Ulykkelig stemor

[Lønnesirup01]

De ble altså skilt da hun var 8, og du har vært i hennes liv siden hun var 12. Hun har mao hatt tid til å vende seg til skilsmissen, og det faktum at far er etablert på ny. Nå har foreldrene vært skilt i halve hennes liv, og hun har nok etterhvert få minner av deres forrige liv. Jeg vil vel også si dere har gitt det romslig med tid før dere fikk felles barn.

Jeg er helt for å ikke undervurdere effekten et samlivsbrudd har på et barn. Samtidig er det en realitet veldig, veldig mange lever med nå (antakeligvis også flere av hennes venninner), så det har ikke den sosiale stigmaen det en gang hadde. 

Skilsmissen er jo også foreldrenes ansvar, ikke ditt. Når situasjonen er som den er, er det tross alt bedre at livet er stabilt på den ene siden. Alternativene er jo at far hadde vært alene og deppa, eller kanskje byttet dame hver måned. Det at en tenåringsjente ikke liker tanken på en stemor eller et halvsøsken betyr ikke at disse tingene isolert sett er negativt for henne. Er det én ting hun trenger, så er det at i hvert fall et av hjemmene hennes er stabilt, har grenser og regler og rutiner. Og hennes lillesøster vil kanskje ha stor glede av et halvsøsken, om så hun ikke har det.

Så våg å ta plass. Du er ikke problemet her. Stygge meldinger hadde jeg sagt i fra om til far sporenstreks. Hvorfor skal hun «skjermes»?

[AnonymBruker]

Trodde nesten ts var min vennine først,for hun hadde det helt likt.Men dem bodde aldri sammen,bare var på ferier osv.Selv om barna var glad i min vennine,sendte dem masse stygge meld til faren når dem ikke fikk det som dem ville.Min vennine orket ikke mer av tøfflen av en mann så det ble slutt.

Anonymkode: 5590e...1b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jenta er 16 år og ikke et barn som ikke forstår konsekvenser. Husker godt hvordan jeg var som 16 åring og jeg er den samme som da. Bare med mer innsikt og erfaringer. Jeg hadde ALDRI tort å oppføre meg så respektløse mor andre. Men jeg hadde ingen mor som skjemte meg bort eller støttet mine negative holdninger og reaksjoner.

Anonymkode: fecbc...904

Ja, for alt er mors skyld, så klart. Ikke fars.

Det imponerer meg stadig hvordan alle stemødre klarer å se gjennom fingrene når det gjelder hvor elendig far mannen deres er. Veldig godt at det finnes en mor en sted som kan få skylden for alt som er galt med stebarn.

Anonymkode: fa4eb...6c4

[AnonymBruker]

Ditt fokus: Du er ulykkelig, barnet er bortskjemt (men hun har akseptert deg fra dag én) mor er vanskelig, utfordrerende, negativ, kritisk, far er under hennes kontroll. Barna er bare hos mor 50%, de bor hos dere. 

Neste innlegg: eldste datter har enorme problemer med psyken, oppførselen, politiet er involvert, bsrnevernet, hele familien er i krise, hun fungerer ikke verken på skolen eller i hjemmet. Faren og du klarer ikke håndtere henne eller hjelpe henne, alt eskalerer.

Du skylder på mor og velger at dette er den perfekte far, søsken og kjernefamilie du skal bringe nok et barn inn i. Alt vil jo bli 100 ganger verre, hva tenker du og faren på??!!! Skaff jenta og dere selv hjelp nå! 

 

Anonymkode: f900b...844

[NiceOrNothing]

Maha80 skrev (4 timer siden):

Du har absolutt rett i mye av det du skriver. Det er nok mye frustrasjon og sinne over mor og ikke minst foreldrenes ikke eksisterende samarbeid.

 

jeg er bare veldig redd for at ting (som du nevner) kommer til å bli verre når hun begynner å VGS. Det var en del jeg ikke tok med i teksten, men jeg vil tørre å påstå at hun blir rabiat når ting ikke går hennes vei. Hun er på skolen 1-2 ganer i uken, hun slår mor, søster og far, far har «tatt igjen» ved å ta henne i armen og dra henne opp på rommet, da ringte hun politet og sa at far slo. En annen gang ringte hun bv fordi hun ikke fikk dusje og føne håret kl 23 på natten, fordi det holder lille søster våken. Hun ringer også barnevernet om far serverer typ Findus ferdig middag, til middag. Hun får «angstanfall» om hun blir fratatt mobilen, fordi kl er 2 på natten og hun ikke legger seg, da har hun dratt meg inn det og sagt at jeg støtter farens vold og at jeg er like mye skyld i hennes angstanfall, selvom jeg prøvde å trøste henne, men forklare at hun måtte legge seg fordi det var sent.

