jeg trenger råd med tanke på min økonomiske situasjon

[AnonymBruker]

Hei, 

Jeg føler jeg er i en vanskelig situasjon både økonomisk og generelt og føler ikke jeg har noen å prate om dette med. Av den grunn velger jeg å skrive her i håp om at noen kan hjelpe meg. Dette blir nok et langt innlegg, men håper noen kan hjelpe. 

Jeg vokste opp under fattigdomsgrensen med mine søsken og foreldre. Jeg husker spesielt mamma som veldig sint opp gjennom årene, noe jeg forstår veldig godt at hun var nå som jeg er voksen selv. Som følge av familiens økonomi så dro vi aldri på ferie, jeg hadde ikke leker som barn, osv. Det var enten TV eller leke ute. Jeg husker jeg alltid gruet meg til skolestart etter sommeren pga. de andre på skolen hadde jo selvfølgelig vært på ferie, mens jeg hadde vært hjemme. 

Jeg flyttet i en alder av rundt 20 fra Oslo til Finnmark for å studere. Jeg følte jeg trengte å komme meg vekk fra stresset og presser. Mine foreldre ønsket ikke at jeg jobbet mens jeg gikk på vgs pga. de ville jeg skulle fokusere på skoøen. Foreldrene mine var meget opptatt av skole og utdanning, trolig fordi de ikke ville jeg skulle slite som dem.  Jeg fikk en deltidsjobb ved siden av studiet. Jeg var veldig målrettet med studiet, og tok heller ingen ferie i løpet av studietiden. Jeg dro ut på byen, osv. men aldri på ferie. Jeg var student og flybilletter fra Finnmark kostet en formue. 

I en alder av 26, begynte jeg å føle på en mangel. Når jeg snakket med jevnaldrende hadde de vært på ferie, sydenturer og masse konserter. Noe jeg selv aldri hadde opplevd. Likevel, hadde de klart å spare opp mer penger enn meg og fått opplevd disse tingene. Flere av dem har også kjøpt bolig. Jeg har noe oppspart i BSU, men det er ikke i nærheten av å oppfylle kravet om egenkapital. 

Etter studiet begynte jeg i en jobb hvor jeg mistrivdes med både arbeidsoppgavene og med sjefen. Det var en dead end job hvor jeg ikke ser for meg en karriereprogresjon. Jeg søkte rundt på nye jobber og fikk tilbud om en ny jobb i mine foreldres hjemby. Jeg skal i løpet av høsten flytte hjem til mine foreldre, b.la. for å slippe å betale husleie, og for å spare penger. Jeg har regnet ut at dersom jeg gir opp litt av «hverdagsluksusen», kan jeg spare 20 000kr i måneden på å bo hjemme. 

I mellomtiden har jeg gått litt ned i kjelleren, med tanke på at jeg har «gått glipp av» så mye i livet. Jeg har gitt opp mye for å gjøre foreldrene mine stolt, men mistrives i jobb. Siden jeg ikke følte noen karriereprogresjon, bestilte jeg meg et par ferier før jeg begynner i ny jobb, da jeg ENDELIG får dratt på ferie. Jeg måtte bruke penger ut av den lille bufferen jeg har. 

Det har imidlertid gjort lite for å få opp humøret mitt. Jeg er litt under 30 år, med få oppsparte midler, mens mine kollegaer blant annet har spart opp egenkapital og reist rundt på ferie/konserter/festivaler, osv. Jeg føler et slags nederlag, og skjønner ikke hva jeg har gjort «feil», eller hvordan folk har denne økonomien. 

Jeg skjønner ikke hva jeg har gjort feil, eller om det var galt av meg å prioritere ferie nå. Jeg har f.eks. aldri vært i syden, og skal endelig på min første sydentur, men har en skikkelig bismak mtp økonomien. Dette har ført til at jeg ikke klarer å spise eller sove. Jeg føler meg totalt mislykket. 

Anonymkode: 4f8af...2e6

 

Trådtittel endret etter ønske fra TS. _popcorn_, adm

 

[kri.star]

Du er ikke alene. 

