Arv

[AnonymBruker]

Arv… alltid roten til familiedrama. Trodde aldri jeg skulle bli en ‘sånn’ men nå sitter jeg med en litt sur smak i munnen. 
 

min bestemor gikk bort. Kunne skrevet masse om alt hun betydde for meg, men bør vel heller komme til poenget her. 
hun var den sterkeste jeg har kjent, og selv på minstepensjon og min bestefar døde tidlig så ga hun all sin morsarv til min far. For å hjelpe å etablere. Hun hadde tro på at min far ga dette videre og skrev ikke testament. Min far valgte heller å ta i begge ender, og har levd godt både på arv fra besteforeldre og foreldre. Dette er jo egentlig ikke spørsmålet, fordi penger og verdier gidder jeg ikke krangle om. Jeg sier stort sett lite om noe. 
Det jeg spurte om da var ett gullarmbånd. Dette fordi min bestemor ga meg ett gullarmbånd i gave da jeg ble 18 , og det betydde mye for meg. Jeg ble utsatt for ett ran og mistet dette armbåndet, noe som har tynget meg så veldig. Derfor var alt jeg ba om ett armbånd som ‘erstatning’ for det jeg mistet. 
fikk beskjed om at alle i familien skulle få velge før meg. Min stemor tok min bestemors giftering etter min fars ønske uten at noen i familien fikk si noe. Og når det kom til meg fikk jeg en liten armlenke som kanskje er gull, men kanskje uekte. Min stemor har tatt den eneste armlenken som er garantert gull. Jeg bryr meg ikke om verdi, jeg vil bare at det skal være holdbart, og at jeg kan gi det videre i arv til min datter sammen med bilder og historier om hennes oldemor. 
Jeg føler at det er så urettferdig, og ba jeg om mye? 
før alle skal synse og vite bedre, jeg var den som tok meg av, gjorde ting med og besøkte min bestemor til det siste. Jeg har ikke bedt om mer enn det armbåndet… min far og stemor fikk nok 3 mill kr og alt de ønsket først. Og nå føler jeg meg sint pga ett arveoppgjør som jeg lovet jeg aldri skulle bli. Pga ett armbånd. Hvordan ville du følt det? 

Anonymkode: 0044e...435

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Arv… alltid roten til familiedrama. Trodde aldri jeg skulle bli en ‘sånn’ men nå sitter jeg med en litt sur smak i munnen. 
 

min bestemor gikk bort. Kunne skrevet masse om alt hun betydde for meg, men bør vel heller komme til poenget her. 
hun var den sterkeste jeg har kjent, og selv på minstepensjon og min bestefar døde tidlig så ga hun all sin morsarv til min far. For å hjelpe å etablere. Hun hadde tro på at min far ga dette videre og skrev ikke testament. Min far valgte heller å ta i begge ender, og har levd godt både på arv fra besteforeldre og foreldre. Dette er jo egentlig ikke spørsmålet, fordi penger og verdier gidder jeg ikke krangle om. Jeg sier stort sett lite om noe. 
Det jeg spurte om da var ett gullarmbånd. Dette fordi min bestemor ga meg ett gullarmbånd i gave da jeg ble 18 , og det betydde mye for meg. Jeg ble utsatt for ett ran og mistet dette armbåndet, noe som har tynget meg så veldig. Derfor var alt jeg ba om ett armbånd som ‘erstatning’ for det jeg mistet. 
fikk beskjed om at alle i familien skulle få velge før meg. Min stemor tok min bestemors giftering etter min fars ønske uten at noen i familien fikk si noe. Og når det kom til meg fikk jeg en liten armlenke som kanskje er gull, men kanskje uekte. Min stemor har tatt den eneste armlenken som er garantert gull. Jeg bryr meg ikke om verdi, jeg vil bare at det skal være holdbart, og at jeg kan gi det videre i arv til min datter sammen med bilder og historier om hennes oldemor. 
Jeg føler at det er så urettferdig, og ba jeg om mye? 
før alle skal synse og vite bedre, jeg var den som tok meg av, gjorde ting med og besøkte min bestemor til det siste. Jeg har ikke bedt om mer enn det armbåndet… min far og stemor fikk nok 3 mill kr og alt de ønsket først. Og nå føler jeg meg sint pga ett arveoppgjør som jeg lovet jeg aldri skulle bli. Pga ett armbånd. Hvordan ville du følt det? 

Anonymkode: 0044e...435

Hmm, jeg forstår deg godt.  Dette er snakk om følelser, ikke nødvendigvis juss. Jeg ville tatt en prat med faren min om jeg var deg. Ikke anklagende eller klagende, men legg frem din oppfatning av situasjonen.

❤️

Anonymkode: 50266...3e6

[AnonymBruker]

Det du føler er normalt, din far er en umoden og egoistisk mann.

