Store (!) utfordringer med gutten min på 14 år

[AnonymBruker]

Gutten min er 14 år. Han er snill, høflig, skoleflink, flink i fotball, flink sosialt, har selvtillit, morsom, smart, og egentlig helt perfekt!! 

Men han har et voldsomt temperament!! Og har hatt det og vært «utfordrende» hele livet sitt.. Helt siden han var baby og hadde kolikk, kranglet i bhg (men mindre på skolen), sov dårlig som baby/ lite barn, kastet og ødela ting (både egne ting, og mine ting), knuste rommet sitt, banker i vegger, slamrer med dører, roper, kjefter, banner, kaster ting, kaller meg…! 
 

Og jeg er så sliten…! 
 

I perioder går det veldig bra. I andre perioder har jeg bare lyst at han skal flytte til faren sin. Og slik føler jeg nå.

Han har en lillebror som er helt anderledes. Han er snill, rolig, og «lett» å ha med å gjøre. Ja jeg sammenligner barna mine, og hater at jeg gjør det!!

Jeg har også blitt samboer det siste året (vi har vært sammen lenge, og begge barna ønsket at vi flyttet sammen med han).. 

Jeg prøver å forstå hvorfor han er så «vanskelig». Hormoner? Skolelei? Deprimert? Lei av å flytte mellom meg og faren (barna har 50/50)? Han har nettopp skadet seg så han kan heller ikke spille fotball.. Kanskje smerter? (Men dette slør jeg ofte om så han evt kan få smertestillende). Vet(!) det er stor frustrasjon ang dette med fotballen iallefall..! 
Men uansett hvor mye jeg forsøker å forstå og unnskylde han- både for hvor frekt og nedlatende han prater til meg vs hvordan han prater til alle andre, og hvor sint og stygg han kan bli når han blir sint- så synes jeg ikke det er greit likevel med en slik atferd..! 
 

I går ble han sint for vi skulle øve til en prøve idag. Han ba meg om øvehjelp. Jeg leste opp spørsmålene, men fordi jeg ikke leste de i «rett rekkefølge»- eksploderte han!!! Han brølte, ropte, slo i veggen, sa jeg ikke skjønte noe, at jeg var sur og vanskelig… Så låste han seg inn på rommet, hoppet ut vinduet, og løp til faren..! 
 

Han oppfører seg som en diva, og et bare hyggelig mot meg om han vil jeg skal betale for noe eller kjøpe noe til han.. 

Tidligere (de siste 8 årene- etter far og jeg gikk fra hverandre)- så har jeg vært alene med han og lillebroren. Jeg innser at jeg har gått for mye på eggeskall rundt han for at han ikke skulle bli så sint (men selvfølgelig har han blitt det..). Jeg reflektere over hvorfor jeg har gjort det..? Jo fordi lillebror har blitt veldig redd når storebror han eksplodert, så mye av dette har vært for å beskytte lillebroren. Storebror har aldri vært fysisk slem mot lillebror, men sinnet han har skremt han nok.. 

Og nå er han 14 år. Trener, og er sterkere enn meg. Og han eksploderer fortsatt! Mye skjeldnere enn før da, men mye mer skremmende når det først skjer. 
 

Jeg er så lei meg når jeg skiver dette.. Hvor fikk det galt liksom? Hva har jeg gjort feil? Lillebror er kun 2 år yngre, men han er både glad i meg og snill. Han er mye roligere, og jeg koser meg sammen med han! Det har jeg sluttet å gjøre med storebror.. 
Når storebror va liten var far utro. Jeg var mye emosjonell og ulykkelig da. Vi kranglet, og far var mye borte. Vi pusset også mye opp i huset vårt. Så ja miljø har hatt mye betydning, og jeg er så lei meg for den starten han hadde på livet sitt. 
Men nå føles alt håpløst ut, og det føles som alt er for sent å gjøre noe med.. 

Han har vært på utredning hos bup. Vært innom ppt. Jeg har fått foreldreveiledning. Noe har blitt bedre, og han har ingen diagnoser. Som sagt er han utrolig høflig og voksen for sin alder.. 

Men de dagene han f.eks har fri fra skolen så er jeg skikkelig redd for at han skal klikke uten at jeg er tilstede hjemme- og for at han enten skal skremme lillebroren, eller ødelegge (/knuse!!) noe i huset.. 

