Lettere å oppdra enebarn?

[AnonymBruker]

Jeg er selv en attpåklatt, 20 år yngre enn mine søsken. Har alltid blitt fortalt at jeg hørte på alt som ble sagt og det er min opplevelse av oppveksten også. Var typisk flink pike og gjorde det jeg trodde var rett og hadde stor respekt for voksne mennesker. 

Mine søsken var ikke sånn. De var mer krevende opp gjennom. 

Jeg har også flere barn som jeg føler er mer krevende enn de jeg kjenner med enebarn. De jeg kjenner er roligere, hører lettere på voksne og har et større ønske om å gjøre ting rett. 

Mulig dette ble dårlig forklart, men har dere samme opplevelse eller er det tilfeldig? 

Anonymkode: c3078...6f1

[AnonymBruker]

Ts 

Siden det er så stort aldersspenn mellom meg og mine søsken så anser jeg meg som enebarn her. Bodde aldri med mine søsken f.eks. 

Anonymkode: c3078...6f1

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn-enebarn, på alle mulige vis. Enig i det du skriver! Merker nå, og har merket gjennom hele livet at jeg har lettere for å tenke selv, være selvstendig og trives bedre i eget selskap enn min omgangskrets med søsken. Skulle dog gjerne hatt søsken selv.

Anonymkode: e8273...8db

[Surpomp]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er enebarn-enebarn, på alle mulige vis. Enig i det du skriver! Merker nå, og har merket gjennom hele livet at jeg har lettere for å tenke selv, være selvstendig og trives bedre i eget selskap enn min omgangskrets med søsken. Skulle dog gjerne hatt søsken selv.

Anonymkode: e8273...8db

Enebarn er de beste til å beskrive seg selv og sine savn.
Jeg kan beskrive dem fra utsiden etter en kort periode som samboer. Det blir ikke en vakker beskrivelse..

[AnonymBruker]

Surpomp skrev (6 minutter siden):

Enebarn er de beste til å beskrive seg selv og sine savn.
Jeg kan beskrive dem fra utsiden etter en kort periode som samboer. Det blir ikke en vakker beskrivelse..

Tja. Jeg lever sammen med et enebarn på 10. året og lever veldig godt. Tenkt på muligheten for at din samboer var et individ og en person som ikke vår så ålreit å leve med uavhengig av antall søsken?

Enig i din oppfatning ts.

Har et enebarn selv og merker det veldig når vi er sammen med andre familier med fler. Oppfatter liksom familiene med flere barn litt som et evig kaos som aldri lander helt. 

Min gutt forholder seg stort sett til de beskjedene som blir gitt - og det har kommer helt av seg selv. Vi har aldri bært strenge på noe.

Anonymkode: f3763...7d0

[AnonymBruker]

Surpomp skrev (11 minutter siden):

Enebarn er de beste til å beskrive seg selv og sine savn.
Jeg kan beskrive dem fra utsiden etter en kort periode som samboer. Det blir ikke en vakker beskrivelse..

For en merkelig ting å skrive , men nei du kan neppe beskrive de fra utsiden 

Anonymkode: 28842...0b4

[AnonymBruker]

Jeg var eneste barn i 5 år og jeg er sånn du beskriver, hørte på foreldrene mine osv. Min søster var ikke så ille heller da men flink pike i mindre grad enn meg.

Eget barn er snart 3 og er så lenge enebarn og er iallfall ikke sånn ennå 😄

Anonymkode: 4312c...c43

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn og var nok et rolig og ganske enkelt barn.

Et enebarn vil jo aldri få behov for å knive om oppmerksomheten, så derfor er de kanskje og fredeligere enn søskenflokkbarn.

Og enebarn er og erfarne i å være rundt voksne.

Anonymkode: d4205...726

[AnonymBruker]

Jeg har et enebarn som har vært alt annet enn lett å oppdra. Enebarn er - tro det eller ei - individer med styrker og utfordringer akkurat som alle andre barn.

Anonymkode: ba935...0ea

[AnonymBruker]

Ingen regel på det. Kan være både krevende og enkelt. Som enebarn vet man jo ikke om noe annet, og det er som det er. Å ha søsken er også en berikelse, men ikke alle ønsker mange barn, eller har mulighet til det. 
Men det er jo dobbelt så mye jobb med to som med en. 
Når den ene har en god periode, får den andre en dårlig periode.. som foreldre blir man mer sliten til flere barn man har. Det er ikke til å stikke under en stol. 
 

Anonymkode: 76577...413

[AnonymBruker]

Her så er min søster 15 år eldre enn meg, og flyttet ut da jeg var 2 år. Og jeg var virkelig ikke et enkelt barn. Ekstremt aktiv, og sta ut av en annen verden. Og i tenårene var jeg grusom. 

Her så var mitt første barn, helt lik meg. Og vi begge startet som babyer. Og det tok 6 år før hun fikk søsken, og det barnet er noe av det enkleste barnet jeg har vært borti. 

