Har fri oppdragelse vert ein fiasko ?

[AnonymBruker]

Ikke fri barneoppdragelse, men massiv ansvarsfraskrivelse. 

Fra barna er bittesmå loses de inn i et system hvor vi kun ser de litt på morgenen, og et par timer før leggetid hvor løpet er tettpakket med middag, bad, nattahistorie. Etterhvert skal også lekser legges inn i denne tiden. Når helger og ferier kommer så er vi så i utakt at det bare blir uhygge. Vi har totalt mistet kontakten med landsbyen, og står der ensomme i fortvilelsen med sure og trassige barn, hvor ingen av oss forstår den andre.

Barna opplever i lav grad å erverve seg erfaringer som de kan lære av. De har alltid en voksen tilstede til å løse konflikter og til å avverge farlige situasjoner. Det finnes ingen gradvis tilvenning og utvikling. Før de brått er såpass store at de får hele sulamitten i fanget og ikke evner å se hvilke konsekvenser handlinger kan ha.

Anonymkode: a5ae9...17d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Syns det er interessant at barn bare kan ture frem som dem vil uten konsekvenser, mens voksne ikke kan det. Barn er ikke ferdig utviklet og er i enkelte situasjoner grenseløse og uten konsekvenstenkning. Derfor trenger de voksne til å sette grensene for dem. Det er som når jeg løfter barnet mitt på ett år vekk når hun prøver å klatre i trappa. Slik bør vi kunne gjøre for umyndige barn over 8 år også. Vi må "løfte de vekk" fra farlige eller krenkende situasjoner. Og det innebærer i blant å være kjip og streng. Alternativet er så mye verre. Barn bør ikke få lov til å bli kriminelle. Barn bør ikke få lov til å mobbe og bråke så de ødelegger for andre. De er ikke modne nok til å forstå konsekvensene av det. De bør heller få gode arenaer hvor de kan bli kjent med andre og føle mestring og glede og opplæring i sosiale koder. Men det må også settes tydelige grenser. 

Anonymkode: 34df6...5f5

Eg var barn av foreldre på den tiden dei ferreste foreldre hadde verken bil eller førerkort, og sykkelen var fremkomstmiddel   for dei fleste barn,og det var liv og røre i dei fleste grendaskoler.  Sløyd for gutter, og håndgjerningsarbeide for jenter var  obligastoriske fag   f.o.m 4 klassetrinn (10 års alderen) og ein fekk iforståelse i  håndtere, og bruk av  farlege redskape. Rundt om på  gårdene / bygdene  hånterte borna like godt trakoren,og arbeidsredskaper  som bonden selv. Vold, slagsmål,og blåveiser  var det ofte i forbindelse med bygddanser rundt om , men når de var ferdige var de like gode venner.  Idag glimerer ungdomen med sitt fravær ved dansetilstellninger som  er  ein fin måte å bli kjent med andre. 

 Tollekniver, økser til vedhogging, saging var daglig arbeidsverktøy i mange hjem og  barna måtte tidleg ta del i vedhogging m.m. Fallekniver fekk dei fleste gutter i bursdagsgaver, julegaver å praktisk å  ha  i bukselomme bruke når ein klatret i tre , og lagde  plystrer, spretterter m.m, men og  ikkje uvanleg å få eit eller flere kutt i fingeren, og det ein lærde av.  Å gå  rundt å nytte kniven til å  true andre var heilt utenkeleg. Idag kan ein påregne kraftige bøter om ein blir tatt av politiet med kniv i bukselomma. 

Anonymkode: d304e...aac

[~white lady~]

Voldsomt til svartmaling av nåtidens foreldre og barn. 
Tidene har forandret seg. Noe til det verre, men mye til det bedre.

Vi skal ikke tilbake til fysisk avstraffelse, kjeft og ignorering av følelser. 
Vi skal heller ikke tilbake til fastlåste kjønnsrollemønstre, der mor står på kjøkkenet mesteparten av dagen og far er på fiske i et par måneder i strekk.

