Hvordan er det å leve med noen med en psykisk lidelse?

[AnonymBruker]

Hei!

Ser mange her inne skriver at de har eller har hatt en partner med depresjon/angst/traumer/PTSD og lignende, og at det påvirker forholdet i større eller mindre grad. Noen som har lyst til å fortelle sin historie om hvordan det påvirker deg og ditt forhold?:) 

Anonymkode: 08892...481

[AnonymMisbruker]

Var verre før, helt greit nå. Tidligere tenkte jeg at jeg måtte gjøre noe med det, fikse det liksom, eller at noe var min skyld. Men senere så har vi kommet frem til at noen ganger suger bare ting, men det går relativt raskt over. Er ikke så gale når du vet det er midlertidig. 

[AnonymBruker]

Det er tøft. Ikke noe jeg vil anbefale noen, selv om det selvfølgelig er synd på dem med psykiske lidelser. Er de lidelsene store er man uegnet som partner og mor/far, og så brutalt er det. 

Her måtte far ut av livet til barna i flere år for å få seg selv på bena. Å kaste ham ut, alvorlig syk, er noe av det tøffeste jeg har gjort, for jeg var jo glad i ham, men kunne ikke ofre meg selv og barna for ham. Jeg ble dessuten en sovepute angående å virkelig ta tak i sine utfordringer, slik partner dessverre ofte blir, så brutalt men nødvendig også for ham. Da han ikke lenger kunne lene seg på meg til å fikse og ordne for ham, så han slapp å ta tak i seg selv, måtte han gjøre det. Det eller å gi slipp på livet og sine barn for alltid. 

Det går mye bedre etter at han skjønte at så brutalt er det. De siste årene har han tatt sine medisiner, gått i behandling og lever et liv basert på å holde seg frisk nok til å være partner og pappa. 

Etter fem år kunne vi fungere som familie igjen, men han vet at det forutsetter at han følger sin behandling nøye, og holder seg stabil. Han har holdt seg stabil nok i mange år nå. Tar sin psykiske helse på alvor på måter han ikke gjorde før jeg ble beintøff og streng. Det er et sverd over hodet hans, over hodet vårt, men han går jevnlig i terapi og vet alternativet. 

Slikt kan man kun bli frisk av med stor egeninnsats. Ingen partner kan redde deg. 

Anonymkode: 23674...527

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hei!

Ser mange her inne skriver at de har eller har hatt en partner med depresjon/angst/traumer/PTSD og lignende, og at det påvirker forholdet i større eller mindre grad. Noen som har lyst til å fortelle sin historie om hvordan det påvirker deg og ditt forhold?:) 

Anonymkode: 08892...481

Har ikke lyst til å skrive inngående eller detaljert.

Men det var ufattelig slitsomt i lengre perioder. Gikk i perioder fra å være kjæreste til å være «sykepleier». Selvmordforsøk som måtte stoppes osv. 

Livet ble satt på vent. Mer eller mindre alt handlet om sykdom. Gikk feks over 3 år uten en eneste hel dag borte fra henne og leiligheten fordi hun var så syk.

 

Anonymkode: 7c53b...455

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.5.2024 den 22.31):

Hei!

Ser mange her inne skriver at de har eller har hatt en partner med depresjon/angst/traumer/PTSD og lignende, og at det påvirker forholdet i større eller mindre grad. Noen som har lyst til å fortelle sin historie om hvordan det påvirker deg og ditt forhold?:) 

Anonymkode: 08892...481

Har ptsd og div, jobbet mye med meg selv før jeg fikk barn og etter!

Krever sitt for meg, ingen ser det på meg og jeg gir alt hele tiden overalt, noe som sliter meg ut. Mannen må ikke dra noe ekstra lass eller tar hensyn til meg. Bak smilet er tusen tårer og mye smerte. Må fortsette å jobbe med meg selv resten av livet regner jeg med! Det verste med sånne "sykdommer" er at de er usynlige. Hadde vært lettere å sittet i rullestol og andre ting. 

