Tilbake i barnas liv..

[AnonymBruker]

For 3 år siden tok jeg et valg jeg angrer grusom på.. jeg dro fra barna mine og etablerte meg på en annen kant av landet. (Jeg hadde grunner) Nå angrer jeg som sagt, og har gjenopptatt kontakt med de to eldste på 15 og 13 år.. de to minste får jeg tilsendt litt videoer av og sånn.. trenger råd.. hvordan får jeg tilbake det vi hadde før? Og hvordan tror dere de ser på meg som person? 

Anonymkode: c04d5...b76

[AnonymBruker]

Du vil ikke få tilbake det dere hadde før. Et såpass stort brudd i relasjon, tilknytning og tilhørighet kan aldri repareres tilbake til det gamle. Det dere kan få til er en ny relasjon. Det vil bli en annen type relasjon og den vil, kanskje alltid, være skjør og ikke så nær som du kanskje skulle ønske. Den vil bære preg av noe utrygghet og ambivalens fra barna sin side. 

Du må slå deg til ro med at valget ditt har fått noen slemme konsekvenser i form av at du kan ikke få tilbake det du hadde. Du må slå deg til ro med at din og barnas relasjon for alltid er endret. Og så må dere sammen bygge veien videre, men du må ta det i barnas tempo og du må tåle mange u-svinger på veien. 

Anonymkode: e226f...4de

[AnonymBruker]

Det kan nok ta tid før de klarer å stole på deg, at du er der og ikke blir borte igjen. 

Anonymkode: 37a33...556

[AnonymBruker]

Det er jo vanskelig å vite hvordan de ser på deg men jeg vil tro de er veldig skuffet og har kanskje vanskeligheter med å kunne stole på deg. Jeg tenker at det er viktig å la veien videre gå utifra barnas premisser og at de får være med å styre. Ikke press de til noe. De eldste er så store at de har nok mange tanker og meninger rundt dette, inviter til en åpen dialog. Ta små steg om gangen men forbered deg på at ting aldri vil bli som før, det er nok desverre nesten umulig å få til når de er så store men en ny start kan være mulig.

Anonymkode: 0ab45...bdb

[AnonymBruker]

Ja.. det skjønner jeg. Den minste var nesten to år. Har han noen minner egentlig om meg tror dere?

Anonymkode: c04d5...b76

[AnonymBruker]

Du starter med å si unnskyld. Så fortsetter du med å spørre hva din oppførsel har betydd for barna dine. Du lytter, viser interesse og beklager igjen. 
 

Det er den eneste måte å gjøre det på hvis du ønsker en ordentlig gjenforening. Alt annet blir overfladisk og uten ekte relasjoner. 

Anonymkode: b614d...23d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja.. det skjønner jeg. Den minste var nesten to år. Har han noen minner egentlig om meg tror dere?

Anonymkode: c04d5...b76

Minste har nok ingen minner om deg. For ham er du en fremmed mann. Du har vært mer ute av livet han enn du har vært i livet hans. 

Du har en stor jobb å gjøre her. Og selv om du hadde dine grunner vil det for barna være ganske uinteressant hva grunnene var. Så ikke bruk noe tid på å forklare dette for dem eller forvente at de skal forstå din handling utfra ditt perspektiv. 

Anonymkode: e226f...4de

[AnonymBruker]

Det er ingen som kan spå hvordan relasjonen deres vil utvikles. Det som er sikkert er at 100% av dette hviler på deg. Om du oppriktig er interessert i å være en del av barnas liv må du vise det. Involver deg i livene deres. Ta dem med på ting, ha dem på overnattingsbesøk, betal for klær og utstyr, ring og send meldinger når de ikke er hos deg. Etter hvert kan du be om fast samvær. Du må rett og slett vise at du er kommet for å bli og klar for å ta din del av ansvaret.

Anonymkode: 12787...997

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er ingen som kan spå hvordan relasjonen deres vil utvikles. Det som er sikkert er at 100% av dette hviler på deg. Om du oppriktig er interessert i å være en del av barnas liv må du vise det. Involver deg i livene deres. Ta dem med på ting, ha dem på overnattingsbesøk, betal for klær og utstyr, ring og send meldinger når de ikke er hos deg. Etter hvert kan du be om fast samvær. Du må rett og slett vise at du er kommet for å bli og klar for å ta din del av ansvaret.

Anonymkode: 12787...997

Kanskje ikke det beste rådet akkurat nå. En slik adferd kan mest sannsynlig føre til at det blir for klamt og at barna føler at far presser for hardt på. Jeg ville tatt det lungt og tatt det i barnas tempo. Hva føler de vil være ok? 

Anonymkode: e226f...4de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kanskje ikke det beste rådet akkurat nå. En slik adferd kan mest sannsynlig føre til at det blir for klamt og at barna føler at far presser for hardt på. Jeg ville tatt det lungt og tatt det i barnas tempo. Hva føler de vil være ok? 

Anonymkode: e226f...4de

Du vet ikke hva som er klamt for andre enn deg selv. Mine råd passer kanskje ikke akkurat deg, men ikke framstill det som om rådene er feil for alle. 

Anonymkode: 12787...997

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du vet ikke hva som er klamt for andre enn deg selv. Mine råd passer kanskje ikke akkurat deg, men ikke framstill det som om rådene er feil for alle. 

Anonymkode: 12787...997

Det er sant. Jeg svarer kun erfaringsbasert utfra det jeg har tilegnet meg gjennom jobb (er familieveileder og foreldreveileder)

Anonymkode: e226f...4de

[AnonymBruker]

Tenker du at det er best å ta det helt med ro og ikke tvinge frem noe?

Anonymkode: c04d5...b76

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tenker du at det er best å ta det helt med ro og ikke tvinge frem noe?

Anonymkode: c04d5...b76

Jeg tenker det. Med de 2 eldste kan du foreslå å få hjelp av en tredjepart - eksempelvis familievernkontoret. For samtaler og relasjonsreparasjon. Eller du kan foreslå om det er ok at du kommer på for eksempel fotballkamper, skoletilstelninger el. og telefonkontakt 1 gang i uka. Å møtes offentlig i en aktivitet tar litt brodden av det og det kreves mindre av barna. Det er kanskje nok il å begynne med at du bare er der. Men da MÅ du alltid møte opp når det er avtalt. Barna må gjennom erfaring oppleve at du faktisk holder avtaler og stiller opp. 

De minste ville jeg lagt lista ved besøk hjemme hos barna. At du og mor blir enige om en "kjøreplan". Husk at mor må også bli trygg på deg. Hun må vite at du ikke forsvinner igjen og så sitter hun etter en gang der med barn som er skuffa, sinte og avvist. Med de minste, og egentlig med alle barna, må du spille på lag med mor og jobbe for å trygge henne. 

Anonymkode: e226f...4de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Det er sant. Jeg svarer kun erfaringsbasert utfra det jeg har tilegnet meg gjennom jobb (er familieveileder og foreldreveileder)

Anonymkode: e226f...4de

Det har vi bare ditt ord for at du er så det betyr ingenting at du sier det. Du er ikke den eneste som har erfaring på området og jeg kan garantere deg at det finnes ekstremt mange barn som hadde satt pris på de rådene jeg ga. Så igjen, du kan bare snakke for deg selv. 

Anonymkode: 12787...997

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det har vi bare ditt ord for at du er så det betyr ingenting at du sier det. Du er ikke den eneste som har erfaring på området og jeg kan garantere deg at det finnes ekstremt mange barn som hadde satt pris på de rådene jeg ga. Så igjen, du kan bare snakke for deg selv. 

Anonymkode: 12787...997

Det er også sant. Det er mange ulike erfaringer. Det man vet om relasjoner og relasjonsbygging er å "teppebombe" andre er sjelden oppskrift på suksess. Det gjelder stort sett både barn og voksen. Vi trenger tid og erfaring for å kunne føle opplevelse av trygghet og tilhørighet.

Det beste er kanskje at TS snakker med barna om dette. Være åpen til barnas forslag og så kan barna få medvirke, og bestemme, tempo. Og så får TS være sensitiv i å følge på og tolke barnas signaler, og behov. 

Anonymkode: e226f...4de