Er jeg en kald mor?

[AnonymBruker]

Jeg har oppdratt mitt barn alene, helt fra 1 års alderen. Idag er barnet 16 år.

Jeg har vært flink til alltid å finne på ting, vært engasjert, meldt på forskjellige fritidsaktiviteter osv. Jeg tror i allefall... at jeg har alltid tatt valg basert på hva som er barnets beste.

Men nå... helt ærlig... kan jeg ikke vente til barnet flytter ut og blir mer selvstendig. De siste to årene har psykisk helse fått stort fokus, der barnet er henvist til BUP. 

Jeg kjenner at heg bare orker ikke å gå den veien. Altså, 16 år da kan barnet gå til helsevesenet selv. Ikke sant? Jeg orker ikke tanken på å snakke med masse mennesker om ditt og datt.

Jeg ønsker å bruke mer tid på jobben som jeg elsker. På meg selv og mitt liv. For barna må uansett bygge sitt eget liv.

Er jeg kald og egoistisk?

Anonymkode: 63424...acd

[AnonymBruker]

Nei, jeg føler det på samme måte. Min er 14, har vært alene med ham siden han var nyfødt og det er utrolig tungt. 

En 16-åring går alene til BUP. Min 14-åring gikk alene til alle timene, jeg måtte bare fylle ut et skjema. 

Anonymkode: 56e30...230

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Nei, jeg føler det på samme måte. Min er 14, har vært alene med ham siden han var nyfødt og det er utrolig tungt. 

En 16-åring går alene til BUP. Min 14-åring gikk alene til alle timene, jeg måtte bare fylle ut et skjema. 

Anonymkode: 56e30...230

Tusen takk for at du deler ❤

Anonymkode: 63424...acd

[AnonymBruker]

Syns det er kaldt at du heller vil bruke tid på jobb enn å følge opp barnet ditt. Samtidig min 10-åring var alene på de fleste møtene på bup. Ikke fordi vi ikke ville være med, men det er sånn det er organisert.

Anonymkode: 5b2ba...d93

[AnonymBruker]

Samme her- vært alene hele oppveksten. Ingen spesielle behov eller utfordringer, fin og fornøyd ungdom. Men ja, jeg ser frem til å ha huset og hverdagen for meg selv...... Nå er ungdommen russ så det er snakk om et år eller to til.

Tenker det er naturlig og slik det skal være. De foreldrene som "tviholder" på barna tror jeg har ting i seg selv som er vanskelig, og at de selv er redde for å gi slipp fordi de er redd for " det nye livet"....

Anonymkode: 54e86...5e8

[AnonymBruker]

Helt ærlig synes jeg det er forferdelig trist om en mor ikke orker å støtte barnet sitt i krise. Spesielt når det er den eneste forelderen barnet har i livet sitt. Mine foreldre stiller fortsatt opp for meg og jeg er 37. 

Barna skal bygge sitt eget liv ja, men må jo ha hjelp og støtte i starten. Barn som kommer fra kjærlige hjem blir faktisk mer selvstendige i voksen alder, det har forskning vist.

Anonymkode: c821e...329

[AnonymBruker]

Litt off topic, men de 3 første skriver om BUP. Er dette så vanlig? Kan ikke huske at noen måtte følges opp av psykiatrien da jeg var barn/ung. Selvsagt ikke alt man vet om andre, men det virker som om det blir mer og mer behov for BUP, eller?

Anonymkode: beaed...8ba

[AnonymBruker]

Hvis barnet har behov for oppfølging av bup så tenker jeg umiddelbart at oppveksten og din oppfølging av barnet ikke nødvendigvis har vært så god som du skriver.

Og ja selvfølgelig følger mann oppe et barn som sliter psykisk, ungen er ikke myndig enda og selv etter det kan man godt stille opp for barna sine!

Anonymkode: d6db1...a02

[My o MY]

Nå tenker jeg at de fleste godt forstår at du er sliten, for det er stor påkjenning når barn sliter psykisk. Så forståelse for at du har lyst til å gi opp kan jeg skjønne. Det vil ikke si det samme som at du bør det, for en 16- åring er langt fra voksen, og de som sliter psykisk trenger støtte, uansett alder, og den nærmeste for en ungdom er jo foreldre. Du kan liksom ikke fraskrive deg ansvaret her, så må du bidra så bør du jo stille opp. Hvor mye og hvor ofte kan jo variere, men samtaler går de til alene, men at du også må snakke med noen i hjelpeapparatet tenker jeg nok kan være nødvendig. 