Han er en diva og utrolig frekk og slem mot bare meg. 
Jeg gjør virkelig alt for han!! Kjører han hit og dit, kommer for sent på jobb for å tilpasse meg han, henter han på skolen (alle andre tar buss), lager mat, steller, rydder, masserer, hjelper til med lekser, betaler klær, sko og parfyme. Jeg forsøker å prate med han, men ingenting er godt nok. I går ble han også sint fordi jeg ikke hadde vasket de hvite t-skjortene hans mens han var hos faren…!!!! (Jeg var syk forje uke..  )
 

Når vi har reist på ferie har han også klart å ødelagt stemningen for hele familien- fordi han syntes det va så kjedelig og for det ikke var noen fotballbane i nærheten.. (Vi var 1 uke på Kreta i fjor).. Når jeg og samboer reiser alene på tur- er han så sur for han ikke får være med. 
Jeg har forsøkt å foreslå at kun jeg og han gjør noe alene (for kanskje han savner kun mammaen sin??).. Men det vil han ikke!! Jeg er så teit, jeg irriterer han, og han vil kun spille fotball!! 
Og for å være helt ærlig- så frister det veldig lite å gjøre noe med en slik utakknemlig og uhøflig gutt..  

Vet dette ble langt og rotete!! Jeg gråt meg i søvn i natt! Jeg elsker den gutten, men slik det er nå så liker jeg han ikke.. Jeg hater at jeg føler det slikt, men nå må en endring til.. Både for hans del, lillebroren sin del, og også for min del.

Noen råd?? Hilsen veldig lei seg-mamma..

Anonymkode: 1c9cf...b52

[AnonymBruker]

Er han sånn hos faren også? Hvis ikke, kanskje han kan bo der 100 prosent en stund. Lillebror skal jo ikke være redd i sitt eget hjem.

Anonymkode: 05931...cf2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Gutten min er 14 år. Han er snill, høflig, skoleflink, flink i fotball, flink sosialt, har selvtillit, morsom, smart, og egentlig helt perfekt!! 

Men han har et voldsomt temperament!! Og har hatt det og vært «utfordrende» hele livet sitt.. Helt siden han var baby og hadde kolikk, kranglet i bhg (men mindre på skolen), sov dårlig som baby/ lite barn, kastet og ødela ting (både egne ting, og mine ting), knuste rommet sitt, banker i vegger, slamrer med dører, roper, kjefter, banner, kaster ting, kaller meg…! 
 

Og jeg er så sliten…! 
 

I perioder går det veldig bra. I andre perioder har jeg bare lyst at han skal flytte til faren sin. Og slik føler jeg nå.

Han har en lillebror som er helt anderledes. Han er snill, rolig, og «lett» å ha med å gjøre. Ja jeg sammenligner barna mine, og hater at jeg gjør det!!

Jeg har også blitt samboer det siste året (vi har vært sammen lenge, og begge barna ønsket at vi flyttet sammen med han).. 

Jeg prøver å forstå hvorfor han er så «vanskelig». Hormoner? Skolelei? Deprimert? Lei av å flytte mellom meg og faren (barna har 50/50)? Han har nettopp skadet seg så han kan heller ikke spille fotball.. Kanskje smerter? (Men dette slør jeg ofte om så han evt kan få smertestillende). Vet(!) det er stor frustrasjon ang dette med fotballen iallefall..! 
Men uansett hvor mye jeg forsøker å forstå og unnskylde han- både for hvor frekt og nedlatende han prater til meg vs hvordan han prater til alle andre, og hvor sint og stygg han kan bli når han blir sint- så synes jeg ikke det er greit likevel med en slik atferd..! 
 

I går ble han sint for vi skulle øve til en prøve idag. Han ba meg om øvehjelp. Jeg leste opp spørsmålene, men fordi jeg ikke leste de i «rett rekkefølge»- eksploderte han!!! Han brølte, ropte, slo i veggen, sa jeg ikke skjønte noe, at jeg var sur og vanskelig… Så låste han seg inn på rommet, hoppet ut vinduet, og løp til faren..! 
 

Han oppfører seg som en diva, og et bare hyggelig mot meg om han vil jeg skal betale for noe eller kjøpe noe til han.. 

Tidligere (de siste 8 årene- etter far og jeg gikk fra hverandre)- så har jeg vært alene med han og lillebroren. Jeg innser at jeg har gått for mye på eggeskall rundt han for at han ikke skulle bli så sint (men selvfølgelig har han blitt det..). Jeg reflektere over hvorfor jeg har gjort det..? Jo fordi lillebror har blitt veldig redd når storebror han eksplodert, så mye av dette har vært for å beskytte lillebroren. Storebror har aldri vært fysisk slem mot lillebror, men sinnet han har skremt han nok.. 

Og nå er han 14 år. Trener, og er sterkere enn meg. Og han eksploderer fortsatt! Mye skjeldnere enn før da, men mye mer skremmende når det først skjer. 
 

Jeg er så lei meg når jeg skiver dette.. Hvor fikk det galt liksom? Hva har jeg gjort feil? Lillebror er kun 2 år yngre, men han er både glad i meg og snill. Han er mye roligere, og jeg koser meg sammen med han! Det har jeg sluttet å gjøre med storebror.. 
Når storebror va liten var far utro. Jeg var mye emosjonell og ulykkelig da. Vi kranglet, og far var mye borte. Vi pusset også mye opp i huset vårt. Så ja miljø har hatt mye betydning, og jeg er så lei meg for den starten han hadde på livet sitt. 
Men nå føles alt håpløst ut, og det føles som alt er for sent å gjøre noe med.. 

Han har vært på utredning hos bup. Vært innom ppt. Jeg har fått foreldreveiledning. Noe har blitt bedre, og han har ingen diagnoser. Som sagt er han utrolig høflig og voksen for sin alder.. 

Men de dagene han f.eks har fri fra skolen så er jeg skikkelig redd for at han skal klikke uten at jeg er tilstede hjemme- og for at han enten skal skremme lillebroren, eller ødelegge (/knuse!!) noe i huset.. 

Han er en diva og utrolig frekk og slem mot bare meg. 
Jeg gjør virkelig alt for han!! Kjører han hit og dit, kommer for sent på jobb for å tilpasse meg han, henter han på skolen (alle andre tar buss), lager mat, steller, rydder, masserer, hjelper til med lekser, betaler klær, sko og parfyme. Jeg forsøker å prate med han, men ingenting er godt nok. I går ble han også sint fordi jeg ikke hadde vasket de hvite t-skjortene hans mens han var hos faren…!!!! (Jeg var syk forje uke..  )
 

Når vi har reist på ferie har han også klart å ødelagt stemningen for hele familien- fordi han syntes det va så kjedelig og for det ikke var noen fotballbane i nærheten.. (Vi var 1 uke på Kreta i fjor).. Når jeg og samboer reiser alene på tur- er han så sur for han ikke får være med. 
Jeg har forsøkt å foreslå at kun jeg og han gjør noe alene (for kanskje han savner kun mammaen sin??).. Men det vil han ikke!! Jeg er så teit, jeg irriterer han, og han vil kun spille fotball!! 
Og for å være helt ærlig- så frister det veldig lite å gjøre noe med en slik utakknemlig og uhøflig gutt..  

Vet dette ble langt og rotete!! Jeg gråt meg i søvn i natt! Jeg elsker den gutten, men slik det er nå så liker jeg han ikke.. Jeg hater at jeg føler det slikt, men nå må en endring til.. Både for hans del, lillebroren sin del, og også for min del.

Noen råd?? Hilsen veldig lei seg-mamma..

Anonymkode: 1c9cf...b52

Helt ærlig. Han høres bortskjemt ut. Du har et utagerende typisk "bølle" barn og DU har ingen skyld her. Du har jo og støtter han mye. Han må rett og slett bli voksen etterhvert å lære seg oppføre seg. Jeg hadde aldri akseptert den oppførsel. Kan ikke faren oppdra han litt,være mer hos faren?

 

Anonymkode: 20d03...4a2

[AnonymBruker]

Føler med deg. Det høres utrolig slitsomt ut. Hvordan går det hos far da? Hvis det går bedre der, så kanskje han kunne flyttet dit og «roet» seg litt? Dere kan jo fremdeles treffe hverandre og han kan komme på helgebesøk, men kanskje han får det bedre av å bare bo ett sted?

Anonymkode: 52991...d7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg gjør virkelig alt for han!! Kjører han hit og dit, kommer for sent på jobb for å tilpasse meg han, henter han på skolen (alle andre tar buss), lager mat, steller, rydder, masserer, hjelper til med lekser, betaler klær, sko og parfyme. Jeg forsøker å prate med han, men ingenting er godt nok. I går ble han også sint fordi jeg ikke hadde vasket de hvite t-skjortene hans mens han var hos faren…!!!! (Jeg var syk forje uke..  )

Han er bortskjemt.

Her må det settes grenser. Hvorfor kan han ikke vaske klær selv? Han kan lage måltider selv. Han kan ta bussen. Han klikker fordi da får han viljen sin. Han høres ut som han er på vei til å bli en drittsekk av en mann. Her må det endringer til, fort!

