Hvordan holde ut intense barn?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men man gir ikke beskjed om sånt «flere ganger», for så plutselig å skrike.
 Man sier i fra en gang, og neste gang så tar man barnets hender i sine og fører dem bort samtidig som man flytter deg unna. 

Anonymkode: 95c51...7d7

Og når man har tatt bort barnets hender hvert femte minutt i førti(!) minutter, mens barnet kommer etter og begynner å klå igjen for hver gang, så kan det rakne for de fleste.

Anonymkode: 618db...c88

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Og når man har tatt bort barnets hender hvert femte minutt i førti(!) minutter, mens barnet kommer etter og begynner å klå igjen for hver gang, så kan det rakne for de fleste.

Anonymkode: 618db...c88

Da har noe sviktet fundamentalt i oppdragelsen.

Og TS trenger faktisk ikke å være en del av dette.

Anonymkode: 95c51...7d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Da har noe sviktet fundamentalt i oppdragelsen.

Og TS trenger faktisk ikke å være en del av dette.

Anonymkode: 95c51...7d7

At noe har sviktet fundamentalt i oppdragelsen av barnet beskrevet i HI, er åpenbart. TS skal ikke ha tyn for at det rakner for henne når ungen ikke gir seg med å klå.

Anonymkode: 618db...c88

[Sandie]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så å rope er ikke det altså?

Anonymkode: 49621...095

Å rope kan like gjerne være å bare heve stemmen. 

[AnonymBruker]

Får inntrykk av at du forakter barnet og at du er lite imponert over far.

Synes du skal revurdere forholdet for barnas skyld. 

Anonymkode: 95bb4...fe1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

At noe har sviktet fundamentalt i oppdragelsen av barnet beskrevet i HI, er åpenbart. TS skal ikke ha tyn for at det rakner for henne når ungen ikke gir seg med å klå.

Anonymkode: 618db...c88

TS burde ikke involvere seg med et såpass krevende barn når fokuset hennes er på å «holde ut», ikke på å hjelpe barnet.

Anonymkode: 95c51...7d7

[AnonymBruker]

Skjønner godt at det klikket for deg, TS, og du er ikke noen stemor fra helvete fordi du mistet besinnelsen én gang. Høres veldig slitsomt ut å forholde seg til et slikt barn, og syns det er rart at ikke feks barnehagen har reagert? Foreldrene trenger virkelig en realitetssjekk, men den bør komme fra noen andre enn deg (mest fordi far bare vil bortforklare alt). Har ingen gode råd, bare sympati!

Anonymkode: 28fa5...01e

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (12 timer siden):

Her tenker jeg relasjonen blir vond for alle.

Skjønner du blir sprø, men du har også en fiendtlig og veldig nedsettende innstilling.

Så…..kanskje dere kan være særboere?  

Og gi fellesnavnet også to hjem da, eller? 🤦🏼‍♀️

Anonymkode: 36217...3f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Skjønner godt at det klikket for deg, TS, og du er ikke noen stemor fra helvete fordi du mistet besinnelsen én gang. Høres veldig slitsomt ut å forholde seg til et slikt barn, og syns det er rart at ikke feks barnehagen har reagert? Foreldrene trenger virkelig en realitetssjekk, men den bør komme fra noen andre enn deg (mest fordi far bare vil bortforklare alt). Har ingen gode råd, bare sympati!

Anonymkode: 28fa5...01e

Joda, barnehagen har reagert. De har jobbet mye med å lære barnet å tåle tilbakemeldinger/korrigeringer, bla. med ressurspersoner. Men han har to veldig skjøre foreldre, og ingen av dem klarer å stå i barnets ubehag. Begge har fått veiledning av helsestasjon og fvk og noe har absolutt blitt bedre, men det betyr ikke nødvendigvis bra. Jeg blander meg veldig lite inn i oppdragelsen nettopp fordi foreldrene ikke ønsker at barnet skal oppdras annerledes, men det er krevende for meg når mine grenser tråkkes over. Far og barn er mest alene fordi barnet ikke ønsker at far deler oppmerksomheten med meg eller fellesbarn, det er derfor ikke slik at de ikke har masse tid sammen.

(Og ja selvsagt forsøkte jeg å fysisk fjerne og fysisk trekke meg unna barnet, men to minutter senere er det der «mamma og pappa lar meg alltid kose dem på huden», «men jeg vil gjøre det», etc). Selvsagt beklaget jeg at jeg ropte, men jeg stod på at man ikke kan ta på andre når man får et nei. 

