Partner som aldri kan si unnskyld eller se mine følelser

[AnonymBruker]

Min såkalte partner blir sint hver gang jeg tar opp noe med han. Jeg holder på å bli totalt gal!!

Han bryter løfter, han hører ikke på hva jeg sier (glemmer alle avtaler og alt jeg sier), han bryr seg ikke hvis jeg blir trist eller lei meg (da er jeg følsom og han må gå å gjøre noe praktisk), og han blir drit sint hvis han blir tatt i å gjøre noe (f.eks love å gjøre noe, bli mint på det 4g, for så at jeg blir lei meg- da eksploderer han).

Han har i det siste laget brekningslyder, som om at han blir kvalm av meg når vi krangler. Himler med øynene og står med armene i kors når jeg forteller hvorfor jeg er sint/trist.

Han har vært hos psykolog som har fortalt han at han sliter stort med å få negative tilbakemeldinger.. Men enda er han ikke bevisst på det når jeg sier ifra. 

Vi har prøvd parterapi, 4timer. Men da følte han at hun var en useriøs liksom-terapaut. Jeg ba han finne en ny han stolte på- ikke gjort. Jeg spurte om å få bli med til hans terpaut, men da sa han at hans terapeut ikke ville det. 

Og jeg har prøvd å si ifra rolig, sint, forbanna, silent treatment, osv.

Når han vil noe- som på guttetur og trenger penger dit- da er han grei. Så kommer han hjem...og vi er tilbake der vi var.. gjerne x10. 

Dette gjentar seg ukentlig, ofte daglig. Han tar ingenting inn over seg med mindre jeg kommer krypende og er søt og hyggelig og ber han være så snill å høre. 

Vi er gift. Jeg har gjort det slutt med han typ 4g det siste året. Vi har barn. 

Jeg må ut, jeg er veldig sikker på det, men jeg er redd for alt. Barna mine først og fremst- vil ikke at de skal ha mindre. Økonomi. Bli alene. Og tilslutt litt ego av meg- men at han skal gjøre endringer for en annen og ikke meg.. Men han behandler meg så dårlig... sånn psykisk og emosjonelt.

Nå klikka jeg i vinkel for 5-6dager siden, etter enda løftebrudd og ansvarsfraskrivelse. Vi snakker nr 5 på under 2 uker. Det er ikke utroskap, men det er ting jeg har sagt at er viktig for meg, men som han blåser i. Han blir igjen sint. Han vet han har brutt løfte. Men mener at jeg må drite I det fordi han er mer sint på seg selv enn hva jeg er.. ikke unnskyld.. ikke jenta mi jeg skjønner at du er lei deg.. nei.. meg meg meg hva med meg. Hva med hva du gjør galt? Han hadde jo sagt til meg at han ikke ville ha frisør på dyret vårt (som ikke er viktig for han men meg), det var jo det samme.. Så jeg klikka og sa ifra at nå har jeg så og si ingen respekt igjen for han og at kjærligheten snart er tom. Jeg krever å bli hørt, tenkt på, anerkjent og verdsatt. På den måten jeg ønsker og trenger. Når han driter seg ut så er det kun unnskyld og han skal ha meg i fokus. Når jeg driter meg ut- får han det samme.

Da ble han sååå sint, han har vært sint og forbanna siden. Idag kom det frem at han var så såret over at jeg kunne si så stygge ting. At jeg ikke REPSEKTERTE han? Jeg tror jeg sa at jeg var flau også.. Det var så ille for han, at jeg måtte forstå at ordene mine har konsekvenser... Etter årevis med løftebrudd og dårlige unnskyldninger uten endring- så måtte JEG tenke over hvordan jeg påvirker han. Men han klarer jo ikke å tenke på hvordan han påvirker meg..?! Han innrømte at han har behandlet meg dårlig i årevis, men bagatellisere det, og kom med eksempler på en "snarky" måte. F.eks at jeg ønsket en ordentlig unnskyldning ble: " du bare mååå ha det uttalt på en viss mååååte, herreguuuud".. Men avsluttet tiraden sin med at nå måtte han tenke på deg selv, for han hadde så mye å jobbe med. Han hadde ikke tid til å ta tak i oss, eller meg. Han måtte prioritere seg selv.. Han lurte også på hvorfor jeg ikke hadde gått fra han bare? Jeg svarte at det er fordi han har jo lovet å endre seg, så jeg har trodd på'n. Men jeg føler han bare vil at jeg skal ta steget fordi han ikke vil være "bad guy".. 

Og så har han tatt opp økonomien og hvordan han føler det rundt den. Praktisk går fint. Følelser går ikke.

