Til deg som er kvinne med ADHD/ ADD

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Tusen takk for svar! Jeg kjenner meg veldig igjen i at jeg lett blir overveldet og overbelastet. Alt dette gir så mye mer mening nå enn før, og jeg hater at jeg ikke hadde anledning til å se det eller gjøre noe med det før nå. 

Det er vel egentlig to hovedproblemer. Det ene er at jeg har ikke så god struktur som jeg trodde jeg hadde, og jeg strever med å følge rutiner selvom jeg selv har bedt om rutinene. Det andre er at jeg ikke oppfatter hvordan andre opplever meg sosialt. Jeg lever meg veldig inn i en samtale og tolker så godt jeg kan signalene fra andre, og skjønner derfor ikke hvorfor noen går videre til bl.a. ledelse og uttrykker problemer med hvordan jeg er og ting jeg har sagt. Til og med tillitsvalgt, som jeg stolte på. Og det er ting jeg har sagt i fortrolighet. Men det sosiale og konflikter ser jeg nå mer et mønster i, enn tidligere når jeg var fast bestemt på at det alltid handlet om andre og at jeg syntes det var veldig mange som skapte drama og problemer, når jeg alltid bare ville alle vel. 

 

Anonymkode: 402df...b66

Ja dette med rutiner og struktur er en utfordring, samtidig som vi er dønn avhengig av disse rutinene for å få noe som helst gjort. Lett å bli distrahert og finne på alt annet, for å så ta krampetak. Ikke forenelig med alle jobbstillinger

Hm, tillitsvalgt burde jo ikke ha den rollen hvis h*n bryter taushetsplikt. For min del ble det sosiale et større og større problem fordi evnen til å maskere ble dårligere og dårligere. Jeg tror at jo mer overbelastet nervesystemet våres blir over tid, jo mer koko blir vi. Jeg var nok et irritasjonsmoment for flere da jeg var i jobb. Snakket i utide, sa upassende ting, mye slurv. Men samtidig var jeg helt rå når det gjaldt, effektiviteten selv. Så jeg hentet meg inn på den måten, og falt derfor ikke i unåde hos noen. 

Det kan fort bli veldig mye misforståelser. Man tror man har sagt noe til noen som man egentlig bare sa inni hodet sitt, eller man sa for mye og fikk bare med seg en brøkdel av hva den andre sa, også fikk man en historie ut av det hele som bare ikke stemmer. 

Kanskje medisiner er det som vil hjelpe for deg akkurat her.  Medisiner er helt riktig for mange, for det hjelper hjernen å roe ned mange hakk. Da blir det også mye lettere å regulere seg selv. Hvis det føles riktig for deg, så kan du snakke med sjefen din og forklare situasjonen? 

Anonymkode: 8edd3...b25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.9.2024 den 9.49):

TS her igjen. Jeg er så takknemlig for svarene i denne tråden. Så mye jeg kjenner meg igjen i og så mye som gir så mye mer mening for meg enn noen gang før. 

Jeg lurte på hvordan det går med dere i dag? Er dere i 100% jobb? Går dere på medisiner, isåfall hvilke? Går dere til samtaleterapi? Har dere fått samtaleterapi tidligere som har hjulpet, isåfall hvilken terapi? Jeg har mottatt kognitiv terapi tidligere og lært noen verktøy, men jeg klarer ikke bruke de i praksis, nettopp fordi jeg i øyeblikket ikke ser hva jeg gjør galt når folk reagerer på meg. Jeg har oppsøkt behandling nå og er så engstelig for at jeg ikke skal klare å endre meg og at jeg skal havne utenfor arbeidslivet. Er i 30-årene forresten. 

 

Anonymkode: 402df...b66

Jeg har ADHD og autisme. Er i slutten av 30-årene og har ikke jobb, men et engasjement gjennom NAV hvor de betaler lønna. Engasjementet går ut i slutten av april 2025. Jeg er LIVREDD for å havne utenfor arbeidslivet. Jeg hater å leve i usikkerheten om jeg får jobb. Jeg hater også at jeg slite i jobben. Jeg har tenkt til å begynne med medisiner nettopp fordi jeg ikke tør å la noe være uprøvd når det kommer til å få jobb. 

Jeg gråter hver dag over livet mitt. Og i min verden skulle jeg ha vært i full jobb for 15 år siden. 

