Blir snart gal av frykt

[AnonymBruker]

Ringte sønnen min og kom rett på svarer. Ikke vært pålogget på 2 timer. 
Da går jeg rett i katastrofe og får panikk. 
Så går det 10 min, så kommer han inn døra. Sitter på med venner i bil. 
Oddsen for å krasje å dø er lav. Likevel er jeg så hysterisk at jeg blir helt ødelagt av det. 
vi mistet en i familien for kort tid siden i trafikk ulykke. 19 år bare. 
jeg lider av dette

Anonymkode: 475b9...653

[AnonymBruker]

Forferdelig trist. Og det er helt forståelig at du sitter igjen med mye angst for at å miste flere.

Snakker du med noen om denne sorgen og angsten? For kanskje det hadde vært fint for deg å få hjelp til å nøste opp i tankene  og forhåpentligvis slippe litt av redselen? Kjennes nok umulig ut nå, men det kan uansett være lurt å søke hjelp så du slipper å stå i dette alene. 

Anonymkode: 34003...85e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Forferdelig trist. Og det er helt forståelig at du sitter igjen med mye angst for at å miste flere.

Snakker du med noen om denne sorgen og angsten? For kanskje det hadde vært fint for deg å få hjelp til å nøste opp i tankene  og forhåpentligvis slippe litt av redselen? Kjennes nok umulig ut nå, men det kan uansett være lurt å søke hjelp så du slipper å stå i dette alene. 

Anonymkode: 34003...85e

Jeg har startet opp med psykolog, og er helt i startgropen der. 
I tillegg samtaler med de fra kriseteamet i kommunen. 
Det å akseptere at livet er uforutsigbart og at man aldri vet er noe jeg ikke klarer å forholde meg til. Jeg må ha denne kontrollen, noe jeg aldri får. 
Det sjokket jeg opplevde ved dødsfallet var så smertefullt at jeg trodde ikke jeg skulle overleve det. 
tok min for min, time for time. 
Når en opplever et så jævlig traume og vet hvor fort det kan skje, er man livredd for å opplevde det igjen. Og med mine egne barn blir det jo dobbelt så jævlig. 
samtidig overlever ikke foreldre egne barn, men det kan skje. Og den «kan» har fått enorm plass 

Anonymkode: 475b9...653

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt du blir redd ts. 

Jeg er lik, utrolig redd for sønnen min. Jeg er blitt såpass nervøs at jeg har begynt å gå til psykolog for det. Skjuler det så godt jeg kan for han, men han merker nok litt hvor redd jeg er for at det skal hende han noe. 

Her har vi hatt to tilfeller i nær familie med sykdom og død, det var barn begge to, og skrekken har satt seg veldig hos meg.

Anonymkode: 4b208...f10

[AnonymBruker]

Min mor er også slik.Krismaximerer alt.Må være slitsomt.

Anonymkode: d93e0...cf4

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Ringte sønnen min og kom rett på svarer. Ikke vært pålogget på 2 timer. 
Da går jeg rett i katastrofe og får panikk. 
Så går det 10 min, så kommer han inn døra. Sitter på med venner i bil. 
Oddsen for å krasje å dø er lav. Likevel er jeg så hysterisk at jeg blir helt ødelagt av det. 
vi mistet en i familien for kort tid siden i trafikk ulykke. 19 år bare. 
jeg lider av dette

Anonymkode: 475b9...653

Du trenger å få bearbeidet traumene dine. Fint at du er i dialog med psykolog. Prøv å få til en intensiv periode så du ikke blir låst fast i et katastrofemønster som preger ungdommen i huset.

Kan anbefale deg å prøve avspenning slik at du får gjenopprettet en grad av kontroll over det du kan kontrollere

 

Endret 12. mai av Kaisada

[AnonymBruker]

Fint du går til psykolog. Forsøk å ikke ringe barna dine og ikke ha dem på map. Tenk at det er lite sannsynlig at det skjer dem noe, selv om dere har opplevd det med en. Dette må være slitsomt, men ikke gjør det verre for barna dine. 

Anonymkode: c352e...424

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg skjønner godt du blir redd ts. 

Jeg er lik, utrolig redd for sønnen min. Jeg er blitt såpass nervøs at jeg har begynt å gå til psykolog for det. Skjuler det så godt jeg kan for han, men han merker nok litt hvor redd jeg er for at det skal hende han noe. 

Her har vi hatt to tilfeller i nær familie med sykdom og død, det var barn begge to, og skrekken har satt seg veldig hos meg.

Anonymkode: 4b208...f10

Tenker det er en normal reaksjon for oss som har opplevd dette. Oddsen for at det skal skje er jo lav, samtidig har vi kjent på kroppen og opplevd at det verst tenkelige kan skje. 
Det er liten sjans for å bli overfalt på gata og ranet også, og de fleste av oss tenker ikke så mye på det når en ikke har opplevd det. Men de som har opplevd det ser seg over skulderen da de har kjent det på kroppen. 
når man har hatt en intens smerte og har opplevd tap som en må leve med resten av livet, er man veldig redd det skal skje igjen. 
Døden er endelig, og det kan ikke fikses. Hen er borte for alltid. Ikke bare deale med sjokket og traumet etter hendelsen, men også sorgen. 
 

Anonymkode: 475b9...653