Ja man kan godt diskutere barneoppdragelse anno 2024. Men å trekke paralleller til 50-60-70 tallet blir litt søkt. 
Det er kommet lassevis med forskning de siste tiårene på barneoppdragelse. Samtidig har samfunnsstrukturen endret seg, og vi er ikke den homogene befolkningsgruppen som vi en gang var. 

Men fri barneoppdragelse tror jeg ikke er så utbredt altså. De fleste utfører en form for autoritativ oppdragelse, da det er denne som er anbefalt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ikke fri barneoppdragelse, men massiv ansvarsfraskrivelse. 

Fra barna er bittesmå loses de inn i et system hvor vi kun ser de litt på morgenen, og et par timer før leggetid hvor løpet er tettpakket med middag, bad, nattahistorie. Etterhvert skal også lekser legges inn i denne tiden. Når helger og ferier kommer så er vi så i utakt at det bare blir uhygge. Vi har totalt mistet kontakten med landsbyen, og står der ensomme i fortvilelsen med sure og trassige barn, hvor ingen av oss forstår den andre.

Barna opplever i lav grad å erverve seg erfaringer som de kan lære av. De har alltid en voksen tilstede til å løse konflikter og til å avverge farlige situasjoner. Det finnes ingen gradvis tilvenning og utvikling. Før de brått er såpass store at de får hele sulamitten i fanget og ikke evner å se hvilke konsekvenser handlinger kan ha.

Anonymkode: a5ae9...17d

Barnehagen er landsbyen vår. De er kjempegode på å sette grenser på en trygg måte for våre barn. Akkurat slik vi gjør hjemme

Anonymkode: 892d6...7f3

[AnonymBruker]

Har et vennepar som jeg diskuterte litt oppdragelse med, men jeg ga meg fort etter at jeg fikk huden full et par ganger da jeg snakket til gullgutten deres, som ble mer og mer ufordragelig og frekk og etter hvert så ut til å ikke være empatisk.

De har aldri satt grenser, mamma og pappa har ryddet opp hver gang gullgutten har gjort noe galt og jeg får høre stadig mer hvordan skolen ikke legger til rette for sønnen deres, foreldrene til de andre barna bidrar ikke til at han involveres i det sosiale etter skolen osv osv.

Nå klager mor veldig på at gutten holdes utenfor av de andre klassekameratene, men hvorfor skal de andre barna bruke fritiden sin på en gutt som lager kvalm i skolen, er utrolig egoistisk og det er skrekkelig mye støy med? Jeg kan selvfølgelig ikke si hva jeg mener er årsaken til foreldrene, men jeg tror de innerst inne vet at de har lagt til rette for at han er ufordragelig og at han nå, når han har begynt på ungdomsskolen, mister mye sosialt. 

Valgene som tas i barneoppdragelsen får konsekvenser.

Anonymkode: 64185...51e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Denne påstanden må du underbygge med fakta, altså. Dette tror jeg ingenting på. 

Anonymkode: 79101...f9f

Vet om mange foreldre som kunne yngst mer tid saman med barna, og kunne også øngst  seg flere barn, men kjenningsmelodien  er kostnader. Barna er ressurs for samfunnet, og ikkje ein utgiftspost, og kanske handler det bare   om noen prioriteringer, og senke noe av kravmentaliteten  

Alle foreldre med barn vet at barn har sine   kostnader, og  slik har det alltid vert både før og sidan. At nordmenn har høyest    gjeldsgrad i europa  skyldes nok ikkje  fødselstallene, men at nordmenn har prioritert økt velstand, og   bl.a oppgradering av boliger. og til tross for at rentene har  vert historisk lave.   

Anonymkode: d304e...aac

[AnonymBruker]

Ja fri oppdragelse har feilet. Foreldre er for opptatt av sitt eget egosentriske seg, være venner med barna, ikke si nei, ikke sette grenser, ikke ha konsekvenser...  Foreldre er naive, godtroende, blinde ovenfor egne barn. 