Hun får utredning hos BUP så forhåpentligvis vil det hjelpe? Jeg må bare helt ærlig innrømme at jeg er redd for at hun sksl bli voldelig mot meg eller baby, hun kan lett finne på å si at en baby i hus som gråter holder henne våken og vi må flytte ut.. jeg er veldig konfliktsky så for meg mellom fight og flight, blir det sistnevnte 

Dette høres virkelig ikke ut som et hjem å ta med en nyfødt baby i. Høres ut som det er MER  enn adferdsvansker . Hadde flyttet for meg selv med den lille fra dag 1. Gjerne i nærheten , men ikke under samme tak . Ventet til tenåringen var ferdig utredet , fått hjelp . En baby fortjener ro, fred og harmoni ❤️

[AnonymBruker]

Dere må jo få hjelp til denne jenta. Dette er ikke normal oppførsel av en på 16. Det høres ut som hun sliter med noe, eller så er det noe hos mor eller far som gjør at hun ikke takler livet.

Hun kan bo fast hos mor, eller så er muligheten et fosterhjem eller en institusjon. Du må i alle fall skjerme babyen din og ta vare på deg selv når du er gravid.

Anonymkode: 0f17a...869

[Maha80]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Ditt fokus: Du er ulykkelig, barnet er bortskjemt (men hun har akseptert deg fra dag én) mor er vanskelig, utfordrerende, negativ, kritisk, far er under hennes kontroll. Barna er bare hos mor 50%, de bor hos dere. 

Neste innlegg: eldste datter har enorme problemer med psyken, oppførselen, politiet er involvert, bsrnevernet, hele familien er i krise, hun fungerer ikke verken på skolen eller i hjemmet. Faren og du klarer ikke håndtere henne eller hjelpe henne, alt eskalerer.

Du skylder på mor og velger at dette er den perfekte far, søsken og kjernefamilie du skal bringe nok et barn inn i. Alt vil jo bli 100 ganger verre, hva tenker du og faren på??!!! Skaff jenta og dere selv hjelp nå! 

 

Anonymkode: f900b...844

Takk for ditt svar. Om det har blitt tolket som at jeg skylder på mor er det absolutt ikke meningen, jeg har vel strengt talt skyldt på begge foreldrene ved å si at barna sin utagering er ikke deres feil, men foreldrene. Som jeg skrev i et innlegg over er både mor og far flinke til å følge opp datter ifm BUP, FFT og andre instanser. Selvom det ofte virker som mye har vært nytteløst. Jeg har hatt mye empati for mor fordi jeg kan bare tenke meg hvor tøft det må være for henne å stå i den situasjonen med barna alene, jeg har ofte forsvart henne når min mann har utfylt frustrasjon over hvordan hun håndterer ting.

Det er jeg mener er at mor IKKE gjør situasjonen noe bedre ved å snakke kritisk om Far og meg til barna, selvsagt blir de påvirket av dette. Når barna forteller far at de hører at mor hater han, sier at jeg lyver til hun og hele tiden jobber imot oss, så vil bare alle komme tapende ut av dette!? For meg virker det som at mor er irritert over at hun ikke kan kontrollere eksen lenger og der bruker hun mye tid og krefter på som å feks stadig sende lange og mange meldinger til han, hvor hun forteller hvor håpløs og ubrukelig han er. det samme har hun gjort til meg. I isteden for å samarbeide jobber hun konstant mot han. Og det går kun utover to personer: barna. Og dette kjenner jeg på som svært irriterende og frustrende 

[AnonymBruker]

Maha80 skrev (4 minutter siden):

Takk for ditt svar. Om det har blitt tolket som at jeg skylder på mor er det absolutt ikke meningen, jeg har vel strengt talt skyldt på begge foreldrene ved å si at barna sin utagering er ikke deres feil, men foreldrene. Som jeg skrev i et innlegg over er både mor og far flinke til å følge opp datter ifm BUP, FFT og andre instanser. Selvom det ofte virker som mye har vært nytteløst. Jeg har hatt mye empati for mor fordi jeg kan bare tenke meg hvor tøft det må være for henne å stå i den situasjonen med barna alene, jeg har ofte forsvart henne når min mann har utfylt frustrasjon over hvordan hun håndterer ting.

