Blir eldre mennesker sære?

[GMT800]

Ja. Min mor gikk fra å være en driftig, oppegående, flink, interessert dame til å bli en sur, bitter, selvopptatt gammel kjerring. Dessverre. 

[Gjest Luksusbia]

Ja, og de begynner å nærme seg 70 bare. Min mann og jeg er i 30- årene. Det er oppegående og har jo venner, men de tror på alt de sier på Dagsrevyen og rosemaler egen barndom, samme historier om og om igjen fra pappa og mamma vasker og rydder hele tiden virker det som, samtidig som hun klager på vond rygg🤷‍♀️

[Flintis]

AnonymBruker skrev (På 6.5.2024 den 14.37):

Kort og godt: Er det flere her som opplever at foreldre blir mer og mer sære jo eldre de blir? Hadde besøk av min mor i går (hun er i midten av 70-årene). Inviterte henne med på en konsert med kulturskolen hvor mitt yngste barn skulle spille. Mest fordi det var hyggelig for barnet at bestemor kom for å høre på, men jeg håpet jo at hun kunne klare å være litt interessert også. Men fra vi dro dit og til konserten var ferdig, benyttet hun enhver anledning til å snakke om egne problemer, og til og med idet mitt barn satte seg med for å spille, begynte hun å fortelle om sitt eget. Tror ikke hun fikk med seg noe av konserten, egentlig (hin var fysisk tilstede, men tror ikke hun registrerte hva barnebarnet spilte i det hele tatt). Egentlig er ikke denne episoden så overraskende, men jeg blir skuffet allikevel, over den labre interessen. Hun kan holde lange avhandlinger om hva hun og venninnene har spist på kafé, men spør ikke om noe i våre liv. Jeg har hørt at personlighetstrekk forsterkes når folk blir eldre, så dette er kanskje et eksempel på det…Skulle gjerne hørt fra andre som har eksempler, bare for å vite at vi er flere i samme båt.

Anonymkode: 27e37...340

Dette synes jeg var mer uhøflig enn sært egentlig.

En vil jo være litt opptatt av seg og sitt etterhvert som en kommer i de ulike fasene i livet.  Kanskje det ikke bare er eldre, men at det merkes mer da?

[AnonymBruker]

Kjenner meg kanskje litt igjen. Blir litt sær jeg å. Har funnet ut at ingen andre tar vare på meg. Så jeg må gjør det selv. Så folk trur kanskje at jeg ikke er interessert. Jeg er jo det til et viss punkt. Men jeg verner over min fritid. Jeg har foreldre som er over 70 år selv. Min far er veldig sær. Jeg slekter vel på han. Min mor blir både jeg og min søster litt klar av. Også mine barn. Men det er jo ikke for at hun ikke bryr seg. Men blir for masing og blir veldig fort såret for noe som ingen av oss forstår at hun reagerer slik hun gjør. 

Anonymkode: d9761...d6a

[AnonymBruker]

Eldre og yngre har hver sin tenkemåte og personlighet, såklart man forandres med tida. Men hvem som er særest skal jeg ikke svare på , jeg syns man unge er navlebeskuende og sære og jeg. 

Anonymkode: db882...e52

[AnonymBruker]

LanoAltforstor skrev (2 timer siden):

Først og fremst, så må man stille seg spørsmålet hva grunnen til at eldre blir "sære" faktisk er.

 

Jeg tror mye av dette har med ensomhet å gjøre. De blir eldre, barna flytter og stifter egen familie, de blir sittende igjen, den sosiale sirkelen deres blir mindre (folk dør), barna besøker dem sjeldnere og sjeldnere, verden blir mindre. Kanskje en av partene dør, slik at man blir enke/enkemann, det blir stille, ensomt og det eneste som skjer, er det som skjer med den personen.

Har man en større sosial sirkel, er det mye å snakke om, mye å dele. Har man aldri noen å snakke med, vel, da kommer vel det meste ut når man først har det, og da er det gjerne alt man ellers har på hjertet, som kommer fra en minimal sosial sirkel og en hverdag som stort sett er lik, bortsett fra forskjell i helse og velvære.

