Jeg er i dag 10 år yngre enn det pappa var da han døde. Likevel blir jeg aldri ordentlig voksen og er opptatt av fortiden.

[AnonymBruker]

Jeg syns fremtiden er skummel og liker ikke tenke på den. Har alltid følt at den beste tiden er forbi. Jeg har vel egentlig aldri blitt helt voksen, og vil nok aldri bli det. Er i slutten av 30-årene, så barn blir det nok aldri (selv om jeg er mann). Er i full jobb, men det er liksom det jeg har av voksenliv.

Trener litt på egenhånd, men møter ikke folk, er ikke ute og reiser og har ikke venner. Liker ikke spontanitet og gjør de samme tingene igjen og igjen. Liker ikke ansvar og skyr unna alt som har med det å gjøre.

Henger meg veldig igjen i ting som har skjedd, og er nostalgisk av meg. Drømmer meg ofte tilbake til enklere tider og at jeg var yngre. Begynner faktisk å føle alderen på kroppen. Skader og vondter etter løpeturer etc.

Føler at alt bare går nedover, samfunnsmessig og fysisk for min egen del. Livet blir litt kjipere for hvert år som går. Flere dører med potensielle muligheter lukkes. Før jeg vet ordet av det er jeg like gammel som pappa var da han døde- og kanskje blir jeg ikke eldre selv.

Mimrer ofte om ting jeg opplevde på 90-tallet, f.eks OL på Lillehammer, VM x 2 for Norges fotballherrer, Detektimen på NRK, ferieturer vi hadde med familien osv. Livet kan ikke bli bedre enn det, tenker jeg.

Og nå sitter jeg her, snart middelaldrende- og føler at barndommen kun var en time siden. Blir ikke voksen- annet enn på papiret. Noen som kjenner seg igjen i noe av dette?

Anonymkode: 4b511...480

[AnonymBruker]

Kan kjenne meg litt igjen, men det jeg har gjort når ting føles slik er å prøve nye ting. Nye hobbyer og interesser har gitt livet mitt mening, fellesskap og glede som jeg ikke ante eksisterte. Det koster litt å prøve noe nytt for oss som er mest komfortabel med det kjente, men det er en ekstrem liten pris å betale med tanke på hva man får tilbake.

Anonymkode: 05adc...ac8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Kan kjenne meg litt igjen, men det jeg har gjort når ting føles slik er å prøve nye ting. Nye hobbyer og interesser har gitt livet mitt mening, fellesskap og glede som jeg ikke ante eksisterte. Det koster litt å prøve noe nytt for oss som er mest komfortabel med det kjente, men det er en ekstrem liten pris å betale med tanke på hva man får tilbake.

Anonymkode: 05adc...ac8

Jeg er ikke så flink til å prøve nye ting. Angst og negative tanker rundt det hindrer meg.

Anonymkode: 4b511...480

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg er ikke så flink til å prøve nye ting. Angst og negative tanker rundt det hindrer meg.

Anonymkode: 4b511...480

Angsten hindrer deg fordi du lar den hindre deg. Jeg gjør det på tross av angst og vonde tanker. Ellers ville jeg ikke hatt noe liv og gått glipp av mye glede. Det er verdt det selv om jeg får angstsymptomer. Må jobbe med tankene når de kommer...

Anonymkode: 05adc...ac8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.5.2024 den 13.01):

Jeg syns fremtiden er skummel og liker ikke tenke på den. Har alltid følt at den beste tiden er forbi. Jeg har vel egentlig aldri blitt helt voksen, og vil nok aldri bli det. Er i slutten av 30-årene, så barn blir det nok aldri (selv om jeg er mann). Er i full jobb, men det er liksom det jeg har av voksenliv.

Trener litt på egenhånd, men møter ikke folk, er ikke ute og reiser og har ikke venner. Liker ikke spontanitet og gjør de samme tingene igjen og igjen. Liker ikke ansvar og skyr unna alt som har med det å gjøre.

Henger meg veldig igjen i ting som har skjedd, og er nostalgisk av meg. Drømmer meg ofte tilbake til enklere tider og at jeg var yngre. Begynner faktisk å føle alderen på kroppen. Skader og vondter etter løpeturer etc.

Føler at alt bare går nedover, samfunnsmessig og fysisk for min egen del. Livet blir litt kjipere for hvert år som går. Flere dører med potensielle muligheter lukkes. Før jeg vet ordet av det er jeg like gammel som pappa var da han døde- og kanskje blir jeg ikke eldre selv.

Mimrer ofte om ting jeg opplevde på 90-tallet, f.eks OL på Lillehammer, VM x 2 for Norges fotballherrer, Detektimen på NRK, ferieturer vi hadde med familien osv. Livet kan ikke bli bedre enn det, tenker jeg.

Og nå sitter jeg her, snart middelaldrende- og føler at barndommen kun var en time siden. Blir ikke voksen- annet enn på papiret. Noen som kjenner seg igjen i noe av dette?

Anonymkode: 4b511...480

Jeg er 46 og akkurat i den alderen som min mor var i da hun døde. Jeg føler meg som en 25-åring inni meg og tenker MYE på alder og føler at den beste delen av livet er over. Jeg føler at alle andre er så mye flinkere til å være voksne, som om de har skjønt noe jeg ikke har skjønt.
Jeg har samboer, men ikke barn, og føler at jeg har stagnert og aldri kommer meg noe videre på noen områder.

Jeg kan jo "trøste" deg med at jeg savner 30-årene omtrent like mye som jeg savner 20-årene.

Anonymkode: 5860a...c92

[AnonymBruker]

Du er ikke alene, mann 50.

Anonymkode: 30ff0...797