Få et barn til?

[Fleck]

Granskudd skrev (Akkurat nå):

Opplevelsen av å være sliten, og årsaken til at man er sliten kan være så veldig mye, for min del opplevde jeg ikke overgangen fra 1 - 2 som mer *slitsomt* i ordets rette forstand. Fordi nr 1 var liten enda måtte vi jo gjøre alle "små-barns" greiene og logistikken uansett. Det var bare at det kom en til med på laget. Stå opp tidlig, ordne matpakke, ordne kjøring/henting i barnehagen, fikse middag, ordne med klær og alle disse andre praktiske tingene måtte gjøres uavhening av om det var en eller to. Så slik sett ble jeg ikke mer sliten av å få to. Det ble bare litt mer masete fordi som jeg sa i sted at de rutinene vi hadde etablert måtte hele tiden justeres med tanke på at den minste trengte andre ting enn den elsdte, men det var for min del ikke noe som gjorde meg mer sliten

 

Det er akkurat det jeg tenker og! Og selvfølgelig at det blir ny runde med lite søvn osv. 

Dere som skriver at begge må ha lyst og overskudd osv, tror dere ikke veldig ofte at den ene parten må overtales litt?🙃

[AnonymBruker]

Fleck skrev (13 timer siden):

Merker at jeg sikkert har skrevet det dumt. Jeg føler meg kronisk sliten, men gjør ikke de fleste småbarnsforeldre det? Som nevnt vier jeg all min ledige tid til han eller ting som angår han. Lager de flotteste matpakker og kokkelerer med alt mulig rart for at han skal få det beste, har har det beste av utstyr og leker, gjør alt i helger og ferier på hans bekostning og glede og jeg elsker det. Men ja, jeg føler meg trøtt og sliten. Men jeg har stort sett et strøkent hus, og jobber 100% uten familie i nærheten til avlastning og jeg hwnter og leverer mini bhg hver dag. Jeg har kronisk b12 mangel, har aldri sovet godt selv, og er nå på utprøving av adhd medisiner, som jeg håper kan hjelpe meg med litt mer energi i hverdagen. 
Jeg tenker at det er egoistisk med ett barn mye pga det noen av dere skriver, at de må være «alene» med alt når de blir voksne og vi blir gamle. Jeg ville ALDRI vært foruten mine søsken, og jeg har alltid hatt, og har fortsatt enorm glede av de. Jeg ønsker også på sikt å bli fosterfamilie (men dette ønsker ikke mannen), så vil si at viljen er her. 
Lege har jeg vært hos x antall ganger gjennom hele livet pga lite energi og dårlig søvn, så kommer ikke til å dukke opp noe nytt der

Jeg er mamma til to gutter på 6 og snart 9 år. For meg var det absolutt mer krevende å få førstemann, fordi omstillingen var så stor - med barn nummer to var vi allerede innforstått med hva det ville si, så selv om det selvsagt er slitsomt og mindre «fritid» på oss voksne, så gikk det veldig fint i barseltiden og de første årene.

Samtidig har jeg også kjent mye på utmattelse, og etter noen år skjønte jeg at dette er mer enn bare «sliten pga baby»-fasen. Som deg så har vi ikke familie i nærheten, jeg hadde uoppdaget ADHD med alt det innebærer, og jeg kjente hele tiden på et jag om at ting måtte være på en viss måte for å være bra nok. 

Jeg prøvde medisiner en periode, men ble bare mer sliten av bivirkninger og stadig nye doseringer og utprøvinger. Så la jeg medisinene til side, satte meg ned og prøvde å være 100% ærlig med meg selv. Hva er det i livet mitt som ikke fungerer? Hvorfor jobber jeg fullt og nekter å la meg sykemelde, når jeg er på helt randen og ikke klarer å være tilstede for barna mine? Jeg bruker så mye krefter på å skape «perfekte liv» for barna mine, men det de trenger er ikke kule klær, fancy matpakker og dyre ferier. De trenger meg og pappaen. De trenger tid med foreldrene sine.