Jeg gråter også over hvor mye jeg sliter med konsentrasjonen på jobb. Det er derfor jeg ønsker å begynne med medisiner. Samtidig så sliter jeg enormt med depresjon så å ha en jobb som ikke krever konsentrasjon ender med at jeg kun går og kverner på de vonde tankene. Så det er ikke slik at å ha en jobb hvor jeg ikke trenger å tenke hjelper det heller. Endte med å gråte enorm mye på jobb da jeg forsøkte en jobb hvor jeg ikke trengte å tenke. 

Anonymkode: 16764...0b6

[AnonymBruker]

For å si det sånn, uten å kunne bevise det, tror jeg vi med ADHD sliter "litt" med å se oss selv utenfra. Så du tar nok ikke helt feil i det du skriver, om at det er nok du også, og ikke alle andre. 

Sjokk én hos fastlegen, når jeg var i starten tjueårene og trodde jeg manglet D-vitaminer eller noe: "Utfordringene dine skyldes ikke noe somatisk som jeg kan finne ut av. Men mulig du er deprimert." Meg: "Deprimert?! Meg?! Neppe, men skal gå til psykologen så jeg kan motbevise deg!" 

Sjokk to hos første psykologen: "Du har absolutt symptomer på depresjon og angst, men jeg tror faktisk ikke det er hovedproblemet ditt, og jeg vil at du skal utredes for ADHD." Meg: "ADHD?? Du kødder??" 

Sjokk tre og fire kom etter den andre psykologen bekreftet at jeg faktisk har ADHD, og jeg fortalte til venner og kollegaer (fordi jeg tålte ritalin så sinnsykt dårlig at det var merkbart på jobb) at jeg har adhd, og de reagerte med: "No shit??" En kollega sa til og med: "Hæ, fikk du diagnosen nå nettopp?? Jeg troddd du visste det allerede."

Det siste sjokket der var stort, kanskje det største, nemlig at alle andre innså det, men ikke jeg! Jeg var visst ikke så normal som jeg trodde. Jeg har aldri hatt utfordringer med konflikter da. 

Men det er et kjent ordtak som lyder noe sånt som "Hvis alle andre er problemet, så er du problemet."

Anonymkode: 7b129...f69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

For å si det sånn, uten å kunne bevise det, tror jeg vi med ADHD sliter "litt" med å se oss selv utenfra. Så du tar nok ikke helt feil i det du skriver, om at det er nok du også, og ikke alle andre. 

Sjokk én hos fastlegen, når jeg var i starten tjueårene og trodde jeg manglet D-vitaminer eller noe: "Utfordringene dine skyldes ikke noe somatisk som jeg kan finne ut av. Men mulig du er deprimert." Meg: "Deprimert?! Meg?! Neppe, men skal gå til psykologen så jeg kan motbevise deg!" 

Sjokk to hos første psykologen: "Du har absolutt symptomer på depresjon og angst, men jeg tror faktisk ikke det er hovedproblemet ditt, og jeg vil at du skal utredes for ADHD." Meg: "ADHD?? Du kødder??" 

Sjokk tre og fire kom etter den andre psykologen bekreftet at jeg faktisk har ADHD, og jeg fortalte til venner og kollegaer (fordi jeg tålte ritalin så sinnsykt dårlig at det var merkbart på jobb) at jeg har adhd, og de reagerte med: "No shit??" En kollega sa til og med: "Hæ, fikk du diagnosen nå nettopp?? Jeg troddd du visste det allerede."

Det siste sjokket der var stort, kanskje det største, nemlig at alle andre innså det, men ikke jeg! Jeg var visst ikke så normal som jeg trodde. Jeg har aldri hatt utfordringer med konflikter da. 

Men det er et kjent ordtak som lyder noe sånt som "Hvis alle andre er problemet, så er du problemet."

Anonymkode: 7b129...f69

Er enig med deg. I tillegg ble mange av oss ikke fanget opp på skolen fordi vi ikke var bråkmakere og fordi vi klarte å få OK-karakterer. Da jeg var barn så var det kun bråkmakerne og de som strøk i alle fag som fikk diagnoser. 

I tillegg skammet jeg meg så mye over problemene i voksenlivet at jeg gjorde det beste for å skjule dem som igjen førte til at jeg fikk diagnoser senere enn jeg kunne fått om jeg var ærlig. 

