Er gravid med nr 2, og kjenner på kjærlighetssorg for første

[AnonymBruker]

Hei mammaer,

Mulig dette blir et veldig rotete innlegg, men i håp om at noen kjenner seg igjen og kan fortelle at det går bra så prøver jeg.
 

Jeg er gravid i uke 26 med lillesøster, og har siden vi fant ut av det kjent på en enorm kjærlighetssorg for mitt første barn. Jeg har en følelse av at jeg «mister henne», og føler på en uro over at alt blir annerledes når lillesøster kommer. Vi har har det så fint her hjemme; mamma, pappa og jenta vår, og nå kommer det en slags inntrenger og roter til det fine vi har. 
Hun blir aldri liten igjen, og jeg suger til meg alle samtaler og øyeblikk i frykt for at det skal være siste gang. Jeg er redd for at jeg ikke skal være god nok mamma for henne når lillesøster kommer. 
Naturligvis vil ting bli annerledes når vi blir 4 i familien, men jeg klarer likevel ikke slå meg til ro med denne sorgen jeg kjenner på. Vil det bli bedre? Går det over?

Anonymkode: 5343e...4a1

[AnonymBruker]

Det er ikke sikkert det blir bedre. Ser flere med to barn som nesten angrer. Det er kaos, de klarer ikke følge opp barna slik de bør, krangling, dårlig stemning osv. 

 

Anonymkode: ac228...c7d

[AnonymBruker]

Hei, 

Jeg tror det er en ganske vanlig bekymring.  I mitt tilfelle trodde jeg ikke at jeg kunne få barn så førstemann var veldig velkomment og jeg gikk all in på å være mamma. Koste oss glugg i hjel og var bare oss i fem år. 
 

Så ble jeg overraskende nok gravid med nummer to. Bekymret meg veldig for at jeg ikke kunne bli like glad i han. At datteren min skulle få mindre oppmerksomhet. At hun ville miste noe ved å få en lillebror.  Jeg endte også med å ligge en del dager på sykehuset før fødsel. Var første gang jeg var vekk fra henne mer enn en dag. 
 

Heldigvis var all frykten ubegrunnet.   Alle brikker bare faller på plass. Like glad i begge barna. Prioriterer alenetid med begge. Og de to er veldig glad i hverandre. Så alt føles mer komplett 😊

Anonymkode: 01a7d...b60

[Arkana]

Det er helt normale tanker og det kommer til å gå seg til helt av seg selv når babyen kommer. Tenk på alt det nye positive som kommer også. Du får oppleve det eldste barnet ditt i en helt ny rolle. Hun kommer til å bli storesøster! Det er helt fantastisk å observere den omsorgen og kjærligheten søsken har for hverandre og gleden de har i hverandre. Jeg har aldri noensinne tenkt at jeg frarøver det eldste barnet vårt noe ved å få flere barn, i stedet ser jeg at vi heller har gitt både dem alle tre så uendelig mye positivt ved å la dem oppleve søskenkjærlighet og det fine søskenforholdet mellom dem. ❤️ 

Endret 30. april av Arkana

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei mammaer,

Mulig dette blir et veldig rotete innlegg, men i håp om at noen kjenner seg igjen og kan fortelle at det går bra så prøver jeg.
 

Jeg er gravid i uke 26 med lillesøster, og har siden vi fant ut av det kjent på en enorm kjærlighetssorg for mitt første barn. Jeg har en følelse av at jeg «mister henne», og føler på en uro over at alt blir annerledes når lillesøster kommer. Vi har har det så fint her hjemme; mamma, pappa og jenta vår, og nå kommer det en slags inntrenger og roter til det fine vi har. 
Hun blir aldri liten igjen, og jeg suger til meg alle samtaler og øyeblikk i frykt for at det skal være siste gang. Jeg er redd for at jeg ikke skal være god nok mamma for henne når lillesøster kommer. 
Naturligvis vil ting bli annerledes når vi blir 4 i familien, men jeg klarer likevel ikke slå meg til ro med denne sorgen jeg kjenner på. Vil det bli bedre? Går det over?

Anonymkode: 5343e...4a1

Jeg følte akkurat det samme! Det gikk over, og den lille gutten min som ble storebror ble så stolt da han møtte lillesøster! 

Nå er de en flokk på tre og de har mye glede av hverandre❤️

 

Anonymkode: 8ee9e...3d5

[AnonymBruker]

Vanlige tanker å ha, min erfaring er at man har kjærlighet nok til flere og det går bra når man får dreisen på ny hverdag. I starten er det viktig å ha fokus på eldste, og inkludere i stell og kos.

Det er også mye glede i å se barna sammen som søsken etterhvert, selv om det kan bli både krangel og sjalusi, og ja det er litt ekstra når man får flere barn. Men jeg har aldri angret. 