Der jeg i flere år ubevisst hadde tenkt at jeg er en dårlig person fordi jeg klarer ikke ha et perfekt hjem, jeg klarer ikke leke med barna mine, jeg klarer ikke gjøre jobben min bra nok, jeg klarer ikke sette pris på det jeg har, jeg klarer ikke holde meg i form osv., begynte jeg å øve meg på å tenke annerledes.

Jeg innså at mye av det jeg strever med er bagateller som ikke betyr noe, og det er faktisk ikke mulig å være «vellykket» i alt. Så hva er det som betyr noe? Jo, det er i bunn og grunn barna mine. Så jeg sa ja til sykemelding, overså trangen til å pusse opp huset og styre masse med interiør, droppet avanserte matpakker, droppet hard trening som jeg egentlig ikke likte, slettet Instagram som var en evig kilde til sammenligning og dårlig selvfølelse, droppet å leke med barna når jeg egentlig ikke hadde lyst, sluttet å Google i fire timer for å bestemme meg for hvilken bilstol vi skulle kjøpe, m.m. 

Hva skjedde da? Jeg begynte å få tilbake energien igjen, og jeg oppdaget at problemet mitt var ikke at vi hadde fått barn nummer to, eller at vi hadde fått barn overhodet, men at jeg hadde satt alt for strenge krav til meg selv. Og at samfunnet er lagt opp helt feil: når begge foreldre må jobbe fulltid blir belastningen for stor når man i tillegg skal sørge for barn og hjem.

Nå leker jeg masse med barna fordi det er gøy, også sier jeg nei til å leke når jeg ikke har lyst, uten dårlig samvittighet. Også er vi i en prossess hvor vi begge vurderer å gå ned litt i stilling for å få mer tid hjemme ❤️

Anonymkode: 44f72...d40

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Ja, du kommer til å miste kosen du har med minste. Og ja, det kommer til å bli dobbelt så slitsomt, minst. 

Enebarn er best. 

Anonymkode: a191f...f52

Enebarn er for folk som blir fort slitne. Det er bra å ha søsken

Anonymkode: 4ea70...005

[Fleck]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er mamma til to gutter på 6 og snart 9 år. For meg var det absolutt mer krevende å få førstemann, fordi omstillingen var så stor - med barn nummer to var vi allerede innforstått med hva det ville si, så selv om det selvsagt er slitsomt og mindre «fritid» på oss voksne, så gikk det veldig fint i barseltiden og de første årene.

Samtidig har jeg også kjent mye på utmattelse, og etter noen år skjønte jeg at dette er mer enn bare «sliten pga baby»-fasen. Som deg så har vi ikke familie i nærheten, jeg hadde uoppdaget ADHD med alt det innebærer, og jeg kjente hele tiden på et jag om at ting måtte være på en viss måte for å være bra nok. 

Jeg prøvde medisiner en periode, men ble bare mer sliten av bivirkninger og stadig nye doseringer og utprøvinger. Så la jeg medisinene til side, satte meg ned og prøvde å være 100% ærlig med meg selv. Hva er det i livet mitt som ikke fungerer? Hvorfor jobber jeg fullt og nekter å la meg sykemelde, når jeg er på helt randen og ikke klarer å være tilstede for barna mine? Jeg bruker så mye krefter på å skape «perfekte liv» for barna mine, men det de trenger er ikke kule klær, fancy matpakker og dyre ferier. De trenger meg og pappaen. De trenger tid med foreldrene sine.

Der jeg i flere år ubevisst hadde tenkt at jeg er en dårlig person fordi jeg klarer ikke ha et perfekt hjem, jeg klarer ikke leke med barna mine, jeg klarer ikke gjøre jobben min bra nok, jeg klarer ikke sette pris på det jeg har, jeg klarer ikke holde meg i form osv., begynte jeg å øve meg på å tenke annerledes.

Jeg innså at mye av det jeg strever med er bagateller som ikke betyr noe, og det er faktisk ikke mulig å være «vellykket» i alt. Så hva er det som betyr noe? Jo, det er i bunn og grunn barna mine. Så jeg sa ja til sykemelding, overså trangen til å pusse opp huset og styre masse med interiør, droppet avanserte matpakker, droppet hard trening som jeg egentlig ikke likte, slettet Instagram som var en evig kilde til sammenligning og dårlig selvfølelse, droppet å leke med barna når jeg egentlig ikke hadde lyst, sluttet å Google i fire timer for å bestemme meg for hvilken bilstol vi skulle kjøpe, m.m. 