Det er jeg mener er at mor IKKE gjør situasjonen noe bedre ved å snakke kritisk om Far og meg til barna, selvsagt blir de påvirket av dette. Når barna forteller far at de hører at mor hater han, sier at jeg lyver til hun og hele tiden jobber imot oss, så vil bare alle komme tapende ut av dette!? For meg virker det som at mor er irritert over at hun ikke kan kontrollere eksen lenger og der bruker hun mye tid og krefter på som å feks stadig sende lange og mange meldinger til han, hvor hun forteller hvor håpløs og ubrukelig han er. det samme har hun gjort til meg. I isteden for å samarbeide jobber hun konstant mot han. Og det går kun utover to personer: barna. Og dette kjenner jeg på som svært irriterende og frustrende 

Det høres ut som om datteren har lært av mor å sende stygge meldinger til andre, gratulerer med den! Hvis hun fortsetter slik vil hun jo får problemer med folk rundt seg. Videregående er en ny start, og fint om hun klarer å få nye venner og skape seg et godt liv, uten å sende hatemeldinger når livet går imot henne.

Anonymkode: 0f17a...869

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Helt enig i at disiplin og rutiner er viktig, men når barnet har så store utfordringer som her, så må man velge sine kamper. 

Kanskje er det ikke så nøye med rydding akkurat nå, kanskje er det andre ting som er viktigere, som f.eks. innetid, si fra hvor man er o.l. Man må overse en del ting som er irriterende, når man har tenåringer. Og det er ikke bare fordi tenåringer er vanskelige, men hjernen deres er inne i en voldsom omstrukturering, hormonene raser og alt er kaos inni de. Og når hun i tillegg står i spagaten mellom mor og far/deg/nytt barn, har hun det helt sikkert veldig vanskelig. 

Mener ikke at hun skal slippe unna med alt, men rydding, rotete rom, hjelpe til hjemme og slikt, er ikke så nøye akkurat nå.

Det viktigste er å trygge henne på at far fortsatt kommer til å elske henne når babyen kommer, at samme hvor mye hun tøyer strikken med mor/far/deg, er dere likevel glad i henne og vil alltid være der for henne. Hun føler nok at hun blir erstattet av en ny baby, og tester dere max. 

Ja, det er tøft for deg som stemor, det er tøft for far, men de som har det vanskeligst er de to jentene til far. Dere voksne har "valgt" den situasjonen dere står i, dere kan til en viss grad trekke dere ut hvis dere vil. Disse barna har ikke noe valg, de må bare forholde seg til valg dere voksne gjør, og det er ikke enkelt for de. 

Jeg har vært fostermor til mange barn, og dette minner meg veldig den første tiden barna kommer til fosterhjemmet. De tester, tester og tester, for å se hvor langt du kan strekkes, før du også gir de opp. Man må være tålmodig, tåle uendelig med stygge ord og fæle handlinger, og huske på at dette kommer fra redde og frustrerte barn. Men fortsetter man å stå stødig, møte hat med varme, viser at vi kommer ikke til å gi deg opp eller gå noen vei, så faller de aller fleste til ro etter hvert, tør å stole på voksne og tør å la noen være glad i de. 

Lykke til. 

Anonymkode: 56f35...54f

Veldig godt innlegg 

Anonymkode: 06fbe...34b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jenta er 16 år og ikke et barn som ikke forstår konsekvenser. Husker godt hvordan jeg var som 16 åring og jeg er den samme som da. Bare med mer innsikt og erfaringer. Jeg hadde ALDRI tort å oppføre meg så respektløse mor andre. Men jeg hadde ingen mor som skjemte meg bort eller støttet mine negative holdninger og reaksjoner.

Anonymkode: fecbc...904

Vel du har åpenbart ikke så mye erfaring, det handler ikke nødvendigvis om at de er skjemt bort. Ligger som regel mye annet bak en sånn oppførsel 

Anonymkode: 06fbe...34b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vel du har åpenbart ikke så mye erfaring, det handler ikke nødvendigvis om at de er skjemt bort. Ligger som regel mye annet bak en sånn oppførsel 

Anonymkode: 06fbe...34b

Nå sier jo ts at mor og far samarbeider godt med instanser og jeg vil si de har tatt seg god tid med å etablere seg på nytt om bruddet var for 8 år siden.

Det høres og ut som om mor er enslig så jentene er alene der og har sånn sett ikke noen halvsøsken før nå.