Min kjæreste (snart samboer) har vært i samme situasjon som deg. Men, tar det igjen nå som livet og økonomien begynner å ta seg opp. 

 

Du er ikke engang 30, du har sååå mange år på å leve det livet du ønsker, reise dit du vil og oppnå dine mål. 

[AnonymBruker]

Du er ikke den eneste som forsøker deg på en klassereise. Hvis du går på biblioteket kan de hjelpe deg å finne bøker der andre forteller om det.

Du har tatt grep for å klare deg bedre enn foreldrene dine. Det er bra! Men det er ikke gjort over natten. Det kan ta flere lang tid, og kanskje flere generasjoner. 

Du har antagelig gått glipp av viktig bakgrunnsinfo og råd hjemmefra. Du kan ta kurs i personlig økonomi etc 

Men det nytter ikke å sammenligne seg med andre - det vil ALLTID være ting du går glipp av. Og du er er nok allerede i topp 1% som lever i Norge i 2024.

Det høres ut som terapi kan være lurt, for å prosessere barndommen din. Og hvis humøret er vedvarende lavt og du sliter med å spise og sove bør du snakke med fastlegen din.

Anonymkode: 663a0...d86

[AnonymBruker]

Ja, jeg syns det er vanskelig når foreldrene mine konstant spør hvor mye jeg har spart, osv. så jeg føler jeg rives mellom to verdener. På den ene siden så vil jeg gjerne spare og tjene penger. Men når jeg har pratet med jevnaldrende, så føler jeg meg alltid så liten og har ingenting å bidra med. Det var derfor jeg endte opp med å bestille ferie før oppstart av ny jobb. Så jeg kan føle at jeg hører til i samfunnet. Men det er samtidig så vondt å se på kontoen også. 

Anonymkode: 4f8af...2e6

[Knirke]

Det er gjerne ikke de samme folkene som har dratt på ferie, konserter osv som har spart til egenkapital og kjøpt bolig. Eneste måten å få gjort begge deler i din alder er å arve penger eller få hjelp av foreldre. Du sier ikke hva du er utdannet som, men er det veldig dårlig betalt? I så fall skjønner jeg godt at du føler deg «bakpå»

Hvis du ønsker å rettferdiggjøre sydenturen din anbefaler jeg boka «Die with zero» av Bill Perkins. Hvis det er bolig du vil ha, bør du heller avbestille reisen og heller belage deg på å sutte på labben de neste 20 årene.

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Ja, jeg syns det er vanskelig når foreldrene mine konstant spør hvor mye jeg har spart, osv. så jeg føler jeg rives mellom to verdener. På den ene siden så vil jeg gjerne spare og tjene penger. Men når jeg har pratet med jevnaldrende, så føler jeg meg alltid så liten og har ingenting å bidra med. Det var derfor jeg endte opp med å bestille ferie før oppstart av ny jobb. Så jeg kan føle at jeg hører til i samfunnet. Men det er samtidig så vondt å se på kontoen også. 

Anonymkode: 4f8af...2e6

Jeg tror du bør ta noen timer hos en psykolog.

Jeg kjenner flere som har det som deg, å vokse opp i fattigdom og/eller med veldig sparsommelige foreldre setter dype spor.

Noen får angst knyttet til å bruke penger, andre blir så sløsete at det skaper problemer.

Du trenger rett og slett å lære deg å øve på balanse, og det kan det være fint å få hjelp til ❤️

Anonymkode: 29cf3...504

[isw]

Jeg synes ikke du har gjort noe galt i det hele tatt.

Og jeg synes du skal reise på ferien din med god samvittighet. Det fortjener du. 

Hvorvidt du skal bo hos foreldrene dine for å spare penger; økonomisk er det fornuftig, men hva gjør det med livskvaliteten din? Men å spare 20.000 kroner i måneden på bekostning av livskvalitet, er det riktig? Kan du spare 15.000 og leve litt?

