Føler meg som en grusom mamma

[AnonymBruker]

Nå legger jeg ut et innlegg her som jeg skammer meg over. Legger det kanskje ut for å få litt sympati og tips, og håper ikke jeg er den eneste

jeg har to små barn, og er alene med de nå. Jeg har alltid gleda meg til å få barn, og koste meg mye med nr 1. men etter nr 2 kom, ble alt verre. Jeg fikk depresjon, som jeg har slitt med nå i 3 år og sliter fortsatt en del. Samboer da var ikke særlig hjelpsom, og kom ofte med spydige kommentarer på kroppen min etter fødsel og fordi jeg ikke ville ha sex med han. Jeg har vært mye sint, ekstremt sint. Spesielt på samboer. Men jeg merket i denne perioden at jeg ikke hadde like mye glede av barna mine lenger heller, jeg begynte å sitte med mobilen i hånda dagen lang. På kvelden hadde jeg alltid dårlig samvittighet, og skulle gjøre bedre neste dag, men det samme skjedde. Ble en evig ond sirkel. Sånn er det enda. Jeg prøver å sette meg ned å leke med barna, men da bare krangler de og jeg gjør feil og det blir dårlig stemning, og da merker jeg st hele jeg faller sammen og ender rett på mobilen igjen.

i det siste har jeg blitt veldig sint på barna også. For eksempel i dag, da våknet ene barnet kl 3 i natt, og nekter å sove mer. Så da fikk barnet sette seg i stua med tv, for jeg orket rett og slett ikke å krangle han til senga. Fra 3 til 6 kommer han inn og ut av rommet og spør om hjelp til ting som jeg hjelper han med, hver gang sier jeg han kan komme å legge seg også. Jeg reiser meg opp og lager frokost osv til han også. Så ble lite soving fra 3-6. kl 6 står andre barnet opp, og jeg tenker jeg skal sove til 7, da jeg skal i et viktig møte i dag. Denne tiden begynner barna og bråke på soverommet, og leke i senga. Jeg spør pent mange ganger om de kan gå å leke i stua, og at jeg snart kommer, må bare sove litt til pga lite søvn. Det resulterer i at han eldste begynner å sparke meg i ansiktet, dytte meg, skrike osv. jeg prøver å snakke pent mange ganger, helt til han hopper hardt på magen min så jeg får veldig vondt, da bare eksploderte jeg og begynte å skrike til han. Og jeg får så vondt inni meg etterpå, selvom jeg føler de ikke får noe skader av det, vet jeg jo at det ikke er Sundt. 
 

så første spørsmålet mitt er egentlig, hva skal til for at barn hører? Dette gjelder alt omtrent, bare det å skulle skifte bleie er en kamp, få de i bilen til barnehagen, få de til å kle på seg osv. 

og spørsmål 2, burde jeg skamme meg og føle så mye på det som jeg gjør? At jeg «eksploderer» i blandt, eller er dette normalt som forelder?😩 føler alle er så tålmodige og snille hele tiden og leker masse med barna sine, og jeg føler meg så slem og dårlig  

Anonymkode: a3e0a...f1f

[Mezzosoprena]

Skam eller ikke, det er jo en situasjon som ikke kan pågå, verken for din del eller for barna sine. På tide å få hjelp, tenker jeg.

[AnonymBruker]

Skam er ikke godt for noe. Det er kun en vond følelse, så den må du kvitte deg med. Det er en naturlig følelse, men man skal lære av sine feil - ikke skamme seg.

Er yngste barnet 3?
Du må være mer konsekvent. Ikke still spørsmål. "Nå går dere ut i stua, og dere får ikke komme hit før klokka viser sånn og sånn. Jeg trenger søvn for å være en god mamma, så ut med dere". Hører de ikke, følger du dem ut og gir samme beskjed igjen. "Nå skal dere være i stua". Gi dem gjerne noe å knaske på, f.eks banan, gulrot etc. 

Du gjør riktig i å sette ungen på plass når han gjør deg vondt, men skriking er unødvendig. Her gjelds det også å være konsekvent og tydelig. Det er lov til å være sint, og det ville jeg også blitt om noen gjorde slikt på meg. "Nå kutter du ut, sånt gjør man ikke", er en typisk meg-ting å si, med temmelig hard stemme. Ikke skriking, ikke hevet stemme. Tydelig sint, men ikke utagerende. Om det er riktig, vet jeg ikke, men det fungerer. 