Anonymkode: 34295...98c

[AnonymBruker]

Jeg tror nok det handler om gener og personlighet/temperament når alt kommer til alt. Jeg var rolig og lydig. Hadde  en 6 år eldre søster, så ble litt enebarnfølese, men min første datter er nokså lik meg i lynne. Veldig lydig med respekt for voksne. Dette forandret seg ikke selv om hun fikk en 2 år yngre lillesøster. Lillesøster er strake motsetningen. Herjer, ramper, plager og hører ikke på oss. Vi opplever dem rett og slett som natt og dag i personligheter. Har vanskelig for å tro lillesøster ville hatt en helt annen personlighet om hun var enebarn. 

Anonymkode: 1498e...385

[Surpomp]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

For en merkelig ting å skrive , men nei du kan neppe beskrive de fra utsiden 

Anonymkode: 28842...0b4

Den personen jeg kjente var et sterotypisk enebarn, sterkt preget av gamle foreldres tankegang, egosentrisk, introvert, humørsyk og asosial. Lav forståelse og interesse for storfamiliens fellesskap og gleder.
Forholdet ble kort.

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn og var langt fra enkel på noen som helst måte. Men det gikk bra med meg likevel 😅

Anonymkode: e71ea...bb8

[Gjest Malmfrid]

Jeg tror nok det er lettere dem med kun 1 barn kontra de med flere barn som naturlig nok bruker endel tid på å stoppe krangler, slossing og erting. 

 

[AnonymBruker]

Surpomp skrev (8 timer siden):

Enebarn er de beste til å beskrive seg selv og sine savn.
Jeg kan beskrive dem fra utsiden etter en kort periode som samboer. Det blir ikke en vakker beskrivelse..

Alle enebarn er jo ikke like, akkurat som alle med søsken ikke er like.

Jeg er også enebarn, og tror jeg var ganske enkel å ha med å gjøre for foreldrene mine. Trives godt i eget selskap, er stille og rolig, liker aktiviteter som lese, game osv. Flink på skolen.  De trengte aldri beskymre seg for hva jeg gjorde som tenåring, har genuint aldri løyet til dem om hvor jeg var eller hvem jeg var med. 

Jeg elsket være enebarn fordi jeg likte fred og ro, så jeg bestemte meg tidlig for å kun få ett barn selv også. Hun er også veldig avslappet og enkel så langt, men det kan jo endres selvsagt. 

Anonymkode: 38aff...892

[Gjest Malmfrid]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Alle enebarn er jo ikke like, akkurat som alle med søsken ikke er like.

Jeg er også enebarn, og tror jeg var ganske enkel å ha med å gjøre for foreldrene mine. Trives godt i eget selskap, er stille og rolig, liker aktiviteter som lese, game osv. Flink på skolen.  De trengte aldri beskymre seg for hva jeg gjorde som tenåring, har genuint aldri løyet til dem om hvor jeg var eller hvem jeg var med. 

Jeg elsket være enebarn fordi jeg likte fred og ro, så jeg bestemte meg tidlig for å kun få ett barn selv også. Hun er også veldig avslappet og enkel så langt, men det kan jo endres selvsagt. 

Anonymkode: 38aff...892

Har du virkelig aldri savnet å ha søsken?

Selvom vi kranglet endel som barn så er min søster nå min beste venn og jeg er veldig glad at vi sammen kan mimre og dele opplevelser fra oppveksten og minner om mor og far som ikke er her lenger. I tillegg hadde vi to perioder med sykdom og død som var svært tung og hvor jeg var glad at vi var flere som kunne dele på byrden. 

[AnonymBruker]

Du glemmer medfødt temperament. Selv har jeg et enebarn, og hun er veldig sta, bestemt og hører absolutt ikke alltid på beskjed. Ser på venners barn at de har svært ulikt lynne. Noen av barna i søskenflokken kan være «vanskelige» og andre «enkle». Vi er jo et resultat av både arv og miljø, men temperament er i stor grad en medfødt egenskap. 

Anonymkode: 02cb6...d66

[AnonymBruker]

Malmfrid skrev (49 minutter siden):

Har du virkelig aldri savnet å ha søsken?

Selvom vi kranglet endel som barn så er min søster nå min beste venn og jeg er veldig glad at vi sammen kan mimre og dele opplevelser fra oppveksten og minner om mor og far som ikke er her lenger. I tillegg hadde vi to perioder med sykdom og død som var svært tung og hvor jeg var glad at vi var flere som kunne dele på byrden. 

Virkelig aldri. Jeg har hatt flere gode venner gjennom barndommen som fortsatt er venner nå når vi er i 30-årene. Som introvert synes jeg det virket slitsomt å bo med andre barn, og var alltid veldig lettet da jeg kom hjem etter å ha besøkt venner med småsøsken. Det virket som så mye krangling og kaos. Det har sikkert sine gode sider, selvsagt, men det var aldri noe jeg savnet.

Anonymkode: 38aff...892

[Gjest Malmfrid]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Virkelig aldri. Jeg har hatt flere gode venner gjennom barndommen som fortsatt er venner nå når vi er i 30-årene. Som introvert synes jeg det virket slitsomt å bo med andre barn, og var alltid veldig lettet da jeg kom hjem etter å ha besøkt venner med småsøsken. Det virket som så mye krangling og kaos. Det har sikkert sine gode sider, selvsagt, men det var aldri noe jeg savnet.

Anonymkode: 38aff...892

Krangling og høyt lydnivå i barndommen, ja ... men sett i ettertid så ville jeg aldri vært det foruten.