Min filosofi, selv om jeg sparer penger, er litt som dette: Det er nå du skal leve (jeg er jo i 40-årene men likevel) - de pengene du sparer nå, har liten nytteverdi når du sitter på eldresenteret og er 80 år. Vi lever sannsynligvis bare en gang. Skal vi nekte oss å kose oss og få livskvalitet nå når vi trenger det?

Aldri ha dårlig samvittighet for å ha gjort noe hyggelig for deg selv.

[AnonymBruker]

Just now, isw said:

Hvorvidt du skal bo hos foreldrene dine for å spare penger; økonomisk er det fornuftig, men hva gjør det med livskvaliteten din? Men å spare 20.000 kroner i måneden på bekostning av livskvalitet, er det riktig? Kan du spare 15.000 og leve litt?

Ja, det tenkte jeg også på. Det er ikke sikkert det er så lurt, den mentale helsa di er det du bør prioritere fremover.

Anonymkode: 29cf3...504

[isw]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ja, det tenkte jeg også på. Det er ikke sikkert det er så lurt, den mentale helsa di er det du bør prioritere fremover.

Anonymkode: 29cf3...504

Jeg synes diskusjonen rundt sparing blir litt ekstrem iblant. Hva om vi dør i morgen? Skal vi ha dårlig samvittighet for å leve i dag, når livet er uforutsigbart? Er meningen med livet å spare opp mest mulig penger?

Det er selvfølgelig grader av dette. Jeg synes ikke det er lurt å kjøpe forbruksgoder på kreditt. Men har du pengene, så for all del - lev! Har du en buffer slik at du kan sove litt bedre om natten, er det bra. Men alle finner ikke meningen i livet med å se sparekontoen vokse ut av proporsjoner.

[AnonymBruker]

Hva med å se fremover? 

Jo mer du ser bakover jo større en sannsynligheten for at du blir vørwnde der.. Litt av et paradoks i grunn, foreldrene dine har støttet deg i å fokusere på utdannelse slik at du ikke ender opp i samme situasjon som de, likevel så vil du ende opp som de fordi fokuset ditt handler om fortiden. 

Selvoppfyllende profeti. 

For øvrig ingen sympati for min del, du har vokst opp i et trygt hjem, med foreldre som var glad i deg. 

Anonymkode: 40aa6...0f6

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker said:

For øvrig ingen sympati for min del, du har vokst opp i et trygt hjem, med foreldre som var glad i deg. 

Anonymkode: 40aa6...0f6

Akkurat det der er vel ikke opp til deg å bedømme ...

Anonymkode: 29cf3...504

[AnonymBruker]

Årsaken til at jeg ønsker å flytte hjem til foreldrene mine, er fordi jeg er så lei av å tenke på penger. Det er også en av årsakene til at jeg har valgt å ta en ferie nå. Jeg er villig til å ha det «dårlig» i 1 - 1,5 år, dersom det bidrar til at jeg får noe likviditet, og kan kjøpe meg noe eget. Men for at det skal kunne gå så trengte jeg en «pause». Jeg har tenkt å ha flyttingen som en prøveordning fram til januar. Dersom jeg har bodd hjemme i 5-6 måneder, og det tærer på mentaliteten så vil jeg heller leie. 
 

Jeg har hatt tilstedeværende foreldre, men om de har vært kjærlige, er en helt annen sak. Har fått mye kjeft og kritikk av foreldrene mine opp gjennom årene, som også har gjort at jeg har gått no contact med dem i flere måneder i perioder. 
 

Foreldrene mine har vel strengt tatt heller ikke «støttet» utdanningen min, men rett ut sagt at jeg må ta en utdanning ellers er jeg en taper. Jeg fikk i løpet av 6 år, ikke besøk av mine foreldre en eneste gang, ikke engang på avslutningen. Har i ettertid fått høre at de ikke er stolt av meg, fordi det var en selvfølge at jeg skulle utdanne meg. 
 

Alt dette har selvfølgelig gjort at jeg er skeptisk til å flytte hjem, men nå er bufferen min så lav at jeg ser ingen annen utvei enn å bo hjemme gratis for å bygge opp likviditet. 