Det er normalt å bli sint, men det finnes mange andre måter å reagere på, som du kan jobbe med. Se atferden til barnet før den skjer, og avverg. Hadde du vært konsekvent og tydelig i den første beskjeden, kan det være barnet ville latt deg være i fred, og i hvert fall ikke utagere slik. 

Voksne har lov til å ta time-out. Kjenner du deg nær en eksplosjon, eller grensene tøyes for mye, så kan du gå rett i time-out. Si ifra til barna om at nå er du så sint/urolig/stressa at du trenger time-out, og så kan du gå et sted for å få fred. Lås deg inn på badet, om nødvendig. Ta deg noen minutter for å samle deg, til du klarer å forholde deg rolig. Skriker de og banker på døra, så tar det lenger tid, og det kan du si til dem også. Men ta den time-outen du trenger. Etterpå vil du være en "bedre" mamma, du vil se situasjonen med roligere sinn og får mulighet til å håndtere og takle den annerledes/bedre. 

Anonymkode: d927b...c92

[AnonymBruker]

Mezzosoprena skrev (2 minutter siden):

Skam eller ikke, det er jo en situasjon som ikke kan pågå, verken for din del eller for barna sine. På tide å få hjelp, tenker jeg.

Jeg har vært hos 3 forskjellige psykologer. Den ene henviste meg videre, så startet jeg privat, hun anbefalte dps, på dps fikk jeg en pakke antidepressiva og beskjed om «jeg får egentlig ikke gjort mer enn dette for deg». Så jeg føler jo alt er ganske håpløst🥲

jeg vil jo bare det beste for barna mine. Jeg vil kunne være med de en hel dag, ha det fint og faktisk ha ork til å finne på noe…vil lage mange fine minner med de, ikke bare sitte og være utenfor..0

Anonymkode: a3e0a...f1f

[AnonymBruker]

Jo, de tar skade av slikt explosive sinne. 

Dette må du ta tak i umiddelbart TS, både for din even del on for barna. Kan du snakke med fastlegen din? Kan du søke om avlastningshjem?

Anonymkode: 9aef3...46d

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har vært hos 3 forskjellige psykologer. Den ene henviste meg videre, så startet jeg privat, hun anbefalte dps, på dps fikk jeg en pakke antidepressiva og beskjed om «jeg får egentlig ikke gjort mer enn dette for deg». Så jeg føler jo alt er ganske håpløst🥲

jeg vil jo bare det beste for barna mine. Jeg vil kunne være med de en hel dag, ha det fint og faktisk ha ork til å finne på noe…vil lage mange fine minner med de, ikke bare sitte og være utenfor..0

Anonymkode: a3e0a...f1f

Du nevner tre psykologer. Hva sa den du ikke nevner? 

Og til DPS må du gi klar beskjed om at det ikke er nok, at du trenger mer hjep. Det er vanlig at de forsøker med Andre typer medisiner om de du fikk ikke hadde effekt. 

Anonymkode: 9aef3...46d

[AnonymBruker]

Høres ut som du trenger litt ekstra støtte rundt deg, hva med familievernkontoret? Du trenger kanskje hjelp til å få flere positive følelser og opplevelser rundt det å være mamma, da tåler man mer av det utfordrende.Høres ut strikken din er såpass tøyet at det skal litt mindre til for du «mister det».  Når det er sagt så er nok det at alle andre er så tålmodige og snille med barna sine hele tiden en illusjon, jeg synes det er tøft av deg å være så ærlig- er nok mange som kjenner seg igjen! 

Anonymkode: c01e0...603

[AnonymBruker]

Jeg måtte ta skikkelig grep da jeg kjente at jeg ikke hadde overskudd til å skape god stemning hjemme. 1) vaskehjelp, 2) lage enkel mat, 3) tviholde på rutiner og leggetid/søvnhygiene, 4) barnevakt og avlastning, 5) avslapning/mindfulness (som førte til at jeg endelig begynte å sove igjen).

