Relasjon til sin pappa i voksen alder

[AnonymBruker]

Hvordan relasjon har dere til deres pappa? 

Jeg er snart 50, har voksne barn og tenåringer og mann, hus, ja. Men jeg strever med at jeg synes fortsatt det er vanskelig å ha relasjon til min pappa. Jeg er liksom splittet mellom å ønske relasjon og ikke ønske relasjon med han. Det er jo egentlig helt teit som voksen dame bruke energi å være bitter på sin pappa, for tror jeg er nokså bitter.. 

Foreldrene mine gikk fra hverandre når jeg var 5 år, begge fikk nye familier, pappa to sønner til, Mamma en datter til. Jeg hørte liksom ikke til i noen av de familiene , iallefall ikke i pappas nye familie... Bodde hos mamma og var hos pappa annenhver helg og hver onsdag, frem til jeg var 16 år ca. Har aldri hatt nøkkel til pappas hus, dro kun dit de faste tidene. Hadde alt mitt i bag. Var to uker hver sommer også. Pappa og familie dro årlig på to ferier, en utland når jeg var hos mamma, en på hytta når jeg var med. Fikk feriegaver fra deres ferier da... Men ingen krise, var på andre ferier med mamma, ser jo nå at jeg ikke trenger dobbelt opp... Men, tror slike ting gjorde at jeg ikke opplevde meg som et ekte familiemedlem. 

Da jeg sluttet å dra dit fast fortsatte jeg å dra dit sporadisk, ringte og avtalte og dro på besøk eller inviterte på besøk til meg. Fikk barn ungt, men de har aldri overnattet hos morfar og kona. Men prøvde de første årene å dra på besøk til morfar omentrent en gang i måneden. Men i lengden ble jeg lei av at relasjonen bare hvilte på meg, så jeg sluttet gradvis å ta kontakt. Å nå sees vi kun i familie selskap, kan gå halvt år uten noe kontakt. 

Pappa bor et kvarter kjøretur unna. 

Tenåringen min ønsker å dra dit, men kjenner at uten en anledning kjennes det vanskelig å sende melding og bare invitere meg dit, det kjennes ubehagelig. Hvordan skal jeg komme over disse følelsene? Burde jeg prøve å bygge opp relasjonen igjen? Og da bare akseptere at jeg må bære ansvaret for relasjonen?

Er det andre som har det slik? 

Har relativt god relasjon til min Mamma, fortsatt nøkkel til deres hus, ringes ca en gang i uken, møtes ca annen hver uke. 

 

Anonymkode: 0fe8a...f64

[. Anonym.]

Dårlig relasjon eller mer ingen relasjon. Han har svikta meg på det groveste to ganger, en gang i barndommen og en i voksen alder. 

Endret 5. mai av . Anonym.

[AnonymBruker]

Hvor gammel er denne tenåringen? En 16 åring kan dra dit alene, tenker jeg. En 14 årig kan ha fordel av følge. Kan din mann følge barnet? Kan du kanskje bare sende ei enkel melding til din far om at tenåringen ønsker å treffe ham, og spør om det er aktuelt å invitere tenåringen (og kun den) på besøk til seg? 

Jeg ville ikke gidda å bygge videre på relasjonen du nevner.

Anonymkode: ba34f...8bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Hvordan relasjon har dere til deres pappa? 

Jeg er snart 50, har voksne barn og tenåringer og mann, hus, ja. Men jeg strever med at jeg synes fortsatt det er vanskelig å ha relasjon til min pappa. Jeg er liksom splittet mellom å ønske relasjon og ikke ønske relasjon med han. Det er jo egentlig helt teit som voksen dame bruke energi å være bitter på sin pappa, for tror jeg er nokså bitter.. 

Foreldrene mine gikk fra hverandre når jeg var 5 år, begge fikk nye familier, pappa to sønner til, Mamma en datter til. Jeg hørte liksom ikke til i noen av de familiene , iallefall ikke i pappas nye familie... Bodde hos mamma og var hos pappa annenhver helg og hver onsdag, frem til jeg var 16 år ca. Har aldri hatt nøkkel til pappas hus, dro kun dit de faste tidene. Hadde alt mitt i bag. Var to uker hver sommer også. Pappa og familie dro årlig på to ferier, en utland når jeg var hos mamma, en på hytta når jeg var med. Fikk feriegaver fra deres ferier da... Men ingen krise, var på andre ferier med mamma, ser jo nå at jeg ikke trenger dobbelt opp... Men, tror slike ting gjorde at jeg ikke opplevde meg som et ekte familiemedlem. 

Da jeg sluttet å dra dit fast fortsatte jeg å dra dit sporadisk, ringte og avtalte og dro på besøk eller inviterte på besøk til meg. Fikk barn ungt, men de har aldri overnattet hos morfar og kona. Men prøvde de første årene å dra på besøk til morfar omentrent en gang i måneden. Men i lengden ble jeg lei av at relasjonen bare hvilte på meg, så jeg sluttet gradvis å ta kontakt. Å nå sees vi kun i familie selskap, kan gå halvt år uten noe kontakt. 

Pappa bor et kvarter kjøretur unna. 

Tenåringen min ønsker å dra dit, men kjenner at uten en anledning kjennes det vanskelig å sende melding og bare invitere meg dit, det kjennes ubehagelig. Hvordan skal jeg komme over disse følelsene? Burde jeg prøve å bygge opp relasjonen igjen? Og da bare akseptere at jeg må bære ansvaret for relasjonen?

Er det andre som har det slik? 

Har relativt god relasjon til min Mamma, fortsatt nøkkel til deres hus, ringes ca en gang i uken, møtes ca annen hver uke. 

 

Anonymkode: 0fe8a...f64

Du skal ikke komme over de følelsene. La de være. De er ikke interessert.  
 

Det er selvfølgelig forelderen som har det største ansvaret her. 

Anonymkode: d4829...7da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Hvor gammel er denne tenåringen? En 16 åring kan dra dit alene, tenker jeg. En 14 årig kan ha fordel av følge. Kan din mann følge barnet? Kan du kanskje bare sende ei enkel melding til din far om at tenåringen ønsker å treffe ham, og spør om det er aktuelt å invitere tenåringen (og kun den) på besøk til seg? 

Jeg ville ikke gidda å bygge videre på relasjonen du nevner.

Anonymkode: ba34f...8bf

Jeg pleier aldri å være følget til tenåringen min om hen ønsker å dra til besteforeldre. 

Når man er 14 år, står man på egne bein. 

Anonymkode: 8b645...3a7

[fjær]

Veldig god kontakt snakkker med han ofte på telefon, både for å høre om noe konkret og for å skravle.

Vi har samme lynne, og humor og kan skravle i timesvis

[AnonymBruker]

Har lite kontakt. Han ser ned på meg, er oppgitt, belærende osv. Jeg kontakter ham aldri, han kontakter meg noen ganger i året og så inviteres det til bursdagsfeiringer, jul etc. Jeg er omtrent aldri hos ham uten at andre også er invitert og kommer.

Anonymkode: 816b2...503

[Nymerïa]

Faren min er død, vi hadde en god relasjon. Men den gode relasjonen skyldtes jo at han hadde interesse av å ha en god relasjon. Hadde det vært slik du beskriver så hadde vi ikke hatt en god relasjon.

Jeg klarer ikke å se hvordan det er mulig for deg å reparere dette når han viser null interesse. Jeg tror ikke tenåringen din har vondt av å lære at det er lov å begrense kontakten med folk som ikke setter pris på deg.

[Sven Svensson]

It takes 2 to tango. Jeg har fremdeles aldri sett min pappa som er fra spania, selv som vi har snakket sammen. Prøvde å finne han når jeg bodde og studerte i spania når jeg var yngre uten hell. En laang historie. Det var få som kunne eller våget å hjelpe med så jeg sprang inn i en masse dead ends. Men etter at jeg tilfeldig fikk fatt i navnet til fruens hannes etter ca 7 måneders leting fant jeg navnet til fruen hannes på en postboks i en boligkomplex i Madrid. Hadde også funnet ut at jeg hadde 2 halvbrødre og deres navn. Ringte på døren med en plan om at jeg skulle si at jeg hadde en melding til han fra en annen person, så skulle jeg gi han en lapp som sa, møt meg på det lokale kafeet. Den ene broren åpnet og sa at han ikke var hjemme, når de hørte at jeg ikke snakket særlig god spansk kom fruen og skrek herjet å spurte hvem jeg var. Hadde og funnet ut på for. Etter litt agressiv og uitrivelig snakking og pressing om hvem jeg var så ble jeg så irritert at jeg spurte om han om han var D(navn) eller M(namn). Hadde jo navnene deres innen jeg kom på døren. Da ble det helt kaos, så jeg bare sprang derfra. 

10 år senere ringte det på mobilen, et spank nr som jeg trodde var en kunde fra Barcelona, så jeg svarte ikke. Ringe 1 gang til så jeg svarte ettersom jeg syntes at det var rart at han kunden ikke hadde mitt mobilnr. Da sier en røst, "Are you the son of SJ in Sweden? Så jeg svarte ja. Da sa hun. "Wait a second, your grandfather wants to speak to you". Sa da snakket jeg helt plutselig med min Farfar som jeg aldri hadde treffet. En hyggelig mann som sa at han ville treffe meg. Så jeg åkte ned til spania samme år og treffet han på et sykehus i sødra spania. Sammen med de fleste andre i familien, men ikke min pappa. Farfaren var dessverre syk, men han sa han skulle holde en fest neste sommer så skulle vi komme allesammen. Dessverre døde han en måned senere. Fant og ut at farmoren prøvde å finne meg og gjerne ville treffe meg og at hun hadde lettet etter meg da hu levde, men uten hell.

Fant etter hvert ut at fruen var vanskelig, sjalu eller hva vet jeg. Truet han med skillsmisse om han skulle treffe meg. Så selv om han var jobbet i sikkerhetspolitiet, hadde vært i guardia civil og en masse annet har han ikke balls til å treffe meg fremdeles. Prøver å kommer med bortforklaringer som at han ikke er pappen min og alt mulig drit. Har kontakt med resten av familien bortsett fra faren og ene broren. Helt håpløst, hjelper ikke at det er år 2024, når folk har tankeganger fra middelalderen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.5.2024 den 14.25):

Hvordan relasjon har dere til deres pappa? 

Jeg er snart 50, har voksne barn og tenåringer og mann, hus, ja. Men jeg strever med at jeg synes fortsatt det er vanskelig å ha relasjon til min pappa. Jeg er liksom splittet mellom å ønske relasjon og ikke ønske relasjon med han. Det er jo egentlig helt teit som voksen dame bruke energi å være bitter på sin pappa, for tror jeg er nokså bitter.. 

Foreldrene mine gikk fra hverandre når jeg var 5 år, begge fikk nye familier, pappa to sønner til, Mamma en datter til. Jeg hørte liksom ikke til i noen av de familiene , iallefall ikke i pappas nye familie... Bodde hos mamma og var hos pappa annenhver helg og hver onsdag, frem til jeg var 16 år ca. Har aldri hatt nøkkel til pappas hus, dro kun dit de faste tidene. Hadde alt mitt i bag. Var to uker hver sommer også. Pappa og familie dro årlig på to ferier, en utland når jeg var hos mamma, en på hytta når jeg var med. Fikk feriegaver fra deres ferier da... Men ingen krise, var på andre ferier med mamma, ser jo nå at jeg ikke trenger dobbelt opp... Men, tror slike ting gjorde at jeg ikke opplevde meg som et ekte familiemedlem. 

Da jeg sluttet å dra dit fast fortsatte jeg å dra dit sporadisk, ringte og avtalte og dro på besøk eller inviterte på besøk til meg. Fikk barn ungt, men de har aldri overnattet hos morfar og kona. Men prøvde de første årene å dra på besøk til morfar omentrent en gang i måneden. Men i lengden ble jeg lei av at relasjonen bare hvilte på meg, så jeg sluttet gradvis å ta kontakt. Å nå sees vi kun i familie selskap, kan gå halvt år uten noe kontakt. 

Pappa bor et kvarter kjøretur unna. 

Tenåringen min ønsker å dra dit, men kjenner at uten en anledning kjennes det vanskelig å sende melding og bare invitere meg dit, det kjennes ubehagelig. Hvordan skal jeg komme over disse følelsene? Burde jeg prøve å bygge opp relasjonen igjen? Og da bare akseptere at jeg må bære ansvaret for relasjonen?

Er det andre som har det slik? 

Har relativt god relasjon til min Mamma, fortsatt nøkkel til deres hus, ringes ca en gang i uken, møtes ca annen hver uke. 

 

Anonymkode: 0fe8a...f64

den er veldig godt ❤️

Anonymkode: 28905...743

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg pleier aldri å være følget til tenåringen min om hen ønsker å dra til besteforeldre. 

Når man er 14 år, står man på egne bein. 

Anonymkode: 8b645...3a7

Man står ikke på egne bein som 14 åring, men man er selvstendig på mye. Jeg synes ikke en 14 åring skal trenge å være selvstendig i møte med en besteforelder som ikke har vært interessert i relasjon, og hvor mor heller ikke er interessert i relasjon mellom seg og far. Hadde det vært snakk om en besteforelder som faktisk var til stede i barnets liv, ville det stilt seg fullstendig annerledes. Eldste mi trives godt hos oldemora si, og begynte å dra dit alene i åtteårsalderen. Hun er 16 nå. Det handler ikke om å stå på egne bein, det handler om å være trygg. En relasjon som ikke eksisterer, er ingen trygg relasjon og ikke noe jeg synes en 14 åring skal trenge å ta ansvar for.

Anonymkode: ba34f...8bf

[AnonymMisbruker]

Jeg fikk så mye juling av mine foreldre at når jeg fikk egne barn bestemte jeg meg til slutt for å kutte alle tråder med de.

Det hender jeg tenker på det og vurderer om jeg gjorde riktige valget, men har aldri angret på det.

Synes det er litt trist at ungene mine ikke har så mange besteforeldre, men de klarer seg greit på tross, særlig siden svigermor er fantastisk.