Kan være ekstremt tøft for forholdet ja, spesielt om du er syk og står på og gir mye mer enn du klarer av deg selv og mannen ikke løfter så mye.. Så ikke alltid det er den andre som må være pårørende.. Noen ganger er det faktisk de som selv er syk som er det!

Anonymkode: ba0af...0df

[AnonymBruker]

Hvor langt er et tau?

Neida. Men spør heller mer konkret om det du lurer på. Mange med psykiske lidelser lever jo helt vanlige liv.

Blir litt som å spørre om hvordan det er å leve med en med en fysisk sykdom. Cøliaki, influensa eller kreft i 4. stadie er jo litt ehhh, hva skal jeg si.. Forskjellige greier. Akkurat som psykiske sykdommer er vidt forskjellige greier.

Anonymkode: edcc5...1ae

[AnonymBruker]

Det er vanskelig.

Anonymkode: da2ce...d87

[AnonymBruker]

Kommer an på hvor psyk personen er, hvordan h*n håndterer det selv, din forståelse for psykisk sykdom og helt sikkert mange andre faktorer.

For meg var det en selvfølge å fortelle om at jeg sliter psykisk allerede på første eller andre date da jeg datet - rett og slett fordi jeg skjønner veldig godt at noen ikke vil/orker å være i et forhold med noen som er psykisk syk. All ære til han jeg var på date med som sa han ikke ønsket forhold med meg på grunn av det! 

Anonymkode: ba829...4ed

[AnonymBruker]

Det kommer vel mest an på graden av selvinnsikt den psyke har. Alvorlig psykisk lidelse uten selvinnsikt kan være et mareritt å forholde seg til.

Hvis den syke har stor selvinnsikt og evner å søke og nyttiggjøre seg hjelp, ta hensyn til andre rundt og gjøre sitt for å bli bedre kan det gå veldig bra. Og selvsagt kommer det an på hvilken psykisk diagnose. Det er litt forskjell på mild angst og alvorlig schizofreni med psykoser 

Anonymkode: a0bc3...b61

[AnonymBruker]

Det er helt jævlig. Tør ikke å gå pga er redd han skal ta livet sitt. 

Anonymkode: f79b8...f4a

[omlivetvarlett]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Hvor langt er et tau?

Neida. Men spør heller mer konkret om det du lurer på. Mange med psykiske lidelser lever jo helt vanlige liv.

Blir litt som å spørre om hvordan det er å leve med en med en fysisk sykdom. Cøliaki, influensa eller kreft i 4. stadie er jo litt ehhh, hva skal jeg si.. Forskjellige greier. Akkurat som psykiske sykdommer er vidt forskjellige greier.

Anonymkode: edcc5...1ae

Nå er det vell kanskje sånn at de SER UT til å leve helt vanlige liv? Og at de har en dobbelt så stor kamp somalle andre med å mestre hverdagslige ring? Og kanskje spesielt mellommenneskelige relasjoner.

[AnonymBruker]

37 minutter siden, omlivetvarlett said:

Nå er det vell kanskje sånn at de SER UT til å leve helt vanlige liv? Og at de har en dobbelt så stor kamp somalle andre med å mestre hverdagslige ring? Og kanskje spesielt mellommenneskelige relasjoner.

Alle med psykiske lidelser? En med angst for heis har like store problemer som en med kompleks ptsd? Nei du. Hvor langt er et tau gjelder fortsatt. 
 

Psykiske lidelser kan ikke likestilles med hverandre. Akkurat som fysiske lidelser ikke kan det. 

Anonymkode: edcc5...1ae

[AnonymBruker]

I journalen min fra DPS så står det skrevet følgende:

"Det er sannsynlig at pasienten kan velge å ty til selvmord som en løsning hvis hun føler seg sviktet, eller hvis hun blir avvist av samboer (som er eneste støttende relasjon)."