 

Anonymkode: 16314...84d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Barnehagen er landsbyen vår. De er kjempegode på å sette grenser på en trygg måte for våre barn. Akkurat slik vi gjør hjemme

Anonymkode: 892d6...7f3

Da er det på tide å stikke fingeren i jorda og kjempe for bedre rammer i barnehagen. For som forelder og ansatt i barnehage kan jeg skrive under på en feilslått bemanninsnorm. Selv når vi alle er på jobb så er det da ikke optimalt. Vi gjør så godt vi kan, men mange er lei av å kjempe mot systemet. De siste årene har vært preget av massivt vikarbruk, og det blir vanskeligere en noensinne å smile og imøtekomme foreldre. Barna fortjener mer og flere ansatte når de tilbringer majoriteten av sine våkne timer i lag med andre enn sine primære omsorgsgivere. 

Anonymkode: a5ae9...17d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Da er det på tide å stikke fingeren i jorda og kjempe for bedre rammer i barnehagen. For som forelder og ansatt i barnehage kan jeg skrive under på en feilslått bemanninsnorm. Selv når vi alle er på jobb så er det da ikke optimalt. Vi gjør så godt vi kan, men mange er lei av å kjempe mot systemet. De siste årene har vært preget av massivt vikarbruk, og det blir vanskeligere en noensinne å smile og imøtekomme foreldre. Barna fortjener mer og flere ansatte når de tilbringer majoriteten av sine våkne timer i lag med andre enn sine primære omsorgsgivere. 

Anonymkode: a5ae9...17d

Det vil forhåpentlgvis bli  økt fokus på   forbyggende tiltak  som kan redusere kriminaliteten blandt de unge. Ekstremt bekrymringsfult at  mange mindreårige får eit kriminelt rulleblad  ved inngangen til voksentilverelsen. Når politiet må sende oppmodinger til foreldre om å hente hjem sim mindreårige barn på byen så handler det om omsorgsvikt fra foreldrene. De fleste barn går idag med mobilen på lomme, og skulle tru det ikkje var noe problem å be dem kome hjem. 

Flere politi har nok ein  forebyggende effekt på kriminaliteten, men tror det er vel så viktig å ha  økt fokus på hjemmet, barnehagene, skolene. Det er idag barnehagene, skolene, som tar seg av det  meste av omsorgen for barna. ettersom begge foreldre må vera i fulltidsjobb for å betale sine faste utgifter. Det burde vere eit obligatorisk krav at en av foreldrene   hadde daglig  omsorg i hjemmet  for barna til fylte 3 år. Det finnes ingen  aleneforsørgere  / eneforsørgere i Norge, men mange foreldre med delt omsorg.   

 

Anonymkode: d304e...aac

[AnonymBruker]

~white lady~ skrev (11 timer siden):

Men fri barneoppdragelse tror jeg ikke er så utbredt altså. De fleste utfører en form for autoritativ oppdragelse, da det er denne som er anbefalt. 

Jeg er enig med deg i at fri barneoppdragelse ikke er så utberedt.

Fri barneoppdragelse er en egen ideologi grunnlagt av Freud på 30-tallet, og var ganske utberedt i enkelte radikale miljøer på 70-tallet, men det er veldig få, om noen, som følger denne ideologien nå.

Og helt ærlig, jeg tror at alle foreldre gjør så godt de kan, alle vil det beste for sine barn, men som du sier, samfunnet har forandret seg på godt og vondt. 
Jeg opplever at endringene skjer så raskt at man rekker ikke alltid å henge med i utviklingen, og ofte kommer endringene så snikende at man ikke oppdager dem før det har gått for langt.

 

 

Når det er sagt, som jeg sa tidligere i tråden tror jeg problemet med ungdomskriminalitet og adferdsproblematikk er sammensatt.  Jeg har allerede nevnt en faktor, en annen faktor tror jeg kan være at en del foreldre oppdrar med skyldfølelse. 
De vet hva de burde gjøre, og de har lyst til å gjøre det, men de lar være på grunn av skyldfølelse.

"Jeg har ikke lyst til at den lille tiden vi tilbringer sammen skal preges av uenigheter og konflikt" er en setning jeg veldig ofte har hørt som en forklaring på manglende korreksjon av uønsket adferd.

Dette er ikke fri barneoppdragelse, men resultatet blir det samme, at barn og unge ikke får den veiledningen og korreksjonen de trenger.