Det å ha skilte foreldre er vel ikke noe grønt kort for å oppføre seg ufint. ts vil jo ikke en gang si hva som sto i denne meldingen, så kan jo tanke oss hva slags dritt som sto der. Far har tatt med barna på ferie alene(uten stemor) det høres ut som en far som stiller opp og prioriterer barna sine.

Anonymkode: 0f17a...869

[Maha80]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Nå sier jo ts at mor og far samarbeider godt med instanser og jeg vil si de har tatt seg god tid med å etablere seg på nytt om bruddet var for 8 år siden.

Det høres og ut som om mor er enslig så jentene er alene der og har sånn sett ikke noen halvsøsken før nå.

Det å ha skilte foreldre er vel ikke noe grønt kort for å oppføre seg ufint. ts vil jo ikke en gang si hva som sto i denne meldingen, så kan jo tanke oss hva slags dritt som sto der. Far har tatt med barna på ferie alene(uten stemor) det høres ut som en far som stiller opp og prioriterer barna sine.

Anonymkode: 0f17a...869

takk for at du skriver det du gjør, og det er veldig riktig. Far er absolutt ikke perfekt, men han prøver så godt han kan. Han gjør virkelig alt for barna sine og setter de først. Jeg må innrømme at jeg til tider føler meg til sidesatt og føler meg ofte nedprioritert. Men jeg må også minne meg selv på at hva hvis det var min egen far, hadde jeg ikke da satt pris på at han alltid satt meg og min bror først. Selvsagt kommer barna først, alltid. Jeg må bare bli flinkere til å minne meg selv på det.

[AnonymBruker]

Maha80 skrev (38 minutter siden):

takk for at du skriver det du gjør, og det er veldig riktig. Far er absolutt ikke perfekt, men han prøver så godt han kan. Han gjør virkelig alt for barna sine og setter de først. Jeg må innrømme at jeg til tider føler meg til sidesatt og føler meg ofte nedprioritert. Men jeg må også minne meg selv på at hva hvis det var min egen far, hadde jeg ikke da satt pris på at han alltid satt meg og min bror først. Selvsagt kommer barna først, alltid. Jeg må bare bli flinkere til å minne meg selv på det.

Ja det skjønner jeg godt, og kudos til deg og alle stemødre der ute som helt sikkert gjør en kjempejobb med bonusbarna. Da er det og kjipt å bli møtt på en slik måte du forteller om.

Jeg sier bare at det å være 16 år, eller ha to hjem, ikke er en unnskyldning til å oppføre seg dårlig og ufint mot de nærmeste. Det høres jo ut som om jenta har foreldre som virkelig bryr seg om henne og gjør sitt beste.

Anonymkode: 0f17a...869

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg føler meg desperat etter å få ventilere, så jeg opprettet en profil her i håp om noe anonymitet.

Jeg møtte mannen min for fire år siden, fullt klar over at han hadde to barn og en utfordrende ekskone. Jeg så ikke på dette som et problem; siden jeg ikke ønsket egne barn, var det egentlig bare en bonus for meg. Men etter hvert som tiden gikk, og jeg ble mer forelsket, snudde jeg på alle mine tidligere tanker om aldri å gifte meg og få barn.

Mannen min har sine to døtre annenhver uke. Den yngste aksepterer meg ikke og ser meg knapt i øynene når hun er hos faren, noe jeg synes er svært sårende, selv om hun bare er et barn. Den eldste aksepterte meg fra dag én og har virkelig tatt meg inn i varmen, noe jeg setter stor pris på. Men etter hvert har ting eskalert voldsomt. Jeg føler at mannen min har vært under eksens kontroll fra starten av. Ber hun om noe, får hun det. Til slutt måtte jeg sette ned foten, og det hjalp noe, men hun tar fortsatt mye plass. Hun skylder på meg for det meste, sier til barna at hun hater faren deres, og sprer negative ting om meg.

Den eldste er ekstremt bortskjemt og kan nærmest gjøre hva hun vil uten konsekvenser. Jeg kommer fra et ganske strengt hjem hvor man måtte ha respekt for de eldre og jobbe for å få noe. Slik er det ikke her. Hun på 16 snakker til faren som om han var en tjener, knuser og ødelegger ting om hun ikke får viljen sin. Forleden dag fikk hun beskjed om å ikke bruke så mye mobildata fordi det ble dyrt, og hun fikk fullstendig utbrudd og dro meg inn i det hele (jeg var ikke til stede, de er i utlandet). Meldingen hun skrev til meg var så grov at jeg nesten besvimte, sikkert fordi jeg er gravid og hormonell. Da jeg svarte henne og sa at meldingen var upassende og ikke akseptabel, åpnet jeg visst en portal av sinne og helvete. Hun uttrykte hvor skuffet hun var over meg og påstod at jeg ikke var til å stole på fordi jeg sa én ting til faren og en annen til moren (dette er ikke sant; jeg har vært ærlig hele veien, men moren vrir på det jeg sier til barna).

