Ulykkelig stemor

[AnonymBruker]

Når du har sett hvordan det er så fatter jeg ikke at du vil ha et barn inn i dette kaoset. Da velger du å stå i situasjonen. Og det blir garantert ikke bedre

Anonymkode: 8e2fb...d83

[Marimma]

Du må skjerme barnet, du føder jo et barn inn i et voldelig hjem med en søster som slår alle rundt seg. Det blir jo en (fortjent) barnevernssak med mindre du får litt morsinstinkt snart. Det får bare far forstå, faktisk. Det finnes mange instanser som kan hjelpe deg å komme deg på fote når det er vold i bildet, selv om det ikke er fra far.

[AnonymBruker]

27 minutter siden, Maha80 said:

Du har absolutt rett i mye av det du skriver. Det er nok mye frustrasjon og sinne over mor og ikke minst foreldrenes ikke eksisterende samarbeid.

 

jeg er bare veldig redd for at ting (som du nevner) kommer til å bli verre når hun begynner å VGS. Det var en del jeg ikke tok med i teksten, men jeg vil tørre å påstå at hun blir rabiat når ting ikke går hennes vei. Hun er på skolen 1-2 ganer i uken, hun slår mor, søster og far, far har «tatt igjen» ved å ta henne i armen og dra henne opp på rommet, da ringte hun politet og sa at far slo. En annen gang ringte hun bv fordi hun ikke fikk dusje og føne håret kl 23 på natten, fordi det holder lille søster våken. Hun ringer også barnevernet om far serverer typ Findus ferdig middag, til middag. Hun får «angstanfall» om hun blir fratatt mobilen, fordi kl er 2 på natten og hun ikke legger seg, da har hun dratt meg inn det og sagt at jeg støtter farens vold og at jeg er like mye skyld i hennes angstanfall, selvom jeg prøvde å trøste henne, men forklare at hun måtte legge seg fordi det var sent.

Hun får utredning hos BUP så forhåpentligvis vil det hjelpe? Jeg må bare helt ærlig innrømme at jeg er redd for at hun sksl bli voldelig mot meg eller baby, hun kan lett finne på å si at en baby i hus som gråter holder henne våken og vi må flytte ut.. jeg er veldig konfliktsky så for meg mellom fight og flight, blir det sistnevnte 

Stakkars jente. Hun oppfører seg ekstremt, selv for tenåring å være. Dette er ikke bortskjemthet, dette er sykelig. Dette er enten en reaksjon på en forferslig livssituasjon eller dårlige opplevelser, muligens medfødt sårbarhet. 
 

Bra dere får hjelp av BUP. Kanskje familievernkontoret kan hjelpe også eller private aktører? 
 

Første skritt er å ikke tenke på henne som bortskjemt eller småvanskelig. Dette er åpenbart en jente med STORE problemer. Og så må dere finne balansen mellom å hjelpe henne og holde dere selv (og ikke minst baby) relativt friske psykisk og fysisk. At dere påvirkes negativt er uunngåelig, man er tross alt familie og står sammen i tykt og tynt, men jeg vil anbefale at dere sammen med en profesjonell finner ut en balanse rundt samvær og regler. Kan være dere må tenke utradisjonelle muligheter. 

Anonymkode: eb889...683

[AnonymBruker]

Ååå jeg vet akkurat hva du sliter med selv om her var det litt annerledes. 

Mor skyldte alt på oss  og dermed prøvde  frita seg for egne feil. Problemet var jo at det var mor som var hovedproblemet.  Hun satt å snakket stygt om meg til barnet. Jeg og barnet  hadde det veldig fint sammen. Men utsagn fra mora om at jeg ikke var moren til barnet, en rolle jeg aldri har prøvd å ta fra mora. At barnet ikke skulle høre på meg osv. Endte opp i at barnet fikk psykiske problemer. Og begynte å selvskade seg når vi hadde det fint. Da kom umgen på det. Og gikk å straffet seg selv. I tillegg utviklet det seg, til mye hyl, skrik og av og til vold. Eller fare for seg selv. 

Dette gikk også så hardt utover de små at de ble traumatisert. Ungen var også sånn hjemne hos mora. Men der tilot barnet å kunne kose seg uten dårlig samvittighet. Men alle hendelser der var selvsagt også vår skyld. 