 

Anonymkode: 16764...0b6

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnosen da jeg var 7, jeg er nå 21 år. Jeg har alltid slitt på skolen men også sosialt og det var ikke før jeg ble eldre at jeg begynte å forstå at det var på grunn av diagnosen min. Som barn og ungdom visste jeg ikke helt hvem jeg var. De fleste tror at ADHD bare handler om å være hyper og ikke klare å følge med men for meg er det så mye mer og jeg føler helt ærlig at ingen forstår meg. Jeg har levd med denne diagnosen nesten hele livet mitt og jeg vet fortsatt ikke hvem jeg er eller hvordan jeg skal håndtere den. Jeg sliter med å ta vare på vennskap og forhold og krangler ekstremt mye med de rundt meg, spesielt med mine foreldre og søsken siden jeg enda bor hjemme. Jeg føler meg utmattet døgnet rundt og alle oppgaver krever så ekstremt mye fra meg. Jeg klarer ikke å holde rommet mitt ryddig, følge en rutine eller å ha en samtale med mine nærmeste uten å bli irritert/sint med den jeg snakker med. Jeg klarer med andre ord ikke å ha et sunt forhold til de rundt meg. Jeg har testet ut mange ulike medisiner, men de har alle gjort meg deprimert og gitt meg selvmordstanker samt mer angst. Jeg var veldig rolig på medisiner, men ikke like sint på de rundt meg og jeg klarte å ha samtaler uten å bli irriter/sint på den jeg snaket med. Nå går jeg ikke på medisiner lenger og både hodet og livet mitt er kaos. Jeg føler meg stuck og hjernedød på grunn av diagnosen min. 

Anonymkode: 560f7...e82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg fikk diagnosen da jeg var 7, jeg er nå 21 år. Jeg har alltid slitt på skolen men også sosialt og det var ikke før jeg ble eldre at jeg begynte å forstå at det var på grunn av diagnosen min. Som barn og ungdom visste jeg ikke helt hvem jeg var. De fleste tror at ADHD bare handler om å være hyper og ikke klare å følge med men for meg er det så mye mer og jeg føler helt ærlig at ingen forstår meg. Jeg har levd med denne diagnosen nesten hele livet mitt og jeg vet fortsatt ikke hvem jeg er eller hvordan jeg skal håndtere den. Jeg sliter med å ta vare på vennskap og forhold og krangler ekstremt mye med de rundt meg, spesielt med mine foreldre og søsken siden jeg enda bor hjemme. Jeg føler meg utmattet døgnet rundt og alle oppgaver krever så ekstremt mye fra meg. Jeg klarer ikke å holde rommet mitt ryddig, følge en rutine eller å ha en samtale med mine nærmeste uten å bli irritert/sint med den jeg snakker med. Jeg klarer med andre ord ikke å ha et sunt forhold til de rundt meg. Jeg har testet ut mange ulike medisiner, men de har alle gjort meg deprimert og gitt meg selvmordstanker samt mer angst. Jeg var veldig rolig på medisiner, men ikke like sint på de rundt meg og jeg klarte å ha samtaler uten å bli irriter/sint på den jeg snaket med. Nå går jeg ikke på medisiner lenger og både hodet og livet mitt er kaos. Jeg føler meg stuck og hjernedød på grunn av diagnosen min. 

Anonymkode: 560f7...e82

Trist å lese. 

Anonymkode: 3750f...e12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

For å si det sånn, uten å kunne bevise det, tror jeg vi med ADHD sliter "litt" med å se oss selv utenfra. Så du tar nok ikke helt feil i det du skriver, om at det er nok du også, og ikke alle andre. 

Sjokk én hos fastlegen, når jeg var i starten tjueårene og trodde jeg manglet D-vitaminer eller noe: "Utfordringene dine skyldes ikke noe somatisk som jeg kan finne ut av. Men mulig du er deprimert." Meg: "Deprimert?! Meg?! Neppe, men skal gå til psykologen så jeg kan motbevise deg!" 

Sjokk to hos første psykologen: "Du har absolutt symptomer på depresjon og angst, men jeg tror faktisk ikke det er hovedproblemet ditt, og jeg vil at du skal utredes for ADHD." Meg: "ADHD?? Du kødder??" 

Sjokk tre og fire kom etter den andre psykologen bekreftet at jeg faktisk har ADHD, og jeg fortalte til venner og kollegaer (fordi jeg tålte ritalin så sinnsykt dårlig at det var merkbart på jobb) at jeg har adhd, og de reagerte med: "No shit??" En kollega sa til og med: "Hæ, fikk du diagnosen nå nettopp?? Jeg troddd du visste det allerede."

Det siste sjokket der var stort, kanskje det største, nemlig at alle andre innså det, men ikke jeg! Jeg var visst ikke så normal som jeg trodde. Jeg har aldri hatt utfordringer med konflikter da. 

Men det er et kjent ordtak som lyder noe sånt som "Hvis alle andre er problemet, så er du problemet."

