Barnevernet

[Bobeline]

Du har helt rett, skole og barnehage har ikke etterforskningsplikt, men som rektor fortalte meg: får de en "bekymringsmelding", så innkaller de vanligvis foreldrene til samtale der de forteller om bekymringen, og vurderer derfra om de skal kontakte barnevernet eller ikke.  Da vil foreldrene vite HVEM som meldte dem, og HVORFOR.... De slipper de sjokket det er å bli oppringt med beskjed om å innfinne seg på barnevernskontoret umiddelbart.  INGEN er på sitt beste når de er i sjokk.

Terskelen for å melde mennesker har blitt så alt for lav. 

- Han har masse sprøytearr i armen, han er sikkert stoffmisbuker.....vi melder ham....for sikkerhets skyld  (han kan jo ikke være blodgiver...)

- han ser ut som om han er med i "hells angels", de er voldelige.... vi melder ham.... for sikkerhets skyld  (han kan  jo ikke like barbert hår og langt skjegg)

- Hun sjangler ofte når hun går, hun er sikkert alkoholiker........ vi melder henne.... for sikkerhets skyld (hun kan jo ikke være syk på balansenerven...)

- Barna er åpne og liker å snakke med voksne, de får sikkert ingen oppmerksonhet hjemme....... vil melder dem.... for sikkerhets skyld  (de kan jo ikke LIKE å snakke med voksne...)

- De har trukket for gardinene, de prøver sikert å skjule noe......vi melder dem..... for sikkerhets skyld (de kan jo ikke ønske å være alene en kveld...)

Dette er virkelige bekymringer som barnevernet har mottatt!

Hadde noen tatt kontakt med familien før de ringte inn bekymringsmeldingen, så hadde de visst at familien verken var alkoholisert, stoffmisbrukere, at barna ikke var ignorert, og at gardinen ikke var trukket for. (vinduet var frostet)  Anklagene var meget alvorlige, men sannheten var veldig uskyldig!!

ALLE kan finne noe å melde til barnevernet, absolutt ALLE!

Jeg satt i 2 minutter og snakket med en person, og i løpet av den tiden fant jeg 5 "bevis" på at hun var satanist, skulle jeg da ha meldt henne til barnevernet?

Eller, jeg liker ikke naboen, han er så sinna.  Han er sikkert slem mot barna, og kona virker kuet, skal jeg melde dem, for sikkerhets skyld?

(han ER sur, men forguder kona og barna, jeg har sjekket)

Dere lurer på hvorfor ikke bare melde til barnevernet "for sikkerhets skyld", jeg lurer på: hvorfor ikke bli kjent med familien først "for sikkerhets skyld".

Barnevernet gjør en flott jobb, men slik som det er nå så bruker de så mye ressurser på å etterforske falske bekymringsmeldinger lagt inn på feil grunnlag, at de risikerer å overse de som virkelig behøver hjelp.

←

I denne diskusjonen har jeg lagt merke til at mange tar parti med foreldrene og ser saken fra deres ståsted. Det er ikke foreldrene det er synd på, de er voksne mennseker og burde tåle at barnevernet ringer dem og sier fra at de har mottatt en bekymringsmelding. Det rtengs voksne som kan tale andres barn sak, hvorvidt det foreligger omsorgssvikt eller ikke. Det er barnets beste vi må tenke på, ikke hensynet til foreldrene i ett og alt.

Det finnes foreldre som vil lyve for rektorer og andre ansatte i offentlige etater, og forteller at deres barn har det bra, og dermed så forblir alt det samme. Dette har jeg opplevd i helsevesenet, at foreldre lyver for leger og påstår at armen til barnet deres brakk når h*n falt i trappen. Dette til tross for at barnet hadde et vridningsbrudd som ikke er et resultat av fall. Det finnes karakteristiske brudd som vitner om mishandling, og som ikke kan bortforklares med fall eller andre uskyldige ulykker.

Mange kvier seg for å melde fra om mistanke om omsorgssvikt av frykt for at foreldrene skal få vite dette. Noen er redde for at situasjoner hvor omsorgssvikt er en realitet skal ende opp med at foreldrene skal hevne seg på barna eller på de som har meldt dem. Derfor er det en fordel at bekymringsmeldinger kan leveres anonymt. Dette landet fører en politikk, på andre områder også, hvor mennesker kan oppsøke hjelp anonymt, nettopp fordi vi ønsker at mennesker ikke skal være redde for å tilkalle hjelp.

Og for å svare på eksemplene dine.

- Jeg får også mange sprøytestikk i løpet av en dag. Hver dag et det noen som skla trene på å stikke i en arm, og mange bommer. Enda har ikke jeg fått noen sprøytearr. De kommer når du har fått stikk på samme sted over lengre tid, og blodgivere blir ikke stukket hver dag over flere år. Slike små sprøytearr går bort i løpet av noen uker, hvis det i det hele blir noe arr. Men det er klart, en person med sprøytearr kan være tidligere rusmisbruker som har fått hjelp og overvunnet misbruket. Dessuten vil rusmisbrukere gjerne ha andre symptomer eller tegn på misbruk enn bare sprøytearr.