Det du har gjort feil, er å legge til rette for det. Du må stille krav til han, og han må få ansvar. Dette må du gjøre i fredstid.

Anonymkode: d215d...746

[mommyaka]

Kansje på tide og la han bli litt mer voksen? Du gjør jo alt for han...høres litt ut som han får puter under armer og bein 

[AnonymBruker]

Har du satt deg ned og snakket med han om dette? Spurt han om oppførselen hans?  Satt ned foten og sagt at slik som dette vil du ikke ha det! Det må jo være noen reaksjoner. Ikke mens det tordner, men etterpå. 

Jeg tenker du kan vise han med hele deg at du misliker oppførselen hans. 

Jeg kjenner meg igjen fra eldste datter. Jeg gikk på eggeskall rundt henne og. Det blir vanskelig over tid med jobb og begrenset tid å ta kampene, også fordi man er redd for utfallet, og håper de vokser det av seg. 

Men jeg merket at jeg gjorde henne en bjørnetjeneste ved å ikke reagere normalt. Du skal vise vei, og reagere på ufin oppførsel. Hva om han får seg dame og reagerer slik? Det vil ha konsekvenser i framtiden. 

Ta en prat med far, og ta en samtale med gutten. Legg alvoret fram for han. Han er på vei til å bli voksen, med en voksen manns kropp. Han må oppføre seg deretter. 

Anonymkode: 9fa84...fb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Gutten min er 14 år. Han er snill, høflig, skoleflink, flink i fotball, flink sosialt, har selvtillit, morsom, smart, og egentlig helt perfekt!! 

Men han har et voldsomt temperament!! Og har hatt det og vært «utfordrende» hele livet sitt.. Helt siden han var baby og hadde kolikk, kranglet i bhg (men mindre på skolen), sov dårlig som baby/ lite barn, kastet og ødela ting (både egne ting, og mine ting), knuste rommet sitt, banker i vegger, slamrer med dører, roper, kjefter, banner, kaster ting, kaller meg…! 
 

Og jeg er så sliten…! 
 

I perioder går det veldig bra. I andre perioder har jeg bare lyst at han skal flytte til faren sin. Og slik føler jeg nå.

Han har en lillebror som er helt anderledes. Han er snill, rolig, og «lett» å ha med å gjøre. Ja jeg sammenligner barna mine, og hater at jeg gjør det!!

Jeg har også blitt samboer det siste året (vi har vært sammen lenge, og begge barna ønsket at vi flyttet sammen med han).. 

Jeg prøver å forstå hvorfor han er så «vanskelig». Hormoner? Skolelei? Deprimert? Lei av å flytte mellom meg og faren (barna har 50/50)? Han har nettopp skadet seg så han kan heller ikke spille fotball.. Kanskje smerter? (Men dette slør jeg ofte om så han evt kan få smertestillende). Vet(!) det er stor frustrasjon ang dette med fotballen iallefall..! 
Men uansett hvor mye jeg forsøker å forstå og unnskylde han- både for hvor frekt og nedlatende han prater til meg vs hvordan han prater til alle andre, og hvor sint og stygg han kan bli når han blir sint- så synes jeg ikke det er greit likevel med en slik atferd..! 
 

I går ble han sint for vi skulle øve til en prøve idag. Han ba meg om øvehjelp. Jeg leste opp spørsmålene, men fordi jeg ikke leste de i «rett rekkefølge»- eksploderte han!!! Han brølte, ropte, slo i veggen, sa jeg ikke skjønte noe, at jeg var sur og vanskelig… Så låste han seg inn på rommet, hoppet ut vinduet, og løp til faren..! 
 

Han oppfører seg som en diva, og et bare hyggelig mot meg om han vil jeg skal betale for noe eller kjøpe noe til han.. 

Tidligere (de siste 8 årene- etter far og jeg gikk fra hverandre)- så har jeg vært alene med han og lillebroren. Jeg innser at jeg har gått for mye på eggeskall rundt han for at han ikke skulle bli så sint (men selvfølgelig har han blitt det..). Jeg reflektere over hvorfor jeg har gjort det..? Jo fordi lillebror har blitt veldig redd når storebror han eksplodert, så mye av dette har vært for å beskytte lillebroren. Storebror har aldri vært fysisk slem mot lillebror, men sinnet han har skremt han nok.. 

Og nå er han 14 år. Trener, og er sterkere enn meg. Og han eksploderer fortsatt! Mye skjeldnere enn før da, men mye mer skremmende når det først skjer. 
 