Anonymkode: 40151...c58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Nå legger jeg ut et innlegg her som jeg skammer meg over. Legger det kanskje ut for å få litt sympati og tips, og håper ikke jeg er den eneste

jeg har to små barn, og er alene med de nå. Jeg har alltid gleda meg til å få barn, og koste meg mye med nr 1. men etter nr 2 kom, ble alt verre. Jeg fikk depresjon, som jeg har slitt med nå i 3 år og sliter fortsatt en del. Samboer da var ikke særlig hjelpsom, og kom ofte med spydige kommentarer på kroppen min etter fødsel og fordi jeg ikke ville ha sex med han. Jeg har vært mye sint, ekstremt sint. Spesielt på samboer. Men jeg merket i denne perioden at jeg ikke hadde like mye glede av barna mine lenger heller, jeg begynte å sitte med mobilen i hånda dagen lang. På kvelden hadde jeg alltid dårlig samvittighet, og skulle gjøre bedre neste dag, men det samme skjedde. Ble en evig ond sirkel. Sånn er det enda. Jeg prøver å sette meg ned å leke med barna, men da bare krangler de og jeg gjør feil og det blir dårlig stemning, og da merker jeg st hele jeg faller sammen og ender rett på mobilen igjen.

i det siste har jeg blitt veldig sint på barna også. For eksempel i dag, da våknet ene barnet kl 3 i natt, og nekter å sove mer. Så da fikk barnet sette seg i stua med tv, for jeg orket rett og slett ikke å krangle han til senga. Fra 3 til 6 kommer han inn og ut av rommet og spør om hjelp til ting som jeg hjelper han med, hver gang sier jeg han kan komme å legge seg også. Jeg reiser meg opp og lager frokost osv til han også. Så ble lite soving fra 3-6. kl 6 står andre barnet opp, og jeg tenker jeg skal sove til 7, da jeg skal i et viktig møte i dag. Denne tiden begynner barna og bråke på soverommet, og leke i senga. Jeg spør pent mange ganger om de kan gå å leke i stua, og at jeg snart kommer, må bare sove litt til pga lite søvn. Det resulterer i at han eldste begynner å sparke meg i ansiktet, dytte meg, skrike osv. jeg prøver å snakke pent mange ganger, helt til han hopper hardt på magen min så jeg får veldig vondt, da bare eksploderte jeg og begynte å skrike til han. Og jeg får så vondt inni meg etterpå, selvom jeg føler de ikke får noe skader av det, vet jeg jo at det ikke er Sundt. 
 

så første spørsmålet mitt er egentlig, hva skal til for at barn hører? Dette gjelder alt omtrent, bare det å skulle skifte bleie er en kamp, få de i bilen til barnehagen, få de til å kle på seg osv. 

og spørsmål 2, burde jeg skamme meg og føle så mye på det som jeg gjør? At jeg «eksploderer» i blandt, eller er dette normalt som forelder?😩 føler alle er så tålmodige og snille hele tiden og leker masse med barna sine, og jeg føler meg så slem og dårlig  

Anonymkode: a3e0a...f1f

Grensesetting uten å bli sint er viktig. Det bør alle foreldre klare. At et lite barn får stå opp kl 03 for å se på tv til kl 06, det syns jeg er helt horribelt! Det er ditt ansvar å ta tak i dette, klare og tydelige grenser på en kjærlig og rolig måte. Hva er det barnet trenger for å falle til ro? Nærhet? Trygghet? Hvordan skal et lite barn forstå noe av regler i verden dersom det ikke blir satt grenser? Barn «leter» etter grensene i den alderen, det er derfor de tidvis har utfordrende adferd. De føler seg frem ifht hva som er greit og ikke, her trenger de hjelp.
Beklager, men dette er ikke greit og du må skaffe deg veiledning.

Anonymkode: 3a210...fb6

[AnonymBruker]

Kan barnefar stille opp mer? Besteforeldre i nærheten? 
Barn lærer av det du gjør, ikke det du sier. 
Et godt tips er å si hva som skal skje. Nå skal vi pusse tenner, nå er det middag. Fremfor å stille spørsmål som: skal vi pusse? Et spm du kan få nei på som egentlig ikke er et alternativ. 
Barn tar skade av eksplosivt sinne, og mentalt fraværende foreldre. 
Snakk med helsestasjonen og be om hjelp. 
Det finnes mange gode løsninger, der du får samtaler og råd og veiledning. 

