Emosjonelt fraværende (tilbakestående?) partner

[AnonymBruker]

Da jeg traff min nåværende kjæreste var han egentlig helt motsatt av det jeg trodde jeg skulle ha. Hadde vist av ham en stund, men han var en stille, nesten overhyggelig type, kanskje en typisk sånn man kaller "tøffel". Forholdet ble etterhvert veldig koslig, føltes trygt, selv om han sa lite. Mistenker at det kanskje var fordi jeg ikke følte noen var en "trussel" hvis dere skjønner, han er ikke en typisk damemagnet, men virka heller ikke spesielt interessert i det, så trygt sånn sett, absolutt. 

Det jeg la merke til ganske fort, og som har vedvart i lang tid, og eskalert nå i det siste er at han distanserer seg veldig mye fra omtrent alt. Han sier han bruker lang tid på å forstå ting, og at lege/psykiater (har hatt flere runder med alvorlig depresjon) sier han er "treig". Syns det høres rart ut, men jeg vet svært lite om historikken bak disse episodene. 

I fjor var jeg igjennom både et dødsfall, skiftet jobb, og en del andre ting som tilslutt gjorde meg sykemeldt en periode. Det var ingen krise, men jeg var ekstremt sliten. Det var da det virkelig kom til syne, ingenting ble tatt hensyn til, alle forsøk på å snakke om det på grunn av min dårlige samvittighet oppi det hele ble avfeid eller endte i pinlig stillhet. Tok meg tilslutt i å også ha dårlig samvittighet for å sove mer enn normalt. 

Han har lite kontakt med egen familie, overfladisk kontakt med venner, sånn har det nok alltid vært. Men det er først nå jeg tenker over hvor sårt det er å se han streve i sosiale situasjoner både med å "synes" og være den ekstra snille helten som alle synes er så fin og snill. Det var jo akkurat det jeg også trodde den gangen jeg blei forelska, men nå sitter jeg ganske sliten, og ensom i mitt eget forhold å synes det nesten er litt flaut å ikke kunne fortelle noen hvordan han oppleves, er ganske sikker på å ikke bli trodd. 

Han er over 30 år, og jeg regner kanskje ikke med han forandrer seg stort. Jeg har faktisk inntrykk av at han ikke evner å forstå dypere ting enn smalltalk eller samtaler basert på fakta eller noe man kan lese seg opp på. Han er utdannet og dyktig i faget sitt, men jeg vil nesten kalle ham emosjonelt tilbakestående når det kommer på det personlige planet. 

Noen med lignende erfaringer, eller råd? Kjenner jeg gruer meg til eventuelle andre livskriser om det skal vedvare, mulig man kan lære seg å leve annerledes med det, men.

Anonymkode: 489cb...96c

[AnonymBruker]

Det viktigste med et forhold utenom sex og tiltrekning og sånt, er å vite at den andre har ryggen ens. At den personen støtter i kriser, enten det gjelder dødsfall, jobb, sykdom eller andre ting. Jeg ville aldri gått videre med min stille, sosialt rare mann om han ikke hadde stått fjellstøtt i hver eneste lille og store ting som har oppstått i mitt liv. Han skjønner ikke alt, men han forstår alvoret i meg og støtter,  heier på meg og i det hele tatt loser meg gjennom livet - og jeg er der på samme måte for ham. Han er den som oppfordrer meg til å sove eller roe ned når jeg er sliten. Jeg opplevde at eksen min svikta under sykdom, så det er et absolutt krav hos meg at en mann behersker "voksenlivet". 

Anonymkode: c35c5...43a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Da jeg traff min nåværende kjæreste var han egentlig helt motsatt av det jeg trodde jeg skulle ha. Hadde vist av ham en stund, men han var en stille, nesten overhyggelig type, kanskje en typisk sånn man kaller "tøffel". Forholdet ble etterhvert veldig koslig, føltes trygt, selv om han sa lite. Mistenker at det kanskje var fordi jeg ikke følte noen var en "trussel" hvis dere skjønner, han er ikke en typisk damemagnet, men virka heller ikke spesielt interessert i det, så trygt sånn sett, absolutt. 

Det jeg la merke til ganske fort, og som har vedvart i lang tid, og eskalert nå i det siste er at han distanserer seg veldig mye fra omtrent alt. Han sier han bruker lang tid på å forstå ting, og at lege/psykiater (har hatt flere runder med alvorlig depresjon) sier han er "treig". Syns det høres rart ut, men jeg vet svært lite om historikken bak disse episodene. 

