Lei av at jeg ikke får lov til å gjøre noe som helst, nesten

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er en 19 år gammel jente som har vokst opp i Norge siden liten. Dette innlegget er ikke ment for å nødvendigvis spørre om råd eller hjelp, jeg har bare lyst til å få ut disse tankene og ikke la dem brenne i meg.

Så jeg kommer fra utlandet, skal ikke si akkurat hvor fra, men "kultuen" min er det stikk motsatte av Norge. Det er et diktatur, og relativt fattig sted hvor samfunnet er dypt religiøst og patriarkalsk. Mange følger kulturen også, noen ganger til ekstreme høyder. Siden det er lite arbeid og mye fattigdom, så er en jentes eneste håp å gifte seg og deretter "leve livet ut". Selv om utdanning finnes, og jenter ofte er oppmuntret til å ta det, så får de nesten ingen fordeler ut av det pga veldig lav lønn. Dette er en av grunnene til at jeg er så takknemlig for å bo her, fordi jeg vet livet mitt hadde vært veldig annerledes.

Likevel så er jeg ikke fornøyd. Jeg kan ikke gå i de klærne jeg vil (klær innenfor det normale), kunne tidligere ikke være med venner eller gå ut når jeg ville, kan ikke være ureligiøs, kan ikke gå med sminke, kan ikke gå uten hijab, osv osv. Jeg kan heller ikke flytte ut for å studere, og må være igjen i byen jeg bor i og studere her. Det er jo ikke dårlig i det hele tatt, men drømmene og ambisjonene mine har helt siden ung vært ganske store, og derfor blir jeg ikke fornøyd med å studere på det lokale universitetet, men ja ja. På grunn av dette er det også umulig for meg å studere akkurat det jeg vil, og jeg må istedenfor velge det som tilbys her i byen. Som en jente fra en annen kultur er du vant med å bli begrenset i alt du gjør, ofte fordi religionen sier at det er forbudt, eller fordi du må ta vare på familiens "ære", noe du ikke kan gjøre hvis de ikke har kontroll på deg. Jeg er heller ikke muslim så det er bare vanskeligere for meg - å bli begrenset i alt, og attpåtil måtte late som at jeg er muslim (i 3 år så langt) bare for å ikke potensielt snu livet mitt opp-ned på hodet. Den eneste gode måten jeg kan flykte fra dette er hvis jeg finner en mann fra min kultur, som ikke er religiøs eller kulturell, og det håper jeg at jeg gjør.

Å være flerkulturell er heller ikke lett. Å komme fra en annen kultur, og vokse opp i Norge byr på sine utfordringer. For det første har jeg tilbrakt tid både hjemme og på skolen, hvor på det ene stedet så lever jeg med verdier fra "hjem"kulturen, og på det andre stedet så lærer jeg meg norske verdier (noe som jeg ikke har noe imot, ikke tolk dette feil). Dette resulterer i at du har trekk fra begge kulturer, men siden de er så polare fra hverandre, gjør det at jeg verken føler meg hjemme her eller der. Jeg føler meg ikke norsk, og jeg føler meg ikke det andre heller. Det er vanskelig å leve med, jeg kjenner på en dyp savn mesteparten av tida, ettersom jeg ikke føler at jeg har et hjem noe sted, og ikke passer inn verken kulturelt eller sosialt begge steder. Men likevel elsker jeg den norske kulturen, selv om jeg ikke syns den er helt perfekt (ingen kulturer er det). Jeg liker friheten folk har her, ingen kan kontrollere deg på bakgrunn av kjønn, ingen har retten til å bestemme hva du skal tro på eller hvordan du skal leve dette livet. Norