Føler jeg er dum i forhold til min sykt intelligente forlovede

[AnonymBruker]

I Grosny skrev (33 minutter siden):

Ser ut som tempoet på hvor fort det snurrer rundt i hodene deres er ganske forskjellige. Om det skal fungere så må gubben din trene opp tålmodighet. Jeg vet ikke hvordan det gjøres men lurer på om yogatrening kan hjelpe? 

Det er jo litt rart at hvis man er så smart at man er så utålmodig. Altså, får man ikke god trening i å være tålmodig når man *hele tiden* må vente på at andre skal skjønne ting og tang? 😅 eller er tålmodigheten så tynnslitt etter all ventingen? 🙈

Anonymkode: 8ddd3...d74

[I Grosny]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det er jo litt rart at hvis man er så smart at man er så utålmodig. Altså, får man ikke god trening i å være tålmodig når man *hele tiden* må vente på at andre skal skjønne ting og tang? 😅 eller er tålmodigheten så tynnslitt etter all ventingen? 🙈

Anonymkode: 8ddd3...d74

Ingen er perfekte, og jeg mener at tålmodighet er en ferdighet som kan trenes. Hva som er god trening må vel først og fremst de som har lyktes med slik trening svare på.

[AnonymBruker]

Jeg har vært i et forhold med en kvinne i over 20 år som jeg vil betegne som vesentlig mindre kunnskapsrik enn meg selv, både praktisk og teoretisk, dette gjelder områder som jeg mener er viktig å beherske.

Hun har helt andre interesser enn meg, så alt teknisk er veldig abstrakt for henne, og politikk, historie og geografi har hun null interesse av. Så og sette seg ned og diskutere slike ting med henne blir nesten meningsløst, og hun har ikke noe interesse av det heller. 

Det hun søker min hjelp med de fleste praktiske oppgaver som skal gjøres, gjør jo at jeg føler min nytte som mann i huset, og det er jo litt deilig å føle seg nyttig.

Men til gjengjeld så er hun mye flinkere enn meg på mellommennesklige relasjoner, på alt som har med barn å gjøre. Og mange ganger så imponerer hun meg med sin analyse av personer og situasjoner, og hvordan løse konflikter.

Vi setter pris på hverandre og ser nytten av hverandres ulike kvaliteter, og vi er veldig overbærende med at vi har forskjellig ståsted, slik at vi ikke bruker det mot hverandre. Vi aksepterer våre ulikheter, og flinke til å gi ros til hverandre.

Når det gjelder frustrasjon, blir som regel ikke frustrert i hverdagen, da jeg synes det er hyggelig å føle seg nyttig og bli spurt om å hjelpe til. Det eneste er når jeg er ute på reise og skal hjelpe til med et praktisk problem, da blir jeg litt småfrustrert når jeg skal forklare ting over telefon, for hvor i all verden skal jeg klare å rettlede henne på en måte som hun forstår.

For eksempel, hun ringer og sier, jeg får ikke start på snøfreseren. Og jeg begynner å forklare. Sjekke bensin, bruke choke riktig, gasspådrag, hvilke håndtak som må holdes inne, gå seg varm, høre på turtall etc. Så det blir som regel, spør naboen om hjelp 🙂 Men allikevel så er jeg glad for at hun faktisk vil prøve, selv om alt jeg sier er gresk i hennes øre.

Eller som når hun ringer og sier at kaffimaskinen ikke virker lenger.

• Ok, står kontakten i - JA
• Er det lys i displayet - NEI
• KJØLESKAPET VIRKER HELLER IKKE
• Ok, da er sikringen på kjøkkenet slått seg ut, gå og trykk den inn igjen.
• DA VIRKET DET EN LITEN STUND, MEN NÅ ER DET SVART IGJEN
• Har du noen andre maskiner påskrudd med høyt strømforbruk, støvsuger, ovn på fullt eller lignende.
• NEI
• Ok, ta ut kontakten til kaffimaskinen og slå inn igjen sikringen.
• NÅ VIRKER DET
• Ok, da er det kortslutning i kaffimaskinen, så bare la den stå med støpselet ute til jeg kommer hjem.

 

Anonymkode: a9ed3...dce

[AnonymBruker]

En så lav toleranse for frustrasjon er et tegn på traumatisk hodeskade eller ADHD. 

Anonymkode: d27c4...49a

[AnonymBruker]

I Grosny skrev (3 minutter siden):

Ingen er perfekte, og jeg mener at tålmodighet er en ferdighet som kan trenes. Hva som er god trening må vel først og fremst de som har lyktes med slik trening svare på.

Jeg kan i alle fall trygt si at jeg har blitt mye mindre tålmodig etter at jeg har skjønt at folk i stor grad er utrolig selvhøytidelige og krever enormt av andre. Og så har du den andre enden hvor man blir helt perpleks over dem som Kan Kreve Noe (pene, intelligente, osv) men som ikke krever noe. Virker som oppned-logikk. 

Anonymkode: 8ddd3...d74

[AnonymBruker]

Elle Melle skrev (1 time siden):

Sånn helt ærlig, om du vil  ha barn en gang, hvordan tror du han ville være  når han skal lære et barn ting de sliter med å mestre? 

Tålmodig? Empatisk? Pedagogisk?

Og når 3-åringen får sammenbrudd fordi bananen er åpnet i feil ende, hvem kommer han til å synes har feil og rett i situasjonen? 

Utålmodig og "jeg vet best" funker ikke med barn, det har de veldig lite godt av. Da trenger man evner som å kunne sette andres ve og vel foran egne behov, hele dagen og hver dag i mange år.

Ja, dette slo meg også. Det er vondt for TS at han får henne til å føle seg dum så ofte. Men tenk et barn da, hvor knusende det er for selvtilliten når pappaen er helt "herregud, kom igjen da, skjønner du ikke?".

Min mann er også utålmodig til tider, han kan bli oppgitt over 3-åringen som må gjenta ting mange, mange ganger (fordi hun er 3 år!). Det var en gang at hun gjorde igjen noe som de hadde snakka om at ikke var lov. Og han sa noe sånt som, "du lærer jo aldri". Men da arresterte jeg han, for jeg skal FAEN ikke ha noe av at det blir jenta mi sin indre stemme: pappa som sier at hun er håpløs og ikke lærer noenting. Han har faktisk ikke gjort det igjen. Han kan bli matt og oppgitt, men han kommer ikke med sånne utsagn om henne lenger.

Anonymkode: 41fa8...c2a

[AnonymBruker]

TS her!

Takk for mange fine svar som har fått meg til å tenke mer over situasjonen. 
En viktig ting jeg ikke har nevnt er at han er veldig snill, hvis jeg er syk/vondt etc så er han tålmodig og hjelpsom. Alltid fysisk veldig hengiven. Han hjelper meg alltid med ting, slik som å bære noe tungt, kjøper mat og snacks han vet jeg liker. Slik er han også med familie og venner. 

Til de som har nevnt barn; jeg har sett han med barn og han er tålmodig med dem. Han er flink med barn. Jeg vil si at jeg selv er veldig tålmodig med barn og han har sagt at han tror jeg ville blitt en god mor. 
 

Men han er også litt vanskelig pga det jeg har nevnt i denne tråden. Han har aldri sagt at jeg er dum, men jeg føler nok at han kanskje tenker slik. Det tok over et år inn i forholdet før jeg begynte å virkelig se denne siden av han. Jeg har sett han reagere slik med folk han jobber med, nære venner (som jeg ser som veldig intelligente mennesker). Men mye mer og mer irritert med meg. Men det er alltid over med en gang og han er ikke langsint. 
 

Eksempler jeg kan komme med.

1. Vaskemaskinen tømte ikke ut vannet skikkelig og han går inn på badet med en liten lav stekeform for å tømme den nederst. Jeg tenker som så at den umulig kan være nok til å fange opp alt vannet men sier ingenting da jeg vet han ofte blir sur om jeg setter spørsmålstegn ved det han gjør. Så kommer det mer vann enn han klarer å fange opp med formen og roper at jeg må finne en liten tallerken. Så jeg løper til kjøkkenet og leter etter noe som er litt dypere enn en helt flat tallerken. Jeg bruker noen sekunder mer enn han vil og vannet strømmer over. Riktignok ikke mye, men allikevel. Så da ble han sur på meg fordi vannet flommet over. Men jeg ble litt paff for hadde jeg vært i den situasjonen hadde jeg klandret meg selv for ikke å ha forberedt nok. 
 

2. vi lager mat sammen og han trenger noe til å legge den ferdigstekte maten på og roper st jeg må finne tallerken til han. Jeg selv har fingrene godt inn i en salatdressing med olje og sier «ja, bare gi meg et sekund». Og da blir han sur. Og det er ikke som om vi har avtalt at jeg skal ha alt klart til han. 
 

3. han ber meg trykke på en knapp på et display jeg ikke har sett før. Så jeg bruker et par sekunder for å se displayet og han blir sur «det er rett der», men sagt på en veldig irritert måte. Lurer jo på om jeg er helt fjern? 

Anonymkode: 61170...249

[Jippijei]

Eksemplene du beskriver har ingenting med intelligens å gjøre. Det er jo mer generell utålmodighet og irritabel personlighet..

[TomSawyer]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Synes menn det er greit å være sammen med noen de synes er veldig mye dummere enn seg? 

Nei helst ikke, men du må skille mellom kunnskap og intelligens..Selv om smarte mennesker rent generellt suger til seg mer kunnskap og husker gjerne bedre enn mindre oppvakte og.

[AnonymBruker]

Fpr å sette litt perspektiv på ting. Så er det jo ikke sånn at du er dum selv om han er smart. 

Dessuten så tenker jeg det vel ikke er helt uvanlig å bli litt utolmodig nå man ligger 10 steg foran andre han skal samarbeide med. Han må jo vente og forklare fryktelig mye. Folk generelt er jo ganske utålmodig.  

Men tenker dette fint kan justeres med bedre kommunikasjon og fordeling av arbeids oppgaver.

Ofte er det jo også sånn at der en er mye flinkere enn seg selv, ender det opp i at du kanskje ikke engang prøver deg på de oppgavene  og da lærer du jo ikke å finne ut av ting selv. 

Jeg og mannen er ca lik. Men vi gjør alltid alt forskjellig. Og er svært lite samkjørte. Men det fungerer jo sånn at da finner jeg løsningen på min måte og han på sin måte også sjekker vi ut om vi får samme resultat   er det forskjell så finner vi feilen sammen. Da vi er litt mer like på  å avdekke feil. 

Noen ganger går det da litt sakte. Men blir bra til slutt og vi begge mister litt tålmodighet med hverandre 

Anonymkode: d11a4...f7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Eksempler jeg kan komme med.

1. Vaskemaskinen tømte ikke ut vannet skikkelig og han går inn på badet med en liten lav stekeform for å tømme den nederst. Jeg tenker som så at den umulig kan være nok til å fange opp alt vannet men sier ingenting da jeg vet han ofte blir sur om jeg setter spørsmålstegn ved det han gjør. Så kommer det mer vann enn han klarer å fange opp med formen og roper at jeg må finne en liten tallerken. Så jeg løper til kjøkkenet og leter etter noe som er litt dypere enn en helt flat tallerken. Jeg bruker noen sekunder mer enn han vil og vannet strømmer over. Riktignok ikke mye, men allikevel. Så da ble han sur på meg fordi vannet flommet over. Men jeg ble litt paff for hadde jeg vært i den situasjonen hadde jeg klandret meg selv for ikke å ha forberedt nok. 

2. vi lager mat sammen og han trenger noe til å legge den ferdigstekte maten på og roper st jeg må finne tallerken til han. Jeg selv har fingrene godt inn i en salatdressing med olje og sier «ja, bare gi meg et sekund». Og da blir han sur. Og det er ikke som om vi har avtalt at jeg skal ha alt klart til han. 