Ellers takk for noe ymse svar… Til dere som mener jeg er stemor fra helvete, dere vet ikke helt hvordan noen barn har det, tror jeg. Det er heller ikke så lett å vite alltid, hvilken retning ting tar. Etterpåklokskap er lett. Jeg prøver å gjøre mitt beste for alle involverte.

Anonymkode: 1be42...2f4

[Uanonym bruker]

Det høres slitsomt ut, men hvis det er sånn at det kun er du som setter grenser for barnet, vil det ikke fungere. Da vil det etter hvert bli et veldig dårlig forhold mellom dere - og det høres jo ut som om du nærmest forakter ungen allerede, så dette lover jo ikke bra. Når man skal bo sammen med mine og dine barn må man, spesielt når ungene er små, ha omtrent samme regler og være samkjørte, ellers fungerer det ikke. Dere må enten samkjøre dere, eller så må dere bo hver for dere mens ungene er små. Jeg ville begynt med en prat med barnets far om dette.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Joda, barnehagen har reagert. De har jobbet mye med å lære barnet å tåle tilbakemeldinger/korrigeringer, bla. med ressurspersoner. Men han har to veldig skjøre foreldre, og ingen av dem klarer å stå i barnets ubehag. Begge har fått veiledning av helsestasjon og fvk og noe har absolutt blitt bedre, men det betyr ikke nødvendigvis bra. Jeg blander meg veldig lite inn i oppdragelsen nettopp fordi foreldrene ikke ønsker at barnet skal oppdras annerledes, men det er krevende for meg når mine grenser tråkkes over. Far og barn er mest alene fordi barnet ikke ønsker at far deler oppmerksomheten med meg eller fellesbarn, det er derfor ikke slik at de ikke har masse tid sammen.

(Og ja selvsagt forsøkte jeg å fysisk fjerne og fysisk trekke meg unna barnet, men to minutter senere er det der «mamma og pappa lar meg alltid kose dem på huden», «men jeg vil gjøre det», etc). Selvsagt beklaget jeg at jeg ropte, men jeg stod på at man ikke kan ta på andre når man får et nei. 

Ellers takk for noe ymse svar… Til dere som mener jeg er stemor fra helvete, dere vet ikke helt hvordan noen barn har det, tror jeg. Det er heller ikke så lett å vite alltid, hvilken retning ting tar. Etterpåklokskap er lett. Jeg prøver å gjøre mitt beste for alle involverte.

Anonymkode: 1be42...2f4

Men du har jo ingen respekt for mannen din? Forståelig nok. Hvordan kan du leve med det?

Anonymkode: 95c51...7d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men du har jo ingen respekt for mannen din? Forståelig nok. Hvordan kan du leve med det?

Anonymkode: 95c51...7d7

Jeg respekterer mannen min, men han sliter også psykisk. Derfor tar jeg også mer av ansvaret både hjemme og med fellesbarnet i håpet om at han skal bli frisk over tid. Han setter ingen grenser for fellesbarnet heller, men fordi han vet han BURDE så er han bare glad for at jeg gjør det. 

Anonymkode: 1be42...2f4

[AnonymBruker]

Jeg har et barn som er ganske lik på noen måter (mitt andre barn er ikke slik, så her er det personlighetstype). Hun er veldig på nærkontakt og klenger og slikt. Jeg gir henne beskjed om at jeg nå trenger en pause fra nærhet, så kan vi ha mer nærhet senere. Akkurat nå så vil jeg ha kroppen min alene/for meg selv, og så kan vi kose etterpå. Hun er også veldig "hva skal jeg gjøre nå da..."

Jeg har vært der at jeg enten har blitt hørt eller jeg har måttet gjenta meg selv uendelig mange ganger. Jeg har blitt sint/streng også, type "nå er det nok, Olga. Nå må jeg faktisk ha kroppen for meg selv et øyeblikk, for nå orker den ikke å være nær noen som helst". Jeg synes det er helt greit å gi barna tydelig beskjed også om ens personlige fysiske grenser/intimsone. Jeg prøver å alltid være flink til å oppsøke nærhet selv, så ikke alltid barnet må komme til meg.
Lag deg noen strategier til ulike settinger du og barnet kan komme oppi på forhånd. F.eks så vet du at barnet vil spørre "hva skal jeg gjøre nå da", så kan du en viss plan for hva du skal si. Kanskje har du allerede sett deg ut en idè til en lek barnet kan like (men ikke foreslått det, nettopp for å bruke idèen når barnet først er "rådvill"). Eller barnet kommer bort og kladder på deg, så kan du være klar for å si ifra til barnet med en gang at "nå skal jeg drikke kaffe og ha voksenstund til koppen er tom, så kan vi være sammen etterpå". 

