Sinte/rasende barn

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, redd for at dette innlegget kommer til å bli evig langt, beklager på forhånd. 
 

Vi har ett barn som blir 9 år denne høsten. Jeg har tenkt fra hun var rundt 3 år at det må være noe, hun blir sint/rasende/ lei seg for absoultt alt. Når hun var liten mellom 2 og 3 år, ble hun lei seg om vi skrøt av henne, om vi klappet fordi hun fikk til noe så begynte å hun gråte, så det måtte vi faktisk bare slutte med. Vi måtte si helt monoton «Oi! Så bra»

Når hun var 3-4 år fikk hun en form for tvang og begynte å plukke søppel, vi dro til familieterapeut for dette. Det hjalp egentlig ikke så mye, vi gikk der noen ganger i året i to-tre år. Plukkingen av søppel har blitt litt bedre med årene, men det er fortsatt noen som henger igjen. 

Det største «problemet» nå er at hun blir rasende for alt. Jeg kan gi noen eksempler. I sommer så var vi på en ferieplass som hadde utendørs basseng, dessverre så var det 12 grader og regn de første dagene, da sier det seg selv at bading måtte ventes med, men Neida, hun var sint og fikk breakdown i matbutikken når vi sa at det ikke bading den dagen. Akkurat som om hun nekter å godta situasjonen. 

En gang så ville jeg overraske de (hun og lille søsteren) med kino, vi setter oss i bilen, når jeg forteller at det er kino vi skal på så ble det grin, fordi hun ville noe annet. 

Det er så mange fler hendelser, men må begrense meg. 

Den seneste hendelsen var nå i helgen, vi har lenge snakket om at hun skal få ny seng, hun er ikke glad i endringer, ei heller det å kvitte seg med noe. Så dette har vært uker med prøving av senger, se på senger på nett osv. i går var det tilbud på den sengen hun prøvde og likte best. Så vi bestilte denne. Da vi kom hjem og fortalte henne det klikket det helt, hun gråt, skrek og var rett og slett sint. Vi viste henne bilde av sengen og fortalte at det var den hun likte. Det kunne hun ikke huske. 

Som jeg har nevnt lengre opp her, så er søppel og kasting ett kjempe problem. Jeg ryddet og fikset opp rommet til lillesøsteren, jeg hadde da fylt en vanlig pose med ting som skulle kastes. Dette er åpenbart søppel, det hun gjør da er å prøve å åpne posen, mens hun er hysterisk og skriker. Det kunne jo være hennes ting oppi der!! Det hjelper ikke uansett hvor godt vi forklarer at det som ligger i posen er søppel. I hennes hode kan ALT brukes. 
 

Det er egentlig mye mer også, som ikke bare går på sinne og reaksjoner. 
 

Jeg er så sliten. Så inderlig sliten. Føler meg så mislykket som mamma, kan jo aldri glede barnet mitt, uansett hva jeg/vi gjør så blir det tatt i verste mening fra hennes side. 
 

Er der noen der ute som har opplevd noe av det samme? 
 

 

Anonymkode: e2e3a...20a

[AnonymBruker]

Denne jenten er jo helt åpenbart psykisk syk. For hennes del - koble på BUP, privat psykolog, whatever - slik at hun kan få hjelp!

Anonymkode: b6d7d...bce

[harma]

.

Endret 13. august 2024 av harma
skulle vært anonym…

[Stor pike]

Minner om min gutt. Da han var liten kunne han gjerne gi bort lekene sine til mindre barn. Da de var på vei ut døra var det stopp! Å rydde rommet er helt uaktuelt, han sitter i søpla, matpapir etc og trives med det. Å svømme i 12 grader hadde jeg latt ham gjøre da. 

Min gutt har Asperger syndrom. Sier ikke at ditt barn har det, jeg er ytterst forsiktig med å dele ut diagnoser i motsetning til andre her på KG, det er en uting. Men spørs om dere ikke skulle fått en henvisning til BUP. Ungen skal jo leve et godt liv også. 