Hva skjedde da? Jeg begynte å få tilbake energien igjen, og jeg oppdaget at problemet mitt var ikke at vi hadde fått barn nummer to, eller at vi hadde fått barn overhodet, men at jeg hadde satt alt for strenge krav til meg selv. Og at samfunnet er lagt opp helt feil: når begge foreldre må jobbe fulltid blir belastningen for stor når man i tillegg skal sørge for barn og hjem.

Nå leker jeg masse med barna fordi det er gøy, også sier jeg nei til å leke når jeg ikke har lyst, uten dårlig samvittighet. Også er vi i en prossess hvor vi begge vurderer å gå ned litt i stilling for å få mer tid hjemme ❤️

Anonymkode: 44f72...d40

Takk! Dette er som å lese om meg selv. Vet ikke hvor mye tid jeg bruker på å google og lete på finn og lese anmeldelser osv osv på alt mulig, planlegger klær fordi det skal matche (og jeg vet jo at det ikke betyr noe for mini!). Tror også dette med å ha det «perfekt» hjemme handler om adhden, og at ting utenfor hodet må være ryddig siden alt i hodet er kaos, noe som gjør en dobbelt så sliten (kaos i hodet, + bruke mye energi må å styre i hjemmet).

mannen jobber i tillegg for seg selv og må pendle, som naturlig nok legger mye av ansvaret på meg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men EGO handler om at man gjør noe for seg selv fordi man absolutt vil det selv.

Tar du siste pizzastykket uten å spørre om noen andre vil ha er du ego, men du er ikke ego fordi du velger å få et barn til på tross av at du er sliten. Hvilken småbarnsmor er ikke sliten? Hvilken mor til 2- eller 3-åring kan med hånden på hjertet si at hun har ekstreme mengder med kapasitet til overs?

Er alle med fler enn ett barn ego da? 

Ts sier hun er sliten, men igjen, det er ALLE. Hun er ikke mer ego enn andre. Kan godt være ts og familien får det mer harmonisk om 5 år om hun velger barn nr 2 nå, selv om hun kan få det tøft i småbarnsperioden.

Slutt å rop om egoisme. Det er ikke det det dreier seg om.

Anonymkode: 73ca4...72f

Jeg svarte noen som sa det er egoistisk å få enebarn, og at man derfor må få flere. Da vil jeg si det er mer egoistisk å få et barn til om man ikke kan ta seg av det. 

Anonymkode: dbb53...08f

[AnonymBruker]

Arkana skrev (3 timer siden):

Men samtidig tvinger du da barnet ditt inn i en tilværelse som enebarn. Det er jo ikke noe bedre eller verre enn å "tvinge på barnet" søsken, som du så merkelig kaller det, og det som var fint for deg trenger ikke være fint for barnet ditt. I likhet med det å velge å få flere barn er også ditt valg et bevisst valg som kan ha både positive og negative konsekvenser for barnet. 

Men jeg skjønner at man blir litt defensiv av at det blir konstant fremstilt når man mangler noe når man ikke har søsken. Går ikke an å si at verken enebarn/søsken er det rette for alle, avhenger av alt fra personlighetstrekk til forholdet til foreldre. Jeg er på en måte enig med ab som svarte over, hadde jeg fått et søsken hadde det jo vært fordi mine foreldre ønsket et barn til, det har aldri vært et savn eller behov hos meg...

Har aldri hørt slikt som "det som var fint for deg, trenger ikke å være fint for barnet ditt" slengt ut til de som velger å skaffe søsken, for eksempel. 

Anonymkode: eeb9d...3c5

[AnonymBruker]

Fleck skrev (17 timer siden):

Jeg føler meg kronisk sliten ja, men er også i 100% jobb, henter og leverer hver dag og tar stort sett alt hjemme. Har også adhd og allerede da mini var under 1 år spurte barnelege om adhd i familien etter å ha sett på han, og han er absolutt krevende. Håper jo på å være heldig å kunne få et barn som feks sover mer enn 20 min i strekk gjennom døgnet. 
ta ansvar for det jeg har? Vil mene at jeg tar over snittet ansvar for han jeg allerede har, men ser tendenser av å være enebarn allerede, akkurat fordi jeg gir han hele verden min og kanskje enda mer. 