Jeg går konstant rundt og er lei meg. Jeg gruer meg alltid til barna kommer til faren, da det 8 av 10 ganger blir bråk og støy. Jeg føler meg som en gjest i mitt eget hjem. Jeg angrer så mye på mange ting, men føler samtidig at det er for sent å snu siden jeg er gift, nå gravid, og selvsagt elsker jeg mannen min. Han er verdens snilleste, men dessverre har han ingen ryggrad når det kommer til barna eller eksen.
 

beklager den enorme meldingen min, jeg er bare så frustrert og vet ikke hva jeg skal gjøre. 

Anonymkode: 606ab...8f3

Jeg hadde absolutt blitt særboer. 

Lykke til til den 16 åringen den dagen hun skal ut i den virkelige verden og må underordne seg en sjef og vise folkeskikk. 

Anonymkode: 51b3a...906

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.7.2024 den 22.13):

Jeg føler meg desperat etter å få ventilere, så jeg opprettet en profil her i håp om noe anonymitet.

Jeg møtte mannen min for fire år siden, fullt klar over at han hadde to barn og en utfordrende ekskone. Jeg så ikke på dette som et problem; siden jeg ikke ønsket egne barn, var det egentlig bare en bonus for meg. Men etter hvert som tiden gikk, og jeg ble mer forelsket, snudde jeg på alle mine tidligere tanker om aldri å gifte meg og få barn.

Mannen min har sine to døtre annenhver uke. Den yngste aksepterer meg ikke og ser meg knapt i øynene når hun er hos faren, noe jeg synes er svært sårende, selv om hun bare er et barn. Den eldste aksepterte meg fra dag én og har virkelig tatt meg inn i varmen, noe jeg setter stor pris på. Men etter hvert har ting eskalert voldsomt. Jeg føler at mannen min har vært under eksens kontroll fra starten av. Ber hun om noe, får hun det. Til slutt måtte jeg sette ned foten, og det hjalp noe, men hun tar fortsatt mye plass. Hun skylder på meg for det meste, sier til barna at hun hater faren deres, og sprer negative ting om meg.

Den eldste er ekstremt bortskjemt og kan nærmest gjøre hva hun vil uten konsekvenser. Jeg kommer fra et ganske strengt hjem hvor man måtte ha respekt for de eldre og jobbe for å få noe. Slik er det ikke her. Hun på 16 snakker til faren som om han var en tjener, knuser og ødelegger ting om hun ikke får viljen sin. Forleden dag fikk hun beskjed om å ikke bruke så mye mobildata fordi det ble dyrt, og hun fikk fullstendig utbrudd og dro meg inn i det hele (jeg var ikke til stede, de er i utlandet). Meldingen hun skrev til meg var så grov at jeg nesten besvimte, sikkert fordi jeg er gravid og hormonell. Da jeg svarte henne og sa at meldingen var upassende og ikke akseptabel, åpnet jeg visst en portal av sinne og helvete. Hun uttrykte hvor skuffet hun var over meg og påstod at jeg ikke var til å stole på fordi jeg sa én ting til faren og en annen til moren (dette er ikke sant; jeg har vært ærlig hele veien, men moren vrir på det jeg sier til barna).

Jeg går konstant rundt og er lei meg. Jeg gruer meg alltid til barna kommer til faren, da det 8 av 10 ganger blir bråk og støy. Jeg føler meg som en gjest i mitt eget hjem. Jeg angrer så mye på mange ting, men føler samtidig at det er for sent å snu siden jeg er gift, nå gravid, og selvsagt elsker jeg mannen min. Han er verdens snilleste, men dessverre har han ingen ryggrad når det kommer til barna eller eksen.
 

beklager den enorme meldingen min, jeg er bare så frustrert og vet ikke hva jeg skal gjøre. 

Anonymkode: 606ab...8f3

 

AnonymBruker skrev (På 19.7.2024 den 22.13):

Jeg føler meg desperat etter å få ventilere, så jeg opprettet en profil her i håp om noe anonymitet.

