Forelsket i en annen

[AnonymBruker]

Hei, 

Jeg har vært sammen med mannen min i 9 år, vi har hatt et trygt og stabilt forhold. Godt forhold til hverandres familier, nokså like interesser (og noe hvert vårt, men det har vært helt greit) og et sexliv som har vært godt fungerende (noe mangel på passion, men dette «dør» vel ut litt til de aller fleste..?). De siste par årene har han jobbet veldig mye, ettersom han driver for seg selv og i tillegg er han et «ja-menneske» når han får tilbud fra folk om å bidra. Vi har et bunnsolid forhold, både som bestevenner og kjærester. Men det har vært lite tid til hverandre, og dagene har gått i ett. Den romantiske delen har sklidd ut, og noen ganger har jeg følt at jeg bor mer med en bestevenn.

For et par år siden møtte jeg en mann, en kollega. Her var det kjemi umiddelbart, både fysisk tiltrekning og samtalene var spennende og givende på en måte jeg ikke har følt på årevis. Kanskje ikke så rart etter et langvarig forhold som begynte å bli nokså tamt. Denne mannen var også i et forhold og hadde en unge på 1 år. De hadde et turbulent forhold, med masse konflikt. Dårlig match, i følge fyren selv. 

Kontakten opprettholdes og vi møtes noen ganger. Ikke noe fysisk berøring det første året, selvom begge ville. Etterhvert som tiden gikk pushet vi grensene, det ble et kyss og etterhvert lå vi sammen og det var følelser jeg ikke har kjent på, på veldig mange år. Helt villt å røre etter annet menneske etter 9 år med samme mannen. 
 

Jeg bestemte meg for å flytte ut fra mannen min, og fortalte faktisk om utroskapen. Mannen min ønsket å prøve å fikse forholdet vårt, sette av mer tid til hverandre og prioritere kjærligheten. Jeg flyttet aldri inn igjen, men vi har hatt kontakt. 
 

Den andre mannen har også flyttet fra kone og barn. Vi har også kontakt. Det hele har blitt et enormt kaos. Mange ganger føler jeg at jeg har forlatt tidenes trygge, ressurssterke mann som bare vil meg godt. På den andre siden føler jeg meg forelsket i min gamle kollega. Men jeg er engstelig for hvordan det livet ville blitt. For det første er han en mye mer «alpha» enn min tidligere samboer og for det andre har han et lite barn og det vil garantert bli noe styr med biologisk mor (de har fremdeles mye kontakt: ringes mye, snapper en god del osv). 
 

I løpet av disse par årene har jeg forsøkt å tatt avstand fra de begge to, forsøkt å forholde meg til en av gangen og forsøkt å kun fokusere på meg selv (vanskelig..). Jeg er fullstendig rådvill, jeg kommer meg ikke videre i livet. Jeg har vært i kontakt med x-antall psykologer, pratet med venninner som vet om situasjonen og familie. What to do?!?! Har noen vært i lignende situasjon? Hvordan begynne å «nøste» opp i denne ballen? Det er så ille at jeg av og til tenker det hadde vært bedre å ikke leve. Det føles evigvarende, og jeg har aldri møtt noen andre som har klart å rotet det til på dette nivået slik som meg. Jeg har ingen å rådføre meg med. Evig takknemlig for råd. Og ja, jeg er fullt klar over at jeg har klart å ordne dette selv. Men jeg er bare et menneske, og skulle så klart vært foruten dette.  
 

- Dame, 28 år. 

Anonymkode: fe098...0f7

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt det på livserfaringskvoten. Du er kun 28 år, og trenger verken stresse med det ene eller andre. Lev livet her og nå, fokuser på noe annet, reis, flytt til en spennende plass mm. 

Anonymkode: c7bf7...137

[AnonymBruker]

Hver gang jeg tenker at det hadde vært fint med et forhold, så går jeg inn på kvinneguiden og leser om alle disse katastrofene. Glad jeg er singel, orker ikke fler brudd

Anonymkode: 67086...ac9