Forbli i et dysfunksjonelt forhold for barnets skyld?

[AnonymBruker]

De siste årene har jeg vokst mer og mer fra samboer. Jeg har blitt voksen (han er en del år eldre enn meg, og jeg var veldig ung da vi ble sammen), og opplever samboer som lite voksen på flere punkter. Mange ganger minner han mer om en 16-åring enn en (godt) voksen mann.

Samboer er trofast, lojal, hjelpsom og generelt snill. Men liker også å provosere, har barnslige holdninger, er bortskjemt, bastant og lite reflektert. Han har også dårlig selvinnsikt, og evner ikke å se egne feil. Tar for gitt at jeg bare skal akseptere han og elske han ubetinget fordi vi har et barn sammen.

Det sitter langt inne å gå, fordi jeg tenker på hvordan dette vil påvirke barnet. Å stadig vekk måtte bytte mellom to hjem, er på ingen måte ideelt, og jeg synes synd på barnet som må «lide» for at ikke vi får det til å funke.

Vi krangler ikke, men stemningen og dynamikken oss i mellom er heller ikke bra. Vi kan ha det fint sammen, men store deler av tiden snakker vi knapt sammen (utover praktiske ting i hverdagen), vi er sjeldent fysiske, vi ler aldri sammen og jeg bruker dessverre altfor mye tid på å irritere meg over han. Irritere meg over hans (provoserende) holdninger, og hvor lite han bidrar i hverdagen.

Følelsesmessig blir det mer og mer dødt fra min side, og jeg lengter mange ganger etter å være alene. Men så er det et barn inni bildet, og da er jeg usikker på hva som er riktig. Skal man bare bite tenna sammen og holde ut for barnets skyld?

Jeg frykter også ensomheten ved å eventuelt bli alene. Barnet er min nummer én, og ny samboer med «mine og dine barn» er uaktuelt for meg. Men jeg har liksom ikke mye nettverk utover de jeg har via samboer. Har lite familie her vi bor selv..

Anonymkode: 4f4b3...89f

[AnonymBruker]

Gresset er sjelden grønnere på andre siden.

Jeg er i en veldig lignende situasjon. Har vurdert lenge. Vært på fvk osv.

Har bestemt meg for å få det til å funke. Det viktigste for meg er at barnet har det godt, og barnet har det best med oss alle 3 under samme tak. Det blir dog ikke fler barn selv om samboer vil det.

Med bestemme meg mener jeg en endring i min innstilling til mannen også. Nå har jeg klaget i 10 år over at han ikke setter oppvasken sin inn i maskinen, og blitt sintere og sintere for hver gang jeg finner en tallerken på benken. Ok, så får jeg ikke endret på det da. Jeg tar meg det sekundet og setter inn tallerkenen uten å irritere meg over det. Med en annen mann hadde det garantert vært noe annet å irritere seg over.

I tillegg har vi begynt å sette av tid til å gjøre ting sammen i hverdagen. Et felles prosjekt, spille et spill, ta et glass vin, noe hyggelig. Det hjelper faktisk  

Vi er fremdeles ikke fysiske (har gått 2 år uten nå), men jeg kjenner faktisk at jeg ikke er fremmed for tanken lenger!

Anonymkode: bd3e9...b7c

[AnonymBruker]

Nei. Man blir ikke i et dårlig forhold for barnas skyld.. 

Anonymkode: 47806...b09

[AnonymBruker]

Vokste opp i en dysfunksjonell familie, mye krangling og skriking.

Er ikke sikker på at det er det beste for barnet og vokse opp med to rollemodeller som ikke liker hverandre

Anonymkode: 5e84d...e49

[AnonymBruker]

Jeg synes altfor mange går fra hverandre for lett. Har man det bra sammen, dvs ikke utroskap eller vold så får man jaggu holde løftet om å være sammen også. De forholdene som varer livet ut har gjerne en ting til felles= de kommuniserer godt, og det finnes ikke en "exit" knapp for de.
Snakk med han! Ikke kast bort forholdet og øddelegg familien så lett. Det er altfor mange stakkars skilmissebarn der ute.

