Hvordan gi slipp på sinne og bitterhet i relasjon med foreldre?

[AnonymBruker]

Jeg har siden tenårene kjent på ganske mye sinne mot foreldrene mine og andre familiemedlemmer. Bitterhet som jeg skrev i tittelen stemmer ikke helt, det er nok mer som det engelske ordet resentment - jeg bærer liksom nag, og klarer ikke å gi slipp på følelsene jeg sliter med. Jeg har ikke lyst til å ha det slik, og vil gjerne finne en vei ut av dette. 

Disse følelsene bunner i at jeg fra en veldig ung alder måtte ta på meg mye ansvar hjemme og med mine tre yngre søsken og at jeg derfor ikke fikk en ordentlig barndom. Vi hadde ikke mye penger, foreldrene mine måtte jobbe mye og de var slitne, så jeg gjorde alt jeg kunne for å unngå at de skulle bli sinte og irriterte som lett skjedde når de kom hjem etter en lang dag. Jeg måtte holde oversikt over mye og forutse ting som kunne skje eller ting som kunne plage dem slik at jeg kunne unngå å bli kjeftet på eller at det ble dårlig stemning.

Jeg ble som en liten voksen, og foreldrene mine forventet at jeg skulle forstå og klare ting som ikke var realistisk for alderen min. Mine behov og følelser ble ikke sett siden foreldrene mine rett og slett ikke hadde tid og kapasitet. Jeg fikk tidlig problemer på skolen og slet mye – i 20-årene ble jeg diagnostisert med lærevansker og autisme, noe som aldri ble merket da jeg var barn. Jeg har slitt mye med følelser av at jeg ikke betydde nok for noen til at disse problemene ble sett, til tross for klare tegn. Hvis det hadde blitt oppdaget i barndommen, ville tiden på skolen og i arbeidslivet fortont seg veldig annerledes.

Siden jeg var så vant til å bli oversett og hadde svært dårlig selvbilde, ble jeg desperat etter oppmerksomhet og å føle at jeg var verdt noe. Som tenåring og tidlig i 20-årene ble jeg et lett bytte for menn som bare var interessert i meg for utseendet mitt og kroppen min. Jeg slet med å sette grenser og var en typisk people pleaser. Jeg havnet i flere usunne forhold og farlige situasjoner med menn som ikke behandlet meg bra eller var eldre og utnyttet naiviteten min. Jeg har også hatt rusproblemer og spiseforstyrrelser, men har nå vært edru og frisk i over to år. 

Nå som jeg har blitt diagnostisert, blitt edru, gått i terapi, gjort en innsats for å forstå meg selv og problemene jeg har hatt bedre og prøvd å få livet mitt på rett kjøl merker jeg at jeg stadig støter på det samme sentrale problemet. Det er barndommen og hvordan jeg har blitt behandlet, at jeg lærte så tidlig at jeg bør gjøre alt for å føye andre og at mine følelser og behov ikke betyr noe. 

Jeg vil være tydelig på at jeg ikke skylder på foreldrene mine for problemene jeg har hatt. Jeg er voksen og ansvarlig for mitt eget liv, og jeg vet at jeg har tatt dårlige valg. Jeg er glad i foreldrene mine. Jeg vet at de er glade i meg og at de gjorde sitt beste. Dessverre gikk familien AS ikke rundt uten at jeg tok på meg mye mer enn jeg skulle gjort, og jeg har betalt prisen for det siden. 

Det jeg ønsker hjelp til nå er å gi slipp på disse følelsene jeg har. Terapi har hjulpet meg med å se ting ikke bare fra mitt perspektiv, og jeg vet at foreldrene mine har slitt med sine egne utfordringer og vanskeligheter som har bidratt til at ting gikk som de gikk. Problemet er at jeg fortsatt føler på sinne og vonde følelser. Selv om jeg er voksen, føler jeg meg til tider som et forlatt barn. Jeg vet ikke hvordan jeg kan løse dette. Jeg har prøvd å snakke med dem, men de er ikke typen som snakker åpent om ting. De ønsket selvfølgelig å være svært gode foreldre for barna sine, og jeg tror tanken på at de kanskje ikke klarte det er veldig vond for dem. Jeg vil ikke såre dem. Men hvis vi ikke kan snakke om det, skjønner jeg ikke hvordan vi kan la det ligge i fortiden og se fremover. Jeg ønsker råd og innspill til hvordan jeg kan gi slipp på disse negative følelsene og gå videre med livet, gjerne fra noen som har opplevd lignende. 

Anonymkode: e2848...880

[isw]

Jeg har kjent på noe av det samme. Fra ung alder hadde jeg en far som drakk mye, og var rimelig ufin i fylla. Overseksuell, truet med å forlate oss hvis mamma ikke lå med han, osv. Våknet ofte klokken 4 om natten av at han skrek i fylla at han var kåt.

Dette fikk den konsekvens at jeg tidlig i livet ble veldig beskyttende ovenfor mamma. Jeg begynte å jobbe og tjente bra tidlig, men fikk fokusert lite på skole. Tanken var at jeg skulle kunne forsvare mamma (som tjente dårlig) økonomisk hvis pappa stakk.

Jeg fikk en rotete karriere og ble i en jobb som ikke var bra for meg altfor lenge, fordi lønna var bra. Jeg sa til pappa at jeg garanterer for mammas økonomi, så gjør hva faen du vil. 

Dette er lenge siden nå. Karrieren min har blitt bra, jeg tilga faren min og vi hadde det fint sammen de siste 7-8 årene av livet hans, selv om det var krevende til tider med demens og annen sykdom. Livet er for kort for å hate. Jeg erkjente vel kanskje at hatet ikke fører noe godt med seg.

Ønsker deg alt det beste.

[AnonymBruker]

Dette er ett aspekt! 
 

Hva tenker du kunne vært annerledes med tanke på utdanning og jobb dersom du hadde fått den støtte du trengte som barn?

 

Er dette noe du kan ta tak i nå? Dvs ta mer utdanning, jobbe mot å bli det du egentlig skulle ønske at du var? 
 

Hvordan kan evt dine foreldre hjelpe deg med dette? Feks bistå økonomisk mens du utdannet deg. Kan 3-5 år med utdanning bøte på naget? 
 

Evt tenker du er fornøyd med jobben din? 
 

Ellers: veldig trist å lese historien din. Håper du klarer å akseptere det du ikke kan endre og se forskjellen mellom det du ikke kan endre og det du fra nå av kan ta ansvar for. 

Anonymkode: 28b7d...237

[AnonymBruker]

Et annet perspektiv:

På den tiden var det få kvinner som fikk autismediagnose. Det var lavere kunnskap om det før. Du er heldig som fikk diagnose i 20-åra, mange er mye eldre.

Det du skriver om å være lett bytte er typisk for damer med autisme. Du har dårligere sosiale antenner pga autisme, ikke fordi du ble oversett som barn.

Det er også typisk at barn kan fremstå veslevoksne, og streve med det sosiale.

Det er ikke foreldrene dine sin skyld at du er autist. De fikk antagelig lite hjelp og veiledning om dine spesielle behov, og du var kanskje mer krevende uten at de visste hvorfor hvis du hadde lærevansker og autisme. 

Foreldrene dine er kanskje på spekteret selv (autisme er arvelig) og mangler verktøy som neurotypiske har. Eller, de kan ha blitt oppdratt av foreldre på spekteret. Hvis de har utfordringer fikk de antagelig ikke noen hjelp de heller med å mestre det. Mange på spekteret har eksekutive vansker og andre utfordringer som slår ut i full blomst når man skal mestre barn, hus og jobb.

Alle vinner ikke foreldrelotteriet, sånn er livet. 

Anonymkode: 73ae2...2c7

[Helene]

Takk for at du deler. Mye her til ettertanke. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.5.2024 den 14.34):

Det er ikke foreldrene dine sin skyld at du er autist. De fikk antagelig lite hjelp og veiledning om dine spesielle behov, og du var kanskje mer krevende uten at de visste hvorfor hvis du hadde lærevansker og autisme. 

Synes dette er dårlig gjort å skrive når hun forteller at foreldrene ikke hadde ork eller tålmodighet til å være foreldre når de kom hjem fra jobb. Å skylde på at det fantes mindre fokus på autisme den gangen holder ikke, jeg garanterer deg at det er barn som går gjennom det samme ts gjorde - også i dag. 

Anonymkode: d1a66...0f4

[AnonymBruker]

Foreldre gjør så godt de kan utifra de forutsetningene og den kunnskapen de har. 
Det er lett å tenke at foreldrene kunne gjort mer når en sitter der som voksen og ikke har fått til det en har drømt om. 
Mine foreldre har ingen utdannelse og har jobbet siden de var 16, god gammeldags 80/90 talls oppdragelse som kanskje ikke er det en har valgt i dag. 
de er bunnløst glad i meg og de har gjort sitt beste. 
mer krever ikke jeg. 
mer selv mor til snart voksne tenåringer og har hatt en foreldrestil jeg er tilfreds med, men hvem vet? Om 10 år kan barna komme til meg å fortelle meg at de ikke fikk utfoldet seg slik de ønsket fordi jeg sydde pute under armene på de. 
man må bare gjøre sitt beste og heller snakke sammen om det som en ikke var så fornøyd med evt. 

om du tar dette opp med dine foreldre vil de både bli såret og ka skje gå i forsvar, det må du regne med. Å få kritikk på foreldrerollen fra voksne barn er vanskelig 

Anonymkode: edd97...604

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (På 1.5.2024 den 12.48):

Jeg har siden tenårene kjent på ganske mye sinne mot foreldrene mine og andre familiemedlemmer. Bitterhet som jeg skrev i tittelen stemmer ikke helt, det er nok mer som det engelske ordet resentment - jeg bærer liksom nag, og klarer ikke å gi slipp på følelsene jeg sliter med. Jeg har ikke lyst til å ha det slik, og vil gjerne finne en vei ut av dette. 

Disse følelsene bunner i at jeg fra en veldig ung alder måtte ta på meg mye ansvar hjemme og med mine tre yngre søsken og at jeg derfor ikke fikk en ordentlig barndom. Vi hadde ikke mye penger, foreldrene mine måtte jobbe mye og de var slitne, så jeg gjorde alt jeg kunne for å unngå at de skulle bli sinte og irriterte som lett skjedde når de kom hjem etter en lang dag. Jeg måtte holde oversikt over mye og forutse ting som kunne skje eller ting som kunne plage dem slik at jeg kunne unngå å bli kjeftet på eller at det ble dårlig stemning.

Jeg ble som en liten voksen, og foreldrene mine forventet at jeg skulle forstå og klare ting som ikke var realistisk for alderen min. Mine behov og følelser ble ikke sett siden foreldrene mine rett og slett ikke hadde tid og kapasitet. Jeg fikk tidlig problemer på skolen og slet mye – i 20-årene ble jeg diagnostisert med lærevansker og autisme, noe som aldri ble merket da jeg var barn. Jeg har slitt mye med følelser av at jeg ikke betydde nok for noen til at disse problemene ble sett, til tross for klare tegn. Hvis det hadde blitt oppdaget i barndommen, ville tiden på skolen og i arbeidslivet fortont seg veldig annerledes.

Siden jeg var så vant til å bli oversett og hadde svært dårlig selvbilde, ble jeg desperat etter oppmerksomhet og å føle at jeg var verdt noe. Som tenåring og tidlig i 20-årene ble jeg et lett bytte for menn som bare var interessert i meg for utseendet mitt og kroppen min. Jeg slet med å sette grenser og var en typisk people pleaser. Jeg havnet i flere usunne forhold og farlige situasjoner med menn som ikke behandlet meg bra eller var eldre og utnyttet naiviteten min. Jeg har også hatt rusproblemer og spiseforstyrrelser, men har nå vært edru og frisk i over to år. 

Nå som jeg har blitt diagnostisert, blitt edru, gått i terapi, gjort en innsats for å forstå meg selv og problemene jeg har hatt bedre og prøvd å få livet mitt på rett kjøl merker jeg at jeg stadig støter på det samme sentrale problemet. Det er barndommen og hvordan jeg har blitt behandlet, at jeg lærte så tidlig at jeg bør gjøre alt for å føye andre og at mine følelser og behov ikke betyr noe. 

Jeg vil være tydelig på at jeg ikke skylder på foreldrene mine for problemene jeg har hatt. Jeg er voksen og ansvarlig for mitt eget liv, og jeg vet at jeg har tatt dårlige valg. Jeg er glad i foreldrene mine. Jeg vet at de er glade i meg og at de gjorde sitt beste. Dessverre gikk familien AS ikke rundt uten at jeg tok på meg mye mer enn jeg skulle gjort, og jeg har betalt prisen for det siden. 

Det jeg ønsker hjelp til nå er å gi slipp på disse følelsene jeg har. Terapi har hjulpet meg med å se ting ikke bare fra mitt perspektiv, og jeg vet at foreldrene mine har slitt med sine egne utfordringer og vanskeligheter som har bidratt til at ting gikk som de gikk. Problemet er at jeg fortsatt føler på sinne og vonde følelser. Selv om jeg er voksen, føler jeg meg til tider som et forlatt barn. Jeg vet ikke hvordan jeg kan løse dette. Jeg har prøvd å snakke med dem, men de er ikke typen som snakker åpent om ting. De ønsket selvfølgelig å være svært gode foreldre for barna sine, og jeg tror tanken på at de kanskje ikke klarte det er veldig vond for dem. Jeg vil ikke såre dem. Men hvis vi ikke kan snakke om det, skjønner jeg ikke hvordan vi kan la det ligge i fortiden og se fremover. Jeg ønsker råd og innspill til hvordan jeg kan gi slipp på disse negative følelsene og gå videre med livet, gjerne fra noen som har opplevd lignende. 

Anonymkode: e2848...880

Kanskje løsningen for deg kan ligge i å leve åpent om dette? 

