Gå til innhold

Er den avdøde mer "borte for godt" når det er kremering, enn når kroppen begraves?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Synes i allefall at det er noe mer "å reise til" en grav der noen er gravlagt fremfor kremert med aske i urne. Aske i urne blir liksom ingenting å "besøke" mennesket  er borte for godt, på en måte. 

Anonymkode: fa7c6...09c

  • Liker 1
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Har også tenkt den tanken. 
Da jeg var på syning å så et familiemedlem var det bare et skall. Det ser ikke ut som en person som sover, man ser at sjelen er borte på en måte. 
Det man vet er at personen blir begravd med klær på, kanskje en gjenstand med seg i kista. En bamse eller noe. 
Og at personen ligger der. 
Men det tar ikke lang tid før forråtnelsen er i full gang, og etter et år er det bare skjelett og bein. Som også vil forsvinne med årene. 
Men samtidig er det noe der som ser ut som et menneske.  Selv om man aldri skal se under jorda. 
når det er akse er det hverken skjelett eller rester av selve personen. 
Så jeg skjønner godt hva du tenker. 
Men prøv å tenk at nå er det slik det er, og tenk at det er han som ligger der. 

 

Anonymkode: 4eef7...50c

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 27.5.2024 den 15.11):

Min mann ble kremert etter eget ønske, og nå når sorgen er på sitt tyngste har jeg begynt å tenke at han er mer borte for godt som kremert, enn hvis han hadde blitt begravd og lå under bakken.

Nå ligger det litt aske etter han i en urne under bakken, og det kunne like gjerne vært aske fra et askebeger, men hadde han ligget i en kiste hadde det vært mer igjen etter han, selv om tanken er morbid.

Hadde ikke slike tanker før min mann gikk bort, og jeg virkelig fikk kjenne på savnet og sorgen

Det brutale svare er at det har ingen ting å si. Om en blir kremert så sitter du igjen med litt aske, om en blir gravlagt er det om kort tid blitt moldjord av det meste. Hverken aska eller moldjorda er den personen du kjente! Den personen er borte for alltid. Død. Det som er igjen er våre tanker og minner om den personen.

  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 27.5.2024 den 15.11):

Min mann ble kremert etter eget ønske, og nå når sorgen er på sitt tyngste har jeg begynt å tenke at han er mer borte for godt som kremert, enn hvis han hadde blitt begravd og lå under bakken.

Nå ligger det litt aske etter han i en urne under bakken, og det kunne like gjerne vært aske fra et askebeger, men hadde han ligget i en kiste hadde det vært mer igjen etter han, selv om tanken er morbid.

Hadde ikke slike tanker før min mann gikk bort, og jeg virkelig fikk kjenne på savnet og sorgen.

Anonymkode: 7b649...1ef

jeg tenker litt motsatt jeg,.. at man får en sjanse til å "leve mer" som kremert.
når jeg dør har jeg et ønske om å kremeres, og at asken min skal bli spredd p steder som har gode minner for meg. kanskje sette opp et lite fond før jeg en gang kreperer- slik at noen kan få ta meg med på en rundreise og spre meg rundt omkring, og slik også knytte fine minner selv til de stedene:p

 

Anonymkode: cbfe7...d5c

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

jeg tenker litt motsatt jeg,.. at man får en sjanse til å "leve mer" som kremert.
når jeg dør har jeg et ønske om å kremeres, og at asken min skal bli spredd p steder som har gode minner for meg. kanskje sette opp et lite fond før jeg en gang kreperer- slik at noen kan få ta meg med på en rundreise og spre meg rundt omkring, og slik også knytte fine minner selv til de stedene:p

 

Anonymkode: cbfe7...d5c

Jeg er enig i at det høres fint ut, men da må du bli kremert i utlandet. I Norge har du ikke lov å dele opp asken, og den må enten nedsettes eller søkes om å spres samlet et sted. Jeg er også uenig i denne regelen, men det er faktisk ganske strengt regulert. 