Anonymkode: 7e60e...45e

[tulla23]

Helt normalt! Jeg gråt hos helsesøster og sa jeg hadde så dårlig samvittighet for henne siden hun skulle få en lillebror og at jeg ikke skjønte hvordan jeg kunne bli like glad i neste 😅 Hun betrygget meg med at lillebror garantert kom til å bli en berikelse i hennes liv og at hun var heldig som fikk søsken. Det stemte helt ❤️ Hun var bare 11 mnd da hun ble storesøster da. 

[AnonymBruker]

Er redd for nøyaktig det samme som ts da vi prøver på nr 2 men er redd for å miste tid og oppmerksomhet til første. Vi har det så fint. 

Anonymkode: 88645...629

[AnonymBruker]

Helt normalt. Følte det samme. Men når storebror kom å møtte lillesøster og var stolt så forandret alt seg. Du vil alltid elske eldstemann. 

Anonymkode: c06d5...9e0

[AnonymBruker]

Det er noe en ikke forstår før en får flere barn. Hvert barn kommer med en stor plass i hjertet. Det blir ikke mindre kjærlighet til den første, det blir bare mer kjærlighet.

Anonymkode: 6b5ba...bc3

[Tjoheiii]

22 mnd. mellom mine og jeg kan bare si at jeg føler med deg❤️ jeg følte akkurat det samme, og ja - i starten kan det godt hende du vil føle på at du går glipp av mye tid med den førstefødte (særlig hvis du - som meg - får en baby som kun vil sove på deg). Men dere kommer gradvis til å bli en gjeng igjen🥰 plutselig er lillesøster stor nok til å sitte selv, barna kan bade sammen, leke i hagen osv.  husker mye snudde da lillesøster ble 6 mnd., nå når de er snart 1 og 3 er de bestevenner og vi har blitt en ordentlig gjeng igjen  det blir bedre❤️ 

[AnonymBruker]

Dette er bare en av mange grunner til at min gutt skal få ha mamma og pappa for seg selv ❤️

Anonymkode: 7a37e...b39

[Pantoten]

Gi deg selv lov til å sørge. Det gjør jeg også. Sørger litt over hvordan vi hadde det før vi fikk barn, bare oss to voksne. Og før det igjen egentlig, hvor greit jeg hadde det før vi møttes og det var kun jeg og bikkja. Det betyr ikke at man angrer eller at det blir noe verre etter endringen, men at det kan være bittersøtt å lukke et kapittel og åpne et nytt😊

[AnonymBruker]

Hvor gammel er den første? 

Ti år eller 10 måneder?

Anonymkode: 7136b...88d

[AnonymBruker]

Veldig gjenkjennbart  Jeg elsket lillesøster fra første stund og følte at hun "hørte til" hos oss med en gang, men jeg kjente også på den følelsen du beskriver de første ukene etter hun kom også. Når hun og pappaen dro ut å gjorde ting sammen og jeg var "stuck" hjemme med masse amming i starten, så kunne jeg føle på en veldig tristhet og at jeg ikke bare kunne ta henne med å bli borte hele dagen bare vi to liksom! Men det gikk seg til veldig fint. Husker da lillesøster var 5 uker og det var strålende sommervær og jeg og storesøster tok oss "en dag" bare oss. 5 timer ute på stranden, på sykkeltur, på lekeplass og bare koste oss. Var så fint og deilig å kjenne på at det fortsatt var oss. Nå er minste 2 år og det føles som den mest naturlige ting i verden at hun også selvfølgelig skulle være en del av oss ❤️ 

Men vil nok alltid være noe spesielt med nr 1, hvor man opplever alt for første gang og er den fine trioen! Men lover at lillesøster kommer til å sli rett inn i familien ❤️

Og de har sååå mye glede av hverandre. Ja, det er jo litt ekstra jobb til tider, men veldig verdt det!

Anonymkode: bc47d...bfd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er ikke sikkert det blir bedre. Ser flere med to barn som nesten angrer. Det er kaos, de klarer ikke følge opp barna slik de bør, krangling, dårlig stemning osv. 

 

Anonymkode: ac228...c7d

Det er folk som enten har barn med spesielle behov og/eller ikke klarer å sette grenser for barna.

Ellers klarer normalt oppegående mennesker å ta seg av to "normale" barn, ærlig talt.

Anonymkode: ce980...58e

[AnonymBruker]

Husk at de ikke alltid er så små! Om noen år har du større barn, og særlig etter de begynner på skolen og orienterer seg mer og mer utover mot andre barn, blir din rolle gradvis litt anderledes. Jeg opplever at mine barn får mer og mer glede av hverandre, og jeg tror for eksempel eldstemann på 10 år hadde kjedet seg en del på ferier med bare oss to. Du gir datteren din et søsken, som vil bli en like naturlig del av hennes familie som dere to er. 