I fjor var jeg igjennom både et dødsfall, skiftet jobb, og en del andre ting som tilslutt gjorde meg sykemeldt en periode. Det var ingen krise, men jeg var ekstremt sliten. Det var da det virkelig kom til syne, ingenting ble tatt hensyn til, alle forsøk på å snakke om det på grunn av min dårlige samvittighet oppi det hele ble avfeid eller endte i pinlig stillhet. Tok meg tilslutt i å også ha dårlig samvittighet for å sove mer enn normalt. 

Han har lite kontakt med egen familie, overfladisk kontakt med venner, sånn har det nok alltid vært. Men det er først nå jeg tenker over hvor sårt det er å se han streve i sosiale situasjoner både med å "synes" og være den ekstra snille helten som alle synes er så fin og snill. Det var jo akkurat det jeg også trodde den gangen jeg blei forelska, men nå sitter jeg ganske sliten, og ensom i mitt eget forhold å synes det nesten er litt flaut å ikke kunne fortelle noen hvordan han oppleves, er ganske sikker på å ikke bli trodd. 

Han er over 30 år, og jeg regner kanskje ikke med han forandrer seg stort. Jeg har faktisk inntrykk av at han ikke evner å forstå dypere ting enn smalltalk eller samtaler basert på fakta eller noe man kan lese seg opp på. Han er utdannet og dyktig i faget sitt, men jeg vil nesten kalle ham emosjonelt tilbakestående når det kommer på det personlige planet. 

Noen med lignende erfaringer, eller råd? Kjenner jeg gruer meg til eventuelle andre livskriser om det skal vedvare, mulig man kan lære seg å leve annerledes med det, men.

Anonymkode: 489cb...96c

Minner veldig om eksen min, også det jeg vil kalle emosjonellt tilbakestående, men han var også så usikker at ikke bare var han som du beskriver, han ble slem og kald, og rakket ned på meg..

Men å være med en mann som aldri kan støtte eller dele med deg emosjonellt er som å sakte tørste i hel, han kommer jo aldri til å klare å være der for deg eller barna deres, tenk om dere fikk barn? 

Anonymkode: be414...a26

[AnonymBruker]

Høres egentlig veldig likt ut som min eks, men han viste seg å være sosiopat, mangle empati og være helt fuckings psycho etterhvert. Får håpe det ikke gjelder for din. 

Vet ikke helt hva jeg skal si, annet enn at jeg tror jeg hadde revurdert hele forholdet. Det er jo noe som ikke er bra her.
F. eks. som at du sier du fikk dårlig samvittighet for å sove mer... 
Han mangler jo åpenbart mye som er veldig vesentlig i en partner...

Anonymkode: 10841...53f

[AnonymBruker]

Er han på spekteret? 

Anonymkode: ef9eb...6eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Er han på spekteret? 

Anonymkode: ef9eb...6eb

 

Det har jeg lurt mye på. Han har jo vært mye hos lege pga depresjon langt tilbake i tid, men han sier lite om det. Det eneste jeg vet er at han har hatt epilepsi i ungdommen. Om sånt forsvinner eller ikke vet jeg ikke, ei heller om det har en sammenheng. Føler ikke at jeg kjenner han så godt mtp begrenset sosial krets og det at han snakker såpass lite. 

Det er mye bra ved ham altså, men jeg er enig med dere alle i at man kanskje burde gå. Dette er ensomt, å en voksen mann forandrer seg kanskje ikke stort, selv om ønsket er der?.. 

Men ja, skal ikke diagnostisere noen, men har tenkt mine tanker. Han er ikke spesielt interessert i sex heller, selv om han var fryktelig klengete i "datingfasen". 

Ts

Anonymkode: 489cb...96c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Det har jeg lurt mye på. Han har jo vært mye hos lege pga depresjon langt tilbake i tid, men han sier lite om det. Det eneste jeg vet er at han har hatt epilepsi i ungdommen. Om sånt forsvinner eller ikke vet jeg ikke, ei heller om det har en sammenheng. Føler ikke at jeg kjenner han så godt mtp begrenset sosial krets og det at han snakker såpass lite. 

Det er mye bra ved ham altså, men jeg er enig med dere alle i at man kanskje burde gå. Dette er ensomt, å en voksen mann forandrer seg kanskje ikke stort, selv om ønsket er der?.. 

Men ja, skal ikke diagnostisere noen, men har tenkt mine tanker. Han er ikke spesielt interessert i sex heller, selv om han var fryktelig klengete i "datingfasen". 

Ts

Anonymkode: 489cb...96c

Når noen mangler empati og sympati så kommer det til å være drepen, det vil speile seg gjennom alle litt dypere daler i et samliv. Hva er det som er bra med ham som kan veie opp for at du forblir emosjonellt alene i dette forholdet resten av livet? Når jeg var med en slik mann så var det verdens største ensomhet, jeg kunne aldri dele noe, ikke snakke om noe litt seriøst eller alvorlig, ikke ha noen samtaler med feedback, alt var liksom bare blanke stirring eller dårlig humor eller han bare satt der. Samtidig trodde alle rundt meg at jeg hadde verdens snilleste, beste, mest omgjengelige fyr, for han var så jævlig flink i korte eller planlagte situasjoner å vise det til folk. 

Hjemme hadde jeg en fyr som på det beste satt stille apatisk og var høflig, du vet sånn du er med noen du nettopp har møtt, og på det verste skrek og kjeftet på meg. Det var ikke noe imellom. 

Anonymkode: be414...a26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Når noen mangler empati og sympati så kommer det til å være drepen, det vil speile seg gjennom alle litt dypere daler i et samliv. Hva er det som er bra med ham som kan veie opp for at du forblir emosjonellt alene i dette forholdet resten av livet? Når jeg var med en slik mann så var det verdens største ensomhet, jeg kunne aldri dele noe, ikke snakke om noe litt seriøst eller alvorlig, ikke ha noen samtaler med feedback, alt var liksom bare blanke stirring eller dårlig humor eller han bare satt der. Samtidig trodde alle rundt meg at jeg hadde verdens snilleste, beste, mest omgjengelige fyr, for han var så jævlig flink i korte eller planlagte situasjoner å vise det til folk. 

Hjemme hadde jeg en fyr som på det beste satt stille apatisk og var høflig, du vet sånn du er med noen du nettopp har møtt, og på det verste skrek og kjeftet på meg. Det var ikke noe imellom. 

Anonymkode: be414...a26

Ja, det er egentlig akkurat sånn jeg har det. Han er sjelden sint, men jeg har blitt redd for det. Kommer nok til å gå, jeg er bare så fryktelig sliten av mine egne greier, usikker på hva jeg tåler hvis du forstår. Og så er det den delen hvor jeg sannsynligvis ikke blir trodd, det er vondt å se på når han er den overfladiske som alle tror er uskyldig, tvers igjennom snill og stille. Selvfølgelig kjenner jeg jo mye på at det er meg det feiler noe...

Anonymkode: 489cb...96c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Det har jeg lurt mye på. Han har jo vært mye hos lege pga depresjon langt tilbake i tid, men han sier lite om det. Det eneste jeg vet er at han har hatt epilepsi i ungdommen. Om sånt forsvinner eller ikke vet jeg ikke, ei heller om det har en sammenheng. Føler ikke at jeg kjenner han så godt mtp begrenset sosial krets og det at han snakker såpass lite. 

Det er mye bra ved ham altså, men jeg er enig med dere alle i at man kanskje burde gå. Dette er ensomt, å en voksen mann forandrer seg kanskje ikke stort, selv om ønsket er der?.. 

Men ja, skal ikke diagnostisere noen, men har tenkt mine tanker. Han er ikke spesielt interessert i sex heller, selv om han var fryktelig klengete i "datingfasen". 

Ts

Anonymkode: 489cb...96c

Hm.. høres jo litt trist ut både for deg og han. Det er jo en risiko for at man blir fordi man synes litt synd på den andre, men du skal jo heller ikke ofre deg. 

Dere har et langt liv foran dere, kanskje dere begge hadde hatt det bedre med noen andre? 

Anonymkode: 8a370...e3c

[AnonymBruker]

Hei bare lurer siden du antagelig er voksen, og i følge deg selv normalt mentalt utviklet. Hvordan føles det å utnytte noen som er "tilbakestående"? Har du ingen motforestillinger for å gjøre det du gjør? Utnytte de svake i samfunnet? Hadde rett og slett vært flau jeg om jeg hadde behandlet medmennesker slikt. 

Anonymkode: 18e14...1df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hei bare lurer siden du antagelig er voksen, og i følge deg selv normalt mentalt utviklet. Hvordan føles det å utnytte noen som er "tilbakestående"? Har du ingen motforestillinger for å gjøre det du gjør? Utnytte de svake i samfunnet? Hadde rett og slett vært flau jeg om jeg hadde behandlet medmennesker slikt. 