Anonymkode: 68ec7...085

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Gresset er sjelden grønnere på andre siden.

Jeg er i en veldig lignende situasjon. Har vurdert lenge. Vært på fvk osv.

Har bestemt meg for å få det til å funke. Det viktigste for meg er at barnet har det godt, og barnet har det best med oss alle 3 under samme tak. Det blir dog ikke fler barn selv om samboer vil det.

Med bestemme meg mener jeg en endring i min innstilling til mannen også. Nå har jeg klaget i 10 år over at han ikke setter oppvasken sin inn i maskinen, og blitt sintere og sintere for hver gang jeg finner en tallerken på benken. Ok, så får jeg ikke endret på det da. Jeg tar meg det sekundet og setter inn tallerkenen uten å irritere meg over det. Med en annen mann hadde det garantert vært noe annet å irritere seg over.

I tillegg har vi begynt å sette av tid til å gjøre ting sammen i hverdagen. Et felles prosjekt, spille et spill, ta et glass vin, noe hyggelig. Det hjelper faktisk  

Vi er fremdeles ikke fysiske (har gått 2 år uten nå), men jeg kjenner faktisk at jeg ikke er fremmed for tanken lenger!

Anonymkode: bd3e9...b7c

Hadde problemene ikke vært større enn at han ikke setter inn oppvasken etter seg, skulle jeg faktisk ikke klagd. Men det er mye verre enn som så.

Vi har det virkelig ikke bra sammen, og jeg er «redd» for å prate for mye med han om ting, fordi jeg vet han kan bli så sint at det er på grensa til psykisk vold.

Å prate hjelper dessuten ikke. Han tar ingenting innover seg, er uengasjert og «jatter» bare med. Også gått i terapi..

Så fint at du får det til å funke  det er jo ingenting som er bedre enn det. Men det krever liksom en innsats fra begge, og nå har det pågått så lenge uten bedring, at jeg kjenner jeg er ganske følelsesmessig ferdig med forholdet..

TS

Anonymkode: 4f4b3...89f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg synes altfor mange går fra hverandre for lett. Har man det bra sammen, dvs ikke utroskap eller vold så får man jaggu holde løftet om å være sammen også. De forholdene som varer livet ut har gjerne en ting til felles= de kommuniserer godt, og det finnes ikke en "exit" knapp for de.
Snakk med han! Ikke kast bort forholdet og øddelegg familien så lett. Det er altfor mange stakkars skilmissebarn der ute.

Anonymkode: 68ec7...085

Jeg har forsøkt å snakke med han, men det er som å snakke til en vegg. Ingenting går inn. Hjelper ikke hvor mye jeg prøver å kommunisere, når han ikke møter meg på halvveien.

It takes two to tango, er det ikke det de sier? Og denne mannen er over gjennomsnittet umoden.. 

Ts

Anonymkode: 4f4b3...89f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Vokste opp i en dysfunksjonell familie, mye krangling og skriking.

Er ikke sikker på at det er det beste for barnet og vokse opp med to rollemodeller som ikke liker hverandre

Anonymkode: 5e84d...e49

Vi krangler og skriker ikke, men det er likevel en dynamikk som barnet helt sikkert plukker opp.

Ts

Anonymkode: 4f4b3...89f

[Grüner]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

De siste årene har jeg vokst mer og mer fra samboer. Jeg har blitt voksen (han er en del år eldre enn meg, og jeg var veldig ung da vi ble sammen), og opplever samboer som lite voksen på flere punkter. Mange ganger minner han mer om en 16-åring enn en (godt) voksen mann.

Samboer er trofast, lojal, hjelpsom og generelt snill. Men liker også å provosere, har barnslige holdninger, er bortskjemt, bastant og lite reflektert. Han har også dårlig selvinnsikt, og evner ikke å se egne feil. Tar for gitt at jeg bare skal akseptere han og elske han ubetinget fordi vi har et barn sammen.

Det sitter langt inne å gå, fordi jeg tenker på hvordan dette vil påvirke barnet. Å stadig vekk måtte bytte mellom to hjem, er på ingen måte ideelt, og jeg synes synd på barnet som må «lide» for at ikke vi får det til å funke.