Er jeg gal? Eller er han totalt narssesist? (Eller hvordan det skrives).

Jeg får han aldri til å ville kjempe for meg. Han har sagt han skal gjøre endringer for å huske hva han lover og for å jobbe med å lære seg mitt kjærlighetsspråk over 15år. Men aldri kommet handling etterpå.. Ikke en gang.. og det er ikke en overdrivelse dessverre... Men han forstår ikke overhode at jeg er lei, trist og nedbrutt. Han tar hver hendelse for seg, og isolerer det og gjør det om til at jeg er på min høye hest?? Når jeg minner han på årene han har sagt han skal endre seg men ikke gjort det- da klarer han ikke svare men angriper noe annet.. 

Sorry lang meld. Men jeg må få det ut. 

Alle tror han er så snill og god... Men her hjemme er han ikke det med mindre han får det som han vil og jeg ikke påpeker noe han gjør feil mot meg eller sier hva jeg føler. Hvis jeg blir sint på han, og andre er i nærheten så får jeg høre at jeg er for streng.....

Nå er jeg skikkelig kjerring mot han. Jeg bryr meg ikke, jeg snakker ikke med han, jeg anerkjenner han ikke, jeg ordner biler og unger og jobb. Jeg har skreket i årevis og jeg vet jeg ikke får tvunget han til å elske meg eller kjempe for meg. Jeg tror silent treatment er det verste akkurat nå men.. jeg har ikke mer å gi.. Jeg gråter i sengen og han har sovet nesten halve året på sofaen.

 

Hva skal jeg gjøre?!???

Anonymkode: a1a1c...b05

[AnonymMisbruker]

og hvorfor finner du deg i dette da?

Bestem deg for hvilket liv du vil ha og ta affære. 

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke... burde nok gått for lenge siden.. Jeg har sagt ifra, og jeg har gjort det slutt.. men barna..

Anonymkode: a1a1c...b05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg vet ikke... burde nok gått for lenge siden.. Jeg har sagt ifra, og jeg har gjort det slutt.. men barna..

Anonymkode: a1a1c...b05

Barna får jo det mye bedre av at dere ikke er sammen. Du er klar over at dette var så mye at jeg ikke engang orka å lese alt fordi det ble så heftig? Er selv alenemor og selv om jeg ikke har råd til at alle barna har eget rom har alle det mye bedre nå. Skal vedde på at etter et par måneder alene når du har fått din nye rutine så kommer du til å tenke over hvorfor du ikke gikk mye tidligere. 

 

Er det tøft? Ja. Er det verdt det? Ja!

Anonymkode: 2b767...700

[AnonymBruker]

Tror du virkelig at barna har det bra oppi det her??? Gå. Nå. 

Anonymkode: f3707...2e7

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg vet ikke... burde nok gått for lenge siden.. Jeg har sagt ifra, og jeg har gjort det slutt.. men barna..

Anonymkode: a1a1c...b05

Det beste for barna hadde vært om du gikk for lenge siden, når det er så ille som du beskriver.

Det er nok mest sannsynlig følelsene og frykten rundt om han finner seg en ny som har holdt deg tilbake, men når du har barn må du kjempe forbi akkueat det der. Deres behov over dine. Ingen barn burde vokse opp i slike hjem. Husk at deres barn lærer hvordan de skal oppføre seg i forhold, og hva de skal godta, ved å se på dere, de 7 formative første årene blir dette programmert i dem!!

Anonymkode: 66229...bd9

[AnonymBruker]

Barna dine ser dette parforholdet, og har stor sannsynlighet for å komme i parforhold med lignende dynamikk når de blir store. Vil du barna dine SÅ vondt? 

Anonymkode: 106f6...2dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Barna dine ser dette parforholdet, og har stor sannsynlighet for å komme i parforhold med lignende dynamikk når de blir store. Vil du barna dine SÅ vondt? 

Anonymkode: 106f6...2dd

Barna mine ble grunnen til at jeg klarte å gå til slutt, nettopp pga dette. Vi repeterer mønster vi vokser opp med, dessverre. Barna dine lever i dynamikken deres. 

Når det er sagt så ventet jeg også altfor lenge. Barna mine er store ungdommer nå, så vi får bare noen år sammen alene der jeg må klare å gi dem nok input på at det er riktig å sette seg selv først, og at man ikke skal godta alt i et forhold. Etter ni år der jeg var vaskedame og ellers den som organiserte alt. Der det jeg sa ikke ble tatt noe hensyn til og der samboeren følte seg som et gedigent offer når jeg tok opp noe. Og han så ikke seg selv. Han forsto virkelig ikke at han sa noe og gjorde noe annet. Han forsto ikke at han fikk meg til å trøste han når jeg var den som hulket og gråt over alt ansvaret. 

