Jeg har blitt gjenforent med tenåringsdatter, ting ikke er enkelt

[AnonymBruker]

Jeg levde livet mitt som ungkar og hadde ikke mye kontakt med min datter som har vokst opp hos moren og kjæresten hennes.

Jeg hadde begrenset kontakt med henne fordi hun mislikte meg. Men hun ble kjent med meg og jeg syntes synd på henne. Da hun var 13 år, fikk hun bo hos meg.

Hun ble mobbet på skolen og fortalte hun ikke hadde det bra hjemme. 

Jeg tjener godt, så jeg byttet leilighet med hus så hun kunne flytte inn hos meg.

Siden jeg syntes synd på henne og fikk dårlig samvittighet, så gjorde jeg mye for henne.  Hun fikk gå med ny mote osv. og hun fikk gode venner.

Fikk lov til å arrangere fest/sammenkost hos oss.

Hun er litt eldre nå men fortsatt tenåring. Vi kranglet og hun sa jeg ikke har gjort noe for henne.  Jeg forble rolig og ba henne tenke seg om hun virkelig mener dette.

Jeg sliter med å skjønne om jeg virkelig ikke har gjort noe for henne?   Jeg var borte fra hennes liv lenge, men så kom jeg i livet hennes og gjorde mye for henne.

Vil dette nå vare hele livet at jeg ikke gjorde noe for henne?

Anonymkode: 3b159...a1e

[AnonymBruker]

Hun søker emosjonell tilknytning!

Min far var ute av livet mitt i mange år pga rusmisbruk og kom tilbake i begynnelsen av tenårene.

Han ønsket da å være en aktiv far som satt grenser og jeg reagerte med å bli sint.

Hvem var han til å komme her å plutselig skulle bestemme over meg?!

Gi det tid og tålmodighet og innse at barnet ditt har dype sår fra når du ikke var tilstede.

Vær tilstede og en stabil person uansett hva hun sier, det skylder du henne.

Vis henne at hun kan stole på deg og at du er der for godt denne gangen.

Anonymkode: f2a19...888

[visp]

Dette er veldig vanlig. Det kan være en utrolig utakknemlig jobb, å være forelder. Men man får vel sin lønn i himmelen

Det er jo fint om dere kan snakke om dette når det har blitt rolig, men man bør kunne svelge gedigne kameler som tenåringsforelder.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg levde livet mitt som ungkar og hadde ikke mye kontakt med min datter som har vokst opp hos moren og kjæresten hennes.

Jeg hadde begrenset kontakt med henne fordi hun mislikte meg. Men hun ble kjent med meg og jeg syntes synd på henne. Da hun var 13 år, fikk hun bo hos meg.

Hun ble mobbet på skolen og fortalte hun ikke hadde det bra hjemme. 

Jeg tjener godt, så jeg byttet leilighet med hus så hun kunne flytte inn hos meg.

Siden jeg syntes synd på henne og fikk dårlig samvittighet, så gjorde jeg mye for henne.  Hun fikk gå med ny mote osv. og hun fikk gode venner.

Fikk lov til å arrangere fest/sammenkost hos oss.

Hun er litt eldre nå men fortsatt tenåring. Vi kranglet og hun sa jeg ikke har gjort noe for henne.  Jeg forble rolig og ba henne tenke seg om hun virkelig mener dette.

Jeg sliter med å skjønne om jeg virkelig ikke har gjort noe for henne?   Jeg var borte fra hennes liv lenge, men så kom jeg i livet hennes og gjorde mye for henne.

Vil dette nå vare hele livet at jeg ikke gjorde noe for henne?

Anonymkode: 3b159...a1e

Ikke ta det tenåringer sier seriøst. I frustrasjon så kommer det mye rart. Det kan jeg selv bekrefte etter å hatt to døtre i tenårene. De er voksne nå. Ikke tenk på det og ikke snakk til henne om det.

Anonymkode: e5ab7...c17

[AnonymBruker]

Dette er besten for dumt til å være sant. Men dersom du er seriøs skal jeg forsøke å svare med noe som har hjulpet noen jeg kjenner med en en lignende historie, der «alt man gjør er galt.» Tenk at barn hele livet spør deg på ulike måter: elsker du meg, vil du ta vare på meg, kan du sette grenser for meg - uansett hva jeg gjør? Når de er små spedbarn, er disse spørsmålene formet som skriking. Noen barn spør oftere enn andre. Så blir de eldre og begynner å trasse. Barna tester. Så blir de eldre og vil være lenger ute, drikke alkohol eller ta piercing. Poenget her er ikke å være en perfekt forelder, men alltid å kunne svare; jeg er her, jeg elsker deg, jeg tar vare på deg. Uansett hvordan spørsmålet stilles.

Det virker kanskje teit, men om du tenker at barn stiller 1 milliard sånne spørsmål gjennom barndommen sin for å føle seg trygg og elsket, så er du ganske mange millioner i etterslep. Hun kan ikke være sikker på at du er kommet for å bli. Så for hver lille ting hun finner på fremover, så kan du si; jeg var der ikke da, men jeg er her nå og jeg forsvinner ikke. Du må ikke avvise henne, men være tålmodig og huske at du skylde henne er par hundre millioner svar. 

Anonymkode: 5b7df...56c

[AnonymBruker]

Bortsett fra at tenåring er tenåring (min tenåring kan også si slikt og da hjelper det lite med realitetsorientering. det tar man i fredstid) så har dere mye reparasjonsarbeid å gjøre. Jeg vil anbefale at du og datter går til samtale hos familievernkontoret. For å rydde litt opp i historikken, sortere, avklare forventninger og jobber med fremtidig relasjon. Vil videre anbefale at du i dette er lydhør (bruker ørene mindre enn munnen) og anerkjenner barnets opplevelse, ikke gå i forsvar og er åpen. 

Anonymkode: a7831...b57

[molo80]

Altså... Når hun var 13 år "fikk" hun bo hos deg fordi du syns synd på henne?? Beklager, men er ikke det din plikt som far? At du kjøper litt moteklær og lar henne ha sammenkomster i et par år visker ikke ut de 13 årene du ikke har vært der.

Når det er sagt, så er du på rett vei ved at du nå tar deg av datteren din, selv om det er i seneste laget. Tenåringer sier ting uten å tenke men du må bare stå i det, du har fortsatt mye å ta igjen. Et godt tips fra meg er å ikke nødvendigvis fokusere på det å kjøpe de nyeste klærne hele tiden, men fokuser på å være der for henne fysisk.

 

[AnonymBruker]

Hun vil ikke ha klær og fest. Hun vil ha en voksen som bryr seg, som snakker med henne om hvordan hun har det, som følger henne opp og er tilstede i livet hennes. 

Anonymkode: ca7fc...726

[AnonymBruker]

Det høres ut som du har hjulpet en kompis som du syns synd på.

Dette er barnet ditt, Hun står ikke i gjeld til deg, fordi du har gjort en minimal innsats i tenårene hennes.

Anonymkode: 937ad...1d7

[Daria]

Tenåringer sier mye som fra et voksent perspektiv både er usaklig, irrasjonellt og urimelig, det hører med. Her har hun dessuten langt på vei rett - du sviktet i mange og viktige år (fortsatt størsteparten av livet hennes), det blir ikke borte selv om du har begynt å stille opp. Du er den voksne het, den som har hatt makten og tatt valgene (les: valgt henne bort), det er også du som må ta følgene av det nå. Hvis det ikke er verre enn noen "du bryr deg ikke om meg"-,kommentarer i sinne, skal du prise deg lykkelig over å slippe så billig unna.

[AnonymBruker]

Må bare signere alle andre her. Du har fremdeles vært fullstendig fraværende i mesteparten av livet hennes.

Og det er foruroligende at du skriver hun fikk flytte inn med deg "fordi du syntes synd på henne".

Altså; du ønsker da vel å bli kjent med din egen datter, og å gjøre opp for dine enorme feilgrep?? Dersom du mener hun skal bukke og neie fordi hun "får lov til å bo med deg" og fordi hun får klær til å ha på kroppen, så er du neppe mer moden enn når du ble pappa.

Hun har all rett til å være skuffet og såret da du valgte henne bort til fordel for ungkarslivet i hele 13 lange år. 

Din jobb er å være der for henne, å være en klippe, å elske henne betingelsesløst og å forsikre henne om at denne gangen skal du ikke stikke av.

