Regjeringen skal undersøke hvorfor nordmenn får færre barn

[AnonymBruker]

Leser på NRK at regjeringen skal sette ned et utvalg for å undersøke hvorfor nordmenn stadig får færre barn. Og jeg må si, at med min bakgrunn, og min livserfaring, så har jeg noen tanker om en av de medvirkende årsakene.

 

Da jeg var veldig ung, så fikk jeg et barn. Jeg opplevde en vanskelig periode, og istedenfor at det ble satt inn hjelpetiltak fra det offentlige, så foretok barnevernet en omsorgsplasserjng av barnet mitt, i fosterhjem. Da jeg et år senere var frisk, fikk jeg ikke hjem barnet. Alt dette skjedde da jeg var 20 år gammel.

 

De neste 15 årene brukte jeg på å forsøke å få barnet mitt hjem. Jeg fikk aldri til dette, da barnevernet var av den oppfatning at barnet hadde det så bra i fosterhjemmet og hadde knyttet så sterke bånd der. Saken endte tilslutt med at barnevernet og kommunen ble dømt for en rekke lovbrudd begått i denne saken. Barnet mitt skulle selvsagt flyttet hjem til meg med en gang, og det ble også vurdert at plasseringen ut av hjemmet ikke var riktig, at det isteden skulle vært satt inn hjelpetiltak den gang.

 

Så kan man si mye rart om barnevernet, og saker man hører om der. Men poenget mitt her, er ringvirkningene som dette fører til. De hører man ikke like mye om. For min del førte jo denne traumatiske opplevelsen til at jeg aldri i verden ville turt å få noen flere barn. Jeg fikk en fantastisk samboer like etter at dette hadde skjedd, en solid mann med flotte familieverdier. Men han har stått ved min side igjennom alle disse årene, og sett hvordan dette systemet absolutt ikke fungerer. Dette har ført til at han aldri i verden ville finne på å få barn i dette landet.

 

Og min mann har søsken. Disse har fra sidelinjen fått sjokk over hvordan barnevernet egentlig fungerer, og ingen av dem har heller ønsket å få barn. De er nå alle sammen godt over 40 år, så det blir ingen barn i denne familien, som et resultat av hva de har sett og erfart at jeg har gått igjennom med barnevernet.

 

Mine egne søsken har selvsagt heller ikke fått barn, og de sier rett ut at det er fordi de har sett hvordan barnevernet absolutt ikke fungerer via min sak. Jeg har også vennepar som ikke ønsker å få barn, nettopp på grunn av denne saken. Folk rundt meg er rystet og forferdet, og har mistet all tillit til barnevernet og rettssikkerheten til oss som foreldre og befolkning.

 

Jeg alsår at så mange som 20 personer i min nærmeste omkrets har valgt et barnefritt liv, som følge av hva jeg ble utsatt for av barnevernet da jeg var veldig ung. De ringvirkningene en slik feil får, er altså fryktelig store. Dette snakkes det altfor lite om.

 

Det er klart at dette har en innvirkning på fødselstallene. For hver sak som dette, og det er nok ganske mange, så velger kanskje omgangskretsen et barnefritt liv. Det skulle regjeringen tenke litt over.

Anonymkode: b58b4...fd8

[Isambard]

Det blir spennende å se om de faktisk finner ut noe. Jeg har sett mange forklaringer, men ingen gode forklaringer på hvorfor det synker så bratt akkurat etter 2010 pg ikke etter 2000 for eksempel.

Det meste folk trekker frem er ikke nytt i det hele tatt.

[AnonymBruker]

Det skulle vært interessant å vite om det virkelig er så mange som får færre barn enn de ønsker, eller om vi bare blir flere som ikke ønsker oss barn uansett hvor mye penger de måtte finne på å kaste etter småbarnsforeldre. 

Anonymkode: fd987...616

[AnonymBruker]

Har vel noe å gjøre med økonomi.

Anonymkode: d6126...a52

[AnonymBruker]

Er vel ikke så vanskelig, damene tror de er evig unge og forstår ikke at når de vil få barn i 45 års alderen så er det for sent for mange.

Tikk tokk eggene går.

Anonymkode: e12bb...3b8

[AnonymBruker]

Fordi krav er større og man selv vil mer til barna sine enn en fikk selv. Ja, jeg vil at de skal ha to aktiviteter selv, jeg vil bruke tid til å hjelpe dem å bli mest mulig balanserte unger som har det best mulig. Og da stopper barnaproduksjon når jeg sier at jeg ikke klarer å gi det til flere så her blir det 2. Andre har mer kapasitet og kan få 3 og 4. 