Snakk det i stykker med alle rundt deg som du mener kan ha sett deg og søsknene dine som ung. Jeg synes absolutt at foreldrene dine må tolerere å høre deg snakke om dette. Få en viss aksept for at dette er din opplevelse av situasjonen. Om de mener din åpenhet bringer skam over dem eller at de blir flau av din åpenhet så kan du jo begrunne det med at du prøver å jobbe med å bli kvitt sinnet/bitterheten du har mot dem pga omsorgssvikten du opplevde. De må jo ikke forsvare seg, de trenger bare å lytte! Søsken kan være veldig greit å dele med, mange søsken har forskjellige historier men overraskende store likheter kan finnes. 

Re-post historier på face o.l fra andre som kommer med lignende historier som din og hvor galt det er å gi barn et slikt ansvar + hva dette gjør med de barna som opplever slik type omsorgssvikt. For dette er omsorgssvikt! Hvem rundt deg skulle sett dette? Stilte de ikke spørsmål omkring dette? Hvorfor ikke?

Jobb gjerne din situasjon istykker over noen år men du må nok også ta pauser fra dette underveis. Du må også la folk få fri fra å høre deg nevne dette heletiden, så posjoner det til litt og litt. Legg gjerne inn mye galgehumoristiske settinger fra oppveksten rundt dette, dette fungerer oftest best med søsken og andre som har samme erfaringer som deg. 

Hva tenker du? Kan dette prøves? 

Endret lørdag kl 23:04 av Fighter83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.5.2024 den 18.06):

Foreldre gjør så godt de kan utifra de forutsetningene og den kunnskapen de har. 
Det er lett å tenke at foreldrene kunne gjort mer når en sitter der som voksen og ikke har fått til det en har drømt om. 
Mine foreldre har ingen utdannelse og har jobbet siden de var 16, god gammeldags 80/90 talls oppdragelse som kanskje ikke er det en har valgt i dag. 
de er bunnløst glad i meg og de har gjort sitt beste. 
mer krever ikke jeg. 
mer selv mor til snart voksne tenåringer og har hatt en foreldrestil jeg er tilfreds med, men hvem vet? Om 10 år kan barna komme til meg å fortelle meg at de ikke fikk utfoldet seg slik de ønsket fordi jeg sydde pute under armene på de. 
man må bare gjøre sitt beste og heller snakke sammen om det som en ikke var så fornøyd med evt. 

om du tar dette opp med dine foreldre vil de både bli såret og ka skje gå i forsvar, det må du regne med. Å få kritikk på foreldrerollen fra voksne barn er vanskelig 

Anonymkode: edd97...604

Om du har foreldre som er bunnløst glad i deg, er du heldig. Mine foreldre har alltid vært mest glad i seg selv, og det har virkelig toppet seg de siste årene. Selv i samtale med barnebarn er det foreldrene mine som skal stråle og skinne, ikke snakk om å la et barnebarn få særlig med plass der i gården. Et eksempel på det er da mine foreldre kom hjem til meg for å vise sin nyinnkjøpte bil, uten engang å kommentere den gipsede armen min sønn gikk (veldig synlig) rundt med. Det var kun bil, bil og atter bil som skulle snakkes om da, gitt. Og slik er det alltid. Bunnløs kjærlighet til seg selv, not so much til barn og barnebarn.

Jeg er likevel ikke bitter på foreldrene mine for barndommen og oppveksten. Jeg er bitter på dem for at de FORTSATT kun ser seg selv, og nå enda verre enn før. De lever i 2024, men oppfører seg fortsatt som uempatiske 80-tallsforeldre. På 80-tallet visste de ikke bedre, men nå i 2024 burde de visst bedre.

Anonymkode: 0acce...d88

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.5.2024 den 18.06):

Foreldre gjør så godt de kan utifra de forutsetningene og den kunnskapen de har. 
Det er lett å tenke at foreldrene kunne gjort mer når en sitter der som voksen og ikke har fått til det en har drømt om. 
Mine foreldre har ingen utdannelse og har jobbet siden de var 16, god gammeldags 80/90 talls oppdragelse som kanskje ikke er det en har valgt i dag. 
de er bunnløst glad i meg og de har gjort sitt beste. 
mer krever ikke jeg. 
mer selv mor til snart voksne tenåringer og har hatt en foreldrestil jeg er tilfreds med, men hvem vet? Om 10 år kan barna komme til meg å fortelle meg at de ikke fikk utfoldet seg slik de ønsket fordi jeg sydde pute under armene på de. 
man må bare gjøre sitt beste og heller snakke sammen om det som en ikke var så fornøyd med evt. 

om du tar dette opp med dine foreldre vil de både bli såret og ka skje gå i forsvar, det må du regne med. Å få kritikk på foreldrerollen fra voksne barn er vanskelig 

Anonymkode: edd97...604

Shit, så heldig du er! Jeg skal si deg en ting, og det er at ikke alle har foreldre som er bunnløst glad i en og gjør sitt beste.

Anonymkode: faa0d...e14