Synes du folk -gjør- nok for å løse problemene sine?

[AnonymBruker]

Mange snakker om problemene sine. Her, med andre, med fastlegen, med psykologen, på andre steder på internett.
I noen situasjoner er det viktig og godt å snakke. Men det løser ikke alt, det løser ikke alltid problemer.

Synes du folk gjør nok i praksis, konkret, for å løse problemene?
Ikke for å "behandle symptomer", men for å virkelig løse problemer

Et kurs, praktisk veiledning, legge konkrete planer, sette av tid til å jobbe med noe, øve på noe, øve med noen, jobbe sammen med noen - f.eks for å lære noe, prøve å gjøre noe på en annen måte, lære noe, gjøre endringer osv. Noe som er synlig/merkbart/konkret.

Anonymkode: 1a120...b79

[AnonymBruker]

Hvem er «folk»? Noen gjør mye, andre gjør lite…

Anonymkode: cb7df...c43

[AnonymBruker]

Jeg går i en samtalegruppe på DPS for folk som har samme diagnose, og det slår meg hvor tafatte noen i gruppa er. Kan kanskje være pga medisinering at noen er svært tiltaksløse, men jeg fatter ikke at man kan unngå så kraftig å ta tak i ting. Min egen fremgangsmåte er følgende: forklare et problem, få en liten runde med tanker fra de andre ang problemer, for så å helst få en konkret løsning fra terapeutene. Om det er å lese en gitt bok eller å utføre en viss oppgave, er jeg ganske målrettet når jeg først har noe konkret å forholde meg til. Synes det er forfriskende med terapeuter som kan komme med helt konkrete løsninger på et problem.

En del av de andre i gruppa kan ofte gnage på det samme igjen og igjen. De samme setningene og tankene blir delt gang på gang. Jeg forstår at noen trenger å snakke seg tom, men det tar på å høre det samme hakket i plata om og om igjen. Er litt som når svigermor ALLTID klager over vekta i hvert familieselskap, for så å forsyne seg grådig av kakebordet. Ingen vilje til å faktisk snu trenden, liksom.

Anonymkode: 00ce2...580

[AnonymBruker]

Nei.

Det er enklere å sitte på KG og klage enn å faktisk ta ansvar selv og løse sine problemer.

Anonymkode: 89505...13d

[AnonymBruker]

Jeg tror veldig mange ikke kjenner til mulighetene som finner her ute for nettopp de og den problemstillingen eller endringen de ønsker. Det inkluderer selvsagt meg også. Det er derfor blant annet at forumer som dette kan hjelpe mange med å finne akkurat sin løsning.

Samtidig er det mange som 'kun' ønsker å snakke om sine problemer, ikke faktisk gjøre noe med de...

Anonymkode: da6dd...199

[AnonymBruker]

Du undervurderer hvor stor betydning det har om «folk» er resurssvake eller resurssterke, ts.

Det har dannet seg en merkelig forestilling i enkelte deler av befolkningen om at ressurser handler om penger. Ressurser handler om mye annet enn penger. Det handler om oppvekst, sosialt nettverk, utdanning, evne til å forstå lover og regler og offentlig info, evne til å lære, evne til å se perspektiver, problemløsning, sosial kompetanse, grensesetting, egeninsikt, refleksjon, helsetilstand, familiesituasjon etc.

Vi vet alle om eller har i nær familie eller omgangskrets personer som vi med sikkerhet har så få av punktene over sikret at de dersom noe skjer - helsa svikter, de utsettes for et lovbrudd , samlivsbrudd etc ikke vil ha noen som helst forutsetning for å sette seg inn i, forstå (selv om de får det forklart med folkelige ord), planlegge eller gjennomføre selv helt grunnleggende tiltak.

De personene ser man i media stå frem med «triste skjebner». Men hele nabolag har visst at de hele sitt liv er en enkelt udramatisk hendelse unna katastrofe. 

Og så kan du jo tenke at du kan «kurse» dem, ts. Men da måtte det jo være en type obligatorisk, døgnkontinuerlig overformynderi. 

Ps: det at noen sier «jeg er tykk» betyr ikke at de ønsker å slanke seg. Det betyr like gjerne at de ønsker at deres vekt var redusert uten at de må endre livsstil. Eller at det er deres sosialt klønete måte å be om at noen skal si «nei, du er pen som du er». De fleste som klager ber ikke om tips og ønsker ikke gjøre endringer. De ber om sympati. Du står fritt til å ikke velge å gi sympati. (Dette inngår under punktet om sosial kompetanse, eller mangel på slike ressurser)

Anonymkode: a589e...c61

[isw]

Dette er et utrolig vanskelig spørsmål.