Så vi kom til et punkt, at når mor ikke klarte å se at barnet hadde problemer og trengte hjelp. Og ble da sittende fast i denne vanskelige situasjonen.  Så tok vi en prat med barnet som da var 16 år. 

At alternativet måtte bli en rutine og løsning på når ting raknet ( vi hadde da et opplegg ferdig) som vi måtte jobbe sammen med for å løse det som var vondt. Eller så antok vi at det beste var ett bosted. Og heller kunne komme til oss å være her når ønsket det selv. Om det var dag besøk en overnatting eller en mnd. 

Fordi ting kunne ikke fortsette slik det var. Og barnet flyttet da på heltid til mor. Jeg hadde en baktanke med det hele. At mor ikke lengre bare kunne peke på oss og drite i å gi  hjelp. Så det gikk ikke lang tid før  ungen fikk den hjelpen jeg håpet på. Alle våre tidligere forsøk satte mor ned foten for dette. 

Men jeg visste også at i bunnen bak alt som var vanskelig,  så var jo barnet veldig glad i meg og fatmren sin. Så vi ventet til barnet følte seg klar. Og ikke følte mer behov for å straffe seg selv pga hyggekvelder med oss. Og heller kunne gjenoppta kobtakten i sitt tempo. 

Tiden gikk. Og relasjonen ble  bra på sikt. Så i dag har vi veldig god kontakt. Og ringer meg minst to ganger i uken for å skravle litt.  

Så mulig dere blr ta noen vanskelige valg. Men de må gjøres riktig. 

I deres tilfelle så kan dere anerkjenne at hun ikke liker deg. Og si at det er helt greit. Men at hun blir ufin mot deg slik hun blir er ikke ok. Og legg det frem som en ting som må løses.  Si gjerne at hvis hun hadde gitt deg en sjanse , så ser du at dere kunne få det fint. Men at hun må være med å finne en vei til å fungere sammen alikevel.  Det vil altid være noen man ikke liker i feks vennegjengen eller pp arbeids plasser. Og da må man lære seg uansett å fungere sammen med dem. Fordi det blir veldig vanskelig om hun skal gå å være så sint på alle hun ikke liker. 

Og legge frem at hvis hun ønsker å være mer hos mor enn hos far er det også helt greit, om det hjelper henne. Og da slipper hun å  være mer i en tilværelse hun ikke liker. 

Det er iallefall ikke gunstig med 50/50 deling slik det er i dag. Hvis det gjør henne sinna. Men viktig å la henne få litt kontroll selv. At hun kan heller komme når hun ønsker det.  Mora får dere ikke fikset. Så da utgår jo at dere har henne på heltid. 

Men slik du beskriver det. Er ikke det beste for barnet å ha henne hos dere så mye. Om hun selv akkurat nå ikke takler situasjonen.  

Så lenge det ikke er grunner til dårlig oppførsel hjemme hos dere. Er det lite annet dere kan gjøre akkurat nå. Men dere må tenke langsiktig. Og far bør ta en større rolle her. 

Anonymkode: 83157...068

[Maha80]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Stakkars jente. Hun oppfører seg ekstremt, selv for tenåring å være. Dette er ikke bortskjemthet, dette er sykelig. Dette er enten en reaksjon på en forferslig livssituasjon eller dårlige opplevelser, muligens medfødt sårbarhet. 
 

Bra dere får hjelp av BUP. Kanskje familievernkontoret kan hjelpe også eller private aktører? 
 

Første skritt er å ikke tenke på henne som bortskjemt eller småvanskelig. Dette er åpenbart en jente med STORE problemer. Og så må dere finne balansen mellom å hjelpe henne og holde dere selv (og ikke minst baby) relativt friske psykisk og fysisk. At dere påvirkes negativt er uunngåelig, man er tross alt familie og står sammen i tykt og tynt, men jeg vil anbefale at dere sammen med en profesjonell finner ut en balanse rundt samvær og regler. Kan være dere må tenke utradisjonelle muligheter. 

Anonymkode: eb889...683

Tusen takk for gode ord. Jeg har til tider kjent på nesten hat mot henne og det får meg til å føle meg så innmari forferdelig, er jo ikke hennes feil. Så takk for dine ord og påminnelser , er til stor hjelp

[AnonymBruker]

Stakkars fortvilte ungdom. Må være fryktelig å stå i en sånn spagat med brutte familieforhold. Nå skal hun snart bli «lykkelig storesøster» på 17 år til et lite «nurk», fordi fars nye kone går med struttende mage. Bare det at far har noe så ekkelt som sex, at det blir barn, at pappa er mer opptatt av de nye, at mamma er voldsomt lei seg,- tøft å være ungdom. 

Mye vondt her for henne. Hjernen er fysiologisk under voldsom ombygging, frontallappen er ikke ferdig. Det som skjer for henne i tiden fremover nå er kjempeviktig for fremtiden hennes. Trygg og gi kjærlighet, og du må slippe mannen din løs fra deg en god del for å ta seg av eksisterende barn. Faktisk særlig i babybobla. 

Anonymkode: 45d04...e2e

[AnonymBruker]

Hvordan kan du finne på å få et barn oppi dette kaoset?

Anonymkode: fa4eb...6c4

[AnonymBruker]

Maha80 skrev (1 time siden):

Hun og mor kommer ikke godt overens i det hele tatt, det er alltid bråk når hun bor der og kommer mest sannsynlig til å ville bo permanent hos far nå etter sommeren. 

Å ingen tenker at 16 åringen må ha set forferdelig vondt og derfor har en oppførselen hun har? Hun har det ikke greit hos mor åpenbart og sliter hos dere ohså, hva er grunnen til dette? Hva med å se bak oppførselen hennes og prøve å finne ut hva som gjør at hum sliter? 

Anonymkode: 06fbe...34b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Hvordan kan du finne på å få et barn oppi dette kaoset?

Anonymkode: fa4eb...6c4

Det lurer jeg på og. Forstår meg ikke på dette. Bare bråk og kaos, men et nytt barn skal man ha..

Anonymkode: 3bd67...c2d

[AnonymBruker]

Jeg er stemor selv, på 4 året. De 2 første årene var et rent helvete der jeg gjorde det jeg kunne for å få et godt forhold til barnet, som var ekstremt sjalu på meg. Og der var det ikke engang en mor inne i bildet. Barnet gjorde alt for å bli kvitt meg, og sa stygge ting hele tiden når far ikke var tilstede.

Etter 3 år så orket jeg ikke mer og flyttet ut en liten periode, men flyttet tilbake siden jeg fortsatt var forelsket i far og han klarte å overbevise meg om at det kom til å bli bedre.

Drt ble faktisk et vendepunkt, for når jeg flyttet så tror jeg barnet skjønte hva hen hadde gjort, og at hen var glad i meg likevel.

Når jeg kom tilbake så ble det endelig åpning for å bygge et godt forhold, og vi har det fint idag alle sammen.

Men jeg føler meg nesten traumatisert ennå, fordi de første 2 årene besto av ren psykisk terror og jeg er ikke vant med å bli "hatet". Var livredd for å være alene med barnet som slo seg vrang og hadde sinneutbrudd og kunne være voldelig mot meg.

Det å si fra til far (som gjorde det beste han kunne med å megle) gjorde det bare verre. Det var å sladre til pappa.

Jeg leste bøker om barnepsykologi og forsøkte å møte barnet på følelsene, men all verdens pedagogiske metoder funket ikke, det var rent hat fra barnet sin side.

Til tross for at det nå går bra, så anbefaler jeg absolutt ingen å bli stemor. Det er det mest forferdelige jeg har vært med på i hele mitt liv.

Hvis man i tillegg må deale med en eks som er kontrollerende og manipulerer barna så kommer det aldri til å gå over.

Du må bare komme deg ut derifra, TS, fort som faen. Før du ødelegger den psykiske helsa di, som du trenger når babyen kommer. 

Folk kan si at "det burde du tenkt på før du ble sammen med denne mannen" osv, men de vet ikke hva de snakker om. Du klarer aldri å se for deg hvor ille det kan være før du står midt oppi det.

Bli særboer, TS.

Så kan far slite med barna han ikke vil oppdra.

 

Anonymkode: 2f0dd...2c2

[AnonymBruker]

Når ble de skilt?

Anonymkode: ec07c...e54

[AnonymBruker]

Nå har du valgt å få barn i dette kaoset og du har ikke bare deg selv å tenke på lenger. Dette bør du ta opp med jordmor. Du kan ikke la en baby leve med dette som hverdag og det håper jeg du forstår. 

Anonymkode: 22dc9...8fe

[Maha80]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Jeg er stemor selv, på 4 året. De 2 første årene var et rent helvete der jeg gjorde det jeg kunne for å få et godt forhold til barnet, som var ekstremt sjalu på meg. Og der var det ikke engang en mor inne i bildet. Barnet gjorde alt for å bli kvitt meg, og sa stygge ting hele tiden når far ikke var tilstede.

Etter 3 år så orket jeg ikke mer og flyttet ut en liten periode, men flyttet tilbake siden jeg fortsatt var forelsket i far og han klarte å overbevise meg om at det kom til å bli bedre.

Drt ble faktisk et vendepunkt, for når jeg flyttet så tror jeg barnet skjønte hva hen hadde gjort, og at hen var glad i meg likevel.

Når jeg kom tilbake så ble det endelig åpning for å bygge et godt forhold, og vi har det fint idag alle sammen.

Men jeg føler meg nesten traumatisert ennå, fordi de første 2 årene besto av ren psykisk terror og jeg er ikke vant med å bli "hatet". Var livredd for å være alene med barnet som slo seg vrang og hadde sinneutbrudd og kunne være voldelig mot meg.

Det å si fra til far (som gjorde det beste han kunne med å megle) gjorde det bare verre. Det var å sladre til pappa.

Jeg leste bøker om barnepsykologi og forsøkte å møte barnet på følelsene, men all verdens pedagogiske metoder funket ikke, det var rent hat fra barnet sin side.

Til tross for at det nå går bra, så anbefaler jeg absolutt ingen å bli stemor. Det er det mest forferdelige jeg har vært med på i hele mitt liv.

Hvis man i tillegg må deale med en eks som er kontrollerende og manipulerer barna så kommer det aldri til å gå over.

Du må bare komme deg ut derifra, TS, fort som faen. Før du ødelegger den psykiske helsa di, som du trenger når babyen kommer. 

Folk kan si at "det burde du tenkt på før du ble sammen med denne mannen" osv, men de vet ikke hva de snakker om. Du klarer aldri å se for deg hvor ille det kan være før du står midt oppi det.

Bli særboer, TS.

Så kan far slite med barna han ikke vil oppdra.

 

Anonymkode: 2f0dd...2c2

Tusen takk, det er enormt stor hjelp å lese alle svarene dere skriver.

[Maha80]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Når ble de skilt?

Anonymkode: ec07c...e54

8 år siden 

[BobbySocks]

Du må slutte å ha noen form for kontakt med mor. Far må ta alt. Og tenåringer - de er som de er, nytter ikke ta alt personlig. Fortsett å sett grenser, når ungene er voksne kommer de til å sette pris på det. 

[Maha80]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Å ingen tenker at 16 åringen må ha set forferdelig vondt og derfor har en oppførselen hun har? Hun har det ikke greit hos mor åpenbart og sliter hos dere ohså, hva er grunnen til dette? Hva med å se bak oppførselen hennes og prøve å finne ut hva som gjør at hum sliter? 

Anonymkode: 06fbe...34b

Jeg er helt enig! Ingen tvil om at hun sliter og begge foreldre er flinke til å følge opp med BUP, det skal de ha. Far snakker ofte med henne, og prøver hele tiden å nå inn til henne. Det er heller ikke mangel PP kjærlighet. Jeg prøver så ofte jeg klarer å gi det til henne også.

Men jeg mener uansett, selvom barn sliter, så er det enormt viktig med grensesetting, noe disiplin og rutiner, hvis ikke tar barna fullstendig kontroll over hjemmet, noe det har gjort her. Hun har selv sagt til BUP at hun har null respekt for foreldrene sine, og da har det jo gått for langt. Jeg blander meg overhode ikke inn i noe oppdragelse, for utenom pratene jeg har med far hvor jeg sier ifra at han må slutte å gå å rydde opp etter tenåringene sine konstant. De må lære seg helt enkle ting som å sette opp inn i oppvaskmaskinen, og ikke utenfor rommene sine for å vente på at det blir plukket opp av far. Dette bidrar til et rotete hode som jeg tror ikke er bra for en som allerede sliter

[AnonymBruker]

Maha80 skrev (3 minutter siden):

Jeg er helt enig! Ingen tvil om at hun sliter og begge foreldre er flinke til å følge opp med BUP, det skal de ha. Far snakker ofte med henne, og prøver hele tiden å nå inn til henne. Det er heller ikke mangel PP kjærlighet. Jeg prøver så ofte jeg klarer å gi det til henne også.

Men jeg mener uansett, selvom barn sliter, så er det enormt viktig med grensesetting, noe disiplin og rutiner, hvis ikke tar barna fullstendig kontroll over hjemmet, noe det har gjort her. Hun har selv sagt til BUP at hun har null respekt for foreldrene sine, og da har det jo gått for langt. Jeg blander meg overhode ikke inn i noe oppdragelse, for utenom pratene jeg har med far hvor jeg sier ifra at han må slutte å gå å rydde opp etter tenåringene sine konstant. De må lære seg helt enkle ting som å sette opp inn i oppvaskmaskinen, og ikke utenfor rommene sine for å vente på at det blir plukket opp av far. Dette bidrar til et rotete hode som jeg tror ikke er bra for en som allerede sliter

Helt enig i at disiplin og rutiner er viktig, men når barnet har så store utfordringer som her, så må man velge sine kamper. 

Kanskje er det ikke så nøye med rydding akkurat nå, kanskje er det andre ting som er viktigere, som f.eks. innetid, si fra hvor man er o.l. Man må overse en del ting som er irriterende, når man har tenåringer. Og det er ikke bare fordi tenåringer er vanskelige, men hjernen deres er inne i en voldsom omstrukturering, hormonene raser og alt er kaos inni de. Og når hun i tillegg står i spagaten mellom mor og far/deg/nytt barn, har hun det helt sikkert veldig vanskelig. 

Mener ikke at hun skal slippe unna med alt, men rydding, rotete rom, hjelpe til hjemme og slikt, er ikke så nøye akkurat nå.

Det viktigste er å trygge henne på at far fortsatt kommer til å elske henne når babyen kommer, at samme hvor mye hun tøyer strikken med mor/far/deg, er dere likevel glad i henne og vil alltid være der for henne. Hun føler nok at hun blir erstattet av en ny baby, og tester dere max. 

Ja, det er tøft for deg som stemor, det er tøft for far, men de som har det vanskeligst er de to jentene til far. Dere voksne har "valgt" den situasjonen dere står i, dere kan til en viss grad trekke dere ut hvis dere vil. Disse barna har ikke noe valg, de må bare forholde seg til valg dere voksne gjør, og det er ikke enkelt for de. 

Jeg har vært fostermor til mange barn, og dette minner meg veldig den første tiden barna kommer til fosterhjemmet. De tester, tester og tester, for å se hvor langt du kan strekkes, før du også gir de opp. Man må være tålmodig, tåle uendelig med stygge ord og fæle handlinger, og huske på at dette kommer fra redde og frustrerte barn. Men fortsetter man å stå stødig, møte hat med varme, viser at vi kommer ikke til å gi deg opp eller gå noen vei, så faller de aller fleste til ro etter hvert, tør å stole på voksne og tør å la noen være glad i de. 

Lykke til. 

Anonymkode: 56f35...54f

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg går konstant rundt og er lei meg. Jeg gruer meg alltid til vi kommer til far, da det 8 av 10 ganger blir bråk og støy. Jeg føler meg som en gjest i mitt eget hjem. Jeg angrer så mye på mange ting, men føler samtidig at det er for sent å snu siden stemor er gift, nå gravid, og selvsagt elsker jeg faren min. Han er verdens snilleste, men dessverre har han ingen ryggrad når det kommer til stemor.

noe slikt kunne kanskje stebarna ha skrevet - bare at det er for sent å snu for dem fordi de ikke har hatt noe valg i denne situasjonen fordi de er barn, mens du har hatt det og likevel velger å bidra til enda mer kaos i denne familien. Premisset for forholdet var jo at du ikke skulle ha barn… 

Anonymkode: a0f28...ed9

[AnonymBruker]

Du må flytte ut nå før barnet blir født ts, etterpå blir det mye vanskeligere.

Anonymkode: ce42e...65f

[AnonymBruker]

Jenta er 16 år og ikke et barn som ikke forstår konsekvenser. Husker godt hvordan jeg var som 16 åring og jeg er den samme som da. Bare med mer innsikt og erfaringer. Jeg hadde ALDRI tort å oppføre meg så respektløse mor andre. Men jeg hadde ingen mor som skjemte meg bort eller støttet mine negative holdninger og reaksjoner.

Anonymkode: fecbc...904