Samarbeid om barn med bonusfar

[MariS_84]

Hei, Jeg har vært samboer med min kjæreste og far til yngste barn i 9 år. Fra før har jeg en datter på 12 år. Min samboer har stor omsorg for min datter, og er aktivt deltagende som forelder da hun primært bor hos oss, og hennes far for i annen by.

Samtidig er det mye som lugger i vårt foreldre-samarbeid om henne. Først og fremst er vi ulike mtp. foreldrestil. Jeg har nok en mer fleksibel og dialog-orientert tilnærming, med mindre fokus på regler. Han er mer regel-orientert, og tenker at det er viktig med tydelige rammer og oppfølging/konsekvenser når regler/avtaler brytes. Klassiske ulikheter, som ofte er grobunn for irritasjon, da han mener jeg er for slapp med henne, ikke har "kontroll", fordi situasjoner gjentar seg og jeg ikke tar ordentlig tak (noen eksempler - hun rydder "aldri" rommet, kommer seg ikke i seng til avtalt tid, trøtt på morgenen, glemmer å gjøre lekser osv.) Jeg på andre siden opplever han som for frustrert, at han overdriver "problemene" og skaper for mye fokus på det negative, og for lett tenker at regler og konsekvenser er løsningen. 

En annen dimensjon som kompliserer er at jeg ofte holder han litt utenfor beslutninger/avklaringer med henne, "fikser det selv", fordi jeg synes han er for streng med henne. og generelt maser alt for mye.  Jeg tror det er noe med at han ikke er pappaen, og derfor ikke har skapt et handlingsrom gjennom og også være kjærlig, kosete, ha lange samtaler i sofakroken osv, som jeg daglig har med henne. Noe som gjør at jeg opplever at hun "tåler" at jeg maser og er grinete og lei, fordi vi også denne dypere linken som mor og datter. Jeg opplever motsatt side at han ikke har dette handlingsrommet med henne - og at deres relasjon ikke har så godt av alt maset, og regelfokuset fra hans side.

Han er ofte frustrert over at jeg og han ikke er mer samkjørte, og at han holdes utenfor en del beslutninger tilknyttet henne. Noe jeg forstår. Samtidig, det er så tricky når han ikke er faren. Det er en grunnmur her som mangler, som gjør det utfordrende å ha hans type foreldrestil.

Ble langt dette - men det jeg lurer på er om noen kjenner seg igjen i situasjonen - og har erfaring med hvordan dette kan bli bedre. Vi har selvsagt diskutert å gå til familieterapi, det er neste steg. Men enn så lenge så hadde det vært så fint å fått innspill her fra andre foreldre.

Bare for å spe på, min samboer viser omsorg i stor grad gjennom nettopp å være "hønemor", fikse sykkel, passe på at hun er på trening i tide, osv. Klassisk mann kanskje. Men denne personligheten har et overslag i negativ retning som fungerer dårlig når han ikke er pappaen.

Takk for innspill:)

 

[Aristoteles]

Han har vært i stebarnets liv siden hun var maks tre år? Hvordan kan de ikke ha skapt et forhold da?

Oppdrar han fellesbarnet til din tilfredsstillelse?

[AnonymBruker]

MariS_84 skrev (2 timer siden):

Hei, Jeg har vært samboer med min kjæreste og far til yngste barn i 9 år. Fra før har jeg en datter på 12 år. Min samboer har stor omsorg for min datter, og er aktivt deltagende som forelder da hun primært bor hos oss, og hennes far for i annen by.

Samtidig er det mye som lugger i vårt foreldre-samarbeid om henne. Først og fremst er vi ulike mtp. foreldrestil. Jeg har nok en mer fleksibel og dialog-orientert tilnærming, med mindre fokus på regler. Han er mer regel-orientert, og tenker at det er viktig med tydelige rammer og oppfølging/konsekvenser når regler/avtaler brytes. Klassiske ulikheter, som ofte er grobunn for irritasjon, da han mener jeg er for slapp med henne, ikke har "kontroll", fordi situasjoner gjentar seg og jeg ikke tar ordentlig tak (noen eksempler - hun rydder "aldri" rommet, kommer seg ikke i seng til avtalt tid, trøtt på morgenen, glemmer å gjøre lekser osv.) Jeg på andre siden opplever han som for frustrert, at han overdriver "problemene" og skaper for mye fokus på det negative, og for lett tenker at regler og konsekvenser er løsningen. 

En annen dimensjon som kompliserer er at jeg ofte holder han litt utenfor beslutninger/avklaringer med henne, "fikser det selv", fordi jeg synes han er for streng med henne. og generelt maser alt for mye.  Jeg tror det er noe med at han ikke er pappaen, og derfor ikke har skapt et handlingsrom gjennom og også være kjærlig, kosete, ha lange samtaler i sofakroken osv, som jeg daglig har med henne. Noe som gjør at jeg opplever at hun "tåler" at jeg maser og er grinete og lei, fordi vi også denne dypere linken som mor og datter. Jeg opplever motsatt side at han ikke har dette handlingsrommet med henne - og at deres relasjon ikke har så godt av alt maset, og regelfokuset fra hans side.

Han er ofte frustrert over at jeg og han ikke er mer samkjørte, og at han holdes utenfor en del beslutninger tilknyttet henne. Noe jeg forstår. Samtidig, det er så tricky når han ikke er faren. Det er en grunnmur her som mangler, som gjør det utfordrende å ha hans type foreldrestil.

Ble langt dette - men det jeg lurer på er om noen kjenner seg igjen i situasjonen - og har erfaring med hvordan dette kan bli bedre. Vi har selvsagt diskutert å gå til familieterapi, det er neste steg. Men enn så lenge så hadde det vært så fint å fått innspill her fra andre foreldre.

Bare for å spe på, min samboer viser omsorg i stor grad gjennom nettopp å være "hønemor", fikse sykkel, passe på at hun er på trening i tide, osv. Klassisk mann kanskje. Men denne personligheten har et overslag i negativ retning som fungerer dårlig når han ikke er pappaen.

Takk for innspill:)

 

Han høres ut som en god stefar!

Følger henne opp,gjør så godt han kan. Du henger deg opp i for mye småting!

Anonymkode: 50948...ff9

[AnonymBruker]

Det er mye likt hos oss; bonusfar er strengere og jeg er mer i dialog med eldste. Vi har hatt mange diskusjoner om dette, og har egentlig landet på at jeg «bestemmer mest» over mitt eldste barn. Bonusfar kan bestemme noe, men jeg har likevel mer jeg skulle sagt om mitt barn, nettopp for at de ikke har det biologiske båndet som gjør at følelsene er like sterke, selv om de også er veldig glad i hverandre. Jeg ser også at bonusfar er mykere med egne barn enn han var med mitt eldste barn når det var på samme alder. Jeg er også mindre streng med de yngste, men det er større differanse for han, men vi har nok begge fått mer erfaring og er ikke like opptatt av at barna på oppføre seg så perfekt etterhvert, og største vil liksom alltid være «så stor», siden de andre alltid er mindre.. 

Jeg tenker at man skal være forsiktig med å være så kritisk og streng når barna er i tenårene, de er i en sårbar alder og selvfølelse og selvtillit er ofte lav, og de skal jo teste grenser, ønske å bestemme mer selv, og frigjøre seg fra oss. De møter også på veldig mange krav og press fra alle kanter, i mye større grad enn vi gjorde i den alderen. Samtidig skal de jo selvfølgelig ha grenser.

Anonymkode: 5e9d5...b2e

[AnonymBruker]

Er du sikker på at dette er fordi han er stefar? For jeg og mannen min er også forskjellig. Vi har bare fellesbarn, deriblant en 12 åring. Mannen min er mye strengere enn meg, og blir mye mer frustrert av at rommet ikke ble ryddig. Det tror jeg har med egen oppdragelse å gjøre, hvilke ting som er viktig for seg. Vi møtes litt på midten. Jeg tenker også det er viktig med like regler for alle barn som bor i samme husstand, så her må dere jo nesten være samkjørte. Det er jo et barn til. 

Anonymkode: d61fa...bff

[Brunello]

Blir det ikke ganske håpløst å oppdra to barn ulikt? Han er stefar til en og far til den andre. Den eldste går løypa for den yngste. Ved å ikke la stefar være med å bestemme for eldste, får han også mindre å si for yngste.

[AnonymForelder]

Ja, kjenner meg veldig igjen, så dere er nok helt sikkert ikke alene. Kan jeg spørre, hva er galt med regel-orientert og tydelige rammer med oppfølging/konsekvenser når regler/avtaler brytes, egentlig? Har du prøvd å kjørt hans opplegg en periode, for å se hvordan det blir? Det er jo en grunn for at han irriterer seg, for han ser ikke bedring (dvs din metode gir ikke resultater).