Anonymkode: 6ee73...0b6

  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 27.5.2024 den 15.46):

Det var dette jeg opplevde også da han døde.

Kroppen som lå igjen i sengen var bare et skall, og det var helt merkelig å se.

Tidligere har jeg lest om dette, men jeg har ikke forstått hva som menes før jeg så det selv.

Ts

Anonymkode: 7b649...1ef

De døde jeg har sett har sett svært fredelige og lykkelige ut som døde. Dette gjaldt også de som slet svært fysisk og psykisk siste tiden. Man var vant til å se et bekymret, trist og lidende ansikt, men å se dem som døde var veldig spesielt da de hadde et oppmuntret og lykkelig ansiktsuttrykk .

Anonymkode: 8769e...526

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg synes kremering er "bedre" enn å ligge der og råtne.... Så jeg ønsker det for min del. To av mine besteforeldre er kremert, de andre to er det ikke fordi det er timesvis til et krematorium i kommunen de bodde i.

Selv ønsker jeg å kremeres. Må vel kanskje spørre mine foreldre, selv om det er en morbid samtale er det greit å vite hva de ønsker. Min mors foreldre er de som er kremert, så regner med at hun ønsker det samme.

Anonymkode: 2b5df...e4f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære TS, det er en morbid tanke du dveler ved, jeg tror du trenger hjelp i sorgen! 

Anonymkode: e3063...d6e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er så utrolig vondt å miste noen man er glad i. Hva man føler er best i forhold til kremering eller begravelse er veldig personlig. Selv er jeg usikker på hva jeg mener er best, kanskje begge deler er like gode/vonde. 
Uansett hva man velger, blir man i ett med jorden etter kort tid. ❤️ 

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 27.5.2024 den 15.35):

Jeg tror sjelen forlater kroppen ved dødsøyeblikket så tror ikke det har noen betydning. 

Anonymkode: da542...cee

Det tror ikke jeg . Sjelen henger ved kroppen en stund. Jeg opplevde forskjell mellom da en av mine foreldre døde, da kom jeg ikke til han før han hadde vært død en stund( flere timer) Og der var sjelen fløyet og det føltes tomt.  Den andre foreldren kom jeg til en time etter døden inntraff og der var sjelen tilstede rundt oss på en annen måte. 

Anonymkode: 55b3b...19a

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 time siden):

De døde jeg har sett har sett svært fredelige og lykkelige ut som døde. Dette gjaldt også de som slet svært fysisk og psykisk siste tiden. Man var vant til å se et bekymret, trist og lidende ansikt, men å se dem som døde var veldig spesielt da de hadde et oppmuntret og lykkelig ansiktsuttrykk .

Anonymkode: 8769e...526

Da har du ikke sett/ opplevd det som jeg så.

Det var det motsatte av et "oppmuntret og lykkelig ansiktsuttrykk".

 

Ts

Anonymkode: 7b649...1ef

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kjære TS, det er en morbid tanke du dveler ved, jeg tror du trenger hjelp i sorgen! 

Anonymkode: e3063...d6e

Ut i fra svarene jeg har fått her inne, så virker det ikke helt uvanlig å tenke dette når man har mistet noen nære. 

Ts

Anonymkode: 7b649...1ef

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Det tror ikke jeg . Sjelen henger ved kroppen en stund. Jeg opplevde forskjell mellom da en av mine foreldre døde, da kom jeg ikke til han før han hadde vært død en stund( flere timer) Og der var sjelen fløyet og det føltes tomt.  Den andre foreldren kom jeg til en time etter døden inntraff og der var sjelen tilstede rundt oss på en annen måte. 

Anonymkode: 55b3b...19a

Hvordan merket du det?

Ts

Anonymkode: 7b649...1ef

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Da har du ikke sett/ opplevd det som jeg så.

