Kan man elske et stygt barn?

[Rosalilje84]

AnonymBruker skrev (På 3.5.2024 den 19.40):

Jeg er redd for å få objektivt og subjektivt stygge/mindre pene barn. Jeg er selv stygg og om mitt fremtidige barn ser ut som meg, så er det ikke noe pent å se på. Hadde jeg fått et barn som ser ut som meg, så ville jeg ha blitt lei meg, følt på skyld og sorg.

I hele oppveksten så har jeg fått høre om alt som er feil med ansikt og kropp. Mamma sa det rett ut en gang at jeg må skaffe meg en god personlighet for å i det hele tatt ha en sjans i livet. Det er ikke en cm på kroppen som har fått kritikk. Hun er helt ærlig og sier det som det er. Alltid vært. Aldri løyet å sagt at noe er pent eller fint når det ikke er det.

 

Så ser jeg foreldre som snakker om egne barn som har uheldige trekk, og også direkte mindre pene barn, som om de er verdens peneste. Er det pådratt løgn? Later de som? Blir man blind på egne barn? eller er det slik at man virkelig på ekte mener at sitt eget barn er det peneste, fordi man elsker det uansett? Eller er mamma et unntak fra regelen som alltid har sett mitt ansikt klart og tydelig og som tørr å si det rett ut?

Anonymkode: c25be...0b0

Jeg er også dritstygg. Men jeg har aldri tenkt over hvorvidt mine barn er stygge eller pene. Det eneste jeg hadde følt på hvis ett eller flere av mine barn vokste opp til å bli mindre pene voksne, er at i vår overfladiske verden så ville det bli like tungt for dem som det var for meg å finne en god partner på grunn av lite tiltalende utseende. Det finnes ikke stygge barn, bare så du vet.

[AnonymBruker]

Fy søren så stygg moren din er - innvendig! Snakk om å ødelegge sine egne barn! Enig med flere, du bør søke hjelp slik at du forstår at du ikke er stygg og lærer å bli trygg på deg selv! Skikkelig trist å høre om hvordan dette har preget livet ditt ❤️

Anonymkode: aac81...981

[Rosalilje84]

AnonymBruker skrev (På 3.5.2024 den 19.56):

Moren din er problemet, ikke du. Det finnes massevis av mødre med objektivt vakre døtre som kritiserer døtrene hver eneste dag for hvordan de ser ut. Dette er mødre som ser på barna som en utvidelse av seg selv istedenfor et helt eget individ. Når de kritiserer døtrene sine, kritiserer de faktisk seg selv. Denne atferden er typisk for mange narcissister, og barna av slike mødre vil aldri bli bra nok uansett hvordan de ser ut. Du kunne sett helt perfekt ut på absolutt alle måter, og din mor ville likevel ha funnet ting å kritisere deg for. Det er din mor det er noe galt med, IKKE deg. 

Og ja, normale mennesker vil elske barna sine uansett hvordan de ser ut. Jeg har ikke barn da, men jeg har hunder. Den ene ser perfekt ut. Den andre er vel noe av det styggeste jeg har sett, men gud for en vakker hund.

 

Anonymkode: 2729a...0f1

Dette. Min kjempepene venninne fikk spiseforstyrrelse som 17-åring fordi mor gnagde på at datteren var for tjukk og kvapsete. Det har med psykopatiske foreldre å gjøre, ikke med utseendet på barnet.

[AnonymBruker]

Når jeg en sjelden gang møter et barn som kan være "objektivt" litt uheldig med utseende, er syns jeg som regel det barnet er ekstra sjarmerende nettopp pga av det. Jeg er helt overbevist om at foreldrene syns det samme, og at slike "avvik" gjør barnet spesielt skjønn og elskverdig. Mine egne barn er selvfølgelig modell-pene (i mine øyne), og selv ble jeg sur på foreldrene mine da jeg begynte på ungdomsskolen, kikket meg i speilet (og på gutta og venninnene) og innså brått at jeg ikke var penest i verden: ikke styggest heller, men ikke en gang penest i klassen! Noe min mor blåste av, hun hadde slett ikke løyet til meg, jeg VAR den peneste. 