Anonymkode: 7b129...f69

Angående dette med diagnoser .Tror deler av problemet er at med medfødte diagnoser så har man hatt problemene hele livet så man tenker ikke nødvendigvis over at man kan ha en diagnose. Det ville vært noe annet om du midt i 30-årene plutselig fikk ADHD. Da hadde man skjønt at noe var galt. 

Anonymkode: 3750f...e12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Angående dette med diagnoser .Tror deler av problemet er at med medfødte diagnoser så har man hatt problemene hele livet så man tenker ikke nødvendigvis over at man kan ha en diagnose. Det ville vært noe annet om du midt i 30-årene plutselig fikk ADHD. Da hadde man skjønt at noe var galt. 

Anonymkode: 3750f...e12

Jeg har alltid følt at noe er galt, men det var vanskelig å se sammenhengene. Å forstå hvorfor jeg ikke greier å endre på det jeg ser ikke funker og hvorfor jeg har for meg uforståelige utfordringer. Jeg kunne  ikke forstå hvorfor enkelte ting oppleves som helt umulig å gjennomføre mens andre ting som virker mer krevende går lett som bare det. Jeg har bare blitt forstått ut i fra følgene av adhd, ikke adhd i seg selv. Følgene er at jeg har fått lav selvfølelse, fordi jeg ser min utilstrekkelighet og skammer meg så utrolig over det. Har trukket meg unna folk fordi jeg hater å kjenne på skammen av å ha forstyrret dem, avbrutt dem eller på annen måte oppført meg dårlig. Det er ganske nytt å se adhd uoppmerksom type. Det er fortsatt slik at man tenker på hyperaktivitet. Jeg for min del har lært å undertrykke negative følelser så jeg oppleves ikke dramatisk av omgivelsene men det har en stor kostnad på innsiden. 

Anonymkode: ce182...6dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.9.2024 den 16.14):

Folk må være så snill og slutte å sammenligne intensiteten ADHD opplever, med nevrotypiske. Vær så snill!
ALLE kan oppleve indre uro, relasjonsproblemer, problemer med følelsesregulering, men det er i svært moderat grad sammenlignet med noen som har ADHD. 

TS spør andre med ADHD rundt visse problemstillinger, da inkludert relasjoner. Alle som har ADHD, forstår automatisk hva slike utfordringer faktisk dreier seg om. 
 

Anonymkode: 8edd3...b25

det går an å ha adhd uten å havne i konflikter...

Anonymkode: f6dae...10b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

det går an å ha adhd uten å havne i konflikter...

Anonymkode: f6dae...10b

Jeg har ikke nevnt konflikter et eneste sted. Å ha relasjonsproblemer er ikke ensbetydende med konflikt. 

Anonymkode: 8edd3...b25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

det går an å ha adhd uten å havne i konflikter...

Anonymkode: f6dae...10b

 

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg har ikke nevnt konflikter et eneste sted. Å ha relasjonsproblemer er ikke ensbetydende med konflikt. 

Anonymkode: 8edd3...b25

TS her. Det er jeg som nevner konflikter da jeg opplever dette som en utfordring som har med ADHD å gjøre. (Har ADHD uoppmerksom type). Nå vet ikke jeg om noen her tenkte at det er urelatert, men for meg finnes det ikke noen annen logisk forklaring, nettopp fordi jeg ikke klarer å se selv hva jeg gjør galt som kanskje bidrar til at jeg havner i konflikter. Jeg er som person veldig selvkritisk (også typisk ADHD) og da er det utrolig sårt at jeg ikke klarer å se dette selv. 
 

Anonymkode: 402df...b66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

 

TS her. Det er jeg som nevner konflikter da jeg opplever dette som en utfordring som har med ADHD å gjøre. (Har ADHD uoppmerksom type). Nå vet ikke jeg om noen her tenkte at det er urelatert, men for meg finnes det ikke noen annen logisk forklaring, nettopp fordi jeg ikke klarer å se selv hva jeg gjør galt som kanskje bidrar til at jeg havner i konflikter. Jeg er som person veldig selvkritisk (også typisk ADHD) og da er det utrolig sårt at jeg ikke klarer å se dette selv. 
 

Anonymkode: 402df...b66

Det høres logisk ut at adhd kan være årsak til konflikt. Både impulsivitet, snakke før man tenker, og uoppmerksomhet kan få følger som ikke er sosialt akseptert eller ønskelig.

Anonymkode: ce182...6dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det høres logisk ut at adhd kan være årsak til konflikt. Både impulsivitet, snakke før man tenker, og uoppmerksomhet kan få følger som ikke er sosialt akseptert eller ønskelig.