Hvis bekymringen for å få et barn til bunner i at du er sliten, er kanskje dette noe som bør gjøres noe med? Hva gjør mannen din?

Jeg har to barn med fem års mellomrom, det var absolutt en kneik til det yngste barnet ble 2-3 år. Nå er det enklere igjen. 

 

Anonymkode: a4eef...8f4

[Arkana]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Men jeg skjønner at man blir litt defensiv av at det blir konstant fremstilt når man mangler noe når man ikke har søsken. Går ikke an å si at verken enebarn/søsken er det rette for alle, avhenger av alt fra personlighetstrekk til forholdet til foreldre. Jeg er på en måte enig med ab som svarte over, hadde jeg fått et søsken hadde det jo vært fordi mine foreldre ønsket et barn til, det har aldri vært et savn eller behov hos meg...

Har aldri hørt slikt som "det som var fint for deg, trenger ikke å være fint for barnet ditt" slengt ut til de som velger å skaffe søsken, for eksempel. 

Anonymkode: eeb9d...3c5

Her på KG er det nærmest en enebarnmafia som bruker enhver mulighet til å sable ned alle argumenter for å få søsken eller fortelle om alle ulempene med å ha søsken. Om du ikke har hørt akkurat det uttrykket brukt mot flerbarnsforeldre så er det mange nok andre å ta av. Flerbarnsforeldre må slett ikke innbille seg at de har nok tid, kjærlighet eller ressurser til alle barna sine og gode søskenforhold er i følge enebarnsforeldre nærmest som en illusjon å regne. Dette skrives det om i absolutt alle aktuelle tråder. Så at akkurat enebarnforeldre skal føle behov for å være defensiv (som for øvrig er ganske ufint) virker temmelig rart. Det hadde uansett vært langt mer fruktbart å tenke litt mer på det du skriver om at det ikke er én vei som er rett for alle og at vi alle tar valg som vi tross alt ikke vet hvordan vil påvirke barn på sikt.  

[fru Alving]

Arkana skrev (2 timer siden):

Her på KG er det nærmest en enebarnmafia som bruker enhver mulighet til å sable ned alle argumenter for å få søsken eller fortelle om alle ulempene med å ha søsken. Om du ikke har hørt akkurat det uttrykket brukt mot flerbarnsforeldre så er det mange nok andre å ta av. Flerbarnsforeldre må slett ikke innbille seg at de har nok tid, kjærlighet eller ressurser til alle barna sine og gode søskenforhold er i følge enebarnsforeldre nærmest som en illusjon å regne. Dette skrives det om i absolutt alle aktuelle tråder. Så at akkurat enebarnforeldre skal føle behov for å være defensiv (som for øvrig er ganske ufint) virker temmelig rart. Det hadde uansett vært langt mer fruktbart å tenke litt mer på det du skriver om at det ikke er én vei som er rett for alle og at vi alle tar valg som vi tross alt ikke vet hvordan vil påvirke barn på sikt.  

Men det er vel fordi det å være enebarn ofte fremstilles som en ulempe eller tap. Det er veldig sjelden at det å være enebarn fremstilles som optimalt, men heller som en slags nødløsning.  Jeg tenker noen ganger at folk skulle stoppet etter ett eller to barn når jeg ser familier som ikke helt klarer å ta vare på barna sine.

Til TS, de fleste opplever overgangen fra ingen til ett barn som mye større enn den fra ett til to.

Når jeg leser innleggene dine så går det frem at du følge og henter og gjør absolutt alt for barnet ditt, hvor er far her? Det er vel der du bør sette inn energien tenker jeg for med to barn blir det og nødvendig å dele seg som foreldre. Særlig når det er litt aldersforskjell sånn som dere vil få. 

 

[Gjest Anonyme-meg]

Fleck skrev (6 timer siden):

Det er akkurat det jeg tenker og! Og selvfølgelig at det blir ny runde med lite søvn osv. 

Dere som skriver at begge må ha lyst og overskudd osv, tror dere ikke veldig ofte at den ene parten må overtales litt?🙃

Nei, det er ikke bra å overtale til noe som er så bindene som et barn er. 

Håper mannen din tar sine forhåndsregler, hvis han egentlig ikke ønsker flere barn. 

[AnonymBruker]

Arkana skrev (3 timer siden):

Her på KG er det nærmest en enebarnmafia som bruker enhver mulighet til å sable ned alle argumenter for å få søsken eller fortelle om alle ulempene med å ha søsken. Om du ikke har hørt akkurat det uttrykket brukt mot flerbarnsforeldre så er det mange nok andre å ta av. Flerbarnsforeldre må slett ikke innbille seg at de har nok tid, kjærlighet eller ressurser til alle barna sine og gode søskenforhold er i følge enebarnsforeldre nærmest som en illusjon å regne. Dette skrives det om i absolutt alle aktuelle tråder. Så at akkurat enebarnforeldre skal føle behov for å være defensiv (som for øvrig er ganske ufint) virker temmelig rart. Det hadde uansett vært langt mer fruktbart å tenke litt mer på det du skriver om at det ikke er én vei som er rett for alle og at vi alle tar valg som vi tross alt ikke vet hvordan vil påvirke barn på sikt.  

Det har litt med at her på Kg så er det så fantastisk med søsken. De har man en eller flere man er godt knyttet til resten av livet. Og at man slipper å stå med alt alene når foreldrene blir eldre. 

Jeg syntes søsken er fint jeg. Men jeg vet at det ikke er så rosenrødt. Det er ikke alle som kommer overens, det er ikke alle som ønsker å ha kontakt og det er ikke alle som ønsker å stille opp når foreldrene blir eldre. 

Man blir tvunget sammen av foreldrene og som oftest blir det kjempe fint, men det er ikke alltid... 

Anonymkode: 279d8...ba3

[AnonymBruker]

Arkana skrev (4 timer siden):

Her på KG er det nærmest en enebarnmafia som bruker enhver mulighet til å sable ned alle argumenter for å få søsken eller fortelle om alle ulempene med å ha søsken. Om du ikke har hørt akkurat det uttrykket brukt mot flerbarnsforeldre så er det mange nok andre å ta av. Flerbarnsforeldre må slett ikke innbille seg at de har nok tid, kjærlighet eller ressurser til alle barna sine og gode søskenforhold er i følge enebarnsforeldre nærmest som en illusjon å regne. Dette skrives det om i absolutt alle aktuelle tråder. Så at akkurat enebarnforeldre skal føle behov for å være defensiv (som for øvrig er ganske ufint) virker temmelig rart. Det hadde uansett vært langt mer fruktbart å tenke litt mer på det du skriver om at det ikke er én vei som er rett for alle og at vi alle tar valg som vi tross alt ikke vet hvordan vil påvirke barn på sikt.  

Jeg opplever det motsatt, at det alltid skal påpekes hvor ensomt og fælt det er å være enebarn. De som påstår dette er nesten alltid mennesker med søsken. Jeg er selv enebarn, men planlegger nummer 2 selv. Vi velger ikke flere barn fordi det var kjipt for meg å være enebarn (det var faktisk kjempefint), men fordi vi ønsker flere og har kapasitet til det. Egoistisk er det, men jeg mener fortsatt at det ville vært mer egoistisk om vi ikke hadde kapasiteten til det og valgte det kun for å gi datteren vår søsken. 

Anonymkode: dbb53...08f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Enebarn er for folk som blir fort slitne. Det er bra å ha søsken

Anonymkode: 4ea70...005

🤦🏻‍♀️

Anonymkode: 016b5...d79

[AnonymBruker]

Arkana skrev (5 timer siden):

Her på KG er det nærmest en enebarnmafia som bruker enhver mulighet til å sable ned alle argumenter for å få søsken eller fortelle om alle ulempene med å ha søsken. Om du ikke har hørt akkurat det uttrykket brukt mot flerbarnsforeldre så er det mange nok andre å ta av. Flerbarnsforeldre må slett ikke innbille seg at de har nok tid, kjærlighet eller ressurser til alle barna sine og gode søskenforhold er i følge enebarnsforeldre nærmest som en illusjon å regne. Dette skrives det om i absolutt alle aktuelle tråder. Så at akkurat enebarnforeldre skal føle behov for å være defensiv (som for øvrig er ganske ufint) virker temmelig rart. Det hadde uansett vært langt mer fruktbart å tenke litt mer på det du skriver om at det ikke er én vei som er rett for alle og at vi alle tar valg som vi tross alt ikke vet hvordan vil påvirke barn på sikt.  