Jeg kjenner også barn og ungdom som bruker uønsket adferd som en måte å få oppmerksomhet på.  "Negativ oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet" synes å være ganske så utberedt i noen ungdomsmiljøer.

 

Min helt personlige teori er at hvis vi graver helt til bunnen tror jeg overstimulering og stress hos både voksne og barn er noe som ligger i bakgrunnen til flere av problemene vi ser i samfunnet i dag. (selvsagt ikke alle)
Jeg tror stress både er konsekvensen av, og bakgrunnen for ønsket om perfeksjon.   jeg tror stress både er konsekvensen av, og bakgrunnen for frykten for konflikt osv.

Jeg tror, som deg, ikke at løsningen er å gå tilbake til 50/60/70-tallet med typiske kjønnsrollemønstre, men jeg tror hverdagen er så krevende for mange at det å ta et skritt tilbake, se på hva som er nødvendig, og hva som kan velges bort, er viktig.

 

Anonymkode: 18e7f...294

[Druid]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg mener det er skremmende at barne og ungdomskriminalitet gjerne blir imøtegått med et "stakkars, de vet jo ikke bedre" holdning. Hvis de aldri lærer fra voksne hva som er rett og galt i utgangspunktet, så er det jo ikke rart at de ikke vet bedre?

Anonymkode: 8bc8b...47b

Vel, poenget er at dette punktet er foreldrenes ansvar. Man kan ikke skylde på ungene.

Typisk når man bruker denne holdningen, er der vi vet i utgangspunktet at oppdragelsen er mangelfull eller feil. 

[Druid]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Ja fri oppdragelse har feilet. Foreldre er for opptatt av sitt eget egosentriske seg, være venner med barna, ikke si nei, ikke sette grenser, ikke ha konsekvenser...  Foreldre er naive, godtroende, blinde ovenfor egne barn. 

Anonymkode: 16314...84d

Du kan ikke si at fri oppdragelse har feilet fordi det ikke ER noen oppdragelse. Det er ikke det samme. 

[Druid]

~white lady~ skrev (12 timer siden):

Men fri barneoppdragelse tror jeg ikke er så utbredt altså. De fleste utfører en form for autoritativ oppdragelse, da det er denne som er anbefalt. 

Jeg tror absolutt ingen anbefaler bruk av vold i oppdragelse, og det er FORUTSETNINGEN for autorativ oppdragelse.  Det eneste autorativ oppdragelse gjør, er å motivere for å slå tilbake. Det annerkjenner vold som virkemiddel.

Det er en grunn til at ungdomsopprør i Norge i dag ikke innholder gatestein, molokovcoktail og balltre med piggtråd

"Fri oppdragelse" handler om at barn skal ha rammer for oppførsel, ikke handlingsmønster. Poenget er ikke disiplin men resultat. Og at det skal være konsekvent og ha konsekvenser.

Det store problemet med oppdragelse i dag, er ikke fri oppdragelse, men FRIHETEN til å velge oppdragelse: oppdragelse er nå KUN foreldrenes ansvar, og det overordnede samfunnet distanserer seg fra å blande seg inn.

Og det VIL gå til helvete, for samfunn fungerer ikke slik: den viktigste funksjonen av oppdragelse er ikke å fungere innen familie og klan, men å fungere innen samfunnet. 

 

[kaarebjarne]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Den nye barneoppdragelsen i dag er ikke det samme som fri barneoppdragelse. 

Anonymkode: 70972...486

Det som skjer i dag, er i stor grad oppdragelse via smarttelefon og nettbrett, samt at foreldre skal være venner.

[~white lady~]

Druid skrev (58 minutter siden):

Jeg tror absolutt ingen anbefaler bruk av vold i oppdragelse, og det er FORUTSETNINGEN for autorativ oppdragelse.  Det eneste autorativ oppdragelse gjør, er å motivere for å slå tilbake. Det annerkjenner vold som virkemiddel.