Jeg møtte mannen min for fire år siden, fullt klar over at han hadde to barn og en utfordrende ekskone. Jeg så ikke på dette som et problem; siden jeg ikke ønsket egne barn, var det egentlig bare en bonus for meg. Men etter hvert som tiden gikk, og jeg ble mer forelsket, snudde jeg på alle mine tidligere tanker om aldri å gifte meg og få barn.

Mannen min har sine to døtre annenhver uke. Den yngste aksepterer meg ikke og ser meg knapt i øynene når hun er hos faren, noe jeg synes er svært sårende, selv om hun bare er et barn. Den eldste aksepterte meg fra dag én og har virkelig tatt meg inn i varmen, noe jeg setter stor pris på. Men etter hvert har ting eskalert voldsomt. Jeg føler at mannen min har vært under eksens kontroll fra starten av. Ber hun om noe, får hun det. Til slutt måtte jeg sette ned foten, og det hjalp noe, men hun tar fortsatt mye plass. Hun skylder på meg for det meste, sier til barna at hun hater faren deres, og sprer negative ting om meg.

Den eldste er ekstremt bortskjemt og kan nærmest gjøre hva hun vil uten konsekvenser. Jeg kommer fra et ganske strengt hjem hvor man måtte ha respekt for de eldre og jobbe for å få noe. Slik er det ikke her. Hun på 16 snakker til faren som om han var en tjener, knuser og ødelegger ting om hun ikke får viljen sin. Forleden dag fikk hun beskjed om å ikke bruke så mye mobildata fordi det ble dyrt, og hun fikk fullstendig utbrudd og dro meg inn i det hele (jeg var ikke til stede, de er i utlandet). Meldingen hun skrev til meg var så grov at jeg nesten besvimte, sikkert fordi jeg er gravid og hormonell. Da jeg svarte henne og sa at meldingen var upassende og ikke akseptabel, åpnet jeg visst en portal av sinne og helvete. Hun uttrykte hvor skuffet hun var over meg og påstod at jeg ikke var til å stole på fordi jeg sa én ting til faren og en annen til moren (dette er ikke sant; jeg har vært ærlig hele veien, men moren vrir på det jeg sier til barna).

Jeg går konstant rundt og er lei meg. Jeg gruer meg alltid til barna kommer til faren, da det 8 av 10 ganger blir bråk og støy. Jeg føler meg som en gjest i mitt eget hjem. Jeg angrer så mye på mange ting, men føler samtidig at det er for sent å snu siden jeg er gift, nå gravid, og selvsagt elsker jeg mannen min. Han er verdens snilleste, men dessverre har han ingen ryggrad når det kommer til barna eller eksen.
 

beklager den enorme meldingen min, jeg er bare så frustrert og vet ikke hva jeg skal gjøre. 

Anonymkode: 606ab...8f3

Jeg vil bare si, du er ikke alene! 🌺 Hadde jeg visst hvordan det ble, da jeg ble sammen med mannen min, og fikk hans barn 80 pst av tiden, så vet jeg ærlig talt ikke om jeg hadde valgt å bli. Barna er store, og ute av huset, men herregud så tøffe år vi har hatt. Et av barna på «parti» med mor, et på «parti» med oss, og tre egne barn. 
Hans x har hatet meg fra dag en, det samme har det ene barnet.

Jeg tror mye tull hadde vært spart, hvis mor hadde sett på stemor som en ekstra person i barnas liv, ikke en konkurrent hun må snakke ned. Ofte, også i mitt tilfelle, er far redd for å si i mot barna, og xen, fordi han er redd for å miste barns.

Jeg sier ikke det alltid er sånn, men dessverre hører jeg mange, like historier som min, både på jobb i skole, og som privatperson. Oftest får stemor skylden, men det er jammen ikke en enkel og takknemlig rolle, hvor det blir feil uansett. Satt på spissen; Tar en seg av ungene, er det mors barn, gir stemor f, så har hun ansvar for ungene når de er hos far.

Ungene syns sikkert det er tøft, de også, så hadde alle voksne tenkt barnas beste, hadde de samarbeidet. 
 

Anonymkode: 8b74a...d15

[AnonymBruker]

Hadde ikke latt min baby vokse opp slikt. Hadde sagt til far enten så flytter jeg og baby ut, eller så flytter 16åringen ut. Enten til mor, fosterhjem, institusjon eller tilsvarende.

Anonymkode: 1891d...430