Ikke dra på leirskole

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har prøvd en gang med psykolog på nett, men det syntes barnet ble rart. Så ikke noe hen vil fortsette med. Å de gangene vi har vært hos bup så synes hen det er både kjedelig og ser ikke helt vitsen med å være der å prate. Det er jo ansvar jeg tar med at jeg har tatt kontakt med bup før å høre om andre typer medisiner. Hvis ikke ville jeg jo ikke tatt kontakt. Så må jeg vel bare stole på den psykiatrikeren at det ikke fins noen bedre medisin. Selvom jeg stusser litt på at noen med adhd synes en annen type medisin tar mere den indre uroen også. 

Å når barnet mitt er kvalm/spyr/må på do, så er jeg der for barnet mitt. Prater med hen og hjelper til. Det skjer ikke hver eneste ferie. Selve spyingen er blitt bedre etter at vi fikk vite at det er adhd hen har. Å magevondt er en normal adhd symptom. Men jeg kjenner ingen andre med adhd og vet hvor plaget enkelte er med det indre stresset, så akkurat hva som er normalt eller ikke vet jeg jo ikke. Må bli klok på nett og i bøker. Hen lager seg selv vondt i magen med å bekymre seg. Jeg kan jo prate om det som er positivt med det og det, men hen lager seg magevondt uansett. 

Anonymkode: 6d343...12e

Å snakke med deg er bra, men tydeligvis ikke adekvat for å løse problemet. Det er ikke opp til barnet  avgjøre om det skal til psykolog ellet ikke, det er ditt ansvar. Barn ser ikke nødvendigvis den langsiktige gevinsten ved å gå fast til psykolog over tid.  Hvis du la opp til at barnet skulle på leirskole ville det kanskje også være mer motivert for å motta behandling for å minske ubehaget.

Anonymkode: 28122...b79

[AnonymBruker]

Det er en stor risiko for at barnet merker at du er bekymret. Og det er absolutt ikke bra.

Hva mener du er det verste som kan skje på leirskolen? Spy på bussen? Det har veldig mange barn gjort før. På leirskolen er det både lærere og ansatte som har lang erfaring med å ta seg av barn. Ingenting farlig vil skje der. Ubehagelig, ja. Men det er ikke farlig. Og skulle det låse seg helt, så henter bestemor. Kanskje bestemor kan være hos barnet da, slik at du slipper fravær fra jobb, hvis barnet er under 12 år. Siden det ikke blir skoledager mens de andre er borte. 

Det var nå forresten et annet spørsmål. Hvordan klarer barnet seg alene hjemme til vanlig mens du er på jobb?

Anonymkode: bf651...335

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Å snakke med deg er bra, men tydeligvis ikke adekvat for å løse problemet. Det er ikke opp til barnet  avgjøre om det skal til psykolog ellet ikke, det er ditt ansvar. Barn ser ikke nødvendigvis den langsiktige gevinsten ved å gå fast til psykolog over tid.  Hvis du la opp til at barnet skulle på leirskole ville det kanskje også være mer motivert for å motta behandling for å minske ubehaget.

Anonymkode: 

Så hva mener du om psykiatrikeren da? Han som spurte barnet om hen vil prate med helsesykepleier eller bup, å barnet sa nei. Skulle han bare ikke godtatt et nei? Var han som foreslo angsmedisin. Å da uten at barnet skal prate med noen, kun medisin. Fordi barnet sa nei. Han er faktisk utdannet innen psykiatrien, det er ikke jeg. Han prøvde ikke å overtale barnet til å få psykolog timer. Han sa seg faktisk enig med barnet i at han skjønte at det ble mere stress for barnet med timer som skulle følges opp. 

Jeg føler ikke at det er mye nytte i å pushe hen til bup. Men at et stressmestringskurs eller noe kunne vært lurt. Men det er vel ikke noe sånt å få for barn. Tenker jeg kan prøve å jobbe litt med den hjelpehånda vi fikk, men bare å se den gir jo mere magevondt. Men lenge siden jeg har tatt den frem nå, så kan jo vurdere det. 

Jeg har ikke pratet ned om leirskole til hen. Å jeg legger jo opp til at hen skal dit. At jeg inni hodet mitt (å her) har sagt at det kunne vært godt å bare dratt bort i stedet for, vil ikke si at jeg har sagt det til barnet. Å hen vil ikke prate med noen nå om leirskolen, heller ikke at jeg sier i fra til den læreren om magevondt. 

Anonymkode: 6d343...12e

[Tradegy]

Aller først er det viktig å vite hva slags innstilling man faktisk velger. Når man nærmest har bestemt seg på forhånd for bare å dyrke hindringene, blir de også mye større enn de trenger å være.

Viktig å ha gjennomføringsevne (og vilje). Alle har sitt og noen trenger tilrettelegging. Dét er lærere kjent med. 

Det vil også være mulighet for å bli kjent med andre på tvers av klassevenner. For et eventyr! 

Ville virkelig gjort alt i min makt for at det ble noe av. Hvorvidt minnene varer i ei uke eller i ti år, i allefall ikke fjern muligheten uten kamp

Å være engstelig trenger man ikke ha adhd for. Heller ikke å ha en dose separasjonsangst. 

Alle har sitt. For alt du vet, sliter et barn med inkontinens og synes det er flaut å bruke bleie på natta. Eller sliter med søvn. 

Ingenting er så alvorlig at man ikke holder ut i en uke. Og det sier jeg som har strevd med sosial angst og panikklidelse hele mitt voksne liv. 

Håper virkelig hen får oppleve turen og man løsner på bremseklossene og slipper til ny erfaring 😊😊❤️

[AnonymBruker]

Jeg har full forståelse både for at barnet gruer seg med de utfordringene det har, og at du kvier deg for å sende avgårde når du vet hvordan barnet har det. Og bare for å ha startet med det: jeg gruet meg selv hele skoleåret til å dra på leirskole pga. angst og ulike former for frykt, men jeg ble tvunget til å dra med lovnad om at jeg kunne bli hentet, og oppholdet gikk helt strålende.

Jeg synes det er veldig mye fokus på at barnet trives dårlig med forandringer i svarene dine. Jeg tviler ikke på at det er fakta, men her må jo du som forelder jobbe for å hjelpe barnet ditt med å takle forandringer bedre. Hvis barnet lærer at det er OK å unngå alt som er ubehagelig så vil det jo aldri skje noen bedring. Og det at dere har prøvd/foreslått ulike samtaler med helsesøster/lege/psykolog men at barnet har avslått dette med begrunnelsen at det er kjedelig.. Det er ikke meningen at barn skal synes sånt er gøy. Her må du gå foran og igjen - tvinge - for barnets beste. Som andre også har nevnt så tror jeg du har gått litt vel inn i angsten sammen med barnet. Ja, det er en fortvilet situasjon når barnet er så redd, men du må ruste barnet for fremtiden og eksponere det for ubehagelige opplevelser. Tenk for en mestringsfølelse barnet vil ha hvis denne leirskoleopplevelsen ikke blir så grusom som dere nå tror i forkant. Skritt i riktig retning! Og skulle det bli for mye å takle for barnet så kommer bestemor å henter.

Dette barnet skal bli ungdom og voksen, og hvis du som mor har gått foran og ryddet unna og hjulpet til med å unngå ubehagelige opplevelser og kjedelige hjelpetiltak hele barndommen til barnet så kommer ungdomstiden og etterhvert tiden som ung voksen til å bli en brutal opplevelse når mamma ikke er (eller, ikke burde være) like tilstede for å hjelpe.