Det er en grunn til at ungdomsopprør i Norge i dag ikke innholder gatestein, molokovcoktail og balltre med piggtråd

"Fri oppdragelse" handler om at barn skal ha rammer for oppførsel, ikke handlingsmønster. Poenget er ikke disiplin men resultat. Og at det skal være konsekvent og ha konsekvenser.

Det store problemet med oppdragelse i dag, er ikke fri oppdragelse, men FRIHETEN til å velge oppdragelse: oppdragelse er nå KUN foreldrenes ansvar, og det overordnede samfunnet distanserer seg fra å blande seg inn.

Og det VIL gå til helvete, for samfunn fungerer ikke slik: den viktigste funksjonen av oppdragelse er ikke å fungere innen familie og klan, men å fungere innen samfunnet. 

 

Druid, du blander autoritativ med autoritær😅

[Druid]

~white lady~ skrev (7 minutter siden):

Druid, du blander autoritativ med autoritær😅

Fra barnets ståsted, er de ofte identiske :

Sitat

Autoritativ beskriver noe eller en person som viser autoritet, altså anerkjent definisjonsmakt og håndhevelse innenfor et tema eller fagfelt. Dette er til forskjell fra autoritær, som beskriver noe eller en person som befaler eller påbyr uten å ha naturlig eller rettslig grunnlag for å gjøre det.

For en 3 åring og en tenåring har begge en instinktiv fortåelse at de har eierskapet til eget liv. De ser i utgangspunktet ikke forskjell på at de blir styrt basert på at det er Pappa som sier jeg skal gjøre noe jeg ikke vil, eller en diktator som sier at jeg skal gjøre noe jeg ikke vil: de ligger begge på rygg og skriker "vil ikke"

Strengt tatt kan du si at "Fri oppdragelse" er autorativ i betydning hver del av de sosiale settingene som skal formidles, har "anerkjent definisjonsmakt og håndhevelse innenfor et tema" men det kritiske er å gi et handlingsrom de kan bestemme innenfor som er tilpasset kapasitetene og målsetningen for utviklingen deres.

Autorativ begrepet kan godt brukes analogt med autoritært sånn sett, siden hvilke regler og definisjoner som kulturelt ligger til grunn, ikke nødvendigvis forsvarer autoritet.

 

[AnonymBruker]

Dette kunne blitt en interessant debatt, men blir i stedet fullstendig skivebom når du tror dagens oppdragelsesmåte er det samme som fri oppdragelse (noe som dessverre er typisk oppgulp fra din generasjon).

Anonymkode: 81d6e...4a5

[AnonymBruker]

Jeg har vært borti en familie med fri barneoppdragelse. (Ja, nå på 2000-tallet, da mine barn var små.) 

Vi voksne fikk kjeft av foreldrene om vi forsøkte å korrigere disse barna. De skulle ikke korrigeres på noen måte. 
De kunne selvfølgelig heller ikke gå på vanlig skole, der de ble fortalt hvordan de skulle oppføre seg. 
Dette skulle de selvfølgelig finne ut av selv. 
Det var ingen regler. Ingen leggetider, ingen tilsnakk for dårlig oppførsel, ingenting! 

Ungene var nabolagets "terrorgruppe". De hadde ikke noe forhold til eiendomsgrenser, og gikk inn på andres eiendom, hentet andre barns leker, og lekte med disse. Oftest på måter som ødela lekene. 
Vi måtte virkelig låse inn alle barnas leker på denne tiden. 

De flyttet heldigvis etter hvert. Det fungerte ikke med fri barneoppdragelse i et sameie der vi må ha regler for oppførsel for å få fellesskapet til å fungere. 

Disse foreldrene hadde gjort et helt bevisst valg om å ha fri barneoppdragelse og mange barn. Det var ikke det at de ikke var i stand til å si ifra til barna sine. (Men på mange måter må det ha vært behagelig, ettersom de ikke trengte å ta så mye ansvar for barna selv. For barna skulle jo få mulighet til å finne ut av ting selv. ) 

 

Det jeg opplever er et mye større problem i dagens samfunn, er at mange foreldre ikke liker å være "upopulære" hos barna sine. 
De ønsker ikke å stå i noe som er ubehagelig for dem selv. Og ønsker helst ikke heller at barna skal stå i noe som er ubehagelig for dem. 
Dette gjør oftest at det er barna som styrer hjemmet, og ikke foreldrene. 
Det er ikke det samme som fri barneoppdragelse. For det er oftest ikke et bevisst valg. Det er mer dårlig gjennomføring av den oppdragerstilen man egentlig ønsker å ha. 