[AnonymBruker]

Dette minner endel om min 6-åring. Hun kan få slike voldsomme anfall i situasjoner lik de som du beskriver TS. Det er utrolig slitsomt. Vi er helt på felgen enkelte dager og det er som du skriver - en sorg over å aldri kunne glede seg sammen med barnet. Jeg er nesten redd for å ta henne med ut fordi vi aldri vet når hun slår seg vrang. 

Det eneste som hjelper her er å forberede henne godt på ting og snakke om ting i «fredstid». Så lett og så vanskelig 😕 Kjenner jeg gruer meg til hun nå starter på skolen….

Hvilke tilbakemeldinger får du på skolen? Har hun venner og føler seg inkludert? 

Anonymkode: 35d32...7ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette minner endel om min 6-åring. Hun kan få slike voldsomme anfall i situasjoner lik de som du beskriver TS. Det er utrolig slitsomt. Vi er helt på felgen enkelte dager og det er som du skriver - en sorg over å aldri kunne glede seg sammen med barnet. Jeg er nesten redd for å ta henne med ut fordi vi aldri vet når hun slår seg vrang. 

Det eneste som hjelper her er å forberede henne godt på ting og snakke om ting i «fredstid». Så lett og så vanskelig 😕 Kjenner jeg gruer meg til hun nå starter på skolen….

Hvilke tilbakemeldinger får du på skolen? Har hun venner og føler seg inkludert? 

Anonymkode: 35d32...7ac

Skolen ser «ingenting» vi hadde utviklingssamtale i Mai. Og lærer bare avfeide bekymring jeg hadde. 

Anonymkode: e2e3a...20a

[AnonymBruker]

For å ta eksemplene du kommer med etter tur. 

Ikke gi overdreven ros og begeistring før dere vet at barnet har prestert noe som kostet noe i form av konsentrasjon, jobb eller tid. De kan bli forvirret. 

Er usikker på hva du mener med plukking av søppel, så forklar nærmere? Når, hvor og i hvor stort omfang? 

Dere dro på ferie og har snakket om stedet. Hun har sett for seg å bade og gleder seg til det. Hun tenker ikke temperatur i likhet med de fleste barn. 

Når du sier at du har en overraskelse, så får hun forhåpninger. Det var ikke å gå på kino som du ville overraske med. 

Når det gjelder sengen så har det vært mye å se på og ta stilling til, så blir hun overrasket når den plutselig er bestilt. 

Alt i alt er det helt normale følelser hun kjenner på, men ja, hun reagerer mye mer dramatisk enn barn flest. Har noen nevnt noe om at hun er evnerik, eller har dere hatt mistanke om dette?  Det er umulig å si om dette handler om diagnose, men dere må forberede henne, ikke overraske henne med ting og la henne finne ut av selv isteden for at dere forklarer ting! 

Anonymkode: 91874...11a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

For å ta eksemplene du kommer med etter tur. 

Ikke gi overdreven ros og begeistring før dere vet at barnet har prestert noe som kostet noe i form av konsentrasjon, jobb eller tid. De kan bli forvirret. 

Er usikker på hva du mener med plukking av søppel, så forklar nærmere? Når, hvor og i hvor stort omfang? 

Dere dro på ferie og har snakket om stedet. Hun har sett for seg å bade og gleder seg til det. Hun tenker ikke temperatur i likhet med de fleste barn. 

Når du sier at du har en overraskelse, så får hun forhåpninger. Det var ikke å gå på kino som du ville overraske med. 

Når det gjelder sengen så har det vært mye å se på og ta stilling til, så blir hun overrasket når den plutselig er bestilt. 

Alt i alt er det helt normale følelser hun kjenner på, men ja, hun reagerer mye mer dramatisk enn barn flest. Har noen nevnt noe om at hun er evnerik, eller har dere hatt mistanke om dette?  Det er umulig å si om dette handler om diagnose, men dere må forberede henne, ikke overraske henne med ting og la henne finne ut av selv isteden for at dere forklarer ting! 