Ang. å drive som tjener for ungen hadde jeg ganske enkelt ikke gidda. Her må jo du bare ha dine grenser og regler, og så får far følge opp om han ønsker det annerledes. Du sier nei til å kaste bananskallet. Blir ungen sur, kan du henvise videre til far, og så får far ta kampen. 
Man kan også snu akkurat den saken litt. Barnet vil du skal hente vann og du henter. En time senere kan du spørre om han vil hente vann til deg. Sier han nei, så kan du lære ham om å "gi og ta". Det er ikke ditt ansvar å lære ham, men i deres relasjon kan du stå ansvarlig for at det er slik mellom dere. Dere gir og tar. Deler. Sier han likevel nei, så kan dere inngå kompromiss neste gang han ber om noe. "Jeg henter banan til deg nå, og så hjelper du meg å dekke på bordet til middag". Sier han ja, så kan du sette ord på hvor fint det er å "gi og ta". Som jeg sa: nei, det er ikke ditt ansvar å lære gutten dette. Men du kan likevel jobbe for at det blir en del av din og guttens relasjon. 

Anonymkode: 7208d...3f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Jeg respekterer mannen min, men han sliter også psykisk. Derfor tar jeg også mer av ansvaret både hjemme og med fellesbarnet i håpet om at han skal bli frisk over tid. Han setter ingen grenser for fellesbarnet heller, men fordi han vet han BURDE så er han bare glad for at jeg gjør det. 

Anonymkode: 1be42...2f4

Så folk som sliter psykisk klarer ikke å oppdra barn? 
Kanskje moren til dette barnet burde hatt det mer?

Anonymkode: 95c51...7d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Så folk som sliter psykisk klarer ikke å oppdra barn? 
Kanskje moren til dette barnet burde hatt det mer?

Anonymkode: 95c51...7d7

Denne faren (og for så vidt moren) burde ikke hatt ansvaret for barn overhode. Stakkars barn som ikke lærer seg nødvendige sosiale ferdigheter fordi foreldrene er så «skjøre». Tenker barnevernet må inn mer sterkere saker i disse to hjemmene. Og hadde jeg vært deg TS så hadde jeg stukket så fort som mulig så ikke fellesen blir dradd ned i samme dragsuget. Huff. 

Anonymkode: 9e98a...7bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.7.2024 den 8.39):

Jeg får helt vondt av små barn som har opplevd brudd, to hjem, to sett med foreldre og nye halvsøsken som får dele hele hverdagen med den ene forelderen. Så kommer de inn annenhver uke og skal tilpasse seg andre rutiner, føle seg frem, "hvem er jeg i forhold til deg, hvordan reagerer du på at jeg trenger deg".

Kan det være at dette barnet er utrygt og trenger mye bekreftelse, bygge selvtillit og selvfølelse? 

Jeg ville vært svært rund i kantene med et barn som bor i to hjem, og sørget for at det var varmt, mye bekreftelse, positiv forsterkning og tolerert mye. 

Anonymkode: 71506...d1b

Jo'a, men dette er også grunnen til at en del barn blir både uselvstendige og ufordragelige, når ingen av hjemmene setter grenser og stiller krav.

Anonymkode: 2b77f...85f

[AnonymBruker]

Stakkars unge. Som kommer til å slite på skolen med venner osv om ungen holder på sånn der.

Tror jeg hadde blandet meg inn. Når ungen da tar på meg etter beskjed om at det ikke er passe nå. 

Så hadde jeg kanskje heller satt meg ned med ungen og spurt hvorfor barnet ikke følger beskjeden som er gitt.  Å ta på andre som sier nei er ikke ok. 

Å kaste egen banan bør ungen oppfordres til om du så må følge med på hele veien til  søppeldunken. Om ungen sier jeg skal kaste baban. Hadde jeg nok sagt nei , du skal kaste banan og vært litt positiv oppfordring til at det klare du helt fint selv. Gjerne over ros når det er gjort. Det samme med drikke osv

Min bonus var helt hjelpes løs. Pg klarte ingenting.  Eller klarte det men av en eller annen grunn gjorde alt feil . Kom vel frem til at det lå noe usikkerhet der som førte til å gjøre ting feil. Fordi det var lettere med kritikk  for ting ungen visste var feil enn trodde det var riktig.  Uansett sette ting i perspektiv å oppfordre til å gjennomføre det som var vanskelig  hjalp mye. Og her kunne jeg feks si at jeg vet at du vet hvordan du åpnervinduet. Det hjalp kanskje ikke. Men feks å da si hvis det brenner her og du må ut de5t vinduet hva gjør du da. Da gikk vinduet opp. Av og til viste jeg de helt enkle ting om det var låst. Fordi jeg visste det samsvarte med det ungen trodde var riktig.  Men ikke turte å gjøre. 