Anonymkode: 4f8af...2e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Akkurat det der er vel ikke opp til deg å bedømme ...

Anonymkode: 29cf3...504

Du må nesten underbygge det siste? 

For slik jeg tolker det så mener du at fattige og ressurssvake foreldre ikke evner å uttrykke at de er glad i barna siden de ikke har råd til å dra til fjellet i påsken, syden i vinterferien og sørlandet og havet på sommeren. 

Det står ikke noe om manglende omsorg eller vold i hi. 

Men nå skal du vel prøve å vri det til at det er mye du ikke har skrevet om.. 

Men når de lar deg flytte hjem i voksen alder, uten kostnad for at du skal kunne spare så forteller det alt. 

Noen, eller enkelte er bare skrudd sammen slik at de ikke tar ansvar for egne følelser og liv og gjør sitt ypperste på å finne eksterne årsaker til at livet er som det er. 

Takknemlighet er en dyd. 

 

Anonymkode: 40aa6...0f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Årsaken til at jeg ønsker å flytte hjem til foreldrene mine, er fordi jeg er så lei av å tenke på penger. Det er også en av årsakene til at jeg har valgt å ta en ferie nå. Jeg er villig til å ha det «dårlig» i 1 - 1,5 år, dersom det bidrar til at jeg får noe likviditet, og kan kjøpe meg noe eget. Men for at det skal kunne gå så trengte jeg en «pause». Jeg har tenkt å ha flyttingen som en prøveordning fram til januar. Dersom jeg har bodd hjemme i 5-6 måneder, og det tærer på mentaliteten så vil jeg heller leie. 
 

Jeg har hatt tilstedeværende foreldre, men om de har vært kjærlige, er en helt annen sak. Har fått mye kjeft og kritikk av foreldrene mine opp gjennom årene, som også har gjort at jeg har gått no contact med dem i flere måneder i perioder. 
 

Foreldrene mine har vel strengt tatt heller ikke «støttet» utdanningen min, men rett ut sagt at jeg må ta en utdanning ellers er jeg en taper. Jeg fikk i løpet av 6 år, ikke besøk av mine foreldre en eneste gang, ikke engang på avslutningen. Har i ettertid fått høre at de ikke er stolt av meg, fordi det var en selvfølge at jeg skulle utdanne meg. 
 

Alt dette har selvfølgelig gjort at jeg er skeptisk til å flytte hjem, men nå er bufferen min så lav at jeg ser ingen annen utvei enn å bo hjemme gratis for å bygge opp likviditet. 

Anonymkode: 4f8af...2e6

Ja der kom den jeg ventet på.. Foreldrene er selvfølgelig drittsekker av ypperste klasse. 

Tar aldri feil. 

Anonymkode: 40aa6...0f6

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Du må nesten underbygge det siste? 

For slik jeg tolker det så mener du at fattige og ressurssvake foreldre ikke evner å uttrykke at de er glad i barna siden de ikke har råd til å dra til fjellet i påsken, syden i vinterferien og sørlandet og havet på sommeren.

Anonymkode: 40aa6...0f6

Det er ikke det jeg mente i det hele tatt.

Det jeg mener er at hvorvidt et hjem kjennes trygt og man følte kjærlighet, er det bare "barnet" selv som kan avgjøre.

Og ut fra det TS beskriver i et av innleggene etter at jeg svarte deg, så ser man jo at det ikke kjentes så veldig bra å vokse opp i den familien ❤️

Anonymkode: 29cf3...504

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja der kom den jeg ventet på.. Foreldrene er selvfølgelig drittsekker av ypperste klasse. 

Tar aldri feil. 

Anonymkode: 40aa6...0f6

Jeg har aldri sagt at foreldrene mine er drittsekker. Det kommer jeg aldri til å si om dem. De har gjort det beste ut av situasjonen sin. Og jeg har forståelse for at de var noe «sinte» i min oppvekst. Det forstod jeg ikke som barn, men jeg forstår det i dag. Jeg tror mine foreldre er og var veldig preget av at de ikke hadde en utdanning selv, nettopp fordi samfunnet legger opp til at man har det. Derfor var det en selvfølge for dem at jeg skulle ta en utdanning. 
 