Anonymkode: 91874...11a

Når hun var mindre plukket hun søppel fra bakken fordi hun var så opptatt av at man skulle passe på miljøet, det hadde de lært om i barnehagen. Fikk beskjed av barnehagen at om de gikk på tur så stoppet de hver meter fordi hun skulle plukke opp noe fra bakken. Alt fra brukt snus og tyggis til glasskår. 
 

Når det gjelder tur og badingen så endte jeg faktisk opp med å ta henne med ned bassenget, i bade tøy og håndkle, i regnet og kaldt for at hun skulle forstå hvorfor vi ikke kunne bade. Først da forsto hun at det faktisk var for kaldt. 
 
Vi bruker mye tid til forberedelse på alt vi skal gjøre og ikke bare i det tilfellet jeg nevner angående seng. Slik at ting ikke skal komme overraskende på, men hun hater å være med i butikker (om det så er sko, klær eller seng som skal handles) 
Derfor vi bestilte den. Hun var enig at det var den hun ville ha når hun så den. Så jeg håpet på at det ikke skulle komme overraskende på. 
 

 

Anonymkode: e2e3a...20a

[AnonymBruker]

Utredning, nå! Hun må da ha en diagnose, dette er virkelig ikke normalt.

Anonymkode: 5fcc1...50e

[AnonymBruker]

Stor pike skrev (3 timer siden):

Minner om min gutt. Da han var liten kunne han gjerne gi bort lekene sine til mindre barn. Da de var på vei ut døra var det stopp! Å rydde rommet er helt uaktuelt, han sitter i søpla, matpapir etc og trives med det. Å svømme i 12 grader hadde jeg latt ham gjøre da. 

Min gutt har Asperger syndrom. Sier ikke at ditt barn har det, jeg er ytterst forsiktig med å dele ut diagnoser i motsetning til andre her på KG, det er en uting. Men spørs om dere ikke skulle fått en henvisning til BUP. Ungen skal jo leve et godt liv også. 

Jeg endte opp med å ta henne med ned, så hun fikk kjenne på kroppen hvor kaldt det var, og da ble det godtatt at vi skulle vente til det ble sol. 
 

Jeg har ringt ppt tjenesten. Siden skolen ikke ser noe, de skulle ta en prat med skolen og eventuelt sjekke om bup er mer riktig. 

Anonymkode: e2e3a...20a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Denne jenten er jo helt åpenbart psykisk syk. For hennes del - koble på BUP, privat psykolog, whatever - slik at hun kan få hjelp!

Anonymkode: b6d7d...bce

Nei det er hun helt åpenbart ikke

Anonymkode: e687a...f67

[AnonymBruker]

Minner om min sønn på 9, og han har også Asberger. Problemer med endringer er jo ganske typisk. Overraskelser er sjeldent en god ide her, skaper bare uforutsigbarhet og påfølgende sinne. Hans symptom begynte også å bli tydelige rundt 2-3-års alder. Raseri over alt mulig er fremdeles det største problemet.

Anonymkode: a51ca...a54

[AnonymBruker]

Minner om min også. Veldig slitsomt. Alt må være struktur og rutiner på men skjer ting allikevel. Gråt hysterisk i 4 timer da vi leverte den ødelagte bilen vår til vrak. Min har diagnose atypisk autisme

Anonymkode: 3c243...c41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hei! 

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, redd for at dette innlegget kommer til å bli evig langt, beklager på forhånd. 
 

Vi har ett barn som blir 9 år denne høsten. Jeg har tenkt fra hun var rundt 3 år at det må være noe, hun blir sint/rasende/ lei seg for absoultt alt. Når hun var liten mellom 2 og 3 år, ble hun lei seg om vi skrøt av henne, om vi klappet fordi hun fikk til noe så begynte å hun gråte, så det måtte vi faktisk bare slutte med. Vi måtte si helt monoton «Oi! Så bra»

Når hun var 3-4 år fikk hun en form for tvang og begynte å plukke søppel, vi dro til familieterapeut for dette. Det hjalp egentlig ikke så mye, vi gikk der noen ganger i året i to-tre år. Plukkingen av søppel har blitt litt bedre med årene, men det er fortsatt noen som henger igjen. 