Anonymkode: a08d0...12e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg levde livet mitt som ungkar og hadde ikke mye kontakt med min datter som har vokst opp hos moren og kjæresten hennes.

Jeg hadde begrenset kontakt med henne fordi hun mislikte meg. Men hun ble kjent med meg og jeg syntes synd på henne. Da hun var 13 år, fikk hun bo hos meg.

Hun ble mobbet på skolen og fortalte hun ikke hadde det bra hjemme. 

Jeg tjener godt, så jeg byttet leilighet med hus så hun kunne flytte inn hos meg.

Siden jeg syntes synd på henne og fikk dårlig samvittighet, så gjorde jeg mye for henne.  Hun fikk gå med ny mote osv. og hun fikk gode venner.

Fikk lov til å arrangere fest/sammenkost hos oss.

Hun er litt eldre nå men fortsatt tenåring. Vi kranglet og hun sa jeg ikke har gjort noe for henne.  Jeg forble rolig og ba henne tenke seg om hun virkelig mener dette.

Jeg sliter med å skjønne om jeg virkelig ikke har gjort noe for henne?   Jeg var borte fra hennes liv lenge, men så kom jeg i livet hennes og gjorde mye for henne.

Vil dette nå vare hele livet at jeg ikke gjorde noe for henne?

Anonymkode: 3b159...a1e

Så takknemlig hun burde være. Tenk at faren hennes lot henne få lov til å flytte inn til seg? Tenk at du lot henne få lov til å ha venner på besøk i DITT hjem. Så fantastisk far som kjøper klær til henne. Forstår ikke hvorfor hun oppfører seg sånn mot deg, når du har syns synd på henne siden hun var 13 år. Du har selvfølgelig gjort opp for at du ikke var der de 13 første årene av hennes liv, ved å la henne få være gjest i DITT hjem.

Anonymkode: 937ad...1d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg levde livet mitt som ungkar og hadde ikke mye kontakt med min datter som har vokst opp hos moren og kjæresten hennes.

Jeg hadde begrenset kontakt med henne fordi hun mislikte meg. Men hun ble kjent med meg og jeg syntes synd på henne. Da hun var 13 år, fikk hun bo hos meg.

Hun ble mobbet på skolen og fortalte hun ikke hadde det bra hjemme. 

Jeg tjener godt, så jeg byttet leilighet med hus så hun kunne flytte inn hos meg.

Siden jeg syntes synd på henne og fikk dårlig samvittighet, så gjorde jeg mye for henne.  Hun fikk gå med ny mote osv. og hun fikk gode venner.

Fikk lov til å arrangere fest/sammenkost hos oss.

Hun er litt eldre nå men fortsatt tenåring. Vi kranglet og hun sa jeg ikke har gjort noe for henne.  Jeg forble rolig og ba henne tenke seg om hun virkelig mener dette.

Jeg sliter med å skjønne om jeg virkelig ikke har gjort noe for henne?   Jeg var borte fra hennes liv lenge, men så kom jeg i livet hennes og gjorde mye for henne.

Vil dette nå vare hele livet at jeg ikke gjorde noe for henne?

Anonymkode: 3b159...a1e

Du kan ikke kjøpe henne. Det er ikke det hun trenger. Uansett hvor mye penger du bruker, hjelper ikke det når det ikke er det hun har behov for. Hun ønsker seg garantert en unnskyldning for at du ditchet henne, gjerne med ekte anger, og så må du bruke resten av livet på å vise at du er der for henne, emosjonelt og fysisk. Du trenger ikke bruke en eneste krone. Du kan ikke kjøpe deg et barns tillit. Alt hun ønsker seg er en PAPPA, ikke noen med en lommebok, det kan hun få hvor som helst egentlig.

Anonymkode: 8e598...c89

[AnonymBruker]

Du har vært tivolipappa i noen år. Det høres ikke ut som om du faktisk har vært forelder. Så nei, du har ikke gjort mye for henne og du har ikke gitt henne det hun faktisk trenger. En forelder som bruker tid med henne, som kjenner henne, er tilstede for henne og støtter henne. 