Anonymkode: fbc1c...9c6

[lavmålet]

Begynte du med medisiner og i så fall hvor lenge har du brukt det? Den ene pykologen henviste deg videre til hva/hvem?

Du er sliten og deprimert. Har du en fastlege du kan snakke med? Har du økonomi til å gå fast til en privat psykolog?

[AnonymBruker]

Ring barnevernet. Dette får du ikke til alene. Ta imot hjelp. 

Anonymkode: 2522e...327

[Ellevill]

Jeg tror du først og fremst trenger hjelp til å kommunisere med barna.
 

Det hele hørtes rart ut: Hvordan kan du la et barn sitte oppe å se på tv kl 3 om natta? Sparker deg i ansiktet? Sånn ordentlig sparking?  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Selvom jeg føler de ikke får noe skader av det, vet jeg jo at det ikke er Sundt.  

Anonymkode: a3e0a...f1f

Det hjelper dessverre ikke hva du føler. Dette kan barna ta varig skade av. Det kan ikke fortsette. Du må søke hjelp og være tydelig på at din situasjon går ut over barna.

Anonymkode: 9079e...c0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Skam er ikke godt for noe. Det er kun en vond følelse, så den må du kvitte deg med. Det er en naturlig følelse, men man skal lære av sine feil - ikke skamme seg.

Er yngste barnet 3?
Du må være mer konsekvent. Ikke still spørsmål. "Nå går dere ut i stua, og dere får ikke komme hit før klokka viser sånn og sånn. Jeg trenger søvn for å være en god mamma, så ut med dere". Hører de ikke, følger du dem ut og gir samme beskjed igjen. "Nå skal dere være i stua". Gi dem gjerne noe å knaske på, f.eks banan, gulrot etc. 

Du gjør riktig i å sette ungen på plass når han gjør deg vondt, men skriking er unødvendig. Her gjelds det også å være konsekvent og tydelig. Det er lov til å være sint, og det ville jeg også blitt om noen gjorde slikt på meg. "Nå kutter du ut, sånt gjør man ikke", er en typisk meg-ting å si, med temmelig hard stemme. Ikke skriking, ikke hevet stemme. Tydelig sint, men ikke utagerende. Om det er riktig, vet jeg ikke, men det fungerer. 

Det er normalt å bli sint, men det finnes mange andre måter å reagere på, som du kan jobbe med. Se atferden til barnet før den skjer, og avverg. Hadde du vært konsekvent og tydelig i den første beskjeden, kan det være barnet ville latt deg være i fred, og i hvert fall ikke utagere slik. 

Voksne har lov til å ta time-out. Kjenner du deg nær en eksplosjon, eller grensene tøyes for mye, så kan du gå rett i time-out. Si ifra til barna om at nå er du så sint/urolig/stressa at du trenger time-out, og så kan du gå et sted for å få fred. Lås deg inn på badet, om nødvendig. Ta deg noen minutter for å samle deg, til du klarer å forholde deg rolig. Skriker de og banker på døra, så tar det lenger tid, og det kan du si til dem også. Men ta den time-outen du trenger. Etterpå vil du være en "bedre" mamma, du vil se situasjonen med roligere sinn og får mulighet til å håndtere og takle den annerledes/bedre. 

Anonymkode: d927b...c92

Tusen takk for svar. Ja, yngste er 3 år.

jeg gjør egentlig akuratt det du skriver, problemet er at dem gir blanke i hva jeg sier. Da får jeg bare «nei» også ler de. Har da også prøvd å enten bare gå, eller legge meg ned og ignorere de, har prøvd å forklare og alt som er, men ingen reaksjon på en måte, de bare fortsetter 😕 

Anonymkode: a3e0a...f1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Grensesetting uten å bli sint er viktig. Det bør alle foreldre klare. At et lite barn får stå opp kl 03 for å se på tv til kl 06, det syns jeg er helt horribelt! Det er ditt ansvar å ta tak i dette, klare og tydelige grenser på en kjærlig og rolig måte. Hva er det barnet trenger for å falle til ro? Nærhet? Trygghet? Hvordan skal et lite barn forstå noe av regler i verden dersom det ikke blir satt grenser? Barn «leter» etter grensene i den alderen, det er derfor de tidvis har utfordrende adferd. De føler seg frem ifht hva som er greit og ikke, her trenger de hjelp.
Beklager, men dette er ikke greit og du må skaffe deg veiledning.