Er det ikke resultater dere vil ha? Jenter kan på barneskole nivå frem mot tenårene være helt besatt av å få det slik som de vil, spesielt med skilte foreldre, da vet de at det er rom for å få enda mer gjennomslag. Og de får det vanligvis hos mor. Jeg mener det fint burde være rom for å å kombinere regler (med tydelige konsekvenser ved regelbrudd) og samtidig være dialog orientert med støtte på det følelsesmessig plan osv osv. Barn i den alderen har ingenting vondt av tydelige regler og rammer, tvert i mot, de skal jo rustes opp til det voksne livet og det vil bli en brutal overgang hvis de er vant med å slippe altfor billig unna når de ikke gjør som de skal. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Det er mye likt hos oss; bonusfar er strengere og jeg er mer i dialog med eldste. Vi har hatt mange diskusjoner om dette, og har egentlig landet på at jeg «bestemmer mest» over mitt eldste barn. Bonusfar kan bestemme noe, men jeg har likevel mer jeg skulle sagt om mitt barn, nettopp for at de ikke har det biologiske båndet som gjør at følelsene er like sterke, selv om de også er veldig glad i hverandre. Jeg ser også at bonusfar er mykere med egne barn enn han var med mitt eldste barn når det var på samme alder. Jeg er også mindre streng med de yngste, men det er større differanse for han, men vi har nok begge fått mer erfaring og er ikke like opptatt av at barna på oppføre seg så perfekt etterhvert, og største vil liksom alltid være «så stor», siden de andre alltid er mindre.. 

Jeg tenker at man skal være forsiktig med å være så kritisk og streng når barna er i tenårene, de er i en sårbar alder og selvfølelse og selvtillit er ofte lav, og de skal jo teste grenser, ønske å bestemme mer selv, og frigjøre seg fra oss. De møter også på veldig mange krav og press fra alle kanter, i mye større grad enn vi gjorde i den alderen. Samtidig skal de jo selvfølgelig ha grenser.

Anonymkode: 5e9d5...b2e

God strategi. Min mor var ekstremt kontrollerende og strengt kristen. Husker jeg måtte komme på dekk/ lyve fordi jeg ikke turte p si jeg drakk på fest og overnattet hos andre. Da jeg var 16 var jeg døden nær av vodka på sykehuset og mamma film sjokk. Viktig å sette grenser men samtidig få ungdom til å forstå at de kan snakke om vanskelige ting med foreldrene og at du elsker de

Anonymkode: d4c12...77b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Det er mye likt hos oss; bonusfar er strengere og jeg er mer i dialog med eldste. Vi har hatt mange diskusjoner om dette, og har egentlig landet på at jeg «bestemmer mest» over mitt eldste barn. Bonusfar kan bestemme noe, men jeg har likevel mer jeg skulle sagt om mitt barn, nettopp for at de ikke har det biologiske båndet som gjør at følelsene er like sterke, selv om de også er veldig glad i hverandre. Jeg ser også at bonusfar er mykere med egne barn enn han var med mitt eldste barn når det var på samme alder. Jeg er også mindre streng med de yngste, men det er større differanse for han, men vi har nok begge fått mer erfaring og er ikke like opptatt av at barna på oppføre seg så perfekt etterhvert, og største vil liksom alltid være «så stor», siden de andre alltid er mindre.. 

Jeg tenker at man skal være forsiktig med å være så kritisk og streng når barna er i tenårene, de er i en sårbar alder og selvfølelse og selvtillit er ofte lav, og de skal jo teste grenser, ønske å bestemme mer selv, og frigjøre seg fra oss. De møter også på veldig mange krav og press fra alle kanter, i mye større grad enn vi gjorde i den alderen. Samtidig skal de jo selvfølgelig ha grenser.

Anonymkode: 5e9d5...b2e

Dette.

Jeg er lærer for barn i denne alderen. Hører de referere til strenge, rigide stefedre. Regelryttere-, prinsipp-aktig. 

Jeg tenker at bonusfar må la deg ta disse pratene. De bør styrke båndet sitt- alenetid, kino, tur etc.

 

Anonymkode: 82a8f...035

[AnonymBruker]

MariS_84 skrev (3 timer siden):

noen eksempler - hun rydder "aldri" rommet, kommer seg ikke i seng til avtalt tid, trøtt på morgenen, glemmer å gjøre lekser osv.)

Dette er HELT vanlig (pre)tenåringsadferd. Og for å korrigere / endre adferden hjelper det lite å mase eller å håndheve rigide regler. Han kan lese seg litt opp på hvordan tenåringshjernen fungerer og hva som fungerer best for å nå inn, nå og da, til en tenåring. 

Man skal ikke gi opp tenåringene og la dem surre rundt, men måten det gjøres på er viktig for effekten man ønsker og din metode er ofte den man lykkes best med. 

Anonymkode: d97d0...a44

[MariS_84]

Aristoteles skrev (1 time siden):

Han har vært i stebarnets liv siden hun var maks tre år? Hvordan kan de ikke ha skapt et forhold da?

Oppdrar han fellesbarnet til din tilfredsstillelse?

De har absolutt et godt forhold, hun ser på han som en bonuspappa. Samtidig så viser han ikke samme kjærlige omsorg for henne som han gjør for minstemann. De har en helt annen relasjon. Mye kos. Han har samme "oppdragerstil" til begge barna, men det blir nok mye mer mas rettet mot henne siden hun er eldst. 

[MariS_84]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han høres ut som en god stefar!

Følger henne opp,gjør så godt han kan. Du henger deg opp i for mye småting!

Anonymkode: 50948...ff9

Takk for innspill, fint med det perspektivet:)

[MariS_84]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er mye likt hos oss; bonusfar er strengere og jeg er mer i dialog med eldste. Vi har hatt mange diskusjoner om dette, og har egentlig landet på at jeg «bestemmer mest» over mitt eldste barn. Bonusfar kan bestemme noe, men jeg har likevel mer jeg skulle sagt om mitt barn, nettopp for at de ikke har det biologiske båndet som gjør at følelsene er like sterke, selv om de også er veldig glad i hverandre. Jeg ser også at bonusfar er mykere med egne barn enn han var med mitt eldste barn når det var på samme alder. Jeg er også mindre streng med de yngste, men det er større differanse for han, men vi har nok begge fått mer erfaring og er ikke like opptatt av at barna på oppføre seg så perfekt etterhvert, og største vil liksom alltid være «så stor», siden de andre alltid er mindre.. 

Jeg tenker at man skal være forsiktig med å være så kritisk og streng når barna er i tenårene, de er i en sårbar alder og selvfølelse og selvtillit er ofte lav, og de skal jo teste grenser, ønske å bestemme mer selv, og frigjøre seg fra oss. De møter også på veldig mange krav og press fra alle kanter, i mye større grad enn vi gjorde i den alderen. Samtidig skal de jo selvfølgelig ha grenser.

Anonymkode: 5e9d5...b2e

Takk for innspill og erfaringsdeling! Det er ikke bare, bare og være eldst. 

[MariS_84]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Er du sikker på at dette er fordi han er stefar? For jeg og mannen min er også forskjellig. Vi har bare fellesbarn, deriblant en 12 åring. Mannen min er mye strengere enn meg, og blir mye mer frustrert av at rommet ikke ble ryddig. Det tror jeg har med egen oppdragelse å gjøre, hvilke ting som er viktig for seg. Vi møtes litt på midten. Jeg tenker også det er viktig med like regler for alle barn som bor i samme husstand, så her må dere jo nesten være samkjørte. Det er jo et barn til. 

Anonymkode: d61fa...bff

Nei hans "oppdragerstil" er likt for begge, men blir nok mer å mase om siden hun er 12 og han er 6. Opplever vel mest det at ikke er buffer for den måten å oppdra på når man veier opp med den "myke" delen av å være forelder. 

[MariS_84]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Dette.

Jeg er lærer for barn i denne alderen. Hører de referere til strenge, rigide stefedre. Regelryttere-, prinsipp-aktig. 

Jeg tenker at bonusfar må la deg ta disse pratene. De bør styrke båndet sitt- alenetid, kino, tur etc.

 

Anonymkode: 82a8f...035

Takk for innspill:) Og godt tips, det er vel det som er det lureste her, øke fokus på å styrke båndet. 

[MariS_84]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

God strategi. Min mor var ekstremt kontrollerende og strengt kristen. Husker jeg måtte komme på dekk/ lyve fordi jeg ikke turte p si jeg drakk på fest og overnattet hos andre. Da jeg var 16 var jeg døden nær av vodka på sykehuset og mamma film sjokk. Viktig å sette grenser men samtidig få ungdom til å forstå at de kan snakke om vanskelige ting med foreldrene og at du elsker de

Anonymkode: d4c12...77b

Takk for deling. Det er jo skrekken, at det blir mye løgn, hemmeligheter og distanse....Enn så lenge oppplever jeg at hun heldigvis deler det meste med meg. 

[MariS_84]

Brunello skrev (53 minutter siden):

Blir det ikke ganske håpløst å oppdra to barn ulikt? Han er stefar til en og far til den andre. Den eldste går løypa for den yngste. Ved å ikke la stefar være med å bestemme for eldste, får han også mindre å si for yngste.

Godt poeng. Takk for innspill.

[MariS_84]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Er du sikker på at dette er fordi han er stefar? For jeg og mannen min er også forskjellig. Vi har bare fellesbarn, deriblant en 12 åring. Mannen min er mye strengere enn meg, og blir mye mer frustrert av at rommet ikke ble ryddig. Det tror jeg har med egen oppdragelse å gjøre, hvilke ting som er viktig for seg. Vi møtes litt på midten. Jeg tenker også det er viktig med like regler for alle barn som bor i samme husstand, så her må dere jo nesten være samkjørte. Det er jo et barn til. 

Anonymkode: d61fa...bff

han har lik "oppdragerstil" mot begge, men minstemann er 6 år, så er ganske mye mer å forholde seg til med eldstemann. Forskjellen er vel at han viser mye mer varme mot minstemann siden han er pappaen, noe som gir en buffer ift. de mer vanskelige situasjonene. 

 

[MariS_84]

AnonymForelder skrev (33 minutter siden):

Ja, kjenner meg veldig igjen, så dere er nok helt sikkert ikke alene. Kan jeg spørre, hva er galt med regel-orientert og tydelige rammer med oppfølging/konsekvenser når regler/avtaler brytes, egentlig? Har du prøvd å kjørt hans opplegg en periode, for å se hvordan det blir? Det er jo en grunn for at han irriterer seg, for han ser ikke bedring (dvs din metode gir ikke resultater).

Er det ikke resultater dere vil ha? Jenter kan på barneskole nivå frem mot tenårene være helt besatt av å få det slik som de vil, spesielt med skilte foreldre, da vet de at det er rom for å få enda mer gjennomslag. Og de får det vanligvis hos mor. Jeg mener det fint burde være rom for å å kombinere regler (med tydelige konsekvenser ved regelbrudd) og samtidig være dialog orientert med støtte på det følelsesmessig plan osv osv. Barn i den alderen har ingenting vondt av tydelige regler og rammer, tvert i mot, de skal jo rustes opp til det voksne livet og det vil bli en brutal overgang hvis de er vant med å slippe altfor billig unna når de ikke gjør som de skal. 

Jeg tenker regler og rammer er bra, det gir hun også uttrykk for, vi har innetider, skjermtid, ingen sosiale medier, leggetid osv osv. JEg er nok mer tilbøyelig til å diskutere med henne når hun ønsker mer skjermtid, legge seg litt senere en kveld osv, han er nok mer regelrydder, og blir frustrert når jeg "gir etter" som er hans perspektiv. Jeg liker egentlig ideen om at hun løfter sine argumenter, og at jeg viser at de kan tas til etterretning. Når det gjelder "å bryte reglene", eks, komme hjem for sent, så blir han ganske så frustrert, mens jeg tar det ganske lugnt. Der er vi veldig ulike. Avtaler som brytes trigger han veldig til tider. Det gjør nok at jeg holder han litt utenfor en del ting fordi jeg ikke orker hans meninger, oppgitthet osv. Ikke bra...🙃

[fru Alving]

MariS_84 skrev (2 timer siden):

Jeg tenker regler og rammer er bra, det gir hun også uttrykk for, vi har innetider, skjermtid, ingen sosiale medier, leggetid osv osv. JEg er nok mer tilbøyelig til å diskutere med henne når hun ønsker mer skjermtid, legge seg litt senere en kveld osv, han er nok mer regelrydder, og blir frustrert når jeg "gir etter" som er hans perspektiv. Jeg liker egentlig ideen om at hun løfter sine argumenter, og at jeg viser at de kan tas til etterretning. Når det gjelder "å bryte reglene", eks, komme hjem for sent, så blir han ganske så frustrert, mens jeg tar det ganske lugnt. Der er vi veldig ulike. Avtaler som brytes trigger han veldig til tider. Det gjør nok at jeg holder han litt utenfor en del ting fordi jeg ikke orker hans meninger, oppgitthet osv. Ikke bra...🙃

Jeg tror du gjør rett i å være litt avslappet. Det er helt vanlig at steforeldre er mer opptatt av regler og kanskje lettere klarer å sette grenser også. Men så lenge jenta er stort sett grei og det ikke er noe farlige eller drøye ting så ville jeg ikke hausset opp alt som skjer ev regelbrudd og "feil". Vi har feil og mangler alle sammen. Det er vel ikke verdens undergang å komme litt sent hjem eller tøye grensene. Det jeg ville reagert på er om jeg oppdager virkelig dårlig oppførsel, som mobbing eller ufin væremåte mot andre. Min egen jente slang med leppa til bestevennen om hvorfor hun ikke hadde eget rom, når hun visste godt at de bodde trangt, da reagerte jeg for å si det sånn.