Mistenker at det var endel kritikk hos mor. Fordi vi kritiserte aldri på sånt. 

Anonymkode: d496c...b36

[katties]

AnonymBruker skrev (På 20.7.2024 den 8.38):

Slik gjør du bare ikke! Fyf!!
 

En voksen som roper at barnet skal pelle seg vekk fordi den voksne makter ikke at barnet tar på vedkommende.

Gratulerer med traumene du har påført en femåring, ja det er virkelig deg det er synd på her. 

Anonymkode: da097...3cc

Det her er faktisk noe folk noen ganger ikke er i stand til å styre. Fet heter "touched out", og betyr at tålmodigheten etter hvert knekker fordi man føler seg FANGET OG I FARE av kroppskontakten. Fight-or-flight-systemet fyrer bare av.

Endret 21. juli 2024 av katties

[Irak]

AnonymBruker skrev (På 20.7.2024 den 8.12):

Barnet er vant til å bli underholdt hele tiden. Skolestarter. Det er alt fra kontinuerlig «hva skal jeg gjøre nå», «gi meg vann», «kast bananen min», «hva skal vi etterpå» osv, osv. Det er ikke ett minutt uten at barnet fysisk og psykisk henger på. Han er overkompensert av begge foreldre og kan feks ikke kle på seg, spise selvstendig, fylle vann på flaska si, etc. Derfor trenger han også mye hjelp. Venner vil han ikke leke med uten foreldre som styrer leken. I stad fikk jeg sammenbrudd fordi jeg gjentatte ganger sa «nå må du slutte å ta på meg, jeg liker det ikke», «jeg bestemmer over min kropp, nå må du leke med lego mens jeg får en pause» og han fortsatte og klå og pelle helt til jeg ropte KOM DEG NÅ VEKK OG SLUTT Å TA PÅ MEG, men da ble det bare gråt og trøst og jeg fikk sure kommentarer av far for å være så sint. Jeg vet det ikke hjelper å være sint. Det er en grunn til at jeg fra dag 1 gikk inn for en helt annen foreldrestil med mitt barn, for jeg trenger pusterom, men det hjelper meg lite at hun suller med sitt i bakgrunnen når jeg blir kvalt av mannen sitt barn som hele tiden er limt fast i en voksen. Det er jo ikke barnets feil, men jeg må finne en måte å overleve på. Det er virkelig ikke ett minutt stillhet i løpet av dagen, skal jeg gjøre husarbeid eller lage middag så fysisk snubler jeg i barnet som henger på meg eller far.

Det holder på å rable for meg.  Jeg har tatt det opp med mannen, men han synes det er kjempekoselig at barnet vil være med han hele tiden og at han kan hjelpe til så mye. Og oppdragelsen er opp til foreldrene. Man får ikke endret andre. 

Er det innafor å dra på egen ferie med fellesbarnet? Kan jeg be dem reise bort et par dager? Har noen en mental strategi som kan funke? Hva kan JEG gjøre for å overleve psykisk? 

Anonymkode: 1be42...2f4

Man holder de ikke ut...Man veileder dem. Sier ifra hva som er greit og ikke. Setter grenser for dem på en omsorgsfull måte.

Barn som man ikke setter grenser for blir uspiselige, og spiser deg opp mentalt....

Er jo du som lar dem gjøre det. 

Eks. Lille Lise på 10 år får alt hun peker på av foreldrene sine. Så en dag vil hun ha en ny iPhone. Foreldrene sier nei. Lise får raserianfall siden hun ikke får det hun er vant til å få. Foreldrene kaller henne for bortskjemt. 

Hvem sin feil er det at Lise er bortskjemt? 

Er så klassisk synes jeg. Voksne som skylder på barn der de egentlig har ansvaret selv. 

Familievernkontoret kan hjelpe med dette her. Finnes kurs o.l. 

Hvis ikke du kan klare å overleve psykisk oppi dette her så er det noe alvorlig galt....

Lykke til 👏👏👏👏. 

[AnonymBruker]

Sandie skrev (På 20.7.2024 den 19.59):

Å rope kan like gjerne være å bare heve stemmen. 

En rope er rope🙄

Anonymkode: 49621...095