Hvis man starter med psykiatrien i Norge, så føler jeg at (uansett hvor rart det høres ut) kanskje er for stort fokus på temaet selvmord. Jeg er selvfølgelig enig i at en del av mandatet til psykiatrien er å forebygge selvmord, men på en annen side synes jeg det er kjedelig at hjelpen på en måte stopper der. Når pasienten er ute av selvmordsfare, så er det "godt nok" selv om vedkommende ikke kan jobbe, og på alle måter har et jævlig liv. Om dette skyldes feil fokus eller for lite ressurser, vet jeg ikke. Men jeg har sett altfor mange ganger at folk går og "hangler" med en sykdom som kunne vært bedre behandlet. Og kanskje, med optimal behandling kunne hatt et langt mer meningsfullt liv.

Noen mennesker har dessverre grodd fast i en slags offerrolle. Hvis tankegangen er at "Det er ikke rart at jeg ikke får til X, fordi jeg har opplevd Y" - dette er en forståelig tankegang, men veldig lite konstruktiv og produktiv. Jeg skulle ønske, ref. over, at mennesker fikk mer konkret hjelp i livsmestring.

Selv snakker jeg med veldig mange mennesker i vanskelige situasjoner gjennom at jeg jobber frivillig i en hjelpetelefon. Dessverre er det slik at noen er behandlingsresistente. De har forferdelige liv, ingen venner, ingen familie og ingen sosiale nettverk, samt et høyt symptomtrykk. Det er små ting som holder de i live, f.eks. at de kan ventilere til krisetjenester en gang iblant. Å si at disse menneskene kunne gjøre mer, er utrolig vanskelig. Jeg tenker kanskje at man bare må gjøre det man kan for å bevare det lille de har av livskvalitet, og heller kanskje akseptere litt selvmedisinering med alkohol, usunn mat, etc. - og unngå pekefingre.

[AnonymBruker]

Interessant spørsmål!

Folk er veldig forskjellig med tanke på om de gjør nok. Går ut fra at folk som scorer høyt på dimensjonen planmessighet i "Big 5" altså denne personlighetsindikatoren, jevnt over gjør mer for å løse problemene sine enn andre. 

Anonymkode: 8d77b...810

[AnonymBruker]

Noen gjør det og andre ikke. Jeg kjenner feks en del som sier de har dårlig råd. Noen av dem lever faktisk under fattigdomsgrensen og har spart inn på at som kan spares på, mens andre igjen snakker om pengemangel med sigaretten i kjeften. Så folk er forskjellige.

Anonymkode: ad129...3ae

[AnonymBruker]

Generelt: Nei. Det er utrolig mange som ikke evner å hverken løse problemer, ta tak i ting, som er veldig tafatte, gjør seg selv til ofre helt unødvendig fremfor å faktisk gjøre noe med ting eller skjerpe seg for den del, folk er kunnskapsløse, dumme, veike, feige, tafatte, ubrukelige, sløve, mangler ork, lider unødvendig osvosvosv. Veldig mange kunne hatt det SÅ mye bedre, selv med enkle grep, men av en eller annen grunn er det visst vanskelig for folk. Dog: Ikke umulig. Absolutt ikke. Syns også i det hele tatt folk problematiserer veldig mye, lager problemer av ingenting, blåser opp bagateller, bryr seg unødvendig, har det for bra (altså jeg tenker det henger sammen med at man har det for bra når man lager problemer av ingenting eller blåser opp småting), henger seg opp i så mye tull, kaster vekk tid og energi osvosvosv. 

Anonymkode: 7ad01...b7d

[AnonymBruker]

Hva andre gjør for å løse sine problemer er umulig for meg å vite. 

 

Anonymkode: 9a35b...24d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Generelt: Nei. Det er utrolig mange som ikke evner å hverken løse problemer, ta tak i ting, som er veldig tafatte, gjør seg selv til ofre helt unødvendig fremfor å faktisk gjøre noe med ting eller skjerpe seg for den del, folk er kunnskapsløse, dumme, veike, feige, tafatte, ubrukelige, sløve, mangler ork, lider unødvendig osvosvosv. Veldig mange kunne hatt det SÅ mye bedre, selv med enkle grep, men av en eller annen grunn er det visst vanskelig for folk. Dog: Ikke umulig. Absolutt ikke. Syns også i det hele tatt folk problematiserer veldig mye, lager problemer av ingenting, blåser opp bagateller, bryr seg unødvendig, har det for bra (altså jeg tenker det henger sammen med at man har det for bra når man lager problemer av ingenting eller blåser opp småting), henger seg opp i så mye tull, kaster vekk tid og energi osvosvosv. 