Jeg har vært i en lignende situasjon, hvor min bestemor ønsket at jeg skulle arve en bestemt ting. Ikke min far, men andre søsken nektet. Dermed ba jeg om å få (tilbake) noe som i utgangpunktet allerede var mitt, og informerte alle om at om andre ville ha det samme, så ville jeg ta kostnaden for å sørge for at andre fikk det samme. Ikke bare nektet de meg det, de spiller på lag for å skjule hvem av dem som har det, selv fra min far.

Jeg vet de gjorde det som en form for sjalu hevn, da de visste at min bestemor følte seg veldig knyttet til meg. Jeg stilte opp, de var ikke interessert i henne som person, men de tålte ikke det nære forholdet hun og jeg hadde.

Jeg var først veldig såret, men mest sint. Jeg valgte imidlertid å aldri la dem forstå det, og har hevet meg over det.

Jeg tenker at uansett hvor mye de holder unna meg, uansett hvor mye de gikk mot sin mors vilje, så kan ingen av dem noengang få det forholdet til henne som det hun og jeg hadde (hun sa det selv, var oppgitt over deres egoisme og baktaling av andre).

Så hver gang jeg kommer på hva de tok fra meg, så minner jeg meg selv på at det viktigste noen kunne arve fra henne, det arvet jeg - den nærheten, det å kjenne henne for den hun faktisk var, alle gode minner og samtaler. Det er også det eneste disse barna hennes aldri kan arve, fordi de selv valgte det bort mange, mange år før hun døde. Når alt kommer til alt tror jeg at jeg arvet mest fra henne ❤️ 

Anonymkode: 7eefb...5cf

[AnonymBruker]

Din stemor skal holdes utenfor deling av arv. Din far kan gi bort armbånd til henne, og det er jo greit. Men det burde gått til deg. 
 

Anonymkode: 6d16e...ba1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Det du føler er normalt, din far er en umoden og egoistisk mann.

Jeg har vært i en lignende situasjon, hvor min bestemor ønsket at jeg skulle arve en bestemt ting. Ikke min far, men andre søsken nektet. Dermed ba jeg om å få (tilbake) noe som i utgangpunktet allerede var mitt, og informerte alle om at om andre ville ha det samme, så ville jeg ta kostnaden for å sørge for at andre fikk det samme. Ikke bare nektet de meg det, de spiller på lag for å skjule hvem av dem som har det, selv fra min far.

Jeg vet de gjorde det som en form for sjalu hevn, da de visste at min bestemor følte seg veldig knyttet til meg. Jeg stilte opp, de var ikke interessert i henne som person, men de tålte ikke det nære forholdet hun og jeg hadde.

Jeg var først veldig såret, men mest sint. Jeg valgte imidlertid å aldri la dem forstå det, og har hevet meg over det.

Jeg tenker at uansett hvor mye de holder unna meg, uansett hvor mye de gikk mot sin mors vilje, så kan ingen av dem noengang få det forholdet til henne som det hun og jeg hadde (hun sa det selv, var oppgitt over deres egoisme og baktaling av andre).

Så hver gang jeg kommer på hva de tok fra meg, så minner jeg meg selv på at det viktigste noen kunne arve fra henne, det arvet jeg - den nærheten, det å kjenne henne for den hun faktisk var, alle gode minner og samtaler. Det er også det eneste disse barna hennes aldri kan arve, fordi de selv valgte det bort mange, mange år før hun døde. Når alt kommer til alt tror jeg at jeg arvet mest fra henne ❤️ 

Anonymkode: 7eefb...5cf

Står oppi lignende som deg og ts nå. Egoistiske fedre virker ut til å gå igjen også. Hadde aldri trodd jeg kom til å havne der. Vi er tydeligvis flere i samme båt? ❤️ Det du sier der fikk meg til å gråte. DET er veldig veldig sant! ❤️ En god og stor klem til dere alle

Anonymkode: ad872...521

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Står oppi lignende som deg og ts nå. Egoistiske fedre virker ut til å gå igjen også. Hadde aldri trodd jeg kom til å havne der. Vi er tydeligvis flere i samme båt? ❤️ Det du sier der fikk meg til å gråte. DET er veldig veldig sant! ❤️ En god og stor klem til dere alle

Anonymkode: ad872...521

Det ER sant! Og det som er så uendelig godt, det er at det er noe de heller aldri noensinne kan endre eller ta fra meg. Slik sett tenker jeg at jeg nok var den som arvet mest av meg og de som nektet at jeg skulle få det hun ønsket å gi meg. De vil forbli fattige på et personlig nivå. Jeg vil alltid ha med meg vissheten om at det nære forholdet vi hadde, det er noe de aldri kan ta fra meg.

Klem til deg også - ta med deg vissheten om at du allerede har fått det viktigste, den du har mistet vil alltid være med deg ❤️ 

Anonymkode: 7eefb...5cf

[petterm]

Det er synd at arv får frem det dårligste i folk.

Grådighet og følelser har lett for å dominere.

Desverre er ofte de inngifte grådigst!

Jeg skjønner deg, TS, men du får dessverre ikke gjort så mye med det❤️