Dummeste jeg har hørt ,derimot påpekes det sværtbofte hvor slem man er om man ikke gir barn søsken 

Anonymkode: 016b5...d79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Men jeg skjønner at man blir litt defensiv av at det blir konstant fremstilt når man mangler noe når man ikke har søsken. Går ikke an å si at verken enebarn/søsken er det rette for alle, avhenger av alt fra personlighetstrekk til forholdet til foreldre. Jeg er på en måte enig med ab som svarte over, hadde jeg fått et søsken hadde det jo vært fordi mine foreldre ønsket et barn til, det har aldri vært et savn eller behov hos meg...

Har aldri hørt slikt som "det som var fint for deg, trenger ikke å være fint for barnet ditt" slengt ut til de som velger å skaffe søsken, for eksempel. 

Anonymkode: eeb9d...3c5

👏👏👏

Anonymkode: 016b5...d79

[AnonymBruker]

Fleck skrev (På 19.6.2024 den 19.30):

Hei.

Jeg har en sønn på 3,5 år, og jeg har alltid tenkt at jeg ønsker minst 2 barn. Jeg har nå klart å få mannen med på å prøve på nr 2, men oppi alt er jeg veldig redd og skeptisk. 
Førstemann har nylig begynt å sove på natta, har blitt mer selvstendig, kan være på overnatting uten problem, kan leke selvstendig i stua mens jeg lager mat, han kan se litt på tv i senga på morgenen i helgene, kan ha han med på ting etc etc. 

Føler med andre ord at ting endelig er veldig fint nå, etter noen krevende første år.
Jeg mener at barn bør ha søsken, og jeg føler absolutt jeg har mer kjærlighet å gi. 
På samme tid føler jeg meg kronisk sliten, og skjønner ikke hvordan jeg skal ha overskudd til en til. Jeg skjønner ikke hvordan alt skal gå praktisk, og føler at jeg kommer til å miste enormt av den kosen jeg nå har med mini. 

Tanker rundt dette?🫣😮‍💨

Vi kom over kneika og gikk for nummer to. Det var flere ganger vi tenkte "å nei, må vi gjennom den her runden igjen", med nattevåk, tenner, ustødig-begynne-å-gå-fasen etc. Men vi var mye tryggere med runde nummer to. Fra barnet ble født var det som at det allerede hadde en plass i familien, det føltes som han var siste brikken ❤️ Det har gjort så mye for eldste å ha en lillebror, de har så utrolig mye glede av hverandre, vi er blitt mye mer sammensveiset som familie og vi har det så utrolig fint sammen.

Det første året kan man fortsatt gi veldig mye til eldste, fordi minste er så liten. Ved to års alder blir det mer vanskelig, men da må man bare sette grenser så man ikke blir delt i to.

Anonymkode: b82f5...dad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vi kom over kneika og gikk for nummer to. Det var flere ganger vi tenkte "å nei, må vi gjennom den her runden igjen", med nattevåk, tenner, ustødig-begynne-å-gå-fasen etc. Men vi var mye tryggere med runde nummer to. Fra barnet ble født var det som at det allerede hadde en plass i familien, det føltes som han var siste brikken ❤️ Det har gjort så mye for eldste å ha en lillebror, de har så utrolig mye glede av hverandre, vi er blitt mye mer sammensveiset som familie og vi har det så utrolig fint sammen.

Det første året kan man fortsatt gi veldig mye til eldste, fordi minste er så liten. Ved to års alder blir det mer vanskelig, men da må man bare sette grenser så man ikke blir delt i to.

Anonymkode: b82f5...dad

Nummer to blir forresten selvstendig fortere. Jeg kan fint lage mat mens de sammen leker i stua, har gjort det fra 1-1,5 års alder. Nummer to er jo også med OVERALT og bare henger. 

Anonymkode: b82f5...dad