- Den måtte jeg bare le av. Det finnes mange menn med langt hår og skjegg, og skinnjakker for den saks skyld som ikke er med i hell's angels. Og vet du hva, en kamerat av meg sier at de som er med i hell's angels er blant de beste fedre han har møtt. Det finnes også mennesker som har barbert bort håret, eller mistet håret. Det er ikke tegn på barnemishandling.

- Alkoholmisbruk vises ikke bare på ganglag en dag. Det skjer gjerne over lengre periode og med andre tegn i tillegg, man kan være ustelt eller lukte alkohol. De som har virus på balansenerven sjangler ikke hele tiden. Det er heller ikke slik at alle som lukter alkohol er alkoholikere, noen er diabetikere som har føling. Som sagt, alkoholmisbruk er ikke noe som bare skjer en dag og deretter en borte for evig og alltid, det foregår over tid og kanskje i perioder.

- Jeg synes det er mye viktigere hva barn snakker med andre voksne om. Sier de at de mistrives hjemme eller at de ikke får mat bør føre til at det ringer en varselsbjelle i hodene våre. Da mener jeg ikke enkeltutsagn sagt i sinne fordi barnet ikke fikk leken som var i butikken. Barn som forteller at de har vært ute og lekt med hunden ville jeg aldri mistenke for å bli ignorert.

- Den siste er jeg enig i. Å melde noen for gjentrukkede gardinerén kveld er for dumt, men over lengre tid vil virke litt rart.

Selv om sannheten i noen tilfeller er uskyldig, må ikke stå i veien for å gi en bekymringsmelding når en har vært bekymret for et barns levevilkår over lengre tid. Vi kan ikke risikere at barn vokser opp i uverdige forhold bare fordi vi er redde for å ta feil eller fordi vi ikke ønsker å støte foreldrene. Vi snakker om barn, mennesker som ofte ikke er i stand til å gjøre noe med egen situasjon eller kan tale for seg selv ovenfor det offentlige. Barnevernet er ikke til for at voksne (naboer eller utenforstående familie) skal kunne hevne seg på foreldre ved å gi en bekymringsmelding til barnevernet. Å levere en bekymringsmelding skal ikke tas lett på, og det skal ikke gjøres etter å bare ha møtt et menneske (med mindre dette mennesker åpenlyst gjør noe for å skade barnet).

Tegn på omssorgssvikt kan være barn som er ustelt, ikke får mat, ikke får sko og klær, barn som går ute midt på natten fordi det ikke er noen hjemme, barn som ofte skader seg og har skader som vitner om mishandling (som typiske bruddskader eller stadige blåmerker som er lite trolig et resultat av lek), barn som virker redde for foreldrene og andre voksne. Dette er tegn som gjerne viser seg over langre tid.

Mange saker som hverken barnevernet eller politi får tatt tak i, er gjerne ikke et resultat av at barnevernet behandler en "falsk" melding. Det er mange saker som ikke blir meldt fordi vi som ser omsorgssvikten er for redde til å gjøre noe med det. Spesielt har politiet kommet med oppfordringer til folk om melde i fra, så kan de avgjøre hvor viktige opplysningene er.

Jeg presiserer igjen; en bekymringsmelding bør ikke leveres på en eneste enkelt episode (med mindre denne er særdeles alvorlig og det ikke er tvil om osorgssvikten), men være basert på observasjoner av barn over lengre tid.

[Gjest Gjest]

De som er bekymret for barnet, bør selv kontakte barnevernet. Bekymringer kan "stoppe opp " hos feil vedkommende, fordi de tas til feil vedkommende. Offentlige instanser har veiledningsplikt til de som henvender seg. Da bør de opplyse om å drøfte saken anonymt med barneverntjenesten.  De melder sjelden videre andre-eller tredjehåndsinformasjon selv. Det er min erfaring.

←

Hva om bekymringen gjelder "skolerelaterte" ting, som f.eks oppmøte på foreldremøter, bursdager i klassen, deltakelse på foreldretreff, mangel på skolemat osv... skal det også meldes direkte til barnevernet, eller kan man snakke med rektor/lærer om slike bekymringer?

Dette er faktisk noe skolen kan hjelpe foreldrene med uten at andre blir blandet inn! Dette er i utgangspunktet bagateller, men blir en stor sak med en gang barnevernet kommer inn i bildet!

Grunnen til at "bekymringene stopper opp" kan kanskje være at den man snakket med har funnet ut at bekymringene var grunnløse? Eller kanskje de hadde blitt enige med foreldrene om et samarbeid for å prøve å løse problemet, og ikke så at det var nødvendig å koble inn barnevernet på dette tidspunktet?

Det kan være et utall grunner, men p.g.a taushetsplikten vil ikke "melderen" bli informert om disse!

Og igjen: hva er problemet med først å snakke med familien det angår?