Vi krangler ikke, men stemningen og dynamikken oss i mellom er heller ikke bra. Vi kan ha det fint sammen, men store deler av tiden snakker vi knapt sammen (utover praktiske ting i hverdagen), vi er sjeldent fysiske, vi ler aldri sammen og jeg bruker dessverre altfor mye tid på å irritere meg over han. Irritere meg over hans (provoserende) holdninger, og hvor lite han bidrar i hverdagen.

Følelsesmessig blir det mer og mer dødt fra min side, og jeg lengter mange ganger etter å være alene. Men så er det et barn inni bildet, og da er jeg usikker på hva som er riktig. Skal man bare bite tenna sammen og holde ut for barnets skyld?

Jeg frykter også ensomheten ved å eventuelt bli alene. Barnet er min nummer én, og ny samboer med «mine og dine barn» er uaktuelt for meg. Men jeg har liksom ikke mye nettverk utover de jeg har via samboer. Har lite familie her vi bor selv..

Anonymkode: 4f4b3...89f

Har dere forsøkt parterapi? 

[T-AA]

Selvsagt prioriterer man barns beste. Enn at dette engang er å diskutere.

Du har en trofast, lojal, hjelpsom og snill mann. Og du vurderer å la barna dine vokse opp som skilsmissebarn fordi det er noen egenskaper ved ham som irriterer deg?

Skjerp deg!

[AnonymBruker]

T-AA skrev (8 timer siden):

Selvsagt prioriterer man barns beste. Enn at dette engang er å diskutere.

Du har en trofast, lojal, hjelpsom og snill mann. Og du vurderer å la barna dine vokse opp som skilsmissebarn fordi det er noen egenskaper ved ham som irriterer deg?

Skjerp deg!

Men HVA er barnets beste? To foreldre som bor sammen og er ulykkelige sammen, eller to foreldre som ikke er sammen, men har det bra på hver sin kant?

Han har flere negative egenskaper enn positive. Jeg har flere grunner til å gå, enn grunner til å bli. Han er ikke «hjelpsom og snill» i den forstand at han lytter til meg, påtar seg ansvar og stiller opp. Men han er hjelpsom og snill i situasjoner som passer han. 

Ts

Anonymkode: 4f4b3...89f

[AnonymBruker]

Grüner skrev (8 timer siden):

Har dere forsøkt parterapi? 

Ja. Han jatter mest med i timene, og engasjerer seg lite i det som blir sagt. Ganske tydelig at han bare er med for at ikke jeg kan si at han har satt seg på bakbena.

Ts

Anonymkode: 4f4b3...89f

[AnonymBruker]

En fin tommelfingeregel er at «gode» forhold som ryker gir godt samarbeid i etterkant, mens dårlig forhold gir dårlig samarbeid. Det er mange eksempler på par som går fra hverandre som får store utfordringer med å fungere som foreldre i etterkant av ett brudd, så uavhengig av hva du bestemmer deg for vil jeg anbefale deg å prøve og snakke med noen i forkant av bruddet slik at dere har bedre forutsetninger hvis du skal gå. Det er veldig sjeldent til barnets beste at mor og far splitter opp (all nyere forskning peker i samme retning), men det aller viktigste for barna er iallfall at foreldrene klare å forbli venner og samarbeide om foreldrerollen. 

Anonymkode: 627d9...f91

[AnonymBruker]

T-AA skrev (8 timer siden):

Selvsagt prioriterer man barns beste. Enn at dette engang er å diskutere.

Du har en trofast, lojal, hjelpsom og snill mann. Og du vurderer å la barna dine vokse opp som skilsmissebarn fordi det er noen egenskaper ved ham som irriterer deg?

Skjerp deg!

For å si det kort; dette er en mann som knapt bidrar hjemme, som prioriterer jobb og egne interessert fremfor barnet sitt, som kjefter på sine foreldre, samtidig som han forventer at de skal gjøre alt for han, og er fryktelig bortskjemt. Som setter egne ønsker og behov foran barnets, er en dårlig rollemodell og setter meg gang på gang i en possisjon hvor jeg må være den voksne og ansvarlige, mens han skal være den «kule».