 

Jeg har tenkt en del over akkurat dette. Jeg har aldri vist dette til samboer, har aldri fortalt til samboer at jeg er så syk, eller at DPS vurderte min tilstand slik. Har generelt fortalt lite om tidligere suicide tendenser til samboer. Tenker at det fort ville blitt slik at samboer kunne følt seg presset til å være sammen med meg, og ikke følt seg fri til å forlate meg, hvis han visste dette.

 

Bruker mye energi på å spille frisk. Men alikevel har vi ved to anledninger opplevd at jeg stod i en ganske belastende situasjon. Det var ytre omstendigheter som gjorde at jeg fikk et høyt symptomtrykk over noen måneder, blant annet med søvnproblemer og lite energi/glede. Samboer har sagt at spesielt den siste perioden var grusomt slitsom. Han forstår at det var reaksjoner på noe konkret som skjedde, men dette gikk jo også utover han, da han også sov dårlig. Stemningen i hjemmet ble selvsagt nedtrykt, og det var jo mye gråting og fortvilelse fra min side, og jeg snakket overdrevent mye om fortid og problemer akkurat da.

 

I de periodene ringte samboer meg fra jobb, gjerne flere ganger om dagen. Jeg forstod jo at han var alvorlig bekymret for meg, jeg la jo også merke til at han sjekket at jeg hadde stått opp (ringte tidlig), kom raskt hjem fra jobb og slike ting. Så jeg forsøkte så godt jeg kunne å betrygge han om at alt var bra med meg, og jeg sa jo også som jeg har sagt tidligere, at selvmord og slikt har aldri vært noe alternativ for meg. Jeg sa at jeg aldri ville ha gjort noe sånt.

 

Men det er rart med det, når du bor sammen med noen og de kjenner deg godt, så ser de at du sliter. Uansett om du forsøker å spille frisk. Han kjenner meg for godt, antagelig. Og han bryr seg faktisk om meg, oppriktig. Jeg syntes det var veldig vondt og tungt å erfare dette, at samboer bryr seg såpass om meg at han var så bekymret. Jeg så hvordan det gikk utover søvnen hans, jeg merket at han også ble nedtrykt og bekymret. Så akkurat der og da tenkte jeg at jeg burde vært alene, at jeg er en belastning for den jeg er sammen med.

 

Vi har snakket om dette etterpå, og samboer sier at han syns det var grusomt å stå ved min side igjennom disse tunge periodene. Det er ærlig sagt. Men han sier også at jeg er verdt det. Så jeg velger å tro på ham, at han mener det. At han syns de gode dagene, de lange gode periodene, veier opp for at sykdommen min kan vise seg fra en sånn side hvis jeg går igjennom belastning.

 

For det er jo ikke sikkert dette er siste gang. Jeg har kronisk kompleks PTSD. Behandlingsresistent, alvorlig kompleks PTSD. Og denne usikkerheten som jeg føler på ovenfor samboer, den er sterkt knyttet til relasjonsvanskene som følger med sykdommen min. Det å ikke tørre å vise tegn på sykdom. Det å skjule hvor syk jeg egentlig er. Det å tenke at jeg er en belastning, at han vil ha det bedre uten meg. At jeg blir overrasket over at han ikke svikter meg, at han fremdeles er her. Alt dette hører til den komplekse varianten av PTSD. For samboer har stått ved min side i over 15 år nå. Jeg burde være forbi dette stadiet av usikkerhet for lenge siden. Men jeg kommer kanskje aldri dit.

 

Og de "gode dagene" er heller ikke fullstendig frie for problemer. Jeg isolerer meg, hvis jeg får det til. Blir sliten av for mye sosialt. Har vel etterhvert funnet ut at jeg har et mye mindre behov for sosial kontakt enn det som er "normalt". Jeg har generelt problemer med å si noe annet enn at jeg har det bra, uansett hvor dårlig jeg måtte være. Jeg slipper ingen inn, og holder en armlengdes avstand til alle.