Synes mange her inne glemmer at det å bli gammel, ofte innebærer å bli ensom, isolert og "glemt".

Om dere merker at deres eldre mor eller far begynner å bli "sær", så synes jeg dere bør skjerpe dere og ta de med på ting mye oftere (ferier, turer, middager, sosiale lag) og besøke dem og involvere dem i livet deres, istedenfor å se på dem med tildels negative øyne og isolere dem enda mer.

Det tar tid å bli mer sosial og ha noe å snakke om, så "særhet" er noe dere får forholde dere til, inntil den personen har fått mer input i livet og vet mer om hva som skjer utenfor sin egen, minimale sfære.

Men vi snakker da om gamle mennesker her. Ikke om småbarn. Å tenke at voksne mennesker ikke evner ta ansvar for eget liv og helse bare fordi de er «gamle» er etisk helt utenfor. Å snakke om og tenke på eldre som om de ikke selv evner ta avgjørelser og konsekvensene av det er aldersdiskriminering! Du ville ikke sagt «du må besøke damer oftere, for damer evner ikke sosialisere seg selv», ville du? Du ser at det er etisk ugreit? Overfør den følelsen til å infantilisere eldre. Som du velger å gjøre.

Om noen føler seg ensom så må hen oppsøke folk. Det ansvaret har enhver myndig personselv. Og for en eldre person er mulighetene endeløse: besøke andre eldre ensomme, pensjonistlag, trimgrupper, turgrupper, eldrelag, frivillige organisasjoner, eldredagen etc, etc etc.

Om det gamle er for gammel til å ta ansvar for eget liv er det helsevesenet, ikke tilfeldige bekjente, som må trå til. 

Anonymkode: 98c62...6e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

 

Om noen føler seg ensom så må hen oppsøke folk. Det ansvaret har enhver myndig personselv. Og for en eldre person er mulighetene endeløse: besøke andre eldre ensomme, pensjonistlag, trimgrupper, turgrupper, eldrelag, frivillige organisasjoner, eldredagen etc, etc etc.

Om det gamle er for gammel til å ta ansvar for eget liv er det helsevesenet, ikke tilfeldige bekjente, som må trå til. 

Anonymkode: 98c62...6e4

Det kommer an på helsen hva de eldre orker, og helsen svikter ofte i alderdommen. Og du tror helsevesenet trår til? Ganske naivt i dagens samfunn. 

Anonymkode: b665a...1de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det kommer an på helsen hva de eldre orker, og helsen svikter ofte i alderdommen. Og du tror helsevesenet trår til? Ganske naivt i dagens samfunn. 

Anonymkode: b665a...1de

Nettopp! Det er ikke bare å bli med når man har en kropp som ikke lenger henger med og verden snurrer litt for fort. 

Anonymkode: db882...e52

[AnonymBruker]

Syns det er trist at så mange opplever at foreldre og besteforeldre blir sure og sære. 

Jeg hadde en stefar og han var sint og sur og uspiselig hele tiden, så han var det aldri håp for uansett.

Moren min har alltid vært opptatt av at alle andre skal ha det bra og hun har satt seg selv i baksetet av livet sitt bestandig. Hun er nå 80 år og er fortsatt bare god og snill og finnes ikke sær i det hele tatt. Interessert i barnebarn er hun også, ringer dem stadig og snakker litt med dem og oppdaterer seg om livene deres. Koselig. 

 

Anonymkode: b1847...e66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Mange er som de alltid har vært - men veldig forsterket, som en parodi på seg selv. Så de som har litt anlegg for å være selvsentrerte, kan bli veldig konsentrert om seg og sitt, i den grad at andre opphører å ha interesse. 

De som alltid har vært litt kritiske og mistenksomme, kan bli irriterende negative og på grensen til paranoide. De som har vært relativt forsiktige, kan bli både hypokondre og så hjemmekjære at de er  vanskelige å få med ut av huset. 

