Det går an!

[Miss Fishy]

Hei!

For noen måneder siden skrev jeg noen innlegg der jeg var både sint og fortvilet. Jeg brøt opp med sambo og flyttet ut, og fikk masse støtte fra dere. Etter en ganske tøff periode er jeg nå glad for å fortelle at livet ser atter lyst ut!

Første dagene gikk jeg rundt i koma. Gråt hele natten og følte meg grusomt alene i verden. De neste ukene var også tunge. Begynte å tvile på om jeg hadde gjort det rette. Fornuftsmessig visste jeg jo at jeg hadde det, men ingenting ville likevel gjort bedre enn å krype inn i X'ens armkrok akkurat da... Kortsiktig lykke Gråt ikke lengre, og hadde det tilsynelatende bra. Men følte meg sliten og tom. Var ukonsentrert og fjern. Og trist.

Ukene gikk. Jeg begravde meg i arbeid og hadde venner som stadig vekk dro meg ut fra min midlertidige deprimerende hybel. Plutselig en dag innså jeg at jeg både hadde lagt meg kvelden før, og våknet om morgenen, uten å tenke "så trist å ikke ha noen å krype inntil, noen å si natta og god morn til..". På mange måter ble vel det vendepunktet.

NÅ har jeg det kjempefint. Kanskje gikk kjærlighetssorgen så fort over pga omstendighetene rundt bruddet.. (for de som ikke husker: Jeg var sammen med en som jeg beskrev som en idiot). Kanskje har det hjulpet at jeg har truffet mange nye mennesker i høst, og ergo har sett at X'en ikke er den eneste mannen i verden.. Jeg er 26 år, og har hatt samboer så lenge jeg kan huske. Men jeg klarer meg alene! Helt fint! Ja visst er jeg ensom, og ja visst savner jeg kjæreste! Selvsagt misunner jeg dem som gifter seg, dem som får barn, dem som er en del av en familie. Men det viktige for meg nå er at jeg har det mye bedre enn jeg hadde det i et forhold som bare gjorde meg usikker og ulykkelig. Og det beste av alt: Nå er jeg fri til å møte drømmemannen den dagen han dukker opp, og resten av livet venter liksom bare på at jeg skal finne ut av det! :D Det er så spennende! Og det er så befriende å være kvitt den sårbare Sia'n som bare gikk rundt og ventet på bekreftelse og kjærlighet fra en som ikke elsket henne. Føler meg SÅ mye sterkere nå! Nå er jeg MEG!

Mange går rundt og utsetter et brudd.. Tviler.. Lurer.. Har det vondt uten å klare å gjøre noe med det. Jeg har mange venner som har sagt at de beundrer meg for at jeg endelig tok konsekvensene av at ting ikke fungerte. Selv holder de fortsatt ut i forhold som de ikke er lykkelige i. DERFOR syns jeg det var riktig å skrive et lite oppfølgingsinnlegg.. for å vise folk der ute at det går an! Alt det man frykter ved et brudd, blir ille kun i en periode. Deretter går man videre, og fram mot noe som er bedre! Det er vondt, men verdt det!

Klem, Sia

[Kristian (71)]

Det dummeste man gjør ved kjærlighetssorg er å sperre seg inne og syns synd på seg selv.

Flott at du kom deg raskt over perioden og har fått det bra :D

[Gjest Janna]

Kjempeflott at du har det bra nå, Sia!!

Det skal mye mot og styrke til for å bryte ut av et forhold som ikke er bra for en, det vet jeg. Har prøvd, og jeg klarte meg helt flott etterpå jeg også, hadde egentlig ikke kjærlighetssorg engang :o

Nå har jeg det bedre enn noengang, med ny kjæreste! (Og det har vart i over 2 år allerede, wow som tiden flyr!)

Jeg håper du en gang finner en mann som virkelig vet å sette pris på deg, hvis det er det du vil med livet ditt! :D

*klem* fra ~Vinga~!

[Gjest Duchess]

Det er ikke enklkt å bryte ut av et forhold som ikke fungerer, nei.

Men jeg synes ofte folk bryter litt for fort, det fungerer ikke, neivel, da

1. Vi venter en stund, det ordner seg nok

2. Vi gjør det slutt, fordi det ikke fungerer

At et forhold ikke fungerer er jo synd hvis man har tro på det, men å gi opp uten å ha prøvd skikkelig, er enda mer synd...for tenk om man fikk det til å fungere likevel...

Selvfølgelig er det begrensa hvor mange forsøk på å få det til å fungere man kan ha (mitt eget forhold har vel nådd den grensa et par ganger allerede), men i mitt tilfelle er iallfall grunnen at jeg ikke VIL gi opp, fordi jeg TROR det kan fungere.

Også er jeg jævla sta, og gir meg hverken med det første, eller det andre.

[Miss Fishy]

Joda, det der er jo typisk. Jeg er helt enig med deg i at man skal prøve, og at man ikke skal gi opp for lett. Men veldig mange vet innerst inne at ting ikke kommer til å bli bra igjen. Istedenfor å bryte opp forblir de likevel i forholdet, fordi de er redd for å bli alene og redde for å angre. Mange tviholder også på en illusjon om at "han kommer sikkert til å forandre seg snart" eller "bare vi snart får reist på den ferien sammen, så" osv. Vi har en tendens til å prøve oss i hjel...

Jeg har på ingen måte noe ønske om å oppfordre til brudd i forhold der ting plutselig har blitt litt vanskelig. Det er ikke disse forholdene jeg snakker om! Tvert imot mener jeg at vi generelt har for høye forventninger til forholdene våre, og for lett bryter ut når den første forelskelsen har gitt seg.

Min hensikt og mitt innlegg var mer myntet på dem som er ulykkelige i forholdene sine. Dessuten fikk jeg så mye støtte her inne i tilknytning til bruddet, at jeg følte det var viktig å fortelle at dere alle fikk rett: Jeg HAR det bedre nå! Jeg håpet og håpet og håpet at kjæresten min skulle forandre seg tilbake til den mannen jeg forelsket meg i, og tolerert derfor de utroligste ting. Samtidig brøt det meg ned psykisk. SLIKE forhold er det ikke verdt å legge mer energi inn i. Uansett hvor skummelt det virker å slå opp.

Hva skal til for at forholdet ditt blir bra igjen, LilleVille?

Sia :-)

[Gjest Duchess]

Hva som skal til for at forholdet mitt skal bli bra ?

Det er mye lettere å snakke om hvordan man burde hatt det, enn å gjennomføre det i praksis.

Vi prøver, men det tar tid.

Er ikke løst over natta slike ting.