 

Hvis du spør meg, så vil jeg si at du burde tenke deg om to ganger før du innleder et forhold til noen som har en så tung diagnose som jeg har. Det vil komme krevende perioder. Det vil være tøft. Og den som lider av slike sykdommer, som meg, vil kanskje ikke tåle å bli sviktet midt oppe i en vanskelig periode. Du kan komme til å føle på et ansvar for andres liv, selv om den syke ikke mener å legge dette på deg. Så jeg ville tenkt meg om to ganger. 

Anonymkode: 05852...c9b

[Ellah]

Min samboer har angst og depresjon, han går på antidepressiva. Jeg merker lite til det egentlig, uten at jeg tror han skjuler det heller, han sier selv han er mye bedre enn for noen år siden før vi ble kjent. Medisinene hjelper nok veldig, da han har hatt få urolige perioder det året vi har vært samboere. 

[AnonymBruker]

Min mann har hele livet slitt med angst, depresjon og panikkangst i ulik grad. 
Han «skjulte» det for meg før vi giftet oss. 

Han har også utbrent diagnose, som kanskje var det tøffeste. 
Det er slitsomt på så mange plan.
Det er tabubelagt, utmattende og krevende både fysisk og psykisk, det er usynlig og utakknemlig arbeid og til slutt veldig deprimerende. 
Det ødelegger respekt, forhold, kjærlighet og man sitter helt tom tilbake.

I etterkant, ca. 13 år, var det verdt det?
For mine barn var det verdt det, jeg har skjermet de så mye som mulig og de elsker sin far.

Anonymkode: b7cdf...1c9

[AnonymBruker]

Nå er det stor forskjell på om man har bodd med noen med alvorlige psykoser og en med angstdiagnose da. 
 

Jeg har bodd med en av de svært alvorlige. Det er som å være sykepleier konstant inntil man ikke orker mer. 

Anonymkode: 2d531...2e7

[AnonymBruker]

Grusomt. Han klikker jevnlig og da er det om å gjøre å si så mye stygt til meg som han klarer og han blir umulig å snakke med, som et barn bortsett fra at barn ikke sier så mye stygt. Og så kan han stikke av i dagevis uten lyd. Har ikke empati og er veldig sensitiv og nærtagende. Vet ikke hva diagnosen er, men er nødt til å ha en, for er ikke normalt å oppføre seg slik. Noen som kan gjette diagnosen?

Anonymkode: 5536d...ccc

[omlivetvarlett]

Jeg prøvde, så altfor lenge å være "omsorgsarbeider" til noen som knapt hadde fungert verken i forhold eller jobb før. Alt var nytt for ham, inkludert å innse hvor dårlig han i utgangspunktet var. Mange langvarige depresjoner fra tidlig 20 årene, og INGEN langvarige relasjoner av noe slag, forhold, jobb osv. Det eneste jeg vet før jeg dro var at han ble diagnostisert med adhd og depresjon, tidvis skadelig rusbruk. Han skulle videre i utredning og hadde fått beskjed om at han var blant de "tregeste" i befolkningen sa han. Husker ikke papirene, men var noe med autisme og en del annet. 

Dette er over et år siden, men det plager meg den dag idag, har blitt svært utrygg på sosiale situasjoner og meg selv, og det sitter godt fast. Tenker ofte på hvilken tilleggsdiagnose det kan være. (?)

Anbefaler ingen å begi seg ut i noe som har vært langvarig uten særlige forandringer, at livet skjer og noe oppstår er selvfølgelig noe helt annet! Men det skal så j**** mye til å forandre vaner og personlighet, selv med 200% egeninnsats så er det en ekstrajobb som vil følge med resten av livet for å mestre det. Jeg vil i utgangspunktet si jeg var relativt oppegående og hadde ting på stell, men jeg har helt ærlig taklet denne perioden verre enn dødsfall.