Klarer ikke med barna

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dette er helt krise, og man har holdt hodet over vann lenge.

Vi har to barn på 5 og 4 år. Barnet på 5 har sine utfordringer som har vært tett fulgt opp av oss og barnehage, og vi har «holdt ut» så lenge, men nå kjenner jeg at jeg klarer ikke mer.

Barnet på 5 og jeg hadde i begynnelsen best kontakt, hvor andre var «pappa dalt», så det er ekstra sårt når det har blitt som det har blitt og man møter en vegg.

Når 5 åringen var små var det mye inn og ut av legekontoret pga muligens allergi og astma, mye våken på natt pga luftveisplager som nå er sånn høvelig under kontroll. Barnet har et stort temperament som både vi hjemme og i barnehagen følger godt opp, og vi mistenker at det kan ligge noen diagnoser bak.

De andre barna tar avstand fra 5åringen for det blir for voldsomt men roping, slag, spark og biting. Vårt barn gjør av og til dette tilsynelatende uprovosert også, hen så et annet barn leke med en leke hen ville ha, så barnet tok en stor pinne og slo det andre barnet i hodet med. Barnehagen tok seg en skikkelig alvorsprat med barnet, men det virker som hen ikke bryr seg, man når ikke inn. Føler så klart med barna rundt vårt barn, også er det utrolig sårt at vårt barn ikke får det til med andre barn, hen vil jo så gjerne leke og være med. Som mor er dette forferdelig å være vitne til.

Barnehagen har med vår velsignelse og ønske søkt PPT og hen vil få en egen person som skal følge med kun vårt barn hele tiden, barnehagen har også synes dette har vært utfordrende, for man kan ikke se bort et eneste sekund. Og slik er det hjemme også, Det er biting på leker, kasting, riving i klær, roping, sparking, kloring.

Vi er svært konsekvent med barnet, det er en beskjed, så tar vi barnet ut av situasjonen, bort leken o.l. Forklarer hver gang hva som skjedde og anerkjenner følelser. Det er lov å være sint, men det er ikke lov å ødelegge/slå. Samtidig roser vi god oppførsel og oppfordrer til denne, er raus med komplementer, kos, nærhet og kvalitetstid. Vi bruker minimalt med skjerm, er aktiv og mye ute. Stabilt hjem, høyt utdannede foreldre, og ingenting i barnets situasjon som skulle tilsi problematikken. Barnet har også fått sjekket hørsel, den er god og barnet ligger fremfor med språkutvikling. Spesialpedagog i barnehagen er også redd det ligger diagnoser i bunn, man gjør alt «rett», men om noe har det bare eskalert, og barnet blir bare større og vanskeligere å håndtere. 

Det andre barnet vi har blir satt mye i skyggen at vi hele tiden må følge med søskenet, og man føler man strekker ikke til. Samtidig er jeg redd for at det skal skade utviklingen til det minste barnet, da hen «naturlig» nok opplever roping, dytting, biting og slåing fra den eldste når vi ser bort et lite øyeblikk.

Vi har ventet på PPT som også skal veilede foreldre i 1,5 år, nå ser det ut som det blir igangsatt til jul, altså nærmere 2 års venting. 
 

Vi har vurdert å flytte i to separate hjem for både å skåne det minste barnet, og for selv å få mulighet til å hente seg inn. Det krever så enormt med energi, man kan ikke gå på toalettet uten å være redd for en hendelse. Dette er jo ikke noe man i utgangspunktet ønsker, men vi er rådville.

Hva gjør man?

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese.

Anonymkode: a9be9...fe0

Trenger ikke høyt utdannet foreldre for at barna skal bli oppegående og uten diagnoser.. Se på kongehuset..!

Kjenner flere som er hjemmeværende eller lavere på utdanningen som fint takler sånt som dette med barna, faktisk helt fantastisk! Og de har holdt på i 10-20år..  

Ja det er nok tungt og vanskelig å vite hva du skal gjøre. Det blir slitsomt i lengden. 

Ha tålmodighet og still opp for barna deres mens dere venter på hjelp! Avlast hverandre! Snakk med helsestasjon og lege!

Tungt for forholdet kan det bli og, så vær raus med hverandre og tålmodig(lettere sagt enn gjort)!

Kan dere eller barnehagen purre på ppt?

Håper det ordner seg

Anonymkode: eb4c7...3c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Bare vær tydelig. Si at det går ikke lenger, dere må ha hjelp og det NÅ før det ender i samlivsbrudd og 2 utbrente foreldre… 

Skriv ned alle utfordringer / symptomer dere har, så er det enklere å legge frem når dere er inne. 

Anonymkode: e0eec...05d

Dette tenkte jeg også.  Må ikke ta et svar fra fastlegen en gang som fasiten her. Må stå på selv skal man nå noen vei! Dessverre. Still opp igjen og bare krev henvisning, så får de svare det de svarer. Kan hende fastlegen tar feil… 

evt, om dere har penger… Finn privat barnepsykolog. Kan være en veldig god investering, og antagelig mye raskere og bedre oppfølging. 

Anonymkode: 64467...290

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det er dette vi jobber mot, men får ikke henvisning til BUP før PPT har kommet med en slags rapport. Veien dit virker bare alt for lang før man faktisk får hjelp.

Anonymkode: a9be9...fe0

Det er nå tull. Her henviste fastlege til barnelege på sykehuset som igjen tok kontakt med bup og andre undersøkelser som barnelegen ønsket. Ofte mye raskere en ppt etter min erfaring.  Her hvor vi bor så setter ikke ppt unn tiltak før diagnoser og behov fra lege ofte har vært uttalt. Ppt kun tatt tester for språkvansker og dysleksi,  alt annet barnelege 

Anonymkode: 8a8d5...f2e

[AnonymBruker]

Krev henvisning til BUP av fastlege, uansett hva han sier. Hvis du ikke kommer igjennom, ville jeg vurdert å gå privat for å få henvisning hvis økonomien tillater det.

Ta vare ❤️

Anonymkode: 40535...dad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Dele opp familien? Oppskriften på brudd for foreldre.. 
 

 

Anonymkode: 56856...508

Det er faktisk bedre enn at det andre barnet blir skadelidende.

Anonymkode: e6752...422

[AnonymBruker]

Ta med ungen til fastlegen! Vi fikk henvisning til BUP direkte fra fastlege, det kom jo tydelig frem når ungen var med at det var problemer. 

Anonymkode: fb2ed...0d6