Jeg er så lei meg når jeg skiver dette.. Hvor fikk det galt liksom? Hva har jeg gjort feil? Lillebror er kun 2 år yngre, men han er både glad i meg og snill. Han er mye roligere, og jeg koser meg sammen med han! Det har jeg sluttet å gjøre med storebror.. 
Når storebror va liten var far utro. Jeg var mye emosjonell og ulykkelig da. Vi kranglet, og far var mye borte. Vi pusset også mye opp i huset vårt. Så ja miljø har hatt mye betydning, og jeg er så lei meg for den starten han hadde på livet sitt. 
Men nå føles alt håpløst ut, og det føles som alt er for sent å gjøre noe med.. 

Han har vært på utredning hos bup. Vært innom ppt. Jeg har fått foreldreveiledning. Noe har blitt bedre, og han har ingen diagnoser. Som sagt er han utrolig høflig og voksen for sin alder.. 

Men de dagene han f.eks har fri fra skolen så er jeg skikkelig redd for at han skal klikke uten at jeg er tilstede hjemme- og for at han enten skal skremme lillebroren, eller ødelegge (/knuse!!) noe i huset.. 

Han er en diva og utrolig frekk og slem mot bare meg. 
Jeg gjør virkelig alt for han!! Kjører han hit og dit, kommer for sent på jobb for å tilpasse meg han, henter han på skolen (alle andre tar buss), lager mat, steller, rydder, masserer, hjelper til med lekser, betaler klær, sko og parfyme. Jeg forsøker å prate med han, men ingenting er godt nok. I går ble han også sint fordi jeg ikke hadde vasket de hvite t-skjortene hans mens han var hos faren…!!!! (Jeg var syk forje uke..  )
 

Når vi har reist på ferie har han også klart å ødelagt stemningen for hele familien- fordi han syntes det va så kjedelig og for det ikke var noen fotballbane i nærheten.. (Vi var 1 uke på Kreta i fjor).. Når jeg og samboer reiser alene på tur- er han så sur for han ikke får være med. 
Jeg har forsøkt å foreslå at kun jeg og han gjør noe alene (for kanskje han savner kun mammaen sin??).. Men det vil han ikke!! Jeg er så teit, jeg irriterer han, og han vil kun spille fotball!! 
Og for å være helt ærlig- så frister det veldig lite å gjøre noe med en slik utakknemlig og uhøflig gutt..  

Vet dette ble langt og rotete!! Jeg gråt meg i søvn i natt! Jeg elsker den gutten, men slik det er nå så liker jeg han ikke.. Jeg hater at jeg føler det slikt, men nå må en endring til.. Både for hans del, lillebroren sin del, og også for min del.

Noen råd?? Hilsen veldig lei seg-mamma..

Anonymkode: 1c9cf...b52

Har selv vokst opp med en storebror som er verre enn sønnen din. Roper og skriker, kaster ting, ødelegger ting, skyter etter mamma med luftpistol, truer med øks, truer med å brenne ned huset.. dette er bare noen av de helt grusomme tingene som vi har måttet gått igjennom. En gang ble jeg så redd at jeg ringte politiet. Så ille var det. I ett år kunne ikke vi søsknene engang bo hjemme pga han. Alt dette fordi han ikke får sin vilje, eller fordi ting ikke er som han vil ha det. 

Poenget mitt er at sønnen din antageligvis ikke kommer til å endre seg. Kanskje han til og med blir verre? Som du sier trener han og er allerede sterkere enn deg. Hva skjer når han blir enda større og sterkere? Eller hva skjer når han en dag blir sur på lillebroren sin? 

 

Så la meg si det rett ut: Du MÅ beskytte den andre sønnen din. Fordi det jeg og mine søsken har måtte gått igjennom er IKKE greit, og den frykten som vi har måttet kjenne på sitter ennå i oss. Ikke la din sønn måtte vokse opp i et utrygt hjem. INGEN barn fortjener det!
 

Anonymkode: 1aff5...0e4

[AnonymBruker]

Ts her. Takker for alle svar, og at dere ikke kaller meg en dårlig mor.. har bare helt vondt i meg!!  

Ja jeg vet jeg har sydd puter rundt han lenge. Jeg hadde planlagt å stille høyere krav til han, men så ble han skadet og forhindret han til å være selvstendig på visse måter. I tillegg synes jeg jo synd i han pga skaden.. 