Anonymkode: ce182...6dc

Og ikke minst manglende evne til å regulere følelser. Samt noen får også dopamin av konflikter/krangler, slik at de ubevisst oppsøker det. 

Anonymkode: 8edd3...b25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

det går an å ha adhd uten å havne i konflikter...

Anonymkode: f6dae...10b

 

Alle mennesker havner i konflikter gjennom livet. Ergo:alle med adhd havner (også) i konflikter gjennom livet. 

Man kan oppleve å bli utestengt uten å føle man har gjort / sagt noe, det er også å "havne i konflikt" fordi man selv ikke har skjønt at ens adhd har kommet i veien for å forstå hverandre riktig. 

Anonymkode: 9addf...fc5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det høres logisk ut at adhd kan være årsak til konflikt. Både impulsivitet, snakke før man tenker, og uoppmerksomhet kan få følger som ikke er sosialt akseptert eller ønskelig.

Anonymkode: ce182...6dc

I tillegg om man man har en diagnose som ADHD så kan man ha mange dårlige dager og det føre til at det skal mindre til at man havner i konflikter.  

Anonymkode: 16764...0b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

 

TS her. Det er jeg som nevner konflikter da jeg opplever dette som en utfordring som har med ADHD å gjøre. (Har ADHD uoppmerksom type). Nå vet ikke jeg om noen her tenkte at det er urelatert, men for meg finnes det ikke noen annen logisk forklaring, nettopp fordi jeg ikke klarer å se selv hva jeg gjør galt som kanskje bidrar til at jeg havner i konflikter. Jeg er som person veldig selvkritisk (også typisk ADHD) og da er det utrolig sårt at jeg ikke klarer å se dette selv. 
 

Anonymkode: 402df...b66

Jeg er selvkritisk jeg også. Gikk til psykolog lenge og deler av grunnen er at jeg er så selvkritisk. 

Anonymkode: 3750f...e12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har alltid følt at noe er galt, men det var vanskelig å se sammenhengene. Å forstå hvorfor jeg ikke greier å endre på det jeg ser ikke funker og hvorfor jeg har for meg uforståelige utfordringer. Jeg kunne  ikke forstå hvorfor enkelte ting oppleves som helt umulig å gjennomføre mens andre ting som virker mer krevende går lett som bare det. Jeg har bare blitt forstått ut i fra følgene av adhd, ikke adhd i seg selv. Følgene er at jeg har fått lav selvfølelse, fordi jeg ser min utilstrekkelighet og skammer meg så utrolig over det. Har trukket meg unna folk fordi jeg hater å kjenne på skammen av å ha forstyrret dem, avbrutt dem eller på annen måte oppført meg dårlig. Det er ganske nytt å se adhd uoppmerksom type. Det er fortsatt slik at man tenker på hyperaktivitet. Jeg for min del har lært å undertrykke negative følelser så jeg oppleves ikke dramatisk av omgivelsene men det har en stor kostnad på innsiden. 

Anonymkode: ce182...6dc

Ser jeg formulerte meg litt dumt. Jeg har også alltid følt meg annerledes og ikke skjønt hvorfor jeg ikke klarte å få til det alle andre klarte. Men jeg skjønte ikke at jeg hadde diagnosen ADHD/autisme. 

Trist å lese hvor vondt du har det. 

Anonymkode: 3750f...e12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ser jeg formulerte meg litt dumt. Jeg har også alltid følt meg annerledes og ikke skjønt hvorfor jeg ikke klarte å få til det alle andre klarte. Men jeg skjønte ikke at jeg hadde diagnosen ADHD/autisme. 

Trist å lese hvor vondt du har det. 

Anonymkode: 3750f...e12

Jeg fikk diagnosene mine i midten/slutten av 30-årene. 

Anonymkode: 3750f...e12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Ser jeg formulerte meg litt dumt. Jeg har også alltid følt meg annerledes og ikke skjønt hvorfor jeg ikke klarte å få til det alle andre klarte. Men jeg skjønte ikke at jeg hadde diagnosen ADHD/autisme. 

Trist å lese hvor vondt du har det. 

Anonymkode: 3750f...e12

Nei ikkesant, det forsto ikke jeg heller. 
 

Jeg likte denne nettsiden. Nederst forteller de hvordan ADHD ser ut OG hvordan det føles. 
 

https://www.kry.no/helsenytt/symptomer-pa-adhd-hos-kvinner-og-jenter/

Anonymkode: ce182...6dc

[AnonymBruker]

Noen av dere som har fortalt om vanskene til arbeidsgiver, og opplevd hell med dette? Har de fått økt forståelse eller har det bidratt til det motsatte? 
 

Anonymkode: 402df...b66