Anonymkode: 00c97...f63

[AnonymBruker]

Min mann ble så psykisk syk at han måtte flytte ut og ikke klarte å være pappa i to år før han igjen ble aktiv i barnas liv. Først bare litt, og så mer og mer. Vi var separert i nesten fem år før jeg stolte på at han var og holdt seg stabil nok til at vi kunne være en familie igjen. (Kjærlighet døde aldri.)

Vår datter har en slags permanent bitterhet/sårhet angående at han ikke var tilstede/vanlig pappa noen år. Det har satt seg en emosjonell sårhet i henne selv om hun vet årsaken godt, og at det var for å skjerme henne og broren fra at pappa ikke var i stand til å være en god pappa da. Mulig det også er en redsel for at han skal "svikte"/forsvinne igjen. 

Hadde hun gått med på det ville vi/hun gått i terapi. Vi har foreslått det mange ganger, men hun mener hun har det bra, og har den nødvendige trygghet og relasjon til meg, og "trenger ikke " å føle samme nærhet og fortrolighet til sin far. Det er greit som det er, mener hun. 

Uansett, sår fra barndommen kan sette seg dypt, og du må nok bare over tid og år stå i at det oppsto en tvil som hun bærer i seg. Håpe på at dette med tiden kan løsne. Det er et fakta at du sviktet, og ikke var der for henne, så det tar nok tid å få tillit til at du virkelig er en stabil og trygg faktor o livet hennes. Stå i det, og tåle at hun er skeptisk, til sårene forhåpentligvis gror ved at du aldri svikter igjen. 

Anonymkode: 04a89...4c8

[lillevill]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Hun er litt eldre nå men fortsatt tenåring. Vi kranglet og hun sa jeg ikke har gjort noe for henne.  Jeg forble rolig og ba henne tenke seg om hun virkelig mener dette.

Jeg sliter med å skjønne om jeg virkelig ikke har gjort noe for henne?   Jeg var borte fra hennes liv lenge, men så kom jeg i livet hennes og gjorde mye for henne.

Vil dette nå vare hele livet at jeg ikke gjorde noe for henne?

Nei. Det vil ikke vare ut livet så lenge du lar henne få lov å ta det opp med deg. Så lenge du er der og erkjenner følelsene hennes. Ja hun er såret, ja hun er lei seg og ja hun er sint. Si at du forstår hun føler disse tingene og at du ikke var der da. Og at du er lei deg for det. Men du er her nå. 

Og Jeg tenker at du skal sitte rolig i båten, og huske at hun er en tenåring. 

Det er hormoner på gang her, og selv om du har gjort en super jobb med å plukke opp igjen farsrolla, så har du på en måte sviktet henne når hun var liten. Så lytt og gi en klem. Sånn er det å være forelder. Vi gjør så godt vi kan, og så svikter vi på noen områder, og så får vi høre det. Da handler det om å stå støtt i det og slå en arm rundt barnet og si jeg lytter. Kansje hun sier da "du var der ikke når jeg var lita!" Og da kan du si det er jeg lei meg for. Jeg forstår at jeg ikke gjorde en god jobb når du var liten, jeg ser at jeg sviktet da. Men jeg er her nå. 

Kansje er hun sint akkurat nå, men hun er ikke tenåring for alltid. Hun blir voksen og hun legger det bak seg. Men det er veldig veldig viktig at hun får lov å være sint for de tingene der foreldrene har sviktet. For hun valgte ikke å bli født, det er foreldrene som velger barnet. Så smør deg med masse tålmodighet og ikke bli sint, selv om du blir såret og konfrontert. Stå støtt i deg selv. Du gjør en bra jobb NÅ. Og det er kjempebra. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg levde livet mitt som ungkar og hadde ikke mye kontakt med min datter som har vokst opp hos moren og kjæresten hennes.

Jeg hadde begrenset kontakt med henne fordi hun mislikte meg. Men hun ble kjent med meg og jeg syntes synd på henne. Da hun var 13 år, fikk hun bo hos meg.

Hun ble mobbet på skolen og fortalte hun ikke hadde det bra hjemme. 

Jeg tjener godt, så jeg byttet leilighet med hus så hun kunne flytte inn hos meg.

Siden jeg syntes synd på henne og fikk dårlig samvittighet, så gjorde jeg mye for henne.  Hun fikk gå med ny mote osv. og hun fikk gode venner.

