Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre

[. Anonym.]

Konkrete råd søkes. 

Nettverket mitt er virkelig null. Jeg har ingen venner. Jeg prøver på forskjellige apper å finne venner men ingen lykke hittil.

Jeg ble uføretrygdet når jeg var 23. Påvist kompleks PTSD for 3 år siden, før det ble jeg påvist midlertidig atypisk autisme men den ble forandret. Min første fastlege skrev ut sobril til meg i 10 år, uten noen oppfølgingstimer, det skulle han ikke ha gjort.

Jeg har vært i emdr behandling men behandleren min mente at jeg hadde lite utbytte av den, min daværende psykolog sa rett ut at det ikke finnes mer hjelp å få.

Jeg har hatt flere tanker å har blitt innlagt noen av gangene. Jeg har slitt med sosial angst i tidlig 20 årene, depresjon og ensomhet i denne alderen. 

Jeg er vokst opp i et dysfunksjonelt hjem, en far som aldri var til stede og en alkoholisert mor som viste mye grov omsorgssvikt. 

Jeg har en halvsøster og 3 halvbrødre. Mine søsken, spesielt to av mine brødre har kuttet all kontakt med søskena. Vår mor lærte oss aldri å være gode mot hverandre å heller ikke at det riktige er å være der for hverandre, spesielt når man trenger det mest.

Min far har valgt stedøtrene, kona si og svigersønnen, han lever for dem. 

Jeg har spurt fastlegen min om henvisning til psykolog, dps eller Modum bad, men han er lite villig til det, istedenfor så får jeg antidepressiva og Seroquel.

Jeg holder på å spare opp til ketaminbehandling. 

Hver dag tenker jeg 'hvor lenge orker jeg dette?' Jeg vet ikke, har egentlig bare lyst til å slippe alt.

Det er liksom ulike tanker i hjernen min som kjemper mot hverandre, det å høre fra andre om at de har fått hjelp av behandling, og tanken om at det ikke er noen vits, det er bare å gi opp.

 

Endret 2. mai av . Anonym.

[Queen19]

Min første prioritering ville vært å bytte fastlege. En FL som skriver medisiner, og ikke er villig til å henvise deg til spesialisthelsetjenesten, er ikke en fastlege som er verdt å beholde. Om det er vanskelig å finne ny FL der du bor, så ville jeg kanskje vurdert å investere litt penger for å gå til en privat lege, og få en henvisning den veien. Hjelper ikke med masse medisinering, hvis roten til problemene ikke blir adressert. 

Endret 2. mai av Queen19

[AnonymBruker]

Da må du bytte fastlege. Hører jo ingen steds hjemme at han bare setter deg på medisiner men nekter å henvise deg til terapi. 
 

I mellomtiden ville jeg undersøkt om det er noe lavterskeltilbud i kommunen. Mulig de ikke tar deg inn pga kompleksiteten i din psykiske helse, men kan du si til dem at du trenger noe tilbud nå i mellomtiden mens du venter på ny fastlege og henvisning til spesialisthelsetjenesten.

Masse lykke til❤️

 

Anonymkode: 94dfe...427

[AnonymBruker]

Har du vurdert å kontakte Pasientombudet? Jeg tenker da først og fremst på det at tidligere fastlege satte deg på sobril i 10 år uten oppfølging, men også det at det er bare tre år siden du fikk korrekt diagnose, men allerede ikke får mer tilbud i helsevesenet. Det er jo ikke riktig. På det du skriver virker det på meg som om du først fikk feil behandling og feilmedisinering, og nå som du har fått riktig diagnose så får du ikke mer behandling fordi tidligere behandling (som behandlet for feil diagnose) ikke fungerte.

Ta kontakt med Pasientombudet, kan hende de kan hjelpe deg!

Du virker selv motivert for behandling og da tenker jeg det er altfor tidlig å avslutte all behandling!

Sjekk også hva som finnes av tilbud hos din kommune for personer som sliter psykisk eller/og fysisk, type Fontenehuset, Aktiv på dagtid, Frisklivsentralen eller lignende. Finnes det kanskje en besøksgård i nærheten, så kan det også være et godt sted å komme til og bli kjent med andre, få litt kontakt med dyrene og kanskje føle at du gjør noe med mening.

Jeg har vært i situasjon som alene uten støttende familie, fysisk syk uten å få riktig utredning og behandling, måtte kjempe og klage og krangle for å få helsehjelp. Jeg var til slutt så sliten mentalt at jeg var suicidal, men fikk heller ikke da hjelp, selv om jeg var tydelig på det - for da ble de plutselig opptatt at jeg jo ikke var psykisk syk, men fysisk syk. Jeg fant ut at selv om jeg ikke så noen grunn til å leve og ikke hadde noen fremtidshåp overhodet, så hadde jeg en indre livsvilje. Jeg holdt fast i den livsviljen og fortsatte å kjempe meg videre, klage der det ble gjort feil, få hjelp av Pasientombudet m.m.

Og jeg fant ut at jeg måtte legge en langtidsplan for å bygge mitt eget nettverk og vennskap. Jeg tenkte at i løpet av to år skulle jeg ha litt flere bekjente og/eller ha begynt med en aktivitet eller hobby eller noe jeg kanskje ville like, og at jeg innen fem år skulle ha fått et lite nettverk og minst en noenlunde god venn. Jeg valgte å sette såpass langt tidsperspektiv på denne prosessen, slik at jeg ikke skulle føle det som et nederlag hver gang jeg følte jeg ikke kom videre. Det å tenke langsiktig gjorde det mindre farlig å "feile" i prosessen. I tillegg forsøkte jeg å være bevisst på at mitt liv hadde vært og var så annerledes enn de fleste andres, at jeg ikke måtte legge alt på nye bekjente eller én venn, men forsøke å være en venn jeg selv ville ønsket, altså vennskap hvor begge bidrar i relasjonen. Jeg begynte å hilse på naboer, ta initiativ til å hilse på og snakke med andre, se andre.

Lang historie kort, nå har det faktisk gått ganske nøyaktig fem år etter jeg satte meg dette målet, og jeg har fått et lite nettverk, jeg har fått en aktivitet som jeg driver med som gir meg glede og hvor jeg møter andre, og jeg har fått en tilhørighet til et annet miljø som også er veldig positivt for meg. Jeg er langt fra frisk, og jeg vet heller ikke om jeg blir det noen gang, men jeg har også fått en del hjelp for det som feiler meg, og jeg jobber videre med det.

Så selv om livet på ingen måte er perfekt, det er utfordringer med helsen, det er frykt for fremtiden, det er så mye jeg har gått glipp av, så mye jeg skulle ønske jeg hadde fått oppleve i livet - så har jeg det likevel ganske bra, og det blir stadig bedre, mye fordi jeg har jobbet så aktivt for å få meg et nettverk og venner. Akkurat det tenker jeg er noe jeg vil jobbe med hele livet, for noen venner kommer, andre går, andres liv går opp og ned, noen flytter osv. Så jeg tenker at jeg skal fortsette å jobbe for å få og beholde venner og nettverk.

Dette er en forkortning av en mangeårig historie, og den sier lite om hvor tøft jeg har hatt det i lange perioder fordi jeg følte alt var håpløst og mørkt og meningsløst.

Men det ER mulig å endre livet sitt til det bedre, Ts - også for deg! Søk hjelp, start gjerne hos Pasientombudet og se om de kan se på saken din. Om fastlegen din ikke følger deg ordentlig opp, vurder å bytte. Finn noe som gir deg glede, uansett hvor lite. (I dag ble jeg f.eks. veldig glad for å kunne sitte og se en humle som fløy fra blomst til blomst, mens den sang sin burrende, summende sang. Så tenkte jeg på hvor liten den er, hvor få som legger merke til den, men at den likevel er så utrolig viktig for oss mennesker, for at vi skal få mat. Og selv om den ikke vet det, så takket jeg den for opplevelsen og tankene og ønsket den lykke til videre hvorenn den fløy videre. Små hverdagsgleder som ikke koster noe, man må bare åpne opp for å se øyeblikkene.)

Kontakt Pasientombudet, Ts https://www.pasientogbrukerombudet.no/kontakt-oss

Du kan også få time hos dem for å diskutere saken.

Klem ❤️ 

Anonymkode: a5a3f...ec5

[AnonymBruker]

Har ingen konkrete råd utover det som er skrevet, men ville bare sende deg gode tanker❤️ Du føler kanskje at du er på bunnen nå, men forhåpentligvis betyr det at nå er det på tide at det går oppover for deg!

Anonymkode: 93d1a...771

[AnonymBruker]

Har ingen råd. Men hvor bor du? Jeg har ikke venner selv, sliter med både det ene og det andre - deriblant depresjon. Har hobbyer som dataspill og å glo i veggen, men er egentlig glad i å gå tur, vanskelig å komme seg ut. Om du vil ha en turvenn så siter meg, så sender jeg deg PM - forbeholdt at du holder til i møre og romsdal.  Jeg er kvinne på 29 år. Er selv ensom og det er vanskelig å få venner når "alle" er tilsynelatende normale, har aldri følt jeg passer inn noen steder.

Anonymkode: 69b03...aba

[. Anonym.]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Har ingen råd. Men hvor bor du? Jeg har ikke venner selv, sliter med både det ene og det andre - deriblant depresjon. Har hobbyer som dataspill og å glo i veggen, men er egentlig glad i å gå tur, vanskelig å komme seg ut. Om du vil ha en turvenn så siter meg, så sender jeg deg PM - forbeholdt at du holder til i møre og romsdal.  Jeg er kvinne på 29 år. Er selv ensom og det er vanskelig å få venner når "alle" er tilsynelatende normale, har aldri følt jeg passer inn noen steder.

Anonymkode: 69b03...aba

Jeg har bolig i Ålesund men er for tiden i Grimstad. Det er bare å sende PM! 🙂

[AnonymBruker]

Kan du finne noe frivillig arbeid Så du kan bygge litt nettverk?

Anonymkode: 62bb1...78c