3. han ber meg trykke på en knapp på et display jeg ikke har sett før. Så jeg bruker et par sekunder for å se displayet og han blir sur «det er rett der», men sagt på en veldig irritert måte. Lurer jo på om jeg er helt fjern? 

Anonymkode: 61170...249

Dette er vel bare eksempler på at han selv er praktisk dum eller utålmodig. Hadde bedt ham slutte å være så sur. 

Anonymkode: 6fbd3...56e

[Endorfin]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

En så lav toleranse for frustrasjon er et tegn på traumatisk hodeskade eller ADHD. 

Anonymkode: d27c4...49a

En så lav terskel for og dømme og diagnoser over internett er et tegn på traumatisk hodeskade eller ADHD

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg har vært i et forhold med en kvinne i over 20 år som jeg vil betegne som vesentlig mindre kunnskapsrik enn meg selv, både praktisk og teoretisk, dette gjelder områder som jeg mener er viktig å beherske.

Hun har helt andre interesser enn meg, så alt teknisk er veldig abstrakt for henne, og politikk, historie og geografi har hun null interesse av. Så og sette seg ned og diskutere slike ting med henne blir nesten meningsløst, og hun har ikke noe interesse av det heller. 

Det hun søker min hjelp med de fleste praktiske oppgaver som skal gjøres, gjør jo at jeg føler min nytte som mann i huset, og det er jo litt deilig å føle seg nyttig.

Men til gjengjeld så er hun mye flinkere enn meg på mellommennesklige relasjoner, på alt som har med barn å gjøre. Og mange ganger så imponerer hun meg med sin analyse av personer og situasjoner, og hvordan løse konflikter.

Vi setter pris på hverandre og ser nytten av hverandres ulike kvaliteter, og vi er veldig overbærende med at vi har forskjellig ståsted, slik at vi ikke bruker det mot hverandre. Vi aksepterer våre ulikheter, og flinke til å gi ros til hverandre.

Når det gjelder frustrasjon, blir som regel ikke frustrert i hverdagen, da jeg synes det er hyggelig å føle seg nyttig og bli spurt om å hjelpe til. Det eneste er når jeg er ute på reise og skal hjelpe til med et praktisk problem, da blir jeg litt småfrustrert når jeg skal forklare ting over telefon, for hvor i all verden skal jeg klare å rettlede henne på en måte som hun forstår.

For eksempel, hun ringer og sier, jeg får ikke start på snøfreseren. Og jeg begynner å forklare. Sjekke bensin, bruke choke riktig, gasspådrag, hvilke håndtak som må holdes inne, gå seg varm, høre på turtall etc. Så det blir som regel, spør naboen om hjelp 🙂 Men allikevel så er jeg glad for at hun faktisk vil prøve, selv om alt jeg sier er gresk i hennes øre.

Eller som når hun ringer og sier at kaffimaskinen ikke virker lenger.

• Ok, står kontakten i - JA
• Er det lys i displayet - NEI
• KJØLESKAPET VIRKER HELLER IKKE
• Ok, da er sikringen på kjøkkenet slått seg ut, gå og trykk den inn igjen.
• DA VIRKET DET EN LITEN STUND, MEN NÅ ER DET SVART IGJEN
• Har du noen andre maskiner påskrudd med høyt strømforbruk, støvsuger, ovn på fullt eller lignende.
• NEI
• Ok, ta ut kontakten til kaffimaskinen og slå inn igjen sikringen.
• NÅ VIRKER DET
• Ok, da er det kortslutning i kaffimaskinen, så bare la den stå med støpselet ute til jeg kommer hjem.

 

Anonymkode: a9ed3...dce

Nå stiller jeg sikkert armen langt inn i et svært vepsebol. Men jeg som dame blir skikkelig frustert over meddamer (for det er som oftest damer) som er så totalt blottet for praktisk tankegang og komplett hjelpeløs. Hva gjør de når de ikke har en partner å spørre/mase på. 

Mulig jeg er over snittet selvhjulpen, da det her ofte er jeg som må forklare mon mannlige samboer enkelte praktiske ting, som hvordan får varmt mann på bobilen (eksempel fra i går)

 

Anonymkode: 27d0d...37d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

TS her!

Takk for mange fine svar som har fått meg til å tenke mer over situasjonen. 
En viktig ting jeg ikke har nevnt er at han er veldig snill, hvis jeg er syk/vondt etc så er han tålmodig og hjelpsom. Alltid fysisk veldig hengiven. Han hjelper meg alltid med ting, slik som å bære noe tungt, kjøper mat og snacks han vet jeg liker. Slik er han også med familie og venner. 

Til de som har nevnt barn; jeg har sett han med barn og han er tålmodig med dem. Han er flink med barn. Jeg vil si at jeg selv er veldig tålmodig med barn og han har sagt at han tror jeg ville blitt en god mor. 
 

Men han er også litt vanskelig pga det jeg har nevnt i denne tråden. Han har aldri sagt at jeg er dum, men jeg føler nok at han kanskje tenker slik. Det tok over et år inn i forholdet før jeg begynte å virkelig se denne siden av han. Jeg har sett han reagere slik med folk han jobber med, nære venner (som jeg ser som veldig intelligente mennesker). Men mye mer og mer irritert med meg. Men det er alltid over med en gang og han er ikke langsint. 
 

Eksempler jeg kan komme med.

1. Vaskemaskinen tømte ikke ut vannet skikkelig og han går inn på badet med en liten lav stekeform for å tømme den nederst. Jeg tenker som så at den umulig kan være nok til å fange opp alt vannet men sier ingenting da jeg vet han ofte blir sur om jeg setter spørsmålstegn ved det han gjør. Så kommer det mer vann enn han klarer å fange opp med formen og roper at jeg må finne en liten tallerken. Så jeg løper til kjøkkenet og leter etter noe som er litt dypere enn en helt flat tallerken. Jeg bruker noen sekunder mer enn han vil og vannet strømmer over. Riktignok ikke mye, men allikevel. Så da ble han sur på meg fordi vannet flommet over. Men jeg ble litt paff for hadde jeg vært i den situasjonen hadde jeg klandret meg selv for ikke å ha forberedt nok. 
 

2. vi lager mat sammen og han trenger noe til å legge den ferdigstekte maten på og roper st jeg må finne tallerken til han. Jeg selv har fingrene godt inn i en salatdressing med olje og sier «ja, bare gi meg et sekund». Og da blir han sur. Og det er ikke som om vi har avtalt at jeg skal ha alt klart til han. 
 

3. han ber meg trykke på en knapp på et display jeg ikke har sett før. Så jeg bruker et par sekunder for å se displayet og han blir sur «det er rett der», men sagt på en veldig irritert måte. Lurer jo på om jeg er helt fjern? 

Anonymkode: 61170...249

Dette har jo ingenting med intelligensen hans å gjøre. Eller, evt er det mangel på intelligens at han ikke kan tenke langt nok fremover og planlegge hva han trenger. For å bli sur på deg for at du ikke alltid kan slippe alt du har i hendene og hjelpe ham det er ikke produktivt. Om det hadde vært meg så ville jeg svart ham at det ikke kommer på tale å bli sur for noe slikt tull. 

Anonymkode: 27d0d...37d

[AnonymBruker]

Fyren er ikke veldig praktisk anlagt, jobber han bare med teori? 

Og i tillegg har han null tålmodighet med deg når han prøver å dekke over egne feil.

Anonymkode: c26c7...9fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

TS her!

Takk for mange fine svar som har fått meg til å tenke mer over situasjonen. 
En viktig ting jeg ikke har nevnt er at han er veldig snill, hvis jeg er syk/vondt etc så er han tålmodig og hjelpsom. Alltid fysisk veldig hengiven. Han hjelper meg alltid med ting, slik som å bære noe tungt, kjøper mat og snacks han vet jeg liker. Slik er han også med familie og venner. 

Til de som har nevnt barn; jeg har sett han med barn og han er tålmodig med dem. Han er flink med barn. Jeg vil si at jeg selv er veldig tålmodig med barn og han har sagt at han tror jeg ville blitt en god mor. 
 