Det betyr ikke at ting har vært lett for min del. Det har ikke vært bare bare for meg heller å ta en master og støtte meg selv økonomisk 100 prosent. 

Anonymkode: 4f8af...2e6

[AnonymBruker]

Veldig lignende historie her ts.  Jeg følte livet passerte meg forbi, alle var på toget og jeg løp liksom etter. 

I dag er jeg gift, kjøpt hus og bil, reist masse, og det er helt vilt å tenke på at jeg for bare 3 år siden var så deprimert at jeg nesten gjorde ende på meg selv. MYE kan skje på 3 år ts:)

Du er ikke alene og jeg kan love deg du kommer til å ha all grunn til å være stolt av deg selv og det du oppnår! Du må ikke sammenligne deg med noen som har alle fordeler når du har alle bakdeler. Det blir som å sammenligne nektariner og gråstein og forvente gråstein skal smake like godt bare fordi den også er rund:p 

Anonymkode: 4b138...36d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Du må nesten underbygge det siste? 

For slik jeg tolker det så mener du at fattige og ressurssvake foreldre ikke evner å uttrykke at de er glad i barna siden de ikke har råd til å dra til fjellet i påsken, syden i vinterferien og sørlandet og havet på sommeren. 

Det står ikke noe om manglende omsorg eller vold i hi. 

Men nå skal du vel prøve å vri det til at det er mye du ikke har skrevet om.. 

Men når de lar deg flytte hjem i voksen alder, uten kostnad for at du skal kunne spare så forteller det alt. 

Noen, eller enkelte er bare skrudd sammen slik at de ikke tar ansvar for egne følelser og liv og gjør sitt ypperste på å finne eksterne årsaker til at livet er som det er. 

Takknemlighet er en dyd. 

 

Anonymkode: 40aa6...0f6

Det er i all hovedsak mine foreldre som ønsker at jeg skal flytte hjem, og lokker med gratis husleie. Grunnen til at jeg kan bo der gratis er fordi det er forventet at jeg da tar meg av «husholdningen», som vil legge bånd på min fritid. Å flytte hjem blir også litt å gå tilbake til tenårene, siden jeg kommer til å ha en innetid på rundt 23, selv i en så voksen alder som jeg er. Jeg er likevel villig til å «gi opp» min fritid i 1-1,5 år for å spare buffer og egenkapital. Men jeg har nå gått en livsstid uten ferie og ønsket meg en pause før jeg flyttet hjem siden jeg merket at dette konstante karrierejaget begynte å påvirke meg mentalt.

Jeg har lov til å være takknemlig for det foreldrene mine har ofret og gitt opp, samtidig som har lov til å synes at det er tungt at mine foreldre skal oppfylle sine ambisjoner og leve gjennom meg. Jeg har også lov til å være skuffet over lite mental støtte fra foreldre. Det tar ikke vekk oppofrelsen deres. 

Anonymkode: 4f8af...2e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Veldig lignende historie her ts.  Jeg følte livet passerte meg forbi, alle var på toget og jeg løp liksom etter. 

I dag er jeg gift, kjøpt hus og bil, reist masse, og det er helt vilt å tenke på at jeg for bare 3 år siden var så deprimert at jeg nesten gjorde ende på meg selv. MYE kan skje på 3 år ts:)

Du er ikke alene og jeg kan love deg du kommer til å ha all grunn til å være stolt av deg selv og det du oppnår! Du må ikke sammenligne deg med noen som har alle fordeler når du har alle bakdeler. Det blir som å sammenligne nektariner og gråstein og forvente gråstein skal smake like godt bare fordi den også er rund:p 

Anonymkode: 4b138...36d

Så godt å høre en solskinnshistorie. Gratulerer! Krysser fingrene for at det samme skjer med meg! 😃

Anonymkode: 4f8af...2e6

[AnonymBruker]

Hvor mye har du utbetalt i måneden?

Anonymkode: 2a2fd...e69