Hvor leser du at hun utnytter han? På hvilken måte skulle det være?

Anonymkode: 489cb...96c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Ja, det er egentlig akkurat sånn jeg har det. Han er sjelden sint, men jeg har blitt redd for det. Kommer nok til å gå, jeg er bare så fryktelig sliten av mine egne greier, usikker på hva jeg tåler hvis du forstår. Og så er det den delen hvor jeg sannsynligvis ikke blir trodd, det er vondt å se på når han er den overfladiske som alle tror er uskyldig, tvers igjennom snill og stille. Selvfølgelig kjenner jeg jo mye på at det er meg det feiler noe...

Anonymkode: 489cb...96c

Hva mener du med sliten av dine greier? Og hvorfor må du bli trodd og dele? Du trenger ikke å si dette til noen, hvorfor skal du bli sett og trodd? Om så hele verden tror han er verdens beste og greieste så har du sett sider nå som bare en nær partner ser, en nær relasjon. Holder ikke det for deg? 

Anonymkode: be414...a26

[TomSawyer]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Da jeg traff min nåværende kjæreste var han egentlig helt motsatt av det jeg trodde jeg skulle ha. Hadde vist av ham en stund, men han var en stille, nesten overhyggelig type, kanskje en typisk sånn man kaller "tøffel". Forholdet ble etterhvert veldig koslig, føltes trygt, selv om han sa lite. Mistenker at det kanskje var fordi jeg ikke følte noen var en "trussel" hvis dere skjønner, han er ikke en typisk damemagnet, men virka heller ikke spesielt interessert i det, så trygt sånn sett, absolutt. 

Det jeg la merke til ganske fort, og som har vedvart i lang tid, og eskalert nå i det siste er at han distanserer seg veldig mye fra omtrent alt. Han sier han bruker lang tid på å forstå ting, og at lege/psykiater (har hatt flere runder med alvorlig depresjon) sier han er "treig". Syns det høres rart ut, men jeg vet svært lite om historikken bak disse episodene. 

I fjor var jeg igjennom både et dødsfall, skiftet jobb, og en del andre ting som tilslutt gjorde meg sykemeldt en periode. Det var ingen krise, men jeg var ekstremt sliten. Det var da det virkelig kom til syne, ingenting ble tatt hensyn til, alle forsøk på å snakke om det på grunn av min dårlige samvittighet oppi det hele ble avfeid eller endte i pinlig stillhet. Tok meg tilslutt i å også ha dårlig samvittighet for å sove mer enn normalt. 

Han har lite kontakt med egen familie, overfladisk kontakt med venner, sånn har det nok alltid vært. Men det er først nå jeg tenker over hvor sårt det er å se han streve i sosiale situasjoner både med å "synes" og være den ekstra snille helten som alle synes er så fin og snill. Det var jo akkurat det jeg også trodde den gangen jeg blei forelska, men nå sitter jeg ganske sliten, og ensom i mitt eget forhold å synes det nesten er litt flaut å ikke kunne fortelle noen hvordan han oppleves, er ganske sikker på å ikke bli trodd. 

Han er over 30 år, og jeg regner kanskje ikke med han forandrer seg stort. Jeg har faktisk inntrykk av at han ikke evner å forstå dypere ting enn smalltalk eller samtaler basert på fakta eller noe man kan lese seg opp på. Han er utdannet og dyktig i faget sitt, men jeg vil nesten kalle ham emosjonelt tilbakestående når det kommer på det personlige planet. 

Noen med lignende erfaringer, eller råd? Kjenner jeg gruer meg til eventuelle andre livskriser om det skal vedvare, mulig man kan lære seg å leve annerledes med det, men.

Anonymkode: 489cb...96c

Å herregud..Du skal ikke " lære å leve annerledes med det" !

Du skal pakke kofferten og dra. Og ikke plukk mann fra aller nederste hylle aldri igjen.

[AnonymBruker]

Hvor lenge har dere vært sammen? Jeg hadde gjort det slutt hvis jeg var deg. Det blir trist, men du må tenke på fremtiden din ❤️ Jeg levde med en mann med uoppdaget autisme i 15 år. Å gå var det beste jeg gjorde, både for han, meg og ungene.

Anonymkode: 7cc54...616

[AnonymBruker]

Bruker han epilepsimedisiner? Kanskje han har mange absencer (anfall hvor man faller ut litt)? Ville undersøkt dette. 