Fikk lov til å arrangere fest/sammenkost hos oss.

Hun er litt eldre nå men fortsatt tenåring. Vi kranglet og hun sa jeg ikke har gjort noe for henne.  Jeg forble rolig og ba henne tenke seg om hun virkelig mener dette.

Jeg sliter med å skjønne om jeg virkelig ikke har gjort noe for henne?   Jeg var borte fra hennes liv lenge, men så kom jeg i livet hennes og gjorde mye for henne.

Vil dette nå vare hele livet at jeg ikke gjorde noe for henne?

Anonymkode: 3b159...a1e

Høres ut som en normal tenåring. Det at du var ute av livet henne såppas lenge gjør det heller ikke enklere. Vær der for henne. Av og til vil hun være takknemlig, av og til vil hun være utakknemlig. Hun er ikke tenåring for alltid. 

Men det at hun fikk bo hos deg fordi du synes synd i henne høres bare feil ut. Selfølgelig skal hun få bo hos deg om hun vil det, du er faren hennes. 

Anonymkode: 6b1a2...226

[Rødstrupa]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg levde livet mitt som ungkar og hadde ikke mye kontakt med min datter som har vokst opp hos moren og kjæresten hennes.

Jeg hadde begrenset kontakt med henne fordi hun mislikte meg. Men hun ble kjent med meg og jeg syntes synd på henne. Da hun var 13 år, fikk hun bo hos meg.

Hun ble mobbet på skolen og fortalte hun ikke hadde det bra hjemme. 

Jeg tjener godt, så jeg byttet leilighet med hus så hun kunne flytte inn hos meg.

Siden jeg syntes synd på henne og fikk dårlig samvittighet, så gjorde jeg mye for henne.  Hun fikk gå med ny mote osv. og hun fikk gode venner.

Fikk lov til å arrangere fest/sammenkost hos oss.

Hun er litt eldre nå men fortsatt tenåring. Vi kranglet og hun sa jeg ikke har gjort noe for henne.  Jeg forble rolig og ba henne tenke seg om hun virkelig mener dette.

Jeg sliter med å skjønne om jeg virkelig ikke har gjort noe for henne?   Jeg var borte fra hennes liv lenge, men så kom jeg i livet hennes og gjorde mye for henne.

Vil dette nå vare hele livet at jeg ikke gjorde noe for henne?

Anonymkode: 3b159...a1e

Sakens kjerne er ganske enkel. Du uteble fra livet hennes i mange av henne første leveår. Hun har kanskje i perioder i disse årene tenkt på deg og grublet på om hun ikke var ønsket/elsket av deg. Nå som hun er tenåring, er man full av følelser mm. Du prøver jo nå etter beste evne å ‘’gjøre noe for henne/være der for henne’’ og hun bor jo hos deg med alt det innebærer Hun vil teste deg.. Det viktigste for henne er at du uansett gjennom krangling og diverse utsagn fra hennes side viser at du elsker henne og er der for henne. Håper du og eksen har ok kontakt. Det gjør det lettere skulle jeg tro.

Endret 29. april av Rødstrupa

[HSV50]

Hun tester deg. Tilknytningen til deg er ny og sårbar og hun har behov for å vite at du virkelig er der for henne, alltid og uansett. Så da er det din jobb som far og stå i det og tåle at hun er en ufyselig tenåring av og til. For tenåringer er periodevis det - ufyselige, utakknemlige «drittunger» som får en til å lure hvor en sviktet i oppdragelsen. Og kanskje ekstra det om de har hatt det vanskelig, som datteren din har. Hun trenger din bekreftelse, ikke bare i form av penger og ting, på at du er pappaen, glad i henne og ikke bare har en snarvisitt inn i livet hennes.  

[AnonymBruker]

Hva tror du folk hadde sagt om en dame hadde oppført seg slik som deg? 

Foreslår at du begynner med å ta ansvar, og si det som det er:

Jeg levde livet mitt som  valgte å leve som ungkar på bekostning av ungen min og hadde ikke mye kontakt med min datter som har vokst opp hos moren og kjæresten hennes.

Jeg hadde begrenset kontakt med henne fordi hun mislikte meg. jeg var en udugelig, umoden og uengasjert far.

Anonymkode: e0b8f...bf0