Det var det motsatte av et "oppmuntret og lykkelig ansiktsuttrykk".

 

Ts

Anonymkode: 7b649...1ef

Så trist at du sitter igjen med dette bildet ❤️ men uansett hvordan ansiktet hans så ut, så var jo alt av slit og smerte over, og han har fred nå ❤️ Kondolerer igjen

Anonymkode: 6ee73...0b6

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 27.5.2024 den 15.11):

Min mann ble kremert etter eget ønske, og nå når sorgen er på sitt tyngste har jeg begynt å tenke at han er mer borte for godt som kremert, enn hvis han hadde blitt begravd og lå under bakken.

Nå ligger det litt aske etter han i en urne under bakken, og det kunne like gjerne vært aske fra et askebeger, men hadde han ligget i en kiste hadde det vært mer igjen etter han, selv om tanken er morbid.

Hadde ikke slike tanker før min mann gikk bort, og jeg virkelig fikk kjenne på savnet og sorgen.

Anonymkode: 7b649...1ef

Jeg kjører forbil flere gravplasser hver gang jeg kjører ut. Står jeg i kø og ser bort på graven til mitt søsken så tenker jeg med skrekk og gru på hen som ligger og råtner nede i jorden i en kiste. Ikke for å være ekkel, men jeg ser for meg rotter, mus, mark og insekter som langsomt tærer opp mitt søskens kropp, sammen med regnvann og andre ekle saker. 
Jeg fortrekker å bli kremert, få all asken samlet i en urne og få urnen satt ned. Da slipper jeg denne langsomme forråtnelsesprosessen som bare er ekkel.  Hvor vi er og hvem vi er eller om vi er når vi er død, det bekymrer jeg meg ikke så mye om.  Jeg har slektninger som både er bisatt og noen som er begraver. De er like nære eller fjerne uansett hvordan kroppene er behandlet etter at de er døde. Graven er for meg en grav der jeg tenker at de er.

Så å være særlig opptatt av hvordan kroppen har blitt behandlet etter at den er død, synes jeg ikke du skal vektlegge så mye, kanskje du hadde tenkt motsatt om han ble begravd? Uansett, det er for sent å endre på.

Anonymkode: a97eb...121

  • Liker 1
  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min mann døde brått for noen år siden. Da han døde, ble det raskt klart for meg at jeg ikke kom til å bli boende der vi bodde sammen, og han hadde heller ingen slekt der. Det var derfor veldig lite logisk å ha en grav der. Et alternativ hadde vært å begrave ham der han kom fra, men det hadde blitt veldig utilgjengelig for meg. Vi valgte derfor askespredning på et sted som betød mye for ham og oss, men som er mange timers biltur og deretter en real gåturfra vårt daværende hjem. Stedet er også noen timer fra der hans foreldre bodde.  Det føltes likevel riktig for alle involverte den gangen, og jeg er fortsatt veldig glad for den beslutningen. I praksis betyr det at vi ikke har noe "vedlikehold" av gravsted, men vi som regel er innom på stedet der asken er spredd en gang i året, plukker noen blomster og og tenker på det som ikke ble. 

Anonymkode: 87482...37f

  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...
Annonse

[1] Category widget

Jeg er motsatt og ønsker at mine nærmeste blir kremert. Å tenke på at de skal ligge der nede alene i jorda er fryktelig. Da er det bedre for meg at det er bare asken igjen. Kommer til å ha gravsten, og å plante og pynte der uansett.

Anonymkode: d65f4...be0

  • Liker 1
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Jeg vil begraves for da kan kroppen min gi næring til gresset og trærne på kirkegården

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når kremering var nytt, synes jeg det var brutalt.

Men tanken har modnet med årene og jeg har fått et nytt syn.

Det er plassbesparende og hele familier kan dele samme grav.

Det er rent, og egentlig mye mer verdig enn at en du er glad i råtner.

Er min mening.

Anonymkode: 0eb8a...547

  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...