[Bobeline]

Hva om bekymringen gjelder "skolerelaterte" ting, som f.eks oppmøte på foreldremøter, bursdager i klassen, deltakelse på foreldretreff, mangel på skolemat  osv... skal det også meldes direkte til barnevernet, eller kan man snakke med rektor/lærer om slike bekymringer?

Dette er faktisk noe skolen kan hjelpe foreldrene med uten at andre blir blandet inn!  Dette er i utgangspunktet bagateller, men blir en stor sak med en gang barnevernet kommer inn i bildet!

Grunnen til at "bekymringene stopper opp" kan kanskje være at den man snakket med har funnet ut at bekymringene var grunnløse?  Eller kanskje de hadde blitt enige med foreldrene om et samarbeid for å prøve å løse problemet, og ikke så at det var nødvendig å koble inn barnevernet på dette tidspunktet?

Det kan være et utall grunner, men p.g.a taushetsplikten vil ikke "melderen" bli informert om disse!

Og igjen: hva er problemet med først å snakke med familien det angår?

←

Hvis det gjelder skolerelaterte ting som mangel på skolemat eller adferdsproblemer av en slik karakter at det kan vitne om at noe er galt vil gjerne lærer ta kontakt med foreldrene for å forhøre seg om det foreligger en grunn for problemene, som for eksempel sykdom som kan vises med konsentrasjonsvansker, skilsmisse som barnet synes er vanskelig. Dette er jo eksempler på ting som ikke barnevernet blir kontaktet for. Når det er sagt er mange foreldre flinke til å informere om dette på egenhånd slik at skolen kan finne resusser til å hjelpe barnet i en vanskelig tid. Skolevesenet har også plikt til å melde fra hvis det er mistanke om at et barn lever under omsorgssvikt. Mangel på skolemat over lengre tid kan være et tegn på at noe er alvorlig galt i hjemmet, og barn trenger mat for å holde konsentrasjon oppe og klare seg godt på skolen. Hvis et barn ikke får delta på sosiale tilstelninger utenom skoletid, som er i skolens regi, virker rart hvis det er en klar tendens. Med dette mener jeg at det kan være grunner til at et barn ikke er med på noen tilstelninger, men når det er en tendens hvor barnet ikke får delta på noen utenfor hjemmet, synes rart.

Skole- og helsevesen vil trolig ikke melde fra om meldinger de får fra utenforstående. For dem er det best å ha førstehånds informasjon når de skal melde fra om mistanke om omsorgssvikt. For det andre er skolevesenets primæroppgave å gi et utdannelsestilbud, helsevesentes oppgve er å gi oss et medisinsk tilbud. I mange tilfeller har også de tidsbegrensninger som gjør det nærmest umulig for dem å "oppdra" foreldre. Til dette har vi barneverns tjenesten som også samarbeider med foreldrene til barnets beste. De har også god oversikt over andre instanser hvor foreldre kan søke støtte og hjelp.

La oss si at jeg går bort til deg fordi jeg synes det er galt å gi et barn et slag på baken når barnet har gjort noe galt. Du er uenig og mener at dette ikke er galt, et barn vil ikke ta skade av det. Hva vil du at jeg skal gjøre; fortsette å overbevise deg omat du tar feil, eller skal jeg melde dette til fagfolk som kan gi bedre hjelp enn meg? Det heter at det er lett å oppdra andres barn, og det er ikke lett å fortelle foreldre at noe de gjør, kan gjøres bedre på en annen måte. Det er ingen som har lyst til å høre at de gjør noe feil, når de er overbevist om at hva de gjør er rett. (denne situasjonen har jeg en gang vært i, og det var alt annet enn moro)

[Gjest Gjest]

Det er veldig lite i denne diskusjonen jeg er uenig i, og jeg sier ikke at en ikke skal melde en bekymring til barnevernet. Det jeg derimot gjør, er å be folk om å være varsomme, og da taler jeg tydeligvis for døve ører.

Jeg føler nå at mange av dere setter dere på dere høye hest, og sier "vi tenker kun på barnas beste, og det må foreldrene være glade for", og regner med at dere aldri vil havne i denne situasjonen selv. Jeg tenker også på barnas beste, og det er nettopp på grunn av barna at jeg maner til forsiktighet!

Dere viser veldig lite forståelse for at noen har opplevd å bli meldt av andre årsaker enn bekymring for barna! Nabosladder er en årsak, hevnaksjoner er en annen årsak.

Jeg håper dere får fortsette i den troen, og at dere aldri vil oppleve den sjokkerende opplevelsen det er å få vite at noen hater dere så mye at de er villige til å gjøre hva som helst for å ødelegge livene deres!

Og igjen, dette er IKKE kritikk av barnevernet, de gjør en flott og (dessverre) nødvendig jobb!

Takk for meg!

[Bobeline]

Jeg er ikke enig i at det er "greit" å melde foreldre som en hevnaksjon eller på bakgrunn av sladder. I denne diskusjonen har jeg tatt utgangspunkt i at det foreligger en grunn til bekymring, og ikke at det foreligger ønske om hevn. Å levere en bekymringsmelding til barnevernet med å ønske om å skade familien og barna deres er ikke bare unødvendig ondskapsfullt, det er rett ut grusomt. Det sier mer om melderen, og det er lov å melde noen for falsk anmeldelse. Riktig nok har ikke vi som privat personer rett på å få vite hvem melderen er, men andre instanser kan innhente slike opplysninger. Taushetsplikten som barnevernet er ilagt ved lov, kan også lempes på ved lov.

Til trossfor dette synes jeg ikke hensynet til foreldre som har blitt urettmessig meldt, skal gå foran hensynet til barn som kanskje trenger hjelp. Som utenforstående kan det være vanskelig å vite hva barnet får og ikke får i sitt hjem av omsorg. Derfor tror jeg også det er lurere å gi en bekymringsmelding til barnevernet som har dette som fagområde, og som har fagfolk og tilgang til å vurdere situasjonen bedre. Jeg tror fremdeles det er bedre å gi en bekymringsmelding mer enn en for lite, også av hensyn til barna. Jeg mener også at den bør gis etter å ha observert barnet over tid, og ikke på grunnlag av ønske om hevn eller sladder.

Jeg har ikke møtt foreldre som har blitt urettmessig meldt til barnevernet grunnet ondskapsfullhet. Men jeg har møtt barn som brekker bein som bare blir knekt i store traumer. Dette er brudd som ikke skyldes fall, men vridningsbrudd eller brudd som er resultat av stor kraft. Ulykke er en ting, men historien om hvordan barnet skled i badekaret er mindre troverdig sammenlignet med skaden. Det er disse foreldrene jeg mener bør meldes, foreldre som med overlegg skader sine barn. Dette er gjerne omsorgssvikt som er synlig over lengre tid, og som vi ikke må være redde for å melde.

Jeg mener vi må være forsiktig med å melde foreldre på grunnlag av enkelt episoder (med mindre disse er av så alvorlig karakter at det ikke finnes tvil) eller sladder. Men når vi ser barn som ikke har det bra og som viser klare tegn på omsorgssvikt, er det bedre å si fra en gang for mye enn en gang for lite.

[Gjest bare innom]

Jeg er ikke enig i at det er "greit" å melde foreldre som en hevnaksjon eller på bakgrunn av sladder. I denne diskusjonen har jeg tatt utgangspunkt i at det foreligger en grunn til bekymring, og ikke at det foreligger ønske om hevn. Å levere en bekymringsmelding til barnevernet med å ønske om å skade familien og barna deres er ikke bare unødvendig ondskapsfullt, det er rett ut grusomt. Det sier mer om melderen, og det er lov å melde noen for falsk anmeldelse. Riktig nok har ikke vi som privat personer rett på å få vite hvem melderen er, men andre instanser kan innhente slike opplysninger. Taushetsplikten som barnevernet er ilagt ved lov, kan også lempes på ved lov.

Til trossfor dette synes jeg ikke hensynet til foreldre som har blitt urettmessig meldt, skal gå foran hensynet til barn som kanskje trenger hjelp. Som utenforstående kan det være vanskelig å vite hva barnet får og ikke får i sitt hjem av omsorg. Derfor tror jeg også det er lurere å gi en bekymringsmelding til barnevernet som har dette som fagområde, og som har fagfolk og tilgang til å vurdere situasjonen bedre. Jeg tror fremdeles det er bedre å gi en bekymringsmelding mer enn en for lite, også av hensyn til barna. Jeg mener også at den bør gis etter å ha observert barnet over tid, og ikke på grunnlag av ønske om hevn eller sladder.

Jeg har ikke møtt foreldre som har blitt urettmessig meldt til barnevernet grunnet ondskapsfullhet. Men jeg har møtt barn som brekker bein som bare blir knekt i store traumer. Dette er brudd som ikke skyldes fall, men vridningsbrudd eller brudd som er resultat av stor kraft. Ulykke er en ting, men historien om hvordan barnet skled i badekaret er mindre troverdig sammenlignet med skaden. Det er disse foreldrene jeg mener bør meldes, foreldre som med overlegg skader sine barn. Dette er gjerne omsorgssvikt som er synlig over lengre tid, og som vi ikke må være redde for å melde.

Jeg mener vi må være forsiktig med å melde foreldre på grunnlag av enkelt episoder (med mindre disse er av så alvorlig karakter at det ikke finnes tvil) eller sladder. Men når vi ser barn som ikke har det bra og som viser klare tegn på omsorgssvikt, er det bedre å si fra en gang for mye enn en gang for lite.

←

Jeg har fulgt med på denne diskusjonen, og jeg har kommet fram til konklusjonen basert på innlegg fra begge sider:

Man skal melde til barnevernet hvis man er bekymret, MEN man skal være forsiktig med å anbefale noen å legge inn en bekymringsmelding. Det er kun personen selv som kan angjøre om h*n legger inn bekymringsmeldingen av rette grunner.

Rette grunner er ikke nabosladder, "nå skal vi ta hevn" eller "det ser litt rart ut", men rett og slett en reell begrunnet bekymring!

Var dette dipomatisk nok?

[Gjest gjesta]

Jeg er ikke enig i at det er "greit" å melde foreldre som en hevnaksjon eller på bakgrunn av sladder. I denne diskusjonen har jeg tatt utgangspunkt i at det foreligger en grunn til bekymring, og ikke at det foreligger ønske om hevn. Å levere en bekymringsmelding til barnevernet med å ønske om å skade familien og barna deres er ikke bare unødvendig ondskapsfullt, det er rett ut grusomt. Det sier mer om melderen, og det er lov å melde noen for falsk anmeldelse. Riktig nok har ikke vi som privat personer rett på å få vite hvem melderen er, men andre instanser kan innhente slike opplysninger. Taushetsplikten som barnevernet er ilagt ved lov, kan også lempes på ved lov.

←

En venninne av meg ble meldt til barnevernet av sin eks og faren til ungene. Ikke bare en gang, men hver gang hun flyttet til en ny kommune så kom innkallingen fra barnevernet. De måtte selvfølgelig ta dette alvorlig og innkalle mor til samtale. Jeg var med som støtte for venninnen min en gang. Heldigvis så hadde eksen kommet med beskyldninger som var helt på jordet så de var faktisk lette å avvise. Hadde han vært litt "lurere" så hadde beskyldningene vært mindre ekstreme og da hadde nok min venninne fått litt større problemer med å overbevise barnevernet.

Vi skal ikke se bort i fra at hevn etc kan gi utslag i en henvendelse til barnevernet. Nå har jeg erfaring med at BV kjapt avslørte at her var det en eks som var ute for å sverte mor og saken ble henlagt. Hver gang.

[Gjest gjest nå]

Da jeg gikk på lærerskolen lærte vi at man brde og måtte forstå når man melder bekymring om et barn. Dengang fnyste jeg av det og så saken kun fra foreldrenes ståsted. Nå, etter flere år i skoleverket, har jeg endret mening etter å ha opplevd å måtte melde bekymring for barn flere ganger.

Det er riktig at dersom en utenforstående melder bekymring til skolen vil de bli henvist videre. I alle BV saker blir skolen bedt om å skrive en utredning på hvordan barnet fungerer i skolen, det er kun denne virkeligheten vi kan uttale oss om. Alt annet vil måtte bli videreformidlede synspunkter.

det er også grunn til å merke seg at BV oftest setter inn tiltak i hjemmet og ikke tar barna fra foreldrene. Disse tiltakene er oftest velkomne. Jeg har heller aldri måttet medle en sak uten at forldrene har vært til samtale med meg og jeg har konfrontert dem med mine bekymringer og oppmeldingene har skjedd i samråd med dem eller at de på forhånd vet at jeg kommer til å melde bekymring. Det er verdt å merke seg at skolen har PLIKT til å melde fra dersom det er grunn til bekymring. Vi har rett og slett ikke lov til å la være. For oss gjelder regelen "heller engang for mye enn engang for lite". Er vi usikre har vi muligheten for å ta opp saken anonymt i Tverfaglig Team (et team som består av rektor, skolelege/helsesøster, PPT og BV). De vil evt anbefale eller fraråde bekymringsmelding.

En bekymringsmelding baserer seg som oftest på et samlet bilde av en situasjon, som ikke lar seg løse av tett samarbeid me foreldrene. F eks kan eleven være ukonsentrer, sjelden eller aldri glad, ikke gjøre lekser, komme til kort faglig og sosilat til tross for tiltak og tett samarbeid med hjemmet, forldre som ikke følger opp avtaler som lages om/for det aktuelle barnet og samtaler med barnet selv.

[Far til 2]

Jeg er av den formening at vi skal være glad for at voksne setter spørsmålstegn ved episoder som skjer og som gir grunn til nærmere evaluering av forholdene. Foreldre (og barn) som er i en situasjon som er misforstått vil ikke ha noe å frykte.

Selv måtte jeg kontakte barnevernet ved et par anledninger. De blåste imidlertid bort alt som "tull" tiltross for at jeg hadde video opptak og påstander fra barna på tape. De tok verken kontakt med barna eller ex'en. Ikke engang pr tlf. Isteden fikk jeg kritikk for at jeg hadde gjort video opptak. Jeg aksepterte full åpenhet mht min bekjymringsmelding, men kansje jeg ikke var god nok til å uttrykke meg skriftlig. Alt ble børstet vekk.

Til slutt var det skolen som tok tak i problemet. Først da ble det gjort nærmere undersøkelser, noe som medførte at jeg ble "alenefar".

Barnevernet gjør med andre ord ingenting om de ikke må. Og må de, gjør de bare en overfladisk undersøkelse. Hvis noe ligger krystallklart i dagen gjør de kansje flere undersøkelser, men som oftest avviser de hele saken uten å gjøre noen som helst. Det er først når utenforstående (og helst når skole/barnehage setter spørsmålstegn9 at noe gjøres.

[Gjest Betty Boop]

Vi skal ikke se bort i fra at hevn etc kan gi utslag i en henvendelse til barnevernet. Nå har jeg erfaring med at BV kjapt avslørte at her var det en eks som var ute for å sverte mor og saken ble henlagt. Hver gang.

←

Men selv om saken ble henlagt, og barnevernet bare gjorde den jobben de var pålagt å gjøre, den psykiske belastningen på mor må jo ha vært nærmest umenneskelig. Jeg tror ikke at man går upåvirket videre etter å ha vært utsatt for noe sånt.

Kjenner selv en kvinne som har vært utsatt for noe lignende. Det dreide seg ikke om eks'en, men om nabosladder. Nå er dette en sterk kvinne. Hun har gått noen motbakker, som vi alle gjør. Hun er bunnordentlig som person. Og ungene har alltid vært førsteprioritet. Like fullt klarte noen å melde denne kvinnen til barnevernet. Hun snakket med BV, fikk forklart hvordan ting faktisk fungerte og trodde saken var ute av verden. Hun ble anmeldt på nytt. Hun sa selv at hun stortgråt da hun fikk den telefonen. Men hun ordnet opp igjen.

En svakere person ville kanskje knekke sammen fullstendig. Er barna tjent med det? At omsorgspersonen blir så til de grader psyket ned at vedkommende ikke er i stand til å ta seg barna sine? Unger som i utgangspunktet er i et velfungerende hjem?

Nei jeg synes at dersom man skal melde noen til barnevernet da skal man også gjøre det under fullt navn. Såpass ryggrad får man ha om man skal skape slike bølger i andre menneskers liv, at man faktisk tåler å stå i blåsten selv.

[Gjest Gjest nå (trådstarter)]

Jeg vil gjerne komme med noen synspunkter, i forhod til det jeg lurer på.

Jeg tenker på "små" ting, og ikke seksuelle overgrep etc.

←

Jeg skulle nok skrevet noe annet enn "små ting", for jeg vil selvsagt ikke anmelde en familie til Barvevernet fordi pappan går i skinnjakke!

Jeg VET hvordan det er å bli urettmessig anmeldt til barnevernet, og selv om jeg har bare gode ord å si om etaten og deres behandling av oss og saken, så sliter det noe fryktelig å ikke vite hvorfor vi ble meldt.

←

Jeg skjønner fortvilelsen om å ikke hvite hvorfor, men sett på en annen måte: hvis man har alt på det rene, så trenger man vel ikke bekymre seg?

Jeg forstår at det er mange hensyn å ta både den ene og andre veien, men som jeg sa: er man usikker, sørg for å bli så sikker som overhodet mulig før en tar kontakt med barnevernet!

←

Hvor lenge skal man la barnet lide da? :klø: 1 uke til? 1 år?

Barnevernet jobber med fokus på barnets beste. Det skal være styrende i alle avgjørelser.

←

Et lite barn har vanskelig for å si i fra om hva som er galt, før det kanskje er for sent?

Terskelen for å melde mennesker har blitt så alt for lav.

- Han har masse sprøytearr i armen, han er sikkert stoffmisbuker.....vi melder ham....for sikkerhets skyld (han kan jo ikke være blodgiver...)

- han ser ut som om han er med i "hells angels", de er voldelige.... vi melder ham.... for sikkerhets skyld (han kan jo ikke like barbert hår og langt skjegg)

- Hun sjangler ofte når hun går, hun er sikkert alkoholiker........ vi melder henne.... for sikkerhets skyld (hun kan jo ikke være syk på balansenerven...)

- Barna er åpne og liker å snakke med voksne, de får sikkert ingen oppmerksonhet hjemme....... vil melder dem.... for sikkerhets skyld (de kan jo ikke LIKE å snakke med voksne...)

- De har trukket for gardinene, de prøver sikert å skjule noe......vi melder dem..... for sikkerhets skyld (de kan jo ikke ønske å være alene en kveld...)

←

Bare så det er sagt, så ønsker ikke jeg (og helt sikkert mange med meg) å gå så langt som å melde foreldre til Barnevernet på grunn av slike ting. Jeg synes ikke disse sakene som du ramser opp har noe i en slik alvorlig diskusjon å gjøre, selv om det er reele Barneverns-saker.

Tror nok folk kvier seg veldig for å gjøre det, både i redsel for å ta feil og i redsel for å bli innblandet i noe. Men; noen ganger er det tydelig at noe er galt og da må man si i fra.

←

I denne diskusjonen har jeg lagt merke til at mange tar parti med foreldrene og ser saken fra deres ståsted. Det er ikke foreldrene det er synd på, de er voksne mennseker og burde tåle at barnevernet ringer dem og sier fra at de har mottatt en bekymringsmelding. Det rtengs voksne som kan tale andres barn sak, hvorvidt det foreligger omsorgssvikt eller ikke. Det er barnets beste vi må tenke på, ikke hensynet til foreldrene i ett og alt.

(...)

Tegn på omssorgssvikt kan være barn som er ustelt, ikke får mat, ikke får sko og klær, barn som går ute midt på natten fordi det ikke er noen hjemme, barn som ofte skader seg og har skader som vitner om mishandling (som typiske bruddskader eller stadige blåmerker som er lite trolig et resultat av lek), barn som virker redde for foreldrene og andre voksne. Dette er tegn som gjerne viser seg over langre tid.

Jeg presiserer igjen; en bekymringsmelding bør ikke leveres på en eneste enkelt episode (med mindre denne er særdeles alvorlig og det ikke er tvil om osorgssvikten), men være basert på observasjoner av barn over lengre tid.

←

Takk, Bobeline! Du har kommet med mange gode råd og innspill gjennom hele diskusjonen.

Det er barnet jeg tenker på, barnets beste. Selvsagt tenker jeg på foreldrene også, det er derfor jeg startet denne diskusjonen. I omsorgssvikt-listen du nevner, så kjenner jeg igjen noen ting av tingene, uten å gå nærmere inn på det, annet enn at det ikke er snakk om vold (ikke fysisk iallefall).

Og igjen: hva er problemet med først å snakke med familien det angår?

←

Jeg har snakket med familien om noen av tingene. Og jeg tror flere gjør det før de går til mer drastiske skritt. Men andre ganger passer det kanskje ikke å snakke direkte med familien det gjelder.

Jeg håper dere får fortsette i den troen, og at dere aldri vil oppleve den sjokkerende opplevelsen det er å få vite at noen hater dere så mye at de er villige til å gjøre hva som helst for å ødelegge livene deres!

←

Du har et poeng, men det er ikke tilfelle i denne saken. Og når du snakker om å ødelegge liv, hva med det lille barnet? Er ikke omsorgssvikt å ødelegge livet til et barn?

Vi skal ikke se bort i fra at hevn etc kan gi utslag i en henvendelse til barnevernet. Nå har jeg erfaring med at BV kjapt avslørte at her var det en eks som var ute for å sverte mor og saken ble henlagt. Hver gang.

←

Ja, men da gjør jo Barnevernet en god jobb?

det er også grunn til å merke seg at BV oftest setter inn tiltak i hjemmet og ikke tar barna fra foreldrene. Disse tiltakene er oftest velkomne.

←

Jeg er ikke ute etter å ta fra noen barna sine, tvert i mot! Jeg tror veldig mange bare tenker på det at foreldre kan bli fratatt barna sine, og ikke at Barnevernet kan gi råd i vanskelige situasjoner. Det er sistnevnte jeg håper kan skje med denne familien.

[Gjest Gjest]

Huff, det ble litt tull med de fargene, men det får være...

[Gjest gjesta]

Men selv om saken ble henlagt, og barnevernet bare gjorde den jobben de var pålagt å gjøre, den psykiske belastningen på mor må jo ha vært nærmest umenneskelig. Jeg tror ikke at man går upåvirket videre etter å ha vært utsatt for noe sånt.

n svakere person ville kanskje knekke sammen fullstendig. Er barna tjent med det? At omsorgspersonen blir så til de grader psyket ned at vedkommende ikke er i stand til å ta seg barna sine? Unger som i utgangspunktet er i et velfungerende hjem?

Nei jeg synes at dersom man skal melde noen til barnevernet da skal man også gjøre det under fullt navn. Såpass ryggrad får man ha om man skal skape slike bølger i andre menneskers liv, at man faktisk tåler å stå i blåsten selv.

←

Klart det er en psykisk belasting for mor, men hva er verst? At mor får en knekk pga ubegrunnet henvendelse fra BV eller et barn hvor noen ikke griper inn fordi de er litt usikre?

Jeg vurderte å melde en sak til BV og da helt anonymt. Grunnen var at det gjaldt en utenlandsk familie, det var vold inne i bildet og at jeg var redd for meg og mine barn. Erfaringen min tilsa at jeg burde være redd. Av ulike årsaker så ble ikke denne saken anmeldt av meg.

[Bobeline]

Nå har jeg fått høre om en litt spesiell situasjon av min venninne. Hun er mor til en gutt på fire år som bor hos far. Grunnen til det er at min venninne vet hun har noen begrensninger når det gjelder å ta seg av sønnen sin. Hun har han på besøk annen hver helg og hver tirsdag. Sønnen hennes fortalte henne at han har en dusjedag en gang i uken, som er tirsdag. På tirsdager dusjer han også hos henne. Problemet er at faren ikke er nøye nok med å vaske tissen til guttungen, og han har nå fått betennelse i tissen. Hun har sagt i fra til faren, men han avfeier dette med at sønnen kan vaske seg selv. (faren har også fortalt at grunnen til at tirsdag er dusjedag er at de må "vaske bort" moren fra sønnen når han kommer hjem, sønnen er ikke klar over dette)

Hun føler hun kommer til kort siden hun ikke blir hørt. Noen som har noen gode forslag til hvordan hun kan takle denne situasjonen?

[Leanne]

Hun føler hun kommer til kort siden hun ikke blir hørt. Noen som har noen gode forslag til hvordan hun kan takle denne situasjonen?