Men han er også litt vanskelig pga det jeg har nevnt i denne tråden. Han har aldri sagt at jeg er dum, men jeg føler nok at han kanskje tenker slik. Det tok over et år inn i forholdet før jeg begynte å virkelig se denne siden av han. Jeg har sett han reagere slik med folk han jobber med, nære venner (som jeg ser som veldig intelligente mennesker). Men mye mer og mer irritert med meg. Men det er alltid over med en gang og han er ikke langsint. 
 

Eksempler jeg kan komme med.

1. Vaskemaskinen tømte ikke ut vannet skikkelig og han går inn på badet med en liten lav stekeform for å tømme den nederst. Jeg tenker som så at den umulig kan være nok til å fange opp alt vannet men sier ingenting da jeg vet han ofte blir sur om jeg setter spørsmålstegn ved det han gjør. Så kommer det mer vann enn han klarer å fange opp med formen og roper at jeg må finne en liten tallerken. Så jeg løper til kjøkkenet og leter etter noe som er litt dypere enn en helt flat tallerken. Jeg bruker noen sekunder mer enn han vil og vannet strømmer over. Riktignok ikke mye, men allikevel. Så da ble han sur på meg fordi vannet flommet over. Men jeg ble litt paff for hadde jeg vært i den situasjonen hadde jeg klandret meg selv for ikke å ha forberedt nok. 
 

2. vi lager mat sammen og han trenger noe til å legge den ferdigstekte maten på og roper st jeg må finne tallerken til han. Jeg selv har fingrene godt inn i en salatdressing med olje og sier «ja, bare gi meg et sekund». Og da blir han sur. Og det er ikke som om vi har avtalt at jeg skal ha alt klart til han. 
 

3. han ber meg trykke på en knapp på et display jeg ikke har sett før. Så jeg bruker et par sekunder for å se displayet og han blir sur «det er rett der», men sagt på en veldig irritert måte. Lurer jo på om jeg er helt fjern? 

Anonymkode: 61170...249

Det er jo rett og slett han som blir sur på deg når det er han som har planlagt dårlig. Han burde jo bli sur på seg selv om han må kjefte.

Hvis jeg var deg så hadde jeg tatt en alvorsprat om det. Fortalt hva du observerer, hvorfor det er plagsomt og galt av han og bedt han tenke over om han kan klare å jobbe med det. Hvis ikke så må du nesten belage deg på et langt samliv hvor du får kjeft for ting som ikke er din feil, for at du ikke er tankeleser eller forutser alt.

Anonymkode: 41fa8...c2a

[AnonymBruker]

21 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har vært sammen med typen min i 5 år og vi er forlovet. Det er 6 års aldersforskjell (han eldst). Men han er sykt smart til den grad at alle kommenterer det. Han har mye kunnskap på ulike felt, er kjapp til å se løsninger på problemstillinger. Jeg er langt unna hans nivå og noen ganger så tenker jeg jo at han kanskje skulle ønske jeg var smartere. 
 

Vi kan ha gode samtaler, jeg liker å høre han snakke om ting og se hva han mener om ting. Jeg lærer jo mye av han, men føler ikke at han lærer så mye av meg!

Han blir fort utålmodig og frustrert, egentlig på hvem som helst, men siden vi er sammen hele tiden er det jo meg det går mest utover. Og det kan være alt mulig. Føler ofte han tror jeg er dummere enn jeg er når han ser sin egen måte å gjøre noe på og jeg har en annen. Men at måtene er likeverdige. Andre ganger så ser jeg ikke løsningen på en enkel problemstilling fordi hsn gjør meg nervøs med hvor utålmodig han her. Er vi sammen med foreldrene hans er det mest de han blir utålmodig med. Men han blir fort sur på service arbeidere om noe ikke er helt i orden 
 

Jeg har begynt å lese mer nyheter og tilegne meg mer generell kunnskap. Jeg har ikke hatt problemer med innlæring på skolen. 
 

Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Synes menn det er greit å være sammen med noen de synes er veldig mye dummere enn seg? 

Anonymkode: 61170...249

Ja, jeg tror smarte menn elsker å være sammen med lite smarte kvinner. Da skinner de ekstra sterkt og kan ta kontrollen. 
Jeg har mannlige kolleger innen faget mitt som er skikkelig dritsmarte, har nådd langt og man skulle tro de hadde behov for en partner de kunne sparre med. Men neida; en rekke av dem Er sammen med damer som overhode ikke benytter seg av noe særlig i intellektuell  kapasitet i det daglige. Han ene som jeg jobber med er fremragende -sånn at alle innen faget kjenner navnet hans internasjonalt. Han er gift med en kvinne som jeg har problemer med å forstå h a hun snakker om. Hun lever forøvrig på hans inntekt og driver mest med å trene kroppen sin eller fylle den med Restylane og Botox. En annen av disse er på kone nummer 3. hun er en eksakt kopi av kone nummer 2 bare yngre, og kone 2 var en eksakt kopi av kone 1 men da litt yngre igjen. 
en annen kollega er så smart at det grenser mot autisme. Han tror jeg aldri fikk med seg at han ble sammen med hun dama som kapret ham, fordi han lever i en annen verden. Litt sånn sheldon cooper hvos du skjønner. Og hun dama …. De har ingenting til felles. Og hun er en enkel sjel som bare trengte en mann tipper jeg. Så da kapra hun han her. 

jeg kunne fortsatt med en lang loste over alle mine mannlige kollegers underlige partnervalg, men oppsummert; ja, smarte menn elsker stokkdumme damer. 
 
 

 

Anonymkode: 0c6f6...89c

[AnonymBruker]

3 hours ago, Endorfin said:

En så lav terskel for og dømme og diagnoser over internett er et tegn på traumatisk hodeskade eller ADHD

Mente du "en lav terskel for å dømme og diagnostisere over internett"?

Jeg har verken dømt eller diagnostisert noen. Du derimot...

Anonymkode: d27c4...49a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Det er et veldig dårlig tegn når man snakker stygt opp andre som f.eks. servicearbeidere.

Anonymkode: 23afa...66a

Det er faktisk noe av det mest usexy jeg vet. Det og «besserwissere» som skal kverulere og korrigere. Utrolig lite sjarmerende.

Anonymkode: 7fbe4...01e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Ja, jeg tror smarte menn elsker å være sammen med lite smarte kvinner. Da skinner de ekstra sterkt og kan ta kontrollen. 
Jeg har mannlige kolleger innen faget mitt som er skikkelig dritsmarte, har nådd langt og man skulle tro de hadde behov for en partner de kunne sparre med. Men neida; en rekke av dem Er sammen med damer som overhode ikke benytter seg av noe særlig i intellektuell  kapasitet i det daglige. Han ene som jeg jobber med er fremragende -sånn at alle innen faget kjenner navnet hans internasjonalt. Han er gift med en kvinne som jeg har problemer med å forstå h a hun snakker om. Hun lever forøvrig på hans inntekt og driver mest med å trene kroppen sin eller fylle den med Restylane og Botox. En annen av disse er på kone nummer 3. hun er en eksakt kopi av kone nummer 2 bare yngre, og kone 2 var en eksakt kopi av kone 1 men da litt yngre igjen. 
en annen kollega er så smart at det grenser mot autisme. Han tror jeg aldri fikk med seg at han ble sammen med hun dama som kapret ham, fordi han lever i en annen verden. Litt sånn sheldon cooper hvos du skjønner. Og hun dama …. De har ingenting til felles. Og hun er en enkel sjel som bare trengte en mann tipper jeg. Så da kapra hun han her. 

jeg kunne fortsatt med en lang loste over alle mine mannlige kollegers underlige partnervalg, men oppsummert; ja, smarte menn elsker stokkdumme damer. 
 
 

 

Anonymkode: 0c6f6...89c

Nei veldig smart menn liker ikke å være med dumme damer, de skjønner jo ikke at vi er smarte

Anonymkode: d16de...834