Anonymkode: f2496...f73

Ja dette jeg føler på angående mine foreldre, at de blir mer tilspisset i egen personlighet, og mindre fleksibel angående å være annet også. 

Mine foreldre har alltid vært litt selvsentrert, men nå er det vanskelig å snakke med dem om annet enn det de er interessert i. Det klarte de bedre før. Kompromisser og å tilpasse seg litt blir også stadig vanskeligere for dem. Dessuten har de et selvbilde som ikke kan rokkes ved uten at det fører til stor fornærmelse, selv om selvbildet er rimelig feil. Selvinnsikt synes å bli stadig dårligere. Selvironi finnes ikke lenger. Sider ved seg som de tidligere kunne spøke om er nå seriøst helt riktig måte å være på i egne øyne. 

Så ja, de fremstår mer og mer som en parodi på seg selv. Alt ved deres personlighet som var litt krevende tidligere er blitt spisset liksom, og de er kun i 70 årene ennå. Ser at dette kan bli tøft å forholde seg til om det eskalerer videre. 

Anonymkode: 80354...17f

[AnonymBruker]

Ja, det kan skje. Spesielt hvis de er ensomme. 

Anonymkode: 588cb...0b9

[AnonymBruker]

2 hours ago, LanoAltforstor said:

Først og fremst, så må man stille seg spørsmålet hva grunnen til at eldre blir "sære" faktisk er.

Jeg tror mye av dette har med ensomhet å gjøre. De blir eldre, barna flytter og stifter egen familie, de blir sittende igjen, den sosiale sirkelen deres blir mindre (folk dør), barna besøker dem sjeldnere og sjeldnere, verden blir mindre. Kanskje en av partene dør, slik at man blir enke/enkemann, det blir stille, ensomt og det eneste som skjer, er det som skjer med den personen.

Har man en større sosial sirkel, er det mye å snakke om, mye å dele. Har man aldri noen å snakke med, vel, da kommer vel det meste ut når man først har det, og da er det gjerne alt man ellers har på hjertet, som kommer fra en minimal sosial sirkel og en hverdag som stort sett er lik, bortsett fra forskjell i helse og velvære.

Synes mange her inne glemmer at det å bli gammel, ofte innebærer å bli ensom, isolert og "glemt".

Om dere merker at deres eldre mor eller far begynner å bli "sær", så synes jeg dere bør skjerpe dere og ta de med på ting mye oftere (ferier, turer, middager, sosiale lag) og besøke dem og involvere dem i livet deres, istedenfor å se på dem med tildels negative øyne og isolere dem enda mer.

Det tar tid å bli mer sosial og ha noe å snakke om, så "særhet" er noe dere får forholde dere til, inntil den personen har fått mer input i livet og vet mer om hva som skjer utenfor sin egen, minimale sfære.

Her tror jeg du treffer spikeren midt på hodet, når det kommer til delen med sosialt liv. Men det er ikke alltid barnas "feil" at foreldrene forblir sære.  

(Jeg omtaler hans familie som svigerfamilien, selv om vi ikke er gift. Svigers er skilt, forøvrig.) Våre foreldre er bare i 60-årene. Mine foreldre treffer familie og venner rett som det er, og er ikke sære. Svigermor er svært sosial, og treffer venninner opptil flere ganger i uka, drar på jenteturer osv., og er ikke sær. Svigerfar derimot har vært gift med jobben de siste 20 årene, har ikke et sosialt liv utenom jobb, har én bror på andre siden av landet, og svigerfar er bare helt ekstremt sær. Det er samboer og søsknene hans også enige i. 

Alt svigerfar snakker om er jobben og om ting som kollegaene har fortalt ham på jobben, men han stiller aldri spørsmål tilbake om hvordan vi har det, eller hva vi gjør.

For eksempel: I påsken dro alle til Akvariet, både oss, svigermor og svigerfar, svoger med familien og svigerinnen med barnet. Takk Gud for at nevøen dro meg og samboeren avsted for å se på de tropiske dyrene alene, for svigerfar fortalte oss om valpen til tanten til kollegaens kone for tredje gang i løpet av påskeuken, og jeg slet virkelig med å late som jeg var interessert i samtalen.