Endret 22. juli 2024 av My o MY

[UltimateNothing]

Nja. Jeg har eldre barn (voksne), og det er ikke alltid lett å vite når jeg skal være mamma og når jeg skal la dem få erfare ting selv. Selvsagt er jeg mamma når de trenger det (og dette vet de), men ellers er jeg for å lære dem å ta eierskap i eget liv. Jeg har helikoptermamma-tendenser som jeg jobber med å gi slipp på.

Noen ganger trenger man mamma selv når man er mer enn godt nok voksen, men mange ungdommer vil kjenne en enorm mestringsfølelse ved å være alene i "voksensituasjoner".

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvis barnet har behov for oppfølging av bup så tenker jeg umiddelbart at oppveksten og din oppfølging av barnet ikke nødvendigvis har vært så god som du skriver.

Og ja selvfølgelig følger mann oppe et barn som sliter psykisk, ungen er ikke myndig enda og selv etter det kan man godt stille opp for barna sine!

Anonymkode: d6db1...a02

Dette… 

Min svigermor tror hun har vært en perfekt mor og gjort alt riktig med alle barna. 2 av 4 har havnet utpå feil plan, og det er tydelig enda i dag når barna er godt voksen at hun har sviktet på flere områder. 
 

Skal også sies at de jeg kjenner med 1 forelder eller skilte foreldre har «noe som plager de» 

Tenker det er fornuftig som mor / far å være med på samtaler med barna for å finne roten til problemene og komme seg gjennom dette. 

Anonymkode: 653c7...771

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvis barnet har behov for oppfølging av bup så tenker jeg umiddelbart at oppveksten og din oppfølging av barnet ikke nødvendigvis har vært så god som du skriver.

Anonymkode: d6db1...a02

Ja, fordi det er alltid foreldre sin feil når barna får diagnoser som asbergers, adhd og atferdsforstyrrelser eller psykiske problemer? Utrolig lavmål.

Anonymkode: 5b2ba...d93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg har oppdratt mitt barn alene, helt fra 1 års alderen. Idag er barnet 16 år.

Jeg har vært flink til alltid å finne på ting, vært engasjert, meldt på forskjellige fritidsaktiviteter osv. Jeg tror i allefall... at jeg har alltid tatt valg basert på hva som er barnets beste.

Men nå... helt ærlig... kan jeg ikke vente til barnet flytter ut og blir mer selvstendig. De siste to årene har psykisk helse fått stort fokus, der barnet er henvist til BUP. 

Jeg kjenner at heg bare orker ikke å gå den veien. Altså, 16 år da kan barnet gå til helsevesenet selv. Ikke sant? Jeg orker ikke tanken på å snakke med masse mennesker om ditt og datt.

Jeg ønsker å bruke mer tid på jobben som jeg elsker. På meg selv og mitt liv. For barna må uansett bygge sitt eget liv.

Er jeg kald og egoistisk?

Anonymkode: 63424...acd

Jeg tror ikke nødvendigvis du er kald pg egoistisk, men du virker litt umoden ekler usikker når du "ikke orker tanken på å snakke med masse mennesker om ditt pg datt". Barnet ditt er ditt ansvar til det mi minimum er 18 år. Du må selvfølgelig følge det opp helsemessig også.

Anonymkode: b0914...1fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hvis barnet har behov for oppfølging av bup så tenker jeg umiddelbart at oppveksten og din oppfølging av barnet ikke nødvendigvis har vært så god som du skriver.

Og ja selvfølgelig følger mann oppe et barn som sliter psykisk, ungen er ikke myndig enda og selv etter det kan man godt stille opp for barna sine!

Anonymkode: d6db1...a02

Det kan skje ting man ikke har kontroll over. Min unge sier selv at han har hatt en god og trygg oppvekst med meg, men han sliter med at faren stakk fra ham. De kjenner hverandre og sønnen min ser at faren prioriterer damer, jobb og andre ting foran ham. I tillegg ble sønnen min utsatt for et seksuelt overgrep på skolen da han gikk i 4. klasse, som er den viktigste grunnen til at han gikk til BUP. Lurt å ikke mene så mye om ting du ikke vet noe om. 

Anonymkode: 56e30...230

[Surpomp]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg har oppdratt mitt barn alene, helt fra 1 års alderen. Idag er barnet 16 år.