Det er som å oppdra to barn, noe jeg får så utrolig nok av.

Ts

Anonymkode: 4f4b3...89f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

En fin tommelfingeregel er at «gode» forhold som ryker gir godt samarbeid i etterkant, mens dårlig forhold gir dårlig samarbeid. Det er mange eksempler på par som går fra hverandre som får store utfordringer med å fungere som foreldre i etterkant av ett brudd, så uavhengig av hva du bestemmer deg for vil jeg anbefale deg å prøve og snakke med noen i forkant av bruddet slik at dere har bedre forutsetninger hvis du skal gå. Det er veldig sjeldent til barnets beste at mor og far splitter opp (all nyere forskning peker i samme retning), men det aller viktigste for barna er iallfall at foreldrene klare å forbli venner og samarbeide om foreldrerollen. 

Anonymkode: 627d9...f91

Jeg tror vi skulle fått til et ok samarbeid, og jeg kommer til å jobbe hardt for å greie og forholde seg som venner.

Jeg bare tror ikke jeg greier å bo med han lenger, og måtte forholde meg til han hver dag. Jeg ønsker å fokusere på meg og barnet, uten alle mulige distraksjoner og negativitet fra han. Jeg blir i dårlig humør av å være rundt han, og kjenner på en lettelse når det bare er meg og barnet..

Ts

Anonymkode: 4f4b3...89f

[AnonymBruker]

T-AA skrev (9 timer siden):

Selvsagt prioriterer man barns beste. Enn at dette engang er å diskutere.

Du har en trofast, lojal, hjelpsom og snill mann. Og du vurderer å la barna dine vokse opp som skilsmissebarn fordi det er noen egenskaper ved ham som irriterer deg?

Skjerp deg!

Synes dessuten man skal være forsiktig med å være så dømmende og krass, når man ikke kjenner til hele historien. 

Ts

Anonymkode: 4f4b3...89f

[AnonymBruker]

Det høres ut som du har bestemt deg. Trenger du at noen på kg sier: ja, kjør på, gå fra far til barnet ditt! ?

Jeg synes ikke han høres så grusom ut. Høres mer ut som at problemet ligger i mangel på følelser og at du er lei.

Alle kan bli lei i perioder. Tror ikke mine foreldre som har vært gift i 40 år har vært stormende forelsket hele tiden heller. Det er sånn det er å være i et forhold.

Kanskje dere skulle prøvd noe helt nytt, begynn med swingers eller noe? Da snakker vi krydder!  

Anonymkode: bd3e9...b7c

[AnonymBruker]

Altså... Det er enkelt. Man blir ikke i et dårlig forhold BARE FOR barna.  Det er ikke alltid barnets beste at foreldre bor sammen og er sammen. De som mener det lever i en plastboble og ikke den virkelige verden. 

Kun du TS vet hele historien her, kun du kan ta den vurderingen om hva som er best. 

Anonymkode: 47806...b09

[AnonymBruker]

Barn ser jo på sine foreldre som rollemodeller og tar ofte etter oppførselen deres i voksen alder. Hva hadde du tenkt om barnet ditt havnet i et slikt forhold som du er i da TS?

Anonymkode: 8cb47...38b

[AnonymBruker]

Som noen over her skriver, dette med at "barn er lykkeligere med foreldre som er lykkelige" er en sannhet med modifikasjoner. Dette med å gå fra hverandre er for barn mye tøffere enn hva man hittil kanskje har trodd. Er det snakk det om vold så er det selvsagt en no brainer, men utover det skal det svært tungtveiende grunner til. Samarbeider dere greit og det ikke er noen krangling så må du bli. Men du kan velge å distansere deg og fokusere på deg og barnet likevel. Ikke på en stygg måte, men la han inkludere seg selv og da ansvar. La han fokusere på jobb og egne interesser. Da får jo du alenetid med barnet som uansett er det du vil. Hvem vet, kanskje han etterhvert merker at han går glipp av noe. 

Anonymkode: 79396...8ce