Anonymkode: 802cb...6bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har ikke pratet negativt om leirskolen til hen. Jeg har fått slekt til å fortelle hvordan de hadde det, for å motivere. Håper du kan noe om både adhd og ellers skolevegring etc siden du arbeider i skolen. 

Bare at det er litt forandringer på ukeplanen, litt annerledes lekser, vikarlærer etc, er nok til å få mitt barn til å få det tyngre på skolen pga forandringen. Eller om det blir ferie eller skolen starter igjen. Alt av forandringer. Men alle barn med adhd er ulike, noen tåler forandringer bedre enn andre. 

Jeg kan skjønne at du stusser på at barn ikke møter opp om det regner og sånt. Akkurat det har ikke jeg opplevd. Men i enkelte tilfeller er det faktisk en reel ting/symptom barnet har, å man må faktisk ta litt hensyn. Jeg forbereder blandt annet mitt barn på hva som skjer på skolen hver uke/dag, slik at hen vet om forandringene. Men ikke alt man kan planlegge/forutse. Bup har sagt at jeg skal forberede hen, å det har falt meg naturlig som mamma å forberede barnet før jeg visste at hen har adhd. 

Anonymkode: 6d343...12e

Ja, jeg vet en del om ADHD. Jeg vet at selv om man har adhd, så kan man fint presses til ting man ikke har lyst til, om det er til det beste for vedkommende. Og av og til må barn presses, uavhengig av diagnose, eller kanskje nettopp derfor.

Om man skal slippe alle ting man synes er utfordrende fordi man har en diagnose, så kommer man til å få utfordringer i voksenlivet, hvor man MÅ gjøre ting man ikke har lyst til, og som gir deg angst.

Svigermoren min har f.eks flyskrekk, og har derfor ikke flydd siden tidlig 80-tall. Noe som la store begrensninger på hvor min kones familie kunne dra i oppveksten. De fleste profesjonelle ville vært enig om at det beste for svigermor, hadde vært og fly, selv om det kunne ført til ubehag der og da. Man må eksponere seg for det som er vanskelig, ellers blir ALT vanskelig til slutt.

 

Anonymkode: 708e9...d08

[AnonymBruker]

 

52 minutter siden, AnonymBruker said:

Så hva mener du om psykiatrikeren da? Han som spurte barnet om hen vil prate med helsesykepleier eller bup, å barnet sa nei. Skulle han bare ikke godtatt et nei? Var han som foreslo angsmedisin. Å da uten at barnet skal prate med noen, kun medisin. Fordi barnet sa nei. Han er faktisk utdannet innen psykiatrien, det er ikke jeg. Han prøvde ikke å overtale barnet til å få psykolog timer. Han sa seg faktisk enig med barnet i at han skjønte at det ble mere stress for barnet med timer som skulle følges opp. 

Jeg føler ikke at det er mye nytte i å pushe hen til bup. Men at et stressmestringskurs eller noe kunne vært lurt. Men det er vel ikke noe sånt å få for barn. Tenker jeg kan prøve å jobbe litt med den hjelpehånda vi fikk, men bare å se den gir jo mere magevondt. Men lenge siden jeg har tatt den frem nå, så kan jo vurdere det. 

Jeg har ikke pratet ned om leirskole til hen. Å jeg legger jo opp til at hen skal dit. At jeg inni hodet mitt (å her) har sagt at det kunne vært godt å bare dratt bort i stedet for, vil ikke si at jeg har sagt det til barnet. Å hen vil ikke prate med noen nå om leirskolen, heller ikke at jeg sier i fra til den læreren om magevondt. 

Anonymkode: 6d343...12e

Det er DIN oppgave som forelder å få tak i hjelp og stå på til problemet er løst.  De jeg kjenner med barn med spesielle behov pusher en hel masse, de oppsøker ulike instanser og de betaler for privat hjelp når det offentlige ikke strekker til. Kanskje du kan få hjelp av tverrfaglig familieteam eller barnevern TS. 

Anonymkode: 28122...b79