Det største «problemet» nå er at hun blir rasende for alt. Jeg kan gi noen eksempler. I sommer så var vi på en ferieplass som hadde utendørs basseng, dessverre så var det 12 grader og regn de første dagene, da sier det seg selv at bading måtte ventes med, men Neida, hun var sint og fikk breakdown i matbutikken når vi sa at det ikke bading den dagen. Akkurat som om hun nekter å godta situasjonen. 

En gang så ville jeg overraske de (hun og lille søsteren) med kino, vi setter oss i bilen, når jeg forteller at det er kino vi skal på så ble det grin, fordi hun ville noe annet. 

Det er så mange fler hendelser, men må begrense meg. 

Den seneste hendelsen var nå i helgen, vi har lenge snakket om at hun skal få ny seng, hun er ikke glad i endringer, ei heller det å kvitte seg med noe. Så dette har vært uker med prøving av senger, se på senger på nett osv. i går var det tilbud på den sengen hun prøvde og likte best. Så vi bestilte denne. Da vi kom hjem og fortalte henne det klikket det helt, hun gråt, skrek og var rett og slett sint. Vi viste henne bilde av sengen og fortalte at det var den hun likte. Det kunne hun ikke huske. 

Som jeg har nevnt lengre opp her, så er søppel og kasting ett kjempe problem. Jeg ryddet og fikset opp rommet til lillesøsteren, jeg hadde da fylt en vanlig pose med ting som skulle kastes. Dette er åpenbart søppel, det hun gjør da er å prøve å åpne posen, mens hun er hysterisk og skriker. Det kunne jo være hennes ting oppi der!! Det hjelper ikke uansett hvor godt vi forklarer at det som ligger i posen er søppel. I hennes hode kan ALT brukes. 
 

Det er egentlig mye mer også, som ikke bare går på sinne og reaksjoner. 
 

Jeg er så sliten. Så inderlig sliten. Føler meg så mislykket som mamma, kan jo aldri glede barnet mitt, uansett hva jeg/vi gjør så blir det tatt i verste mening fra hennes side. 
 

Er der noen der ute som har opplevd noe av det samme? 
 

 

Anonymkode: e2e3a...20a

Hva gjør dere da? Når hun får melt down? Prøver dere å rasjonalisere og komme med fornuft? 

Høres virkelig ut som at dere aldri anerkjenner følelsene hennes når hun har det sånn. F.eks. hva med å komme til bunns i hvorfor hun gråter når dere klapper? Hvorfor endre deres spontane atferd?

Hvorfor forklarer du at det er søppel i posen når reptilhjernen hennes er påkoblet og den tenkende delen er frakoblet? 
Sier du noen gang:

"Ble du skuffet fordi du ikke kunne bade i dag? Vet du, det skjønner jeg så godt. Så kjipt at det regner i dag!" - dette kobler på den tenkende delen av hjernen. Det virker som dere ikke har hjulpet henne med å koble på den tenkende delen av hjernen under anfallene, at dere ikke har gitt henne verktøy til å navigere følelsene sine og komme seg ut av dem, men heller har tilpasset dere hennes oppførsel. 

" vi skriker ikke og hyler fordi vi er skuffa. Det finnes andre måter å uttrykke seg på" er en samtale dere skulle tatt igjen og igjen fra 3-4-5 års alder.

Anonymkode: 8f913...ffa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg endte opp med å ta henne med ned, så hun fikk kjenne på kroppen hvor kaldt det var, og da ble det godtatt at vi skulle vente til det ble sol. 
 

Jeg har ringt ppt tjenesten. Siden skolen ikke ser noe, de skulle ta en prat med skolen og eventuelt sjekke om bup er mer riktig. 

Anonymkode: e2e3a...20a

Hvorfor ikke bare anerkjenne følelsene hennes, fremfor å overbevise henne om logikk?

Anonymkode: 8f913...ffa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hva gjør dere da? Når hun får melt down? Prøver dere å rasjonalisere og komme med fornuft? 