En annen ting er familie rundt. Jeg selv hadde jobbende besteforeldre som jobbet 100% mens jeg var liten men de bidro utrolig mye med tid. De satt pris på det. Nå er det jo helt annerledes.  

Det er veldig synd det som skjedde for deg. Men det er ikke den eneste forklaringer. De store linjene er at vi vil bedre til barna våre enn vi hadde det uansett hvor godt vi hadde det.  Det vik også våres barn og det er helt normalt.  I tillegg så er nok 50-60 årene de nye 30 årene med tanke på hva man vil i fritiden. 

Anonymkode: 4fece...abc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er vel ikke så vanskelig, damene tror de er evig unge og forstår ikke at når de vil få barn i 45 års alderen så er det for sent for mange.

Tikk tokk eggene går.

Anonymkode: e12bb...3b8

Det som er gjort av undersøkelser så langt tyder vel på at damer i gjennomsnitt får færre barn enn de ønsker seg, og at det som reggel mannen i forholdet som ikke ønsker seg flere barn. De fleste kvinner som ønsker seg barn ønsker ikke å vente til de er 45 år, men mange menn bruker jo gjerne 40 år på å bli "klar".

Anonymkode: dfd21...0bf

[homber]

Det har jo vært forsket på i årevis. 

Bønder får masse barn da de har god plass, og barna kan hjelpe til på gården.

Når land industrialiseres flytter ungene fra gårdene og inn til byene der jobbmulighetene er.

I byene blir det etter hvert en voldsom etterspørsel etter boliger, og prisene presses opp slik at folk flest ikke har råd til egen bolig med nok rom.

Barn blir en byrde, og prioriteres ned. 

Hver generasjon blir mindre og man ender opp med en omvendt pyramide også kalt en eldrebølge. 

[AnonymBruker]

Når politikerne gjør det vanskeligere å leve så er det ikke rart. Å få kjøpt bolig er vanskelig, leier man  går husleien opp hvert år til hver andre år og usikkert å leie plutselig må man flytte. Strøm er dyrt- i et kaldt land. Mat er dyrt. Å starte eget firma er vanskelig. Å være vanlig ansatt gir lite frihet og ingen sjans til å øke lønna. Helsevesenet er nedprioritert, helsetjenester blir dyrere og spesielt kvinnehelse, skader etter fødsel osv. blir nedprioritert. Hvis barna trenger tannregulering, briller, andre helsetjenester( som feks kiropraktor), og så skal de være med på aktiviteter, konfirmeres, hjelp til å få lappen osv.kan det bli dyrt hvis man har flere barn. Det blir litt som i USA- der de sparer til college for barna. I Norge må  man spare til tannregulering og lappen. Går foreldrene fra hverandre kan det bli vanskelig å få råd til stor nok bolig som singel med flere barn.

Anonymkode: 3e444...1b3

[AnonymBruker]

Hadde ikke blitt mer enn et barn på meg slin permisjonsreglene er i dag. Hadde et tøft svangerskap og fødsel. En baby som omtrent ble ammet døgnet rundt de første månedene. Nektet helt å ta flaske. Hadde jeg måtte gått ut i jobb igjen så tidlig som de må nå, hadde jeg vært død.

Er absolutt for pappaperm og likestilling. Men det er kvinner som går gravid, føder og ammer(som anbefalt). Da må ikke målet om likestilling kvele mor.

Familer må selv få tilpasse hvordan fordelingen skal være. 
 

Anonymkode: 06842...5bb

[AnonymBruker]

Vi bor på landet med billige boliger og billige fritidstilbud, men allikevel måtte vi stoppe på 3 barn. Med normal lønn var det ikke råd til hus med 5+ soverom og en nyere bil med 6+ seter... 

Anonymkode: 5c265...f26

[AnonymBruker]

For min del - ulønnet permisjon i påvente av barnehageplass er for dyrt å gjennomføre mange ganger.

Anonymkode: 957ea...d0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Leser på NRK at regjeringen skal sette ned et utvalg for å undersøke hvorfor nordmenn stadig får færre barn. Og jeg må si, at med min bakgrunn, og min livserfaring, så har jeg noen tanker om en av de medvirkende årsakene.

 

Da jeg var veldig ung, så fikk jeg et barn. Jeg opplevde en vanskelig periode, og istedenfor at det ble satt inn hjelpetiltak fra det offentlige, så foretok barnevernet en omsorgsplasserjng av barnet mitt, i fosterhjem. Da jeg et år senere var frisk, fikk jeg ikke hjem barnet. Alt dette skjedde da jeg var 20 år gammel.

 

De neste 15 årene brukte jeg på å forsøke å få barnet mitt hjem. Jeg fikk aldri til dette, da barnevernet var av den oppfatning at barnet hadde det så bra i fosterhjemmet og hadde knyttet så sterke bånd der. Saken endte tilslutt med at barnevernet og kommunen ble dømt for en rekke lovbrudd begått i denne saken. Barnet mitt skulle selvsagt flyttet hjem til meg med en gang, og det ble også vurdert at plasseringen ut av hjemmet ikke var riktig, at det isteden skulle vært satt inn hjelpetiltak den gang.

 

Så kan man si mye rart om barnevernet, og saker man hører om der. Men poenget mitt her, er ringvirkningene som dette fører til. De hører man ikke like mye om. For min del førte jo denne traumatiske opplevelsen til at jeg aldri i verden ville turt å få noen flere barn. Jeg fikk en fantastisk samboer like etter at dette hadde skjedd, en solid mann med flotte familieverdier. Men han har stått ved min side igjennom alle disse årene, og sett hvordan dette systemet absolutt ikke fungerer. Dette har ført til at han aldri i verden ville finne på å få barn i dette landet.

 

Og min mann har søsken. Disse har fra sidelinjen fått sjokk over hvordan barnevernet egentlig fungerer, og ingen av dem har heller ønsket å få barn. De er nå alle sammen godt over 40 år, så det blir ingen barn i denne familien, som et resultat av hva de har sett og erfart at jeg har gått igjennom med barnevernet.

 

Mine egne søsken har selvsagt heller ikke fått barn, og de sier rett ut at det er fordi de har sett hvordan barnevernet absolutt ikke fungerer via min sak. Jeg har også vennepar som ikke ønsker å få barn, nettopp på grunn av denne saken. Folk rundt meg er rystet og forferdet, og har mistet all tillit til barnevernet og rettssikkerheten til oss som foreldre og befolkning.

 

Jeg alsår at så mange som 20 personer i min nærmeste omkrets har valgt et barnefritt liv, som følge av hva jeg ble utsatt for av barnevernet da jeg var veldig ung. De ringvirkningene en slik feil får, er altså fryktelig store. Dette snakkes det altfor lite om.

 

Det er klart at dette har en innvirkning på fødselstallene. For hver sak som dette, og det er nok ganske mange, så velger kanskje omgangskretsen et barnefritt liv. Det skulle regjeringen tenke litt over.

Anonymkode: b58b4...fd8

Takk for at du delte din historie. Sender deg varme klemmer 💖. 

Anonymkode: 4a6c7...659

[AnonymBruker]

For min del- mangel på «landsbyen». Det er så utmattende, ensomt og krevende å være alene med ansvar for andre mennesker når man ikke får noe avlastning. 
Og alt er blitt dyrere, så lønna strekker knapt til…

Vi er et kaldt, individualistisk samfunn. Mye bedre sørover i Europa er mitt inntrykk.

Anonymkode: 653aa...212

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvorfor de trenger et utvalg til dette..

1. Vi har for dårlig tid. Den dyrebare tiden vi har går til realisering av jobbdrømmer, og selvrealisering på fritiden. 
 

2. Vi dyrker oss selv på en helt annen måte enn generasjonene før oss gjorde..det er ikke plass til andre enn meg, meg, meg, og atter meg i bildet lengre. 
 

3. Ekstreme oppfølgningskrav fra barnehagealder til VGs - våre foreldre deltok sjelden på fotballtreninger..og foreldremøte var 1 gang i året. Nå har annenhvert barn en diagnose som krever oppfølgning på skole og fritid. 
 

4. Det er krav om høyere utdannelse uavhengig av hva du ønsker å jobbe med. Har du ikke høyere utdannelse - får du tunge, harde jobber med ugunstige arbeidstider. Og får luselønn..blir ikke råd til å ta vare på mange barn av den lønnen.
Tar du høyere utdannelse - bruker du 20-årene til fest og hallois, og begynner å få dårlig tid når det går opp for deg at du har biologiske behov som å få barn - og starter produksjonen i 35-års alderen..når fertiliteten har sunket betraktelig. Vi har vel et skyhøyt antall mennesker som trenger hjelp for å få barn i Norge? Kan alder spille inn? 
Det virker også som at jo høyere utdannelse man har, jo færre barn ønsker man..og her tror jeg behovet for selvrealisering kicker inn igjen. 
 

Jeg ser uhorvelig mange barn gå for lut og kaldt vann - foreldrene har rett og slett ikke tid til dem. De har ikke tid til å gi dem tryggheten av å vite at mor og far alltid er der..og når vi snakker om å være der for barna - se skilsmissestatistikken..hvor mange ødelagte barn har vi som følge av statistikken..og da kan vi gå tilbake til at annenhvert barn har en diagnose (mye enklere å slenge en ADHD diagnose på et barn, enn å si at barnets hjem rett og slett ikke fungerer).

