Gå til innhold

Er den avdøde mer "borte for godt" når det er kremering, enn når kroppen begraves?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Min mann ble kremert etter eget ønske, og nå når sorgen er på sitt tyngste har jeg begynt å tenke at han er mer borte for godt som kremert, enn hvis han hadde blitt begravd og lå under bakken.

Nå ligger det litt aske etter han i en urne under bakken, og det kunne like gjerne vært aske fra et askebeger, men hadde han ligget i en kiste hadde det vært mer igjen etter han, selv om tanken er morbid.

Hadde ikke slike tanker før min mann gikk bort, og jeg virkelig fikk kjenne på savnet og sorgen.

Anonymkode: 7b649...1ef

  • Hjerte 4
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Tenker slik jeg og, derfor vil jeg begraves. Ikke kremeres! 

Anonymkode: 55b3b...19a

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror sjelen forlater kroppen ved dødsøyeblikket så tror ikke det har noen betydning. 

Anonymkode: da542...cee

  • Liker 5
  • Hjerte 4
  • Nyttig 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Min mann ble kremert etter eget ønske, og nå når sorgen er på sitt tyngste har jeg begynt å tenke at han er mer borte for godt som kremert, enn hvis han hadde blitt begravd og lå under bakken.

Nå ligger det litt aske etter han i en urne under bakken, og det kunne like gjerne vært aske fra et askebeger, men hadde han ligget i en kiste hadde det vært mer igjen etter han, selv om tanken er morbid.

Hadde ikke slike tanker før min mann gikk bort, og jeg virkelig fikk kjenne på savnet og sorgen.

Anonymkode: 7b649...1ef

Tror det er noe vi som gjenlevende lett kan tenke. Av mine besteforeldre valgte farfar å kremeres, mens de tre andre ble begravet «hele». Grunnen til at farfar ble kremert var at han jobbet som kirkegårdsarbeider som ung og syntes det var ekkelt å grave opp knokler og hodeskaller. Tror på en Gud, men at det er sjelen som lever videre. Sånn sett tenker jeg at det er det samme hva vi velger. Kondolerer med mannen din uansett ts. Håper du får styrke til å fortsette livet uten han

  • Hjerte 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg tror sjelen forlater kroppen ved dødsøyeblikket så tror ikke det har noen betydning. 

Anonymkode: da542...cee

Det var dette jeg opplevde også da han døde.

Kroppen som lå igjen i sengen var bare et skall, og det var helt merkelig å se.

Tidligere har jeg lest om dette, men jeg har ikke forstått hva som menes før jeg så det selv.

Ts

Anonymkode: 7b649...1ef

  • Liker 3
  • Hjerte 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at sjelen er på en måte der vi er og ikke på kirkegården uansett, men skjønner tankegangen din. Min far ble kremert og jeg drar kanskje mindre på grava enn jeg ville gjort om hele kroppen var begravd, nettopp fordi jeg vet at det er en liten urne med aske der under jorda, ikke noe annet.

Anonymkode: 7a33e...5dc

  • Liker 1
  • Hjerte 1
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg tror at vi generelt i Norge ikke anser kremering som vanlig. Tiden endrer seg. Kondolerer også til TS. Da jeg var ung tenkte jeg: av jord skal du bli, til jord skal du bli.  Nå er jeg mere voksen og ser mennesker som må til kirkegården til enhver tid. Som en plikt. Plikt er feil. Så jeg har tatt noen valg. 

Jeg vil kremeres. Jeg skal ikke ha en datter som har dårlig samvittighet for at hun ikke besøker graven min når den dagen kommer. Joda, noen begraver urner. Dette ønsker ikke jeg. Min aske skal brees utover ishavet, datter vet hvor. 

Så kan heller familien tenne et lys i ny og ne og tenke på meg. Jeg vet at sorg forsvinner ikke med en gravplass. 

  • Liker 3
  • Nyttig 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er litt mer "endelig", på en måte. Fullstendig visket vekk fra jorden.

  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

DelvisPresley skrev (1 time siden):

Det er litt mer "endelig", på en måte. Fullstendig visket vekk fra jorden.

Ja det er det jeg tenker også🙁

Ts 

Anonymkode: 7b649...1ef

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Jeg skjønner hva du mener, men tenker at det er sjelen som gjorde mennesket til det det var.

Etter min overbevisning så forlater sjelen kroppen i det vi dør, så kroppen som er igjen er liksom ikke personen, om du skjønner.

Jeg tror de som dør før oss følger oss videre på en måte, og det føles litt godt å tenke på. ❤️ 

Anonymkode: ab95f...8e6

  • Liker 4
  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den asken er ikke aske, men knuste knokler. Alt annet fra kroppen brenner helt opp bortsett fra metall implantater.