Anonymkode: 7cc54...616

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvor lenge har dere vært sammen? Jeg hadde gjort det slutt hvis jeg var deg. Det blir trist, men du må tenke på fremtiden din ❤️ Jeg levde med en mann med uoppdaget autisme i 15 år. Å gå var det beste jeg gjorde, både for han, meg og ungene.

Anonymkode: 7cc54...616

Lurer på det samme...Kan du fortelle litt mer om hvordan han var? Og hvordan du kom deg ut av det ❤

Anonymkode: e1b61...5d8

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker said:

Når noen mangler empati og sympati så kommer det til å være drepen, det vil speile seg gjennom alle litt dypere daler i et samliv. Hva er det som er bra med ham som kan veie opp for at du forblir emosjonellt alene i dette forholdet resten av livet? Når jeg var med en slik mann så var det verdens største ensomhet, jeg kunne aldri dele noe, ikke snakke om noe litt seriøst eller alvorlig, ikke ha noen samtaler med feedback, alt var liksom bare blanke stirring eller dårlig humor eller han bare satt der. Samtidig trodde alle rundt meg at jeg hadde verdens snilleste, beste, mest omgjengelige fyr, for han var så jævlig flink i korte eller planlagte situasjoner å vise det til folk. 

Hjemme hadde jeg en fyr som på det beste satt stille apatisk og var høflig, du vet sånn du er med noen du nettopp har møtt, og på det verste skrek og kjeftet på meg. Det var ikke noe imellom. 

Anonymkode: be414...a26

Var han liksom frakoblet?  Og eksploderte dersom du trykket på for at han skulle engasjere seg?

Anonymkode: e1b61...5d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det har jeg lurt mye på. Han har jo vært mye hos lege pga depresjon langt tilbake i tid, men han sier lite om det. Det eneste jeg vet er at han har hatt epilepsi i ungdommen. Om sånt forsvinner eller ikke vet jeg ikke, ei heller om det har en sammenheng. Føler ikke at jeg kjenner han så godt mtp begrenset sosial krets og det at han snakker såpass lite. 

Det er mye bra ved ham altså, men jeg er enig med dere alle i at man kanskje burde gå. Dette er ensomt, å en voksen mann forandrer seg kanskje ikke stort, selv om ønsket er der?.. 

Men ja, skal ikke diagnostisere noen, men har tenkt mine tanker. Han er ikke spesielt interessert i sex heller, selv om han var fryktelig klengete i "datingfasen". 

Ts

Anonymkode: 489cb...96c

De kan forandre seg, men det tar ofte lang tid og krever et brudd, hvor de skjønner at de må endre seg. Sånn var det for eksen min. Han var ikke sosiopat, men hadde lite og dårlig sosial trening, sånn at han ikke var kapabel til å være emosjonelt til stede og en støtte. I dag er han annerledes, men det er nå 5 år etter bruddet og vi er gode venner. Sånt tar tid og erfaring.

Anonymkode: 64564...d2e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Var han liksom frakoblet?  Og eksploderte dersom du trykket på for at han skulle engasjere seg?

Anonymkode: e1b61...5d8

Ja, men ikke helt frakoblet heller, mer avstengt kanskje. Og det kommer litt an på hva han anså som trykket på fra min side, noen ganger var det nok å spørre "har du det bra?" Og det trigget en kjeftetirade av hvordan han alltid er misforstått, offeret, alle har sveket eller gjort feil, jeg var feil, jeg var dum og egoistisk, jeg hadde sagt eller gjort noe sårende osv. Senere når jeg tenkte gjennom det så vinklet han spesielt alt jeg sa og gjorde til at det ble noe sårende. Og så eksploderte på meg for det. Han kunne si "det du sa den dagen" og så fortalte han det slik han hadde hørt det og ikke slik jeg sa det, selvsagt mest negativt. 

Anonymkode: be414...a26

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, det er egentlig akkurat sånn jeg har det. Han er sjelden sint, men jeg har blitt redd for det. Kommer nok til å gå, jeg er bare så fryktelig sliten av mine egne greier, usikker på hva jeg tåler hvis du forstår. Og så er det den delen hvor jeg sannsynligvis ikke blir trodd, det er vondt å se på når han er den overfladiske som alle tror er uskyldig, tvers igjennom snill og stille. Selvfølgelig kjenner jeg jo mye på at det er meg det feiler noe...

Anonymkode: 489cb...96c

Er han enten "av" eller "sint" - hva med andre følelser? 

Har du planer om barn? Det kan bli en utfordring hvis han er umoden.

Anonymkode: e1b61...5d8