Så nei, ikke fød barn du ikke gidder å ta vare på..har du behov for selvrealisering frem til du er 40 - la være å få barn. 

Anonymkode: 41b3b...406

[AnonymBruker]

Tanker dette er altfor individuelt til at man kan finne noen enkle årsaksforklaringer. Jeg syns det hadde vært mer interessant å vite om dette gjelder alle fylker i Norge, og se på snittalderen for fødende i hvert enkelt fylke. Det kan f. eks ikke forklares med økonomi i Oslo kontra en del andre fylker.

Her er mine mulige hypoteser:

a) Noen finner ikke en partner
b) Noen finner partner så sent at de sliter med fruktbarheten
c) Noen har funnet partner i god tid, men pga dyre boliger og vanskelig jobbmarked utsettes prøvingen og man venter til man nærmer seg f. eks 35 og fruktbarheten har sunket
d) Noen ønsker ikke barn da verden ikke akkurat er et optimistisk sted nå
e) Noen ønsker ikke barn rett og slett fordi de aldri har ønsket seg det

Anonymkode: 4b64a...ab9

[AnonymBruker]

Slutningen om at de lave fødselstallene har noe med barnevernet å gjøre blir litt vel søkt, da de færreste har med barnevernet å gjøre, eller kjenner noen som har det. 
 

Den reelle årsaken er nok sammensatt, og har nok med økonomi og tidklemma å gjøre. Selvsagt vil to foreldre i full jobb, en dramatisk økning i boligprisene over kort tid og en besteforeldregenerasjon som har fokus på egenpleie i kombinasjon påvirke fødselstallene. 

Ikke har man råd til flere barn, ikke har man tid til flere barn og ikke får man noe hjelp. Selvsagt begrenses barneflokken da.

Personlig så har vi blitt innkalt til FEM dugnader i løpet av en drøy uke nå. Til tre av de måtte vi i tillegg ha med kake/vaffelrøre. Å hente og levere to barn i barnehage/på skolen, jobbe fulltid begge to pluss reisevei, lage kaker/vaffelrører, ha middag på bordet, kjøre på trening og delta på dugnad, det var det rett og slett ikke nok timer i døgnet til for vår del uten å avspasere tid som må jobbes inn igjen. Besteforeldrene er på Ibiza/hyttetur/kurs i kurvfletting og ønsker ikke bidra. Hvordan skal vi orke mer?

Anonymkode: 4e3d0...9ca

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker said:

Vi bor på landet med billige boliger og billige fritidstilbud, men allikevel måtte vi stoppe på 3 barn. Med normal lønn var det ikke råd til hus med 5+ soverom og en nyere bil med 6+ seter... 

Anonymkode: 5c265...f26

Med 3 barnet jo dere langt over snittet, som jeg forstår er det flere og flere som ikke får barn i det hele tatt. Og veldig få i dag som får 3 barn eller flere.

Anonymkode: 4b64a...ab9

[AnonymBruker]

Jeg er 30 år og har foreløpig ikke barn fordi jeg selv med 650k i inntekt ikke føler jeg har råd, og fordi jeg blir skremt av hvor dårlig det står til på fødeklinikker og i oppfølging av graviditet og etter fødsel. Man kan bli skikkelig uheldig med barnehageopptak og plutselig stå med et halvt år ulønnet permisjon i tillegg. Det er ikke verdt å risikere helse, sosialt liv og fattigdom, selv om jeg har mye å gi. Om de retter opp dette er jeg den første til å bli gravid, jeg. 

Anonymkode: 622d6...57b

[AnonymBruker]

Trist å høre historien din TS, men jeg kan aldri tenke meg at dette har noe med frykten for BV å gjøre. Din historie er ganske gammel i denne sammenheng og mye er forandret ifht dette. Jeg synes personlig at pilen har fått gå altfor langt den andre veien; man venter og ser ann, venter og ser ann til barnet dessverre har fått store problemer. Men dette gjelder tross alt (og heldigvis!) en liten del av de som får barn. 
Jeg tror det henger sammen med økonomi, begge foreldre må jobbe, altfor mye krav om å være «perfekt forelder», altfor tilgjengelig informasjon (den digitale verden) og altfor mye dårlig samvittighet. Jeg bruker så mye av min arbeidsdag til å oppfordre til å senke skuldrene og ikke jage det perfekte, ingen er perfekte foreldre, men de aller fleste gjør så godt de kan. Det finnes også mange som står helt alene med lite nettverk i nærheten (spesielt i byene). 
Det blir spennende å se hva de kommer frem til. 

Anonymkode: 6bcf5...a03