Min svigerfar har også svært god lønn (høyere lønn enn mine to kommunalt ansatte foreldre, i kombinasjon), mens jeg og samboeren er fulltidsstudenter. Hvis vi inviterer svigerfar på besøk, så forventer han at vi lager (og betaler for) middag, men han inviterer aldri selv til middag hos seg, ei heller inviterer han til å spise ute. Jeg forventer ikke at han skal ta oss med og betale for oss på restauranter altså, men siden han alltid vil ha middag i kombinasjon med å se oss, så kunne det jo vært et alternativ?

Svigermor og mine foreldre betaler for oss ute, om de ikke lager middag hos seg selv. Og hvis vi inviterer på middag hos oss, så tar de alltid med litt mat/godteri/gir oss litt penger. "Vi lever tross alt på studentbudsjett", som både svigermor og foreldrene mine sier, når vi sier at de ikke trenger å gi oss penger for middag (og av de får vi jo middager når vi blir invitert til dem også). 

Svigerinnen min opplever som TS at svigerfar har minimal interesse i barnebarnet sitt. Så når hun inviterer på besøk, så må hun varte opp, og se etter barnet sitt samtidig som hun lager middag, for svigerfar bare sitter der uten å hjelpe. Svogeren og kona har også forsøkt, med samme opplevelse. Der i huset er barna så store at de merker at svigerfar ikke har noen interesse av å leke med de, og at de kun kan snakke med ham om hans ting. Igjen, vi snakker om en mann i 60-årene, uten noen form for funksjonsnedsettelse eller annet som hindrer han fra å i det minste sparke ballen tilbake over gulvet til en 3-åring, mens han blir sittende i lenestolen.

I over fire år forsøkte vi og min samboers søsken å ta ham med på barnebarnas fotballkamper i helgene, middager og annet, så han så noen av barna sine minst én gang i uken, og det bedret seg ikke over hodet.

Ja, barna hans forsøkte også å ha en samtale med han om hvor sær han er, og at det hadde vært fint om han i det minste viste litt interesse i barnebarna, uten hell eller tegn til bedring. Så samboeren tok valget og ga opp prosjektet med å se ham minst annenhver uke når Covid hindret oss fra å se ham likevel. Vi ser ham fortsatt minst en gang i måneden da. Vet også at kona til svogeren har fått nok og begrenser mengden de ser ham, når nå til og med barna kommenterer at bestefar ikke bryr seg om dem. 

Kall meg gjerne gjerrig, selvsentrert, umoden og egoistisk, men jeg mener at vi har virkelig forsøkt å strekke ut hånda, men noen ganger så må faktisk den sære forelderen ta et tak selv også, om de er ensomme og ønsker å se familien oftere. 

Anonymkode: f045a...7c8

[Gjest LanoAltforstor]

,

Endret 17. juni 2024 av LanoAltforstor

[AnonymBruker]

LanoAltforstor skrev (På 7.5.2024 den 16.16):

Først og fremst, så må man stille seg spørsmålet hva grunnen til at eldre blir "sære" faktisk er.

 

Jeg tror mye av dette har med ensomhet å gjøre. De blir eldre, barna flytter og stifter egen familie, de blir sittende igjen, den sosiale sirkelen deres blir mindre (folk dør), barna besøker dem sjeldnere og sjeldnere, verden blir mindre. Kanskje en av partene dør, slik at man blir enke/enkemann, det blir stille, ensomt og det eneste som skjer, er det som skjer med den personen.

Har man en større sosial sirkel, er det mye å snakke om, mye å dele. Har man aldri noen å snakke med, vel, da kommer vel det meste ut når man først har det, og da er det gjerne alt man ellers har på hjertet, som kommer fra en minimal sosial sirkel og en hverdag som stort sett er lik, bortsett fra forskjell i helse og velvære.

Synes mange her inne glemmer at det å bli gammel, ofte innebærer å bli ensom, isolert og "glemt".

Om dere merker at deres eldre mor eller far begynner å bli "sær", så synes jeg dere bør skjerpe dere og ta de med på ting mye oftere (ferier, turer, middager, sosiale lag) og besøke dem og involvere dem i livet deres, istedenfor å se på dem med tildels negative øyne og isolere dem enda mer.

Det tar tid å bli mer sosial og ha noe å snakke om, så "særhet" er noe dere får forholde dere til, inntil den personen har fått mer input i livet og vet mer om hva som skjer utenfor sin egen, minimale sfære.

Kan godt hende du har et poeng, men akkurat når det gjelder mine foreldre, har de barn og barnebarn rundt seg (i tillegg til venner). Det som skjer, er at min mor ikke orker å besøke oss (til tross for meget kort avstand), men forventer at alle skal komme til henne. Vi har små barn, og med alt som følger med det, hadde det vært mye lettere om hun (som egentlig er helt frisk og istand til å forflytte seg) besøkte oss innimellom. Men det gjør hun egentlig aldri. Jeg mener at hun faktisk ikke bare kan, men bør, ta mer initiativ selv, også fordi det er helsebringende å være mer aktiv. 

Anonymkode: 27e37...340

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Men vi snakker da om gamle mennesker her. Ikke om småbarn. Å tenke at voksne mennesker ikke evner ta ansvar for eget liv og helse bare fordi de er «gamle» er etisk helt utenfor. Å snakke om og tenke på eldre som om de ikke selv evner ta avgjørelser og konsekvensene av det er aldersdiskriminering! Du ville ikke sagt «du må besøke damer oftere, for damer evner ikke sosialisere seg selv», ville du? Du ser at det er etisk ugreit? Overfør den følelsen til å infantilisere eldre. Som du velger å gjøre.

Om noen føler seg ensom så må hen oppsøke folk. Det ansvaret har enhver myndig personselv. Og for en eldre person er mulighetene endeløse: besøke andre eldre ensomme, pensjonistlag, trimgrupper, turgrupper, eldrelag, frivillige organisasjoner, eldredagen etc, etc etc.

Om det gamle er for gammel til å ta ansvar for eget liv er det helsevesenet, ikke tilfeldige bekjente, som må trå til. 

Anonymkode: 98c62...6e4

Hva gjør man når den gamle nekter å delta på slikt fordi hen synes alle andre gamle folk er så sære? 

Anonymkode: 12b01...c3d

[Gjest LanoAltforstor]

.

Endret 17. juni 2024 av LanoAltforstor

[AnonymBruker]

Kjenner igjen dette med egen mor. Veldig selvsentrert, veldig mye gjentakelser i det hun sier.

Noen som har noen tanker om hvorfor en del eldre blir mer selvsentrert?

Anonymkode: 463cd...e4b

[Panda202]

AnonymBruker skrev (På 6.5.2024 den 18.26):

Samme med mine! Det skjedde noe mellom 77-80 år.

Fullstendig i sin egen verden og null interesse for andre. Mor spør meg gjerne om det går bra, og svarer raskt ja FOR meg! Så da slipper de å høre noe. Og så gjentagelsene. Hva ting koster, været, Tv-programmene de følger med på, lege- og sykehustimer.

Anonymkode: 1c7c0...da5

Som å høre om min egen mor på noen og 70! Stiller et ja eller nei spm og før jeg rekker å svare er det rett på sykdom, og hennes hverdag minutt for minutt, samt detaljert om hva hun spiste til middag 🤯

[AnonymBruker]

Min svigermor har blitt mye mindre sær med alderen, hyggeligere å omgås på alle måter. Mine foreldre ble ikke sære, var så aktive de orket. 

Anonymkode: b665a...1de

[AnonymBruker]

On 5/6/2024 at 5:26 PM, AnonymBruker said:

60-åra er ikke unge. Man er i hvert fall over middle age på det punktet. Man er ung til man er, tja, 40.

Anonymkode: 6287a...72e

Gammel er du da, 15? 

Anonymkode: 36666...30f