Har det greit i livet nå, men tåler ingen motgang.

[AnonymBruker]

Føler jeg har det generelt fint i livet nå, stresser ikke over noe spesielt. Men jeg tåler virkelig ingen motgang, blir veldig raskt lei meg. Veldig slitsomt, gråter fryktelig lett.

Vet ikke hva jeg er ute etter her, men lurer jo litt på hva som foregår. Er garantert ikke gravid og er fortsatt ung.

Anonymkode: 6e9a6...056

[AnonymBruker]

Jeg har det sånn og er 29 år. Jeg takler de minst utfordringer veldig dårlig. Kan bli hysterisk om jeg for eksempel blir forkjøla (fordi det er så ubehagelig), ødelegger noe som jeg må kjøpe nytt av, noe ryker på bilen eller sånne ting. Alt ordner seg jo, jeg vet det jo, men det bare klikker for meg. Mye gråting og spetakkel. 

Nå er jeg psykisk syk da, typ uspesifisert personlighetsforstyrrelse og depresjon. Sier ikke at du er det, men du er ikke alene om å ha det sånn. 

Har erfart at det ikke er så ille om jeg har kjæreste. Men nå er det flere år siden sist jeg hadde det og det blir nok ikke igjen. Man føler seg litt tryggere med en partner og/eller en god støttespiller. Lite trøst å få med foreldre, mamma har gitt meg "falsk trygghet" mange ganger (ikke sett alvoret i ting, løyet for å skåne følelsene mine, bagatellisert følelsene mine og fått meg til å føle meg dritt), pappa derimot trygger meg litt mer men han bor veldig langt unna.  

Anonymkode: 5deec...0cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg har det sånn og er 29 år. Jeg takler de minst utfordringer veldig dårlig. Kan bli hysterisk om jeg for eksempel blir forkjøla (fordi det er så ubehagelig), ødelegger noe som jeg må kjøpe nytt av, noe ryker på bilen eller sånne ting. Alt ordner seg jo, jeg vet det jo, men det bare klikker for meg. Mye gråting og spetakkel. 

Nå er jeg psykisk syk da, typ uspesifisert personlighetsforstyrrelse og depresjon. Sier ikke at du er det, men du er ikke alene om å ha det sånn. 

Har erfart at det ikke er så ille om jeg har kjæreste. Men nå er det flere år siden sist jeg hadde det og det blir nok ikke igjen. Man føler seg litt tryggere med en partner og/eller en god støttespiller. Lite trøst å få med foreldre, mamma har gitt meg "falsk trygghet" mange ganger (ikke sett alvoret i ting, løyet for å skåne følelsene mine, bagatellisert følelsene mine og fått meg til å føle meg dritt), pappa derimot trygger meg litt mer men han bor veldig langt unna.  

Anonymkode: 5deec...0cb

Jeg er bare litt eldre enn deg, og kjenner meg litt igjen i det du sier. Bryr meg ikke så mye om materialistiske ting, men tolker kommentarer/toneleier i verste mening er kanskje det som er mest slitsomt. Og synes vel generelt veldig synd på meg selv når noe går meg imot 😂

Har slitt med depresjon tidligere, men føler meg ikke nedstemt hele tiden nå, så kjenner ikke det helt igjen heller…

Kjedelig å ha det sånn da, er det noe som hjelper deg? 

Ts

Anonymkode: 6e9a6...056

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg er bare litt eldre enn deg, og kjenner meg litt igjen i det du sier. Bryr meg ikke så mye om materialistiske ting, men tolker kommentarer/toneleier i verste mening er kanskje det som er mest slitsomt. Og synes vel generelt veldig synd på meg selv når noe går meg imot 😂

Har slitt med depresjon tidligere, men føler meg ikke nedstemt hele tiden nå, så kjenner ikke det helt igjen heller…

Kjedelig å ha det sånn da, er det noe som hjelper deg? 

Ts

Anonymkode: 6e9a6...056

Jeg krisemaksimerer jo, at alt går galt og sånne ting. Prøver å trygge meg selv med at det ordner seg, at det kunne vært verre - er ikke så begeistret for den "det kunne vært verre"-attituden men i mine tilfeller så fungerer det litt. Telle til 10, puste, prøve å tenke rasjonelt, det går bedre nå enn før men er fortsatt ille. 

Angående det med folk... Jeg var sånn før, men jeg innså etter hvert at jeg liker jo egentlig ikke folk flest, så om jeg hører dumme kommentarer eller om noen sier noe som liksom skal være sårende til meg så bryr jeg meg ikke. Jeg har også innsett at man vet aldri 100% hva andre tenker, ergo skal man også være forsiktig med å overtolke ting som blir sagt, om det gir mening? 

Anonymkode: 5deec...0cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har det sånn og er 29 år. Jeg takler de minst utfordringer veldig dårlig. Kan bli hysterisk om jeg for eksempel blir forkjøla (fordi det er så ubehagelig), ødelegger noe som jeg må kjøpe nytt av, noe ryker på bilen eller sånne ting. Alt ordner seg jo, jeg vet det jo, men det bare klikker for meg. Mye gråting og spetakkel. 

Nå er jeg psykisk syk da, typ uspesifisert personlighetsforstyrrelse og depresjon. Sier ikke at du er det, men du er ikke alene om å ha det sånn. 

Har erfart at det ikke er så ille om jeg har kjæreste. Men nå er det flere år siden sist jeg hadde det og det blir nok ikke igjen. Man føler seg litt tryggere med en partner og/eller en god støttespiller. Lite trøst å få med foreldre, mamma har gitt meg "falsk trygghet" mange ganger (ikke sett alvoret i ting, løyet for å skåne følelsene mine, bagatellisert følelsene mine og fått meg til å føle meg dritt), pappa derimot trygger meg litt mer men han bor veldig langt unna.  

Anonymkode: 5deec...0cb

Kjærester orker ikke dramaqueens i lengden, selv om det skyldes psykisk sykdom.

Anonymkode: 5cd2d...90b

[AnonymBruker]

Har det sånn jeg også, men er psykisk syk, borderline og engstelig unnvikende pf. 

Anonymkode: 3dcdb...18d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har det sånn jeg også, men er psykisk syk, borderline og engstelig unnvikende pf. 

Anonymkode: 3dcdb...18d

Leser for første gang om unnvikende personlighetsforstyrrelse, og mye stemmer med hvordan jeg er… 

Ts

Anonymkode: 6e9a6...056