Høres virkelig ut som at dere aldri anerkjenner følelsene hennes når hun har det sånn. F.eks. hva med å komme til bunns i hvorfor hun gråter når dere klapper? Hvorfor endre deres spontane atferd?

Hvorfor forklarer du at det er søppel i posen når reptilhjernen hennes er påkoblet og den tenkende delen er frakoblet? 
Sier du noen gang:

"Ble du skuffet fordi du ikke kunne bade i dag? Vet du, det skjønner jeg så godt. Så kjipt at det regner i dag!" - dette kobler på den tenkende delen av hjernen. Det virker som dere ikke har hjulpet henne med å koble på den tenkende delen av hjernen under anfallene, at dere ikke har gitt henne verktøy til å navigere følelsene sine og komme seg ut av dem, men heller har tilpasset dere hennes oppførsel. 

" vi skriker ikke og hyler fordi vi er skuffa. Det finnes andre måter å uttrykke seg på" er en samtale dere skulle tatt igjen og igjen fra 3-4-5 års alder.

Anonymkode: 8f913...ffa

Vi sa omtrent nøyaktig det samme som du skriver. Støtter og anerkjenner følelser. «Så klart er det kjedelig at det regner. Forstår godt at du ble lei deg nå» 

men det «når» ikke inn. 

Og vi har tatt den samtalen igjen og igjen siden den alderen. Det er derfor jeg laget dette innlegget. Uansett hvor mye støtte og forståelse vi gir så blir det feil for henne.

Anonymkode: e2e3a...20a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Minner om min også. Veldig slitsomt. Alt må være struktur og rutiner på men skjer ting allikevel. Gråt hysterisk i 4 timer da vi leverte den ødelagte bilen vår til vrak. Min har diagnose atypisk autisme

Anonymkode: 3c243...c41

Kjenner veldig til dette. Vi måtte kjøpe ny bil før jul og da ble hun kjempe lei seg og gråt mye over det. 
 

I forhold til rutiner så føler jeg vår «glemmer» rutiner, litt som at hun må minnes på hver eneste dag at man må faktisk kle på seg når man står opp og at man må dusje for å holde seg ren. 

Anonymkode: e2e3a...20a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Vi sa omtrent nøyaktig det samme som du skriver. Støtter og anerkjenner følelser. «Så klart er det kjedelig at det regner. Forstår godt at du ble lei deg nå» 

men det «når» ikke inn. 

Og vi har tatt den samtalen igjen og igjen siden den alderen. Det er derfor jeg laget dette innlegget. Uansett hvor mye støtte og forståelse vi gir så blir det feil for henne.

Anonymkode: e2e3a...20a

Jeg vil bare si at jeg forstår deg. Man kan anerkjenne følelsene så mye man vil, men i slike tilfeller handler det om at stresset/angsten slike endringer skaper for barnet er så overveldende at det ikke hjelper. Raseriet er et uttrykk for dette stresset, og for et barn med feks asbeeger kan ikke foreldrene "oppdra" slike reaksjoner bort.

Anonymkode: a51ca...a54

[AnonymBruker]

Har ei jente som har noe av de samme problemstillingene. Ikke helt, men hun går HELT i motsatt hvis vi skal gjøre noe fint for henne. Blir kjempesint og skal heller ødelegge. Eller bare går helt i stone-face. 

 

Hun var hos en nabo som hadde en veldig kjekk tegne-pad av noe slag. Min datter elsket den, ønsket seg en sånn og hun elsker å tegne. Fant en lik i favorittfargen hennes noen dager senere så jeg kjøpte den til henne. Hun ble fly forbanna, sa hun hatet den og prøvde å knekke den. Når hun fikk roet seg noen timer senere så elsket hun den igjen, men akkurat dette med å få noe gjør henne rasende.

 

Har ingen løsning. Vi har tatt kontakt med helsestasjon og kommune, da vi åpenbart da også har annen sinneproblematikk. Vi trenger hjelp.

Anonymkode: bbe0a...17e

[AnonymBruker]

Det høres ut som en nevroutviklingsforstyrrelse- mulig Aspergers og/ eller ADHD. 

Anonymkode: f11c0...200