Anonymkode: 3de73...0d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette er bare en av mange grunner til at min gutt skal få ha mamma og pappa for seg selv ❤️

Anonymkode: 7a37e...b39

Heldige din gutt som ikke har en lekekamerat i hus. Og heldige din gutt som blir alene om å ta vare på dere når dere blir gamle. Og for ikke snakke om å være alene om å planlegge begravelse og rydde ut av dødsbo den dagen dere er borte. 

Noen ting kan du bare dele med søsken.. 

Anonymkode: 47866...912

[AnonymBruker]

Jeg kjente på noe av det samme, og husker jeg snakket med moren min om det. Hun hadde hatt det på samme måte da hun var gravid med lillebroren min.

For oss var det også tøft de aller første ukene. Akkurat der og da føltes det som vi ødela alt for begge barna ved å få to. Det gikk over, og ble veldig fint. 

Jeg husker helsesykepleieren sa at nå er dere blitt en liten gjeng. Og de ordene tenkte jeg en del på, lillesøster var en del av gjengen, vi hørte til der hele familien.

Det vet en jo ikke sikkert på forhånd, men de to søstrene her har etter hvert fått en nær relasjon, passer på hverandre, leker mye sammen.

At både faren og jeg hadde en del avsatt storesøstertid med bare storesøster, hjalp god for alle hos oss. 

Anonymkode: 60a75...6de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hei mammaer,

Mulig dette blir et veldig rotete innlegg, men i håp om at noen kjenner seg igjen og kan fortelle at det går bra så prøver jeg.
 

Jeg er gravid i uke 26 med lillesøster, og har siden vi fant ut av det kjent på en enorm kjærlighetssorg for mitt første barn. Jeg har en følelse av at jeg «mister henne», og føler på en uro over at alt blir annerledes når lillesøster kommer. Vi har har det så fint her hjemme; mamma, pappa og jenta vår, og nå kommer det en slags inntrenger og roter til det fine vi har. 
Hun blir aldri liten igjen, og jeg suger til meg alle samtaler og øyeblikk i frykt for at det skal være siste gang. Jeg er redd for at jeg ikke skal være god nok mamma for henne når lillesøster kommer. 
Naturligvis vil ting bli annerledes når vi blir 4 i familien, men jeg klarer likevel ikke slå meg til ro med denne sorgen jeg kjenner på. Vil det bli bedre? Går det over?

Anonymkode: 5343e...4a1

Ja, det går over  

Og ja, du har også rett. Det blir annerledes! Men annerledes kan også være fint.
Og det beste er, at man får en ny forelskelse da, med ny baby. Det tror man ikke er mulig når man ser på den vesle kanskje 1-åringen som er så nydelig og den største kjærligheten man noen sinne har kjent. Man tror virkelig ikke det går an å få det en gang til. Men så er verden så magisk, at der kommer en ny liten baby, minst like nydelig, ekstremt søt og plutselig er man helt nyforelska igjen! Og plutselig ser man at det jo var plass til den samme kjærligheten - for begge to!! At det faktisk er sant. Og det er så magisk å få oppleve ❤️ 

 

Og dessuten, så er det heller ikke slik at det barnet du har forsvinner etter fødsel. Tro meg. Du kommer til å merke at det er der  De nyfødte sover masse, kanskje har energien vært laber gjennom svangerskapet, og endelig kommer overskudd tilbake og smerter forsvinner osv, og det er på en måte MER tid sammen med den største også der en periode i starten. De første ukene, kanskje de første par-tre mnd. Før den minste begynner å komme ut av nyfødtstadiet og bli mere med. Det kan være en fin tid å bruke på den eldste. For helt ærlig, de minste babyene, de sover og de spiser...og de skiftes på. An repeat. Så er de bare happy de. Oftest. Mens den som virkelig trenger masse mamma og oppmerksomhet og tid, det er jo den største, som absolutt trenger å se at han eller hun er like høyt elsket fortsatt, selv om det kom enda en baby. Jeg syntes den første tiden bød på så mange muligheter for å vise mi eldste at hun var absolutt prioritert fortsatt. At babyen måtte jo bare få mat og ren bleie og så sov den igjen. Og at da hadde mamma tid til å leke, pusle, lese og kose. Og deretter gled det meste fint av sted i en ganske naturlig overgang ettersom lillesøster ble mer og mer med. Fra sånn 4 mnd har jeg bilde av 4 mnd og 2 åring under babygymmen, i gang med sine første forsøk på å leke sammen. Det er 25 mnd mellom dem. De er nå 6 og 8 år og fortsatt veldig gode venner, selv om det er både litt naturlig rivalisering og sjalusi innimellom, så har de det fint sammen. Og det har de egentlig hatt hele veien. 

Så husk hvor mye en nyfødt sover du, så ser du jo hvor mye tid du faktisk har til å kosemose det første barnet   Og overgangen videre er ikke like brå, våkentid utvider seg jo gradvis, så alle rekker å bli vant.

Anonymkode: 07f7c...402