Nei, virkelig, gå! Det ordner seg videre, om enn på en annen måte. Men tenk hvilken sjelefred du kan få. Hvilket harmonisk liv du og barna kan ha. Tenk alt nytt overskudd du vil ha for barna. 

Jeg skal ikke lyve, bruddprosessen er tøff. Helt, helt forferdelig faktisk. Jeg har vært på nippet til å snu mange ganger og si "fuck it, vi prøver litt til". Jeg er jo så glad i han og har brukt så veldig mange år på dette håpet. Håpet om at han en dag skal høre meg og forstå. Men jeg er virkelig glad for at jeg har klart å stå i det, stå i bruddet. Det er veldig riktig. Jeg har allerede mistet meg selv helt i dette forholdet, jeg er kjørt helt ned i bunnen. Utslitt, utmattet, vet ikke lenger hva jeg ønsker og liker. Så jeg gleder meg stort til å fortsette den nye reisen alene, den har bare nettopp begynt. 

Vi flyttet fra hus til blokkleilighet, så selvsagt en ganske stor endring der. Men til gjengjeld er det et harmonisk hjem uten skuffelser igjen og igjen og igjen. Uten å bli trykket ned. 

Anonymkode: 2229d...aba

[ZarahSweet]

Det er sånn merkelig logikk at man skal ha det jævlig og leve i et kjærlighetsløst forhold pga barn. 
 

Barn er ikke dum, blind og døv. Det de vitner og lærer om hvordan foreldrene behandler hverandre vil forme dem som mennesker og fremtidige forhold.

Man må alltid prioritere seg selv og egen lykke for å bli den beste versjonen av seg selv. Selv om en har barn. 
 

Bestill time til FVK og gå igjennom samværsavtale(det må gjøres før du får innvilget seperasjon), finn deg en ok leilighet og sett i gang salgs prosessen om dere eier. 
 

Sørg for å holde hodet kaldt og gå systematisk igjennom det som kreves i prosessen. I sekundet du bor for deg selv og har ny folkeregistrert adresse og er innvilget seperasjon deles alt dere har i to så sørg for å ha egne kontoer der han ikke har tilgang og at verdier er delt rettferdig. 
 

Så kontakter du NAV og de veileder deg med alt du har av rettigheter og bidrag.

Det blir mye noen måneder, men når du sitter i ditt nye liv der du kan fokusere på deg selv og barna så vil du plutselig en dag kjenne på enorm lykke og frihet.

Endret 7. mai av ZarahSweet

[AnonymBruker]

Han her fortjener virkelig ikke å være i et forhold.

Men du gir han inntrykk av at han er "god nok" til å forbli i et forhold så lenge du blir.

Redd deg selv, og kom deg bort fra han. 

Anonymkode: 933b0...46e

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Han her fortjener virkelig ikke å være i et forhold.

Men du gir han inntrykk av at han er "god nok" til å forbli i et forhold så lenge du blir.

Redd deg selv, og kom deg bort fra han. 

Anonymkode: 933b0...46e

Redde seg selv, ja, men enda viktigere - redd barna fra å godta slikt i fremtidige forhold, eller enda verre om de i fremtiden selv oppfører seg slik som mannen gjør mot sine partnere. Sannsynligheten for de to siste tingene er HØY, ekstremt høy. Dess eldre ungene er nå, dess større er risikoen.

De syv første årene blir disse tingene programmert inn i vår underbevissthet, så mye av skaden er allerede skjedd, så dess fortere TS kommer seg unna, dess bedre er mulighetene for disse barnas fremtidige forhold.

Anonymkode: 66229...bd9

[AnonymBruker]

Er han på spekteret? 

Anonymkode: e8b63...678

[AnonymBruker]

Du er sammen med en covert narcissist høres det ut som, den verste typen, de spiser opp og ødelegger selvfølelsen din. 

Anonymkode: a4b38...2eb

[AnonymBruker]

Synes dere er like ille begge to. Gå for barnas del. 

Anonymkode: 5fa18...b0a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg må ut, jeg er veldig sikker på det, men jeg er redd for alt. Barna mine først og fremst- vil ikke at de skal ha mindre. Økonomi. Bli alene. Og tilslutt litt ego av meg- men at han skal gjøre endringer for en annen og ikke meg.. Men han behandler meg så dårlig... sånn psykisk og emosjonelt.

Her må faktisk velge:

Enten leve med mindre penger, eller leve med en mann som til de grader avskyr deg. Hva er verst?

Anonymkode: 1b960...628

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: 9921c...b0e