Anonymkode: 3a210...fb6

Jeg prøver så godt jeg kan! Hele tiden, hver dag. Men akuratt denne natten ble et unntak pga at jeg ikke orket å krangle meg til det. For det går aldri «smertefritt», blir alltid gråting så det andre barnet våkner, og da er kaoset i gang. I natt hadde jeg ikke overskudd til dette…

Anonymkode: a3e0a...f1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tusen takk for svar. Ja, yngste er 3 år.

jeg gjør egentlig akuratt det du skriver, problemet er at dem gir blanke i hva jeg sier. Da får jeg bare «nei» også ler de. Har da også prøvd å enten bare gå, eller legge meg ned og ignorere de, har prøvd å forklare og alt som er, men ingen reaksjon på en måte, de bare fortsetter 😕 

Anonymkode: 

Du må søk om besøkshjem , høres ut som du trenger litt pusterom

Anonymkode: 7a91b...473

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Kan barnefar stille opp mer? Besteforeldre i nærheten? 
Barn lærer av det du gjør, ikke det du sier. 
Et godt tips er å si hva som skal skje. Nå skal vi pusse tenner, nå er det middag. Fremfor å stille spørsmål som: skal vi pusse? Et spm du kan få nei på som egentlig ikke er et alternativ. 
Barn tar skade av eksplosivt sinne, og mentalt fraværende foreldre. 
Snakk med helsestasjonen og be om hjelp. 
Det finnes mange gode løsninger, der du får samtaler og råd og veiledning. 

Anonymkode: fbc1c...9c6

Nei, barnefar er så og si fraværende og lite støtte. Besteforeldre på fars side hører vi aldri noe fra, og min side vil jeg ikke ha for mye rundt barna da de er veldig usunne 😕 så har egentlig ikke nettverk til barnepass. Barnefar tar de helgene han har, så det hjelper jo på, men det er det.

jeg gjør det du skriver, men da får jeg bare et «nei», jeg venter da litt før jeg gjentar meg, flere ganger.(lærte dette på foreldrekurs). Men det ender opp med gråt, nekt, skrik… og den ene smitter ofte den andre.. 

Anonymkode: a3e0a...f1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg prøver så godt jeg kan! Hele tiden, hver dag. Men akuratt denne natten ble et unntak pga at jeg ikke orket å krangle meg til det. For det går aldri «smertefritt», blir alltid gråting så det andre barnet våkner, og da er kaoset i gang. I natt hadde jeg ikke overskudd til dette…

Anonymkode: a3e0a...f1f

Jeg ser at du skriver at du prøver så godt du kan. Men da skjønner du sikkert også at dette må du ha mer veiledning på siden det ikke fungerer som du ønsker. 
Barna kan i alle fall ikke ha det sånn lengre.

Anonymkode: 3a210...fb6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det hjelper dessverre ikke hva du føler. Dette kan barna ta varig skade av. Det kan ikke fortsette. Du må søke hjelp og være tydelig på at din situasjon går ut over barna.

Anonymkode: 9079e...c0c

Jeg må bare si fra, at dette er ikke noe som skjer jevnlig. Jeg kan ofte bli for streng, men det «eksplosive» kan jeg telle på en hånd i løpet av snart 4 år. Jeg er egentlig veldig var på å ikke være denne typen mamma, da min mot eksploderte hver eneste dag flere ganger daglig, jeg gikk og var konstant livredd. Jeg skal ikke gjøre det samme som hun. Jeg unnskylder meg til barna hver gang jeg hwr blitt for streng, og sier det ikke er dems feil og prøver å rette opp så godt jeg kan…vil ikke ha barn som er redd for meg 😕 

Anonymkode: a3e0a...f1f