Hva med å kontakte helsesøster å si at hun synes far slurver med vask av sønnen og at dette nå har ført til betennelse. Kanskje kan hun kalle inn til en time og gå gjennom hygiene med faren.

Synes det høres rart ut med 1 dusj i uken jeg...

[Gjest Gjest]

Snodig at bygda ikke har vært innom her...

[Shea]

Snodig at bygda ikke har vært innom her...

←

Hva mener du med det???

[Carrot]

Du kan drøfte bekymringen din anonymt med barneverntjenesten før en evnt melding. Så får du deres synspunkt på hva du bør gjøre, og råd for hvordan gå frem.

←

Du kan melde fra anonymt sier flere her - det er viktig å huske på at en anonym bekymringsmelding ikke betyr at BV ikke skal vite hvem du er - de skal ha ditt hele og fulle navn, hvilken kontakt du har med familien og barnet og hva som bekymrer deg. OG Skulle den dagen komme at det blir en bv-sak av din melding må du også vitne i en evt. rettssak... Bare til info.

Når det er sagt - er man bekymret for barnets beste kan man også ta det opp med skole, barnehage, helsestasjonen eller slike før man evt. går til bv.

- jeg ville nok snakket med foreldrene selv hvis jeg kjente dem og barnet. Si at jeg vet jeg ikke har noe med dette - men jeg reagerer på hvordan barnet deres har det, måten dere er overfor barnet, og at jeg vil hjelpe dersom de mener det er greit. Hvis ikke kan de selv søke hjelp, men lar de det hele henge uløst vil jeg ta kontakt videre osv. DA får de i allefall en mulighet, både fordi de får vite at noen reagerer og de får selv en mulighet til å ordne på hva det enn er du mener er et problem.

Jeg vil også påpeke at man skal nok være forskiktig med å trå over denne terskelen for å melde noen - jeg har vært der, meldt fra - etter lang tid hvor jeg prøvde være der for ungene det gjaldt... Det var ikke en hyggelig situasjon når bekymringsmeldingen var et faktum.

Mor var faktisk på telefonen til meg innen en time og skjelte meg huden full.. Fordi kurratoern hos sosialetaten ikke har taushetsplikt om hvem som meldte fra når saken er et faktum - fordi mor har rett til innsyn i ALLE papirer i sin sak... og fordi min henvendelse var den siste i en rekke andre meldinger fra bl.a. skole og helsesøster.. Moro var det ikke nei, men det verste var at moren tok med ungene og flyttet - noe hun visst nok hadde gjort mange ganger før, og som betyr at et nytt kontor i en ny kommune får saken og må starte på nytt i sin utredning - hun kjøpte seg tid..

Nå er ungene store, den eldste er 17 og den yngste 13. Jeg har snakket med dem flere ganger og de sier hun aldri har tilgitt meg - mens de selv skjønner hvorfor og sier hun faktisk skjerpet seg litt etter hendelsen. Hun sluttet i allefall å drikke hjemme som den eldste sa - hun gikk ut og ble borte mens den eldste på 12 passet den yngste på 8, alene hele helgen mens mor var full...

Etter noen år, på sin 16 års dag flyttet den eldste til sin far - da flyttet også den yngste til sin far fordi "det yngste barnet da mistet den ene positive og trygge personen i familien" som det heter i sakspapirene, fikk mor valget om å la datteren flytte eller bli hentet med tvang..

Så til slutt endte vel denne saken bra på en måte, ungene har det bra i dag, har et forhold til mor og bor hos sine fedre og jeg er og blir den store stygge ulven - men lever gladelig med det...

Mitt poeng må vel bli at du må være sikker på at dette er noe du har grunnlag for å melde og at du virkelig satser det forholdet du har til foreldrene ved å melde fra - fordi du vil barnets beste og kun det...

C.

[Gjest bare innom]

Til Carrot

Du handlet åpent, og tok sjansen på å bli "upopulær" hos mor, til barnas beste.

Din handling står det respekt av. Du handlet her med ryggrad og integritet!

[Tiit]

Det er fullt mulig å ta kontakt med barneverntjenesten for å drøfte en sak anonymt. Du trenger ikke å gi personalia i en slik drøfting. Verken på deg selv, eller dem det gjelder. Barnevernkonsulenten setter seg ikke på deg! Du står deretter fritt til å melde saken anonymt eller åpent. Det beste er selvsagt om du føler deg så trygg på din bekymring at du "står for" den støyten det er å melde åpent.

Du har mulighet til å være anonym i lang tid i en barnevernssak. Men ikke dersom saken blir fremmet til fylkesnemnda for tvangsavgjørelse. Da kan ikke barnevernet legge frem opplysninger som er gitt anonymt. Da må melder stå frem, ellers kan ikke disse opplysningene brukes.

Det er ofte uheldig med anonyme meldinger fordi familien ofte brukes mye krefter på å finne ut hvem som har meldt dem. Noen kan urettmessig bli beskylt for det, og det kan bli mye unødvendigheter i dette, som også kan gå ut over barna. Men noen ganger kan jeg forstå at folk ikke tør å stå åpent frem med sin bekymring gr. trusler osv.