Min mor ville kremeres og det er helt greit for meg. Jeg er såpass naiv at jeg trur hun følger med her på jorden på en eller annen måte likevel.

Jeg skal også kremeres for jeg orker ikke tenke tanken på å bli markspist eller ligge i en kald grav.

Anonymkode: a35d4...456

  • Liker 1
  • Hjerte 3
  • Nyttig 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 27.5.2024 den 15.11):

Min mann ble kremert etter eget ønske, og nå når sorgen er på sitt tyngste har jeg begynt å tenke at han er mer borte for godt som kremert, enn hvis han hadde blitt begravd og lå under bakken.

Nå ligger det litt aske etter han i en urne under bakken, og det kunne like gjerne vært aske fra et askebeger, men hadde han ligget i en kiste hadde det vært mer igjen etter han, selv om tanken er morbid.

Hadde ikke slike tanker før min mann gikk bort, og jeg virkelig fikk kjenne på savnet og sorgen.

Anonymkode: 7b649...1ef

Jeg tenker i alle fall ikke slik. Sjelen er fri uansett om man kremeres eller begraves tradisjonelt.

Faktisk syns jeg at det er finere og renere å tenke på at det ligger en urne med aske der nede, enn at det er et rotnende, stinkende lik, fullt av mark. 

Anonymkode: 2dc4f...86a

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei. Man er ikke mer borte. Vi kommer alle til å ende opp i the fabric of the universe til slutt. Vi er universet. Kroppene våre vil forsvinne og vi blir / er en del av universet. Spiller ingen rolle hva som skjer med liket. Med tid så vil det bli borte uansett.

  • Nyttig 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker skrev (På 27.5.2024 den 15.11):

Min mann ble kremert etter eget ønske, og nå når sorgen er på sitt tyngste har jeg begynt å tenke at han er mer borte for godt som kremert, enn hvis han hadde blitt begravd og lå under bakken.

Nå ligger det litt aske etter han i en urne under bakken, og det kunne like gjerne vært aske fra et askebeger, men hadde han ligget i en kiste hadde det vært mer igjen etter han, selv om tanken er morbid.

Hadde ikke slike tanker før min mann gikk bort, og jeg virkelig fikk kjenne på savnet og sorgen.

Anonymkode: 7b649...1ef

Egentlig er det vel motsatt. Det meste av kroppen er ute i luften rundt oss. Han er over hele verden nå, men tynt fordelt utover. Men jeg synes dette uansett er en morbid tanke. Hvordan tror du mannen din hadde ønsket at du skulle forholde deg til sorgen og tapet?

Anonymkode: b13c3...347

  • Nyttig 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er man borte uansett.

Så det verste å tenke på er de som ble begravet. Hvordan liket sakte synker sammen, kroppsveskene trekker ned, kisten kollapser, fullt av mark og annet tar seg til rette.

Er man kremert fikk kroppen en verdig avslutning. 

Anonymkode: 2f8ac...8fc

  • Liker 1
  • Nyttig 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Egentlig er det vel motsatt. Det meste av kroppen er ute i luften rundt oss. Han er over hele verden nå, men tynt fordelt utover. Men jeg synes dette uansett er en morbid tanke. Hvordan tror du mannen din hadde ønsket at du skulle forholde deg til sorgen og tapet?

Anonymkode: b13c3...347

Han hadde nok blitt lei seg hvis jeg ikke sørget over han, fordi da hadde det virket som om jeg ikke elsket han når han var i live.

Han hadde nok også ønsket at jeg skulle lære meg å leve med tapet, men det tar tid. Det er ikke sånn at startskuddet for sørging går med en gang en person er død, og så blir det mindre og mindre sorg for hver dag som går.

Sorgen kan plutselig komme veltende opp som en flodbølge når du minst venter det.

Ts

Anonymkode: 7b649...1ef

  • Hjerte 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan på en måte skjønne tankegangen din, men samtidig så er det litt som jeg sier til barna mine da de mistet bestefaren sin som også ble kremert, «vi kremerte ikke bestefar, vi kremerte det tomme, harde skallet som bestefar bodde i. I et tomt skall er det ingenting igjen, og det som var bestefar er nå rundt oss i steden i minner, tanker og følelser». 

Anonymkode: 36c55...713

  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg klarer ikke besøke mamma sin grav fordi jeg tenker på prosessen som foregår nedi der.

 Ved kremering er det mer ferdig og «ryddigere»

 

Anonymkode: eb4ba...e4f

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 27.5.2024 den 15.28):

Tenker slik jeg og, derfor vil jeg begraves. Ikke kremeres! 

Anonymkode: 55b3b...19a

Forråtnelse er en mer forlokkende tanke? 🧐

Anonymkode: 783cf...b25

  • Liker 1
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...