Men likevel- skaden er ingen unnskyldning for at han oppfører seg som han gjør både nå og har gjort over lang lang tid..! Nå etter jeg ble samboer har jeg også fått mye støtte i samboer som bekrefter det jeg ser og opplever: At gutten oppfører seg ufordragelig og rett og slett er en drittunge  mot (spesielt) meg til tider. 
 

Samarbeidet med far kunne absolutt ha vært bedre. Tidligere når ting har vært vanskelig har han vært svært lite støttende mot meg, og heller mer kritisk og bedrevitende. Dette har gjort at jeg kvier meg for å kommunisere med han, men i går ringte jeg han ang hendelsen. Det kle egentlig en fin prat, og han sier at gutten også kan være sint hos han- men at han er mer sint hos meg. Far har også mye bedre kommunikasjon og relasjon, men jeg har hele tiden tenkt at det er pga de begge er hankjønn og har fotballen til felles.. 

Men nå har jeg iallfall bestemt meg for å ta en prat med gutten idag. Nå når ting har roer seg litt. Jeg vil rett og slett spørre om han har det bra hos meg, om han ønsker å bo hos meg slik det er nå, eller om han kanskje har det litt bedre hos faren siden han er mindre sint der. Jeg vil også poengtere at om han ønsker å fortsette å bo hos oss- så må det en endring til! Både mtp respekt til meg og oss andre i familien, men ikke minst å klare å beherske seg når han blir sint. Planen er også at samboer skal være tilstede i samtalen slik at han kan både være nøytral, men også for å bekrefte det han har opplevd: at gutten behandler meg som en «dørmatte».. 

Og om han ønsker å flytte til faren, så er det faktisk helt greit!! Og kanskje til det beste for alle sammen..  

Anonymkode: 1c9cf...b52

[AnonymBruker]

Bra! Høres ut som en god plan, ts!! Lykke til❤️ 

Anonymkode: 52991...d7f

[Snublefot62]

Du gjør han en bjørnetjeneste.

På et eller annet tidspunkt smeller det. Og hva gjør du da?

[AnonymBruker]

Vet man skal være forsiktig med å slenge ut av seg dette. Men her er det så klart som dagen at han bør utredes for ADHD. 
Det er for mange ting som ticker diagnosekriteriene, altså. Det er særlig det med søvnproblemer og sinne som får meg til å tenke det. 

Og det er en trøst for deg også. Det handler ikke om dårlig oppdragelse, men at hjernen hans er wired på en annen måte. Han har problemer med impulskontroll, og at han potensielt går og er konstant stresset og overstimulert. Her vil medisiner hjelpe masse!!

Anonymkode: 71a10...05f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Vet man skal være forsiktig med å slenge ut av seg dette. Men her er det så klart som dagen at han bør utredes for ADHD. 
Det er for mange ting som ticker diagnosekriteriene, altså. Det er særlig det med søvnproblemer og sinne som får meg til å tenke det. 

Og det er en trøst for deg også. Det handler ikke om dårlig oppdragelse, men at hjernen hans er wired på en annen måte. Han har problemer med impulskontroll, og at han potensielt går og er konstant stresset og overstimulert. Her vil medisiner hjelpe masse!!

Anonymkode: 71a10...05f

Men ville ikke en slik diagnose vist seg i flere situasjoner og i samspill m flere andre medmennesker? 
Slik det er nå er det så og si kun jeg som mor som opplever han som en drittunge, (og heldigvis ikke hele tiden og hver dag)… Ellers oppfattes han av andre som en usedvanlig høflig, reflektert og moden gutt.

TS

Anonymkode: 1c9cf...b52

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Men ville ikke en slik diagnose vist seg i flere situasjoner og i samspill m flere andre medmennesker? 
Slik det er nå er det så og si kun jeg som mor som opplever han som en drittunge, (og heldigvis ikke hele tiden og hver dag)… Ellers oppfattes han av andre som en usedvanlig høflig, reflektert og moden gutt.

TS

Anonymkode: 1c9cf...b52

Hvorfor må den det? Kanskje han bruker all energi og fokus igjennom dagen på å oppføre seg, og så krasjer det når han kommer hjem og trygt kan ta ut frustrasjonen på deg?

[AnonymBruker]

Enig med den som sier ADHD. 
Gutten din høres prikk lik ut min datter da hun var på den alderen. Hun nektet utredning da, det går bra med henne nå. 
 

 

Anonymkode: 16515...84b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Men ville ikke en slik diagnose vist seg i flere situasjoner og i samspill m flere andre medmennesker? 
Slik det er nå er det så og si kun jeg som mor som opplever han som en drittunge, (og heldigvis ikke hele tiden og hver dag)… Ellers oppfattes han av andre som en usedvanlig høflig, reflektert og moden gutt.

