgjørelsen nå og setter begge «fri», så er det jeg som blir den store stygge ulven. Den føles vond akkurat nå. Redd jeg også kommer slik ut ovenfor barna. Det er det vondeste..