Det var ikke pga ditt utseende din mor ikke elsket deg og ødela selvfølelsen din. 

Du bør gå i terapi og reparerer den før du får barn. 

Anonymkode: cd6fc...ab9

[AnonymBruker]

Da jeg vokste opp mente moren min det var viktig å ikke gjøre barn selvopptatte og overfladiske. Hun ga meg dermed sjelden komplimenter, men hadde fokus på ferdigheter og drev også med «erting» av mine uheldige sider for å herde meg. I voksen alder har hun plutselig sagt at jeg er det vakreste hun vet om, og at hun var redd jeg bare skulle flyte på utseendet. Resultatet ble likevel at jeg slet med selvbildet i mange år, og var innom light selvskading og tendenser til spiseforstyrrelser, og var altfor ettergivende overfor gutter/menn.

Dette var gjort i beste mening, men ga likevel uheldig utslag. Din mor høres mye drøyere ut enn dette, og jeg håper du klarer å ta et oppgjør med hvordan du ser på deg selv. Nå er jeg mor til to jenter, og overdriver sikkert i andre enden av skalaen. Det å bli mor har for min del også gjort at jeg setter mye større pris på egen kropp og utseende. 

Jeg ønsker deg alt godt, TS, og håper du gjenoppdager din egen skjønnhet ❤️

Anonymkode: 5a8dc...299

[AnonymBruker]

Enig med at du trenger en Psykolog. Veldig uvanlig å bli redd/bekymret av å få stygge barn 😅 i fremtiden alle barn er nydelige! Og det er garantert du også ❤️

Man kan ønske seg barn, men å klare å ta vare på et barn er to forskjellige ting det er mye ansvar og det krever alt tid.  utseende på et barn har ingen betydning. Så lenge barnet er frisk og sunt.

Jeg tror du hadde hvert glad i barnet uansett. Er nok moren din dessverre som har hvert færre mot deg. 

Men før du har planer om barn så jobb med deg slev og sett deg inn i hvordan det er å ha barn. 

 

Anonymkode: 56161...4aa

[AnonymBruker]

Off så forferdelig at du har vokst opp under psykisk vold, håper du søker hjelp, det er lett for at siden du ble utsatt for denne type vold st du gjør det mot dine egne barn, genrasjonsvold må du ta tak i, og det er skremmende st du allerede har tankegangen om at du vil elske ditt barn mindre om det ikke vinner det genetiske lotteri

Anonymkode: f78da...17f

[Sven Svensson]

Man elsker alle sine barn uansett hvordan de ser ut!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.5.2024 den 19.40):

Jeg er redd for å få objektivt og subjektivt stygge/mindre pene barn. Jeg er selv stygg og om mitt fremtidige barn ser ut som meg, så er det ikke noe pent å se på. Hadde jeg fått et barn som ser ut som meg, så ville jeg ha blitt lei meg, følt på skyld og sorg.

I hele oppveksten så har jeg fått høre om alt som er feil med ansikt og kropp. Mamma sa det rett ut en gang at jeg må skaffe meg en god personlighet for å i det hele tatt ha en sjans i livet. Det er ikke en cm på kroppen som har fått kritikk. Hun er helt ærlig og sier det som det er. Alltid vært. Aldri løyet å sagt at noe er pent eller fint når det ikke er det.

 

Så ser jeg foreldre som snakker om egne barn som har uheldige trekk, og også direkte mindre pene barn, som om de er verdens peneste. Er det pådratt løgn? Later de som? Blir man blind på egne barn? eller er det slik at man virkelig på ekte mener at sitt eget barn er det peneste, fordi man elsker det uansett? Eller er mamma et unntak fra regelen som alltid har sett mitt ansikt klart og tydelig og som tørr å si det rett ut?

Anonymkode: c25be...0b0

Det er fælt at du har blitt mishandlet så mye emosjonelt, at det har fått deg til å tro at du er stygg, og at du må være vakker for å være verdt å elske. Sånn er det ikke. Din mor må ha hatt store problemer som behandlet deg sånn.

Spesielt når det kommer til barna våre, då er det naturlig å elske dem betingelsesløst. De fleste mødre synes deres nyfødte barn ervakkert, selv om nyfødte barn "objektivt" sett ikke er spesielt vakre. 

Generelt burde man fokusere påandre ting ved dem man er glad i enn utseende. Det er en uting å fortelle folk negative tinh om utseendet deres, eller å snakke stygt om andres utseende. Din mor var ikke modig og tøff som "klarte å si det rett ut". Hun var slem. Det er en misforståelse at det er "ærlig" å holde på slik. 

Anonymkode: 4189a...c16

[AnonymBruker]

Jeg tenker vel at det er latterlig å fokusere på utseendet på barna i det hele tatt!

Vi fikk aldri høre at vi var pene, eller stygge. Vi fikk høre at vi måtte se ordentlig ut, og at det var hvordan vi var som mennesker som betydde noe. Nå er noen av oss barna veldig pene, og min bror feks var jo alltid den jentene hang etter, og jeg var kanskje den som trekte gutter som møll, noe som irriterte vettet av min far. 

Det var rett og slett bare fjas dette med å være pen eller ikke, fikk vi vite hjemmefra. DET tenker jeg vel er en sunn holdning. 

Så har jeg kanskje selv gitt mine barn noe mer komplimenter og sagt at de er søte, flotte og nydelige. De er flotte, men det er også de fleste andre ungdommer. Det er mange flotte, fine barn og ungdommer, og jeg kan vel ikke helt se at dette med trekk betyr så mye. Bare tullball. 

Du er da ikke glad i folk fordi de ser billed-pen ut?

Anonymkode: c1052...fa8

[AnonymBruker]

On 5/3/2024 at 7:40 PM, AnonymBruker said:

Jeg er redd for å få objektivt og subjektivt stygge/mindre pene barn. Jeg er selv stygg og om mitt fremtidige barn ser ut som meg, så er det ikke noe pent å se på. Hadde jeg fått et barn som ser ut som meg, så ville jeg ha blitt lei meg, følt på skyld og sorg.

I hele oppveksten så har jeg fått høre om alt som er feil med ansikt og kropp. Mamma sa det rett ut en gang at jeg må skaffe meg en god personlighet for å i det hele tatt ha en sjans i livet. Det er ikke en cm på kroppen som har fått kritikk. Hun er helt ærlig og sier det som det er. Alltid vært. Aldri løyet å sagt at noe er pent eller fint når det ikke er det.

 

Så ser jeg foreldre som snakker om egne barn som har uheldige trekk, og også direkte mindre pene barn, som om de er verdens peneste. Er det pådratt løgn? Later de som? Blir man blind på egne barn? eller er det slik at man virkelig på ekte mener at sitt eget barn er det peneste, fordi man elsker det uansett? Eller er mamma et unntak fra regelen som alltid har sett mitt ansikt klart og tydelig og som tørr å si det rett ut?

Anonymkode: c25be...0b0

Moren din er unntaket, dessverre. Det er heller ikke sunt å tro man er fotomoddel om ser helt alminnelig ut, det kan avle en selvgod og dårlig personlighet. Men ingen mennesker er stygge så lenge ikke direkte vansiret og skadet i ansiktet. Det er moren din som har fått deg til å tro at du er stygg.

Synes du mannen din er stygg? (iom du er redd for å få stygge barn?)

Anonymkode: 61bd8...3f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.5.2024 den 19.40):

Jeg er redd for å få objektivt og subjektivt stygge/mindre pene barn. Jeg er selv stygg og om mitt fremtidige barn ser ut som meg, så er det ikke noe pent å se på. Hadde jeg fått et barn som ser ut som meg, så ville jeg ha blitt lei meg, følt på skyld og sorg.

I hele oppveksten så har jeg fått høre om alt som er feil med ansikt og kropp. Mamma sa det rett ut en gang at jeg må skaffe meg en god personlighet for å i det hele tatt ha en sjans i livet. Det er ikke en cm på kroppen som har fått kritikk. Hun er helt ærlig og sier det som det er. Alltid vært. Aldri løyet å sagt at noe er pent eller fint når det ikke er det.

 

Så ser jeg foreldre som snakker om egne barn som har uheldige trekk, og også direkte mindre pene barn, som om de er verdens peneste. Er det pådratt løgn? Later de som? Blir man blind på egne barn? eller er det slik at man virkelig på ekte mener at sitt eget barn er det peneste, fordi man elsker det uansett? Eller er mamma et unntak fra regelen som alltid har sett mitt ansikt klart og tydelig og som tørr å si det rett ut?

Anonymkode: c25be...0b0

Det er en fryktelig ting å si til barnet sitt. 

Jeg har to helt normalt utseende barn som jeg elsker over alt. De hadde ikke vunnet noen modell konkurranse, men de er verdens fineste i mine øyne. Og hva er et godt utseende egentlig? Vi har alle ulike preferanser. Og hva som vi synes er pent endrer seg når vi blir kjent med personen. 
Jeg synes for eksempel ikke mannen min var så kjekk da vi møttes første gang. Han var så absolutt ikke «min type», men han hadde en utstråling, varme og humor som trakk meg mot han som en magnet. Og nå, nå er han verdens kjekkeste i mine øyne. (Selv om han visuelt sett har forfalt noe de siste årene). 

Når jeg nylig skulle ta et bilde av yngstejenta så sa jeg til henne rett før: hvem er verdens fineste jente? Du er, jenta mi! 
Hun så så stolt og glad ut på det bildet, og gleden som lyste ut av øynene gjorde henne faktisk til verdens vakreste akkurat da. 
Vi foreldre har så mye makt i ordene vi bruker til barna våre. Og dessverre så brukte moren din denne makten til å bryte deg ned og knekke selvtilliten din. 
Om hun hadde valgt å si pene ting til deg i stedet, så hadde du hatt en helt annen oppfatning av deg selv hver gang du ser deg selv i speilet. 

Jeg lover.

Kanskje vurdere terapi for å snu denne tankegangen? 
 

Anonymkode: 0bc12...d81

[AnonymBruker]

Stygg er et ord som er forbudt å bruke i vårt hus og vår familie. 

Begynn med å luke ut akkurat ordet "stygg" når man skal beskrive mennesker, så er mye gjort. 

Og til TS, du er vel ikke som din mor? 

Anonymkode: dfec8...d7f

[AnonymBruker]

Leste engang en artikkel om en barnepsykolog. Han sa at det var spesielt utfordrene å jobbe med barn som hadde vært utsatt for psykisk vold, for de var overbevist om at det var noe gale med dem. Barn som hadde vært utsatt for fysisk vold derimot var overbevist om at det var noe gale med foreldrene. Ved å lese hva TS skriver om seg selv, så bekrefter det bare hva denne psykologen sa. 

Anonymkode: 28a8b...820

[AnonymBruker]

Jeg håper det.

Mamma elsket da meg. Jeg var alt annet enn bildeskjønn. Jeg var rett og slett stygg! Jeg ble også mobbet på barne-og ungdomsskolen på grunn av at jeg var stygg. Jeg fikk høre historien om ' Den stygge andungen' hele tiden. Kan hende jeg ville bli pen en gang?

Anonymkode: a10e4...882