TS

Anonymkode: 1c9cf...b52

Nei, ikke alltid. Nesten ingen mistenker at mitt barn har adhd + litt andre ting med mindre de kjenner h*godt. 

Men summen av vansker i alle år, som du også beskriver ditt barn, gjorde at barnet mitt fikk adhd diagnosen + 

(ikke samme person du spør) 

Anonymkode: 0f914...cb4

[Irak]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Gutten min er 14 år. Han er snill, høflig, skoleflink, flink i fotball, flink sosialt, har selvtillit, morsom, smart, og egentlig helt perfekt!! 

Men han har et voldsomt temperament!! Og har hatt det og vært «utfordrende» hele livet sitt.. Helt siden han var baby og hadde kolikk, kranglet i bhg (men mindre på skolen), sov dårlig som baby/ lite barn, kastet og ødela ting (både egne ting, og mine ting), knuste rommet sitt, banker i vegger, slamrer med dører, roper, kjefter, banner, kaster ting, kaller meg…! 
 

Og jeg er så sliten…! 
 

I perioder går det veldig bra. I andre perioder har jeg bare lyst at han skal flytte til faren sin. Og slik føler jeg nå.

Han har en lillebror som er helt anderledes. Han er snill, rolig, og «lett» å ha med å gjøre. Ja jeg sammenligner barna mine, og hater at jeg gjør det!!

Jeg har også blitt samboer det siste året (vi har vært sammen lenge, og begge barna ønsket at vi flyttet sammen med han).. 

Jeg prøver å forstå hvorfor han er så «vanskelig». Hormoner? Skolelei? Deprimert? Lei av å flytte mellom meg og faren (barna har 50/50)? Han har nettopp skadet seg så han kan heller ikke spille fotball.. Kanskje smerter? (Men dette slør jeg ofte om så han evt kan få smertestillende). Vet(!) det er stor frustrasjon ang dette med fotballen iallefall..! 
Men uansett hvor mye jeg forsøker å forstå og unnskylde han- både for hvor frekt og nedlatende han prater til meg vs hvordan han prater til alle andre, og hvor sint og stygg han kan bli når han blir sint- så synes jeg ikke det er greit likevel med en slik atferd..! 
 

I går ble han sint for vi skulle øve til en prøve idag. Han ba meg om øvehjelp. Jeg leste opp spørsmålene, men fordi jeg ikke leste de i «rett rekkefølge»- eksploderte han!!! Han brølte, ropte, slo i veggen, sa jeg ikke skjønte noe, at jeg var sur og vanskelig… Så låste han seg inn på rommet, hoppet ut vinduet, og løp til faren..! 
 

Han oppfører seg som en diva, og et bare hyggelig mot meg om han vil jeg skal betale for noe eller kjøpe noe til han.. 

Tidligere (de siste 8 årene- etter far og jeg gikk fra hverandre)- så har jeg vært alene med han og lillebroren. Jeg innser at jeg har gått for mye på eggeskall rundt han for at han ikke skulle bli så sint (men selvfølgelig har han blitt det..). Jeg reflektere over hvorfor jeg har gjort det..? Jo fordi lillebror har blitt veldig redd når storebror han eksplodert, så mye av dette har vært for å beskytte lillebroren. Storebror har aldri vært fysisk slem mot lillebror, men sinnet han har skremt han nok.. 

Og nå er han 14 år. Trener, og er sterkere enn meg. Og han eksploderer fortsatt! Mye skjeldnere enn før da, men mye mer skremmende når det først skjer. 
 

Jeg er så lei meg når jeg skiver dette.. Hvor fikk det galt liksom? Hva har jeg gjort feil? Lillebror er kun 2 år yngre, men han er både glad i meg og snill. Han er mye roligere, og jeg koser meg sammen med han! Det har jeg sluttet å gjøre med storebror.. 
Når storebror va liten var far utro. Jeg var mye emosjonell og ulykkelig da. Vi kranglet, og far var mye borte. Vi pusset også mye opp i huset vårt. Så ja miljø har hatt mye betydning, og jeg er så lei meg for den starten han hadde på livet sitt. 
Men nå føles alt håpløst ut, og det føles som alt er for sent å gjøre noe med.. 

Han har vært på utredning hos bup. Vært innom ppt. Jeg har fått foreldreveiledning. Noe har blitt bedre, og han har ingen diagnoser. Som sagt er han utrolig høflig og voksen for sin alder.. 