Anonymkode: 7ad01...b7d

Vi er et sammensatt menneske, og det finnes mange ulike mennesketyper. Hvordan man løser problemer henger mye sammen med tidligere erfaringer og automatisk tankegang når et problem enten oppstår eller man sliter. 
Å kalle noen feige er jeg ikke enig i. 
Jeg selv har vært modig og sterk og meldt inn en sak som jeg vant. Flere kunne gjort det samme for seg selv, men vet faktisk ikke om jeg vil anbefale det samme. For å stå i det er mentalt utmattende og veldig tøft. 
Men å ikke melde inn har kanskje ført til bitterhet på sikt, jeg vet ikke. 
Man må velge sine kamper, og ikke minst lære seg å slippe det man ikke får gjort noe med. 
 

for å gjøre noe med problemene sine må man kjenne sitt eget reaksjonsmønster, og bryte destruktiv tankegang. Av og til må en bare vente til det roer seg og at tiden hjelper en. 
 

mange oppsøker problemer og tenker negativt. Her inne f eks lager folk tråder som: hva er det verste naboen din gjør? 
hva med: hva er det fineste naboen din gjør?  Fokusere på det sol er positivt, så får man det litt bedre 

Anonymkode: 9a35b...24d

[AnonymBruker]

Jeg tar ikke så mye stilling til hva andre gjør. 

Anonymkode: f5dd3...900

[AnonymBruker]

Jeg synes nei.

Jeg ble syk for noen år siden, og kom med i diverse pasientgrupper. Og jeg undrer meg stadig over hvor tafatte noen folk er. Vel og merke kun NOEN. De fleste kjemper med nebb og klør

Jeg leste om en med Me nylig.

Hun var blitt frisk, men kalte hjelpemidler nå uhjelpemidler. For hun hadde funnet ut at hun trengte de egentlig ikke. Hun hadde bare ikke prøvd nok å klare tingene selv.

og sånt blir jeg ikke klok på.

Hvem setter seg villig i rullestol, om du ikke har prøvd alt annet. Eller gjort alt du kan for å klare ulike ting i livet selv. 
Da er det kanskje ikke så rart noen blir friske heller. De må bare gidde å gjøre en innsats 

Anonymkode: 78e1a...76d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hva andre gjør for å løse sine problemer er umulig for meg å vite. 

 

Anonymkode: 9a35b...24d

Ikke umulig. Du kan enten spørre dem, eller de forteller av egen fri vilje.

Anonymkode: a1c78...968

[AnonymBruker]

Nei

Anonymkode: b3d3a...beb

[AnonymBruker]

Folk gidder ikke. Mobilen er viktigere.

Anonymkode: 82c71...8c8

[SH#]

I forhold til jobb synes jeg det er det mange som klager, men gjør lite for å ta tak i situasjonen sin. En bekjent jobber som ufaglært i barnehage. Hun klager over arbeidsoppgaver, lønn, arbeidstid, at førskolelærer/lærere har bedre lønn, bedre  arbeidsoppgaver osv. Har foreslått flere ganger at hun må prøve å få seg fagbrev, for å bli mer attraktiv på arbeidsmarkedet, men det går ikke inn. Eller å ta førskole utdannelsen på deltid, det finnes gode ordninger fra arbeidsgivers side. Tenker hvis når man er 30 årene, så kan man ikke basere seg på å jobbe i en jobb man ikke trives i til man blir 67 og løse det med å borte fra jobb for alt mulig. 

[Kullsyrevann]

Jeg syns heller det er for få som får ressurser og veiledning til å komme til roten i problemet. Mye av hjelpen der ute er så overfladisk, å snu på et vondt mønster tar mye tid å selvgranskning. Det er ikke alt som handler om "just do it!". Psykiatrien i Norge er også veldig firkantet, det burde jo være et skreddersydd opplegg. 

[AnonymBruker]

Jeg snakker ikke med andre mennesker om problemene mine, jeg forsøker å dekke over så mye som mulig. Ønsker ikke at noen skal vite om de, forsøker så godt jeg kan å leve normalt. Skyve det bort.

Problemet er at noe er i ferd med å endres i hodet mitt, jeg tror jeg er i ferd med å bli gal. Jeg vet ikke hva som feiler meg, men det er noe på gang I hodet mitt. Tankene mine er ikke slik de pleide å være, det startet under covid og har blitt gradvis verre. Men heldigvis ikke så ille at jeg ikke klarer å dekke over det. 

Jeg burde oppsøke lege, men er redd for hva som skjer videre. Blir jeg satt på vanedannende medisiner? Blir jeg innlagt på psykiatrisk? Ikke godt å si. Jeg er mest redd for hvordan dette i fremtiden vil påvirke jobben min, psykisk sykdom er ikke forenlig med yrket jeg har. 

Anonymkode: 90ce7...5eb