Jeg har vært flink til alltid å finne på ting, vært engasjert, meldt på forskjellige fritidsaktiviteter osv. Jeg tror i allefall... at jeg har alltid tatt valg basert på hva som er barnets beste.

Men nå... helt ærlig... kan jeg ikke vente til barnet flytter ut og blir mer selvstendig. De siste to årene har psykisk helse fått stort fokus, der barnet er henvist til BUP. 

Jeg kjenner at heg bare orker ikke å gå den veien. Altså, 16 år da kan barnet gå til helsevesenet selv. Ikke sant? Jeg orker ikke tanken på å snakke med masse mennesker om ditt og datt.

Jeg ønsker å bruke mer tid på jobben som jeg elsker. På meg selv og mitt liv. For barna må uansett bygge sitt eget liv.

Er jeg kald og egoistisk?

Anonymkode: 63424...acd

Ansvar og støtte for barnet er en jobb man har man påtatt seg så lenge det bor hjemme og minst til 18 års alder.
Når man er aleneforsørger, er dette ekstra viktig da barnet mangler det ene kjønnsrolleforbildet, den ene samtalepartneren og tryggheten det er i to samarbeidende foreldre.

Altfor mange har valgt å være aleneforsørger i en naiv overbevisning om at dette ikke påvirker barnet negativt.
 

[AnonymBruker]

Jeg er alene med en datter 15 år. Har vært alene siden fødsel og har 100% omsorg. Men jeg følger selvsagt opp helsen hennes, involverer meg i skolegang og fritid (så "mye" som man trenger i den alderen - det meste ordner hun selvsagt selv) og jeg har et ansvar for å på alle måter gi henne god omsorg. 

Jeg både gruer og gleder meg til hun blir så stor at hun flytter ut. Gleder meg fordi det blir et nytt og spennende kapittel i hennes liv, og gruer meg til stillheten i huset. Men det kan jeg leve med. 

Jeg tenker du bør følge opp barnets behandling på BUP. Ikke som i å fysisk følge barnet dit, men involvere deg. Det forventes at det ikke bare er BUP og barnet som skal dra lasset. Du må faktisk også bidra. 

Anonymkode: 17bd1...759

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Det kan skje ting man ikke har kontroll over. Min unge sier selv at han har hatt en god og trygg oppvekst med meg, men han sliter med at faren stakk fra ham. De kjenner hverandre og sønnen min ser at faren prioriterer damer, jobb og andre ting foran ham. I tillegg ble sønnen min utsatt for et seksuelt overgrep på skolen da han gikk i 4. klasse, som er den viktigste grunnen til at han gikk til BUP. Lurt å ikke mene så mye om ting du ikke vet noe om. 

Anonymkode: 56e30...230

Da skaffer man hjelp i 4. Klasse og ikke som 26 åring, da har foreldre sviktet om man ikke tar tak i problemene når de oppstår, men lenge etter. 

Anonymkode: d6db1...a02

[AnonymBruker]

Jeg tenker at hvis du velger å ikke følge opp barnet ditt som trenger psykisk helsehjelp som 16-åringe, så svikter du fullstendig for forelder! Du er ikke ferdig å være forelder, barnet kan ikke lastes for at det ble født og at du er lei.. 

Anonymkode: 3e61e...bb1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Litt off topic, men de 3 første skriver om BUP. Er dette så vanlig? Kan ikke huske at noen måtte følges opp av psykiatrien da jeg var barn/ung. Selvsagt ikke alt man vet om andre, men det virker som om det blir mer og mer behov for BUP, eller?

Anonymkode: beaed...8ba

Det var flere som måtte det før også. Jeg er i 40-årene, og da jeg gikk på ungdomsskolen var det en gutt i klassen min som var innlagt på psykiatrisk i flere måneder. Det var nok også mange som ikke fikk hjelp. Mange flere utredes for tilstander som de før ikke fikk hjelp for (men likevel hadde).

Anonymkode: e996c...76e

[AnonymBruker]

Du må følge opp de helsebehovene barnet ditt har. Jeg forstår du er sliten og lei, men hvis barnet trenger at du stiller opp på BUP, så gjør du det. Barnets behov går foran. Du må kommunisere med barnet - og BUP. Perioden barnet er inne i nå - starten på voksenlivet - er en periode hvor ungdommen fremdeles trenger foreldrene for støtte, veiledning og praktisk-økonomisk hjelp. Også etter 18. 

Anonymkode: e996c...76e