Om du i tillegg kombinerer det med en god del undervurdering av barnas utvikling, der foreldrene ikke har tålmodighet til å la barna gjøre ting selv, eller lære dem å gjøre ting selv. (Det er utrolig hvordan barn vokser dersom du gir dem ansvar og mulighet til å gjennomføre noe selv, så lenge de faktisk er i stand til å gjøre det.) 
Men mange har ikke tid til det. Og dessuten er deres "lille Ole" fortsatt bare et barn, og kan selvfølgelig ikke smøre sin egen mat, eller gå i butikken, eller være alene hjemme noen timer,  selv om han er 10 år. 

 

For meg er en av de viktigste oppdagelsene jeg har gjort som forelder, det at det er lettere å stå i noe EN gang, og stå løpet ut, enn å ta samme diskusjon 100 ganger, fordi man ga seg EN gang. 
Totalt sett gir det mindre ubehag, samtidig som det gir ganske veloppdragne barn. 
Mens de som ikke liker å stå i ubehag i det hele tatt, vil gi seg hver gang, og gjøre det vanskeligere for seg selv å stå imot for hver gang de gir seg. 
(Jeg mener selvfølgelig ikke at større barn og ungdommer ikke skal bli hørt, om de har gode argumenter. Men det er forskjell på "jeg VIL" og "Jeg går glipp av X, Y og Z, dersom du står på det du sier nå". Det siste kan være et godt nok argument til å snu et "Nei" til et "Ja". ) 
 

Anonymkode: 80364...873

[kaarebjarne]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Vi voksne fikk kjeft av foreldrene om vi forsøkte å korrigere disse barna. De skulle ikke korrigeres på noen måte.

Jeg håper dere kjeftet tilbake. For en ting er utsette egne barn for disse tingene; noe helt annet er det å utsette andre folk for det. Jeg korrigerer andre barn over en lav sko, når jeg ser at det er nødvendig. 

Ellers er jeg helt enig i resten av innlegget ditt. Jeg er født på slutten av 80-tallet, og jeg lekte alene ute fra jeg var 4-5. Gikk to km til skolen stort sett hver dag også, fra seksårsklassen.

Endret 21. mai 2024 av kaarebjarne

[AnonymBruker]

kaarebjarne skrev (20 minutter siden):

Jeg håper dere kjeftet tilbake. For en ting er utsette egne barn for disse tingene; noe helt annet er det å utsette andre folk for det. Jeg korrigerer andre barn over en lav sko, når jeg ser at det er nødvendig. 

Ellers er jeg helt enig i resten av innlegget ditt. Jeg er født på slutten av 80-tallet, og jeg lekte alene ute fra jeg var 4-5. Gikk to km til skolen stort sett hver dag også, fra seksårsklassen.

Nja, det fleste av oss ble ganske satt ut av å få en skyllebøtte av foreldrene fordi vi ba barna om å ikke ta andre barns leker. 
De var jo ikke akkurat åpne for innspill på egen oppdragelsesmetode heller. 
Vi fikk som oftest en lang forklaring om at fri barneoppdragelse var det beste, og at det å snakke til barn var en uting. (Les: slik alle vi andre oppdro våre barn var helt feil.) 

Alle andre i sameiet korrigerte hverandres barn, når vi tok dem i å gjøre noe galt. Og vi snakket også med hverandre om dette, og var enige i at det selvfølgelig var greit. 
Men disse terrorungene lot vi til slutt bare være, og tilpasset oss. 
Ungene lærte at leker de ikke ville skulle ødelegges måtte ryddes opp, med en gang, og låses inn. Og de likte ikke å leke med disse fri oppdragelse barna, så de holdt seg stort sett unna dem. 

Anonymkode: 80364...873