Men de dagene han f.eks har fri fra skolen så er jeg skikkelig redd for at han skal klikke uten at jeg er tilstede hjemme- og for at han enten skal skremme lillebroren, eller ødelegge (/knuse!!) noe i huset.. 

Han er en diva og utrolig frekk og slem mot bare meg. 
Jeg gjør virkelig alt for han!! Kjører han hit og dit, kommer for sent på jobb for å tilpasse meg han, henter han på skolen (alle andre tar buss), lager mat, steller, rydder, masserer, hjelper til med lekser, betaler klær, sko og parfyme. Jeg forsøker å prate med han, men ingenting er godt nok. I går ble han også sint fordi jeg ikke hadde vasket de hvite t-skjortene hans mens han var hos faren…!!!! (Jeg var syk forje uke..  )
 

Når vi har reist på ferie har han også klart å ødelagt stemningen for hele familien- fordi han syntes det va så kjedelig og for det ikke var noen fotballbane i nærheten.. (Vi var 1 uke på Kreta i fjor).. Når jeg og samboer reiser alene på tur- er han så sur for han ikke får være med. 
Jeg har forsøkt å foreslå at kun jeg og han gjør noe alene (for kanskje han savner kun mammaen sin??).. Men det vil han ikke!! Jeg er så teit, jeg irriterer han, og han vil kun spille fotball!! 
Og for å være helt ærlig- så frister det veldig lite å gjøre noe med en slik utakknemlig og uhøflig gutt..  

Vet dette ble langt og rotete!! Jeg gråt meg i søvn i natt! Jeg elsker den gutten, men slik det er nå så liker jeg han ikke.. Jeg hater at jeg føler det slikt, men nå må en endring til.. Både for hans del, lillebroren sin del, og også for min del.

Noen råd?? Hilsen veldig lei seg-mamma..

Anonymkode: 1c9cf...b52

Hvordan er faren?

Jeg hadde henvendt meg til familievernkontoret, og bedt dem om hjelp...

Dette høres ikke bra ut hverken for din sønn eller deg. Er det lenge siden bruddet? 

Jeg har hatt barn med utfordrende og utagerende adferd. Min datter på 13 uttrykte en periode at mamma var slave....

Så jeg streika jeg en periode....

Ingen goder, kjørte ikke, løfta ikke en finger rett og slett....

Skal si deg pipa fikk en annen lyd da 🤭.

Nå er hun takknemlig bare jeg henter henne på bandøvelse, og det er så godt 💕🪷.

Føler jeg har fått en ny unge rett og slett.

Men det var hardt når det stod på, men så utrolig verdt det.

Sier ikke det er riktig for dere eller veien og gå, men det er tydelig at denne gutten trenger grenser og tydelige voksne, for slik som det er nå så er det han som regjerer skuta. Slikt går ikke an om dere og skal ha det kjekt. Så det er nok lurt om du klarer å få med pappaen på laget her.

Hvordan er denne gutten på skolen?

Hva sier lærerne? 

Er det kun mot deg han er slik? 

Så er det ikke lurt å snakke til han når følelsene hans er i taket, for da kan det eksalere, for da har kapteinen forlatt skuta rett og slett. Dette her blir ikke bedre med mindre det taes tak i nå. 

 

Endret 7. mai av Irak

[AnonymBruker]

Det var meg som kjente dette igjen fra min datter og gikk på eggeskall. Hun fikk som voksen ADHD diagnose. Siden hun var snill ute og flink på skole, så slo jeg fra meg at det kunne være det. Hun bare tok seg sammen da, og eksploderte hjemme. Så der er verd å forhøre seg. 

Anonymkode: 9fa84...fb2

[AnonymBruker]

..og ikke glem å si at du er glad I han. At du derfor må snakke med han. Jeg hadde tatt den samtalen uten ny mann. Det er ikke dere mot han. Det er mor som har en alvorlig samtale med sin sønn der du kan lytte, være åpen osv..

Anonymkode: 9fa84...fb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

..og ikke glem å si at du er glad I han. At du derfor må snakke med han. Jeg hadde tatt den samtalen uten ny mann. Det er ikke dere mot han. Det er mor som har en alvorlig samtale med sin sønn der du kan lytte, være åpen osv..

Anonymkode: 9fa84...fb2

Støtter denne! Ville også tatt den samtalen uten nye mannen. Tror det lett kan bli «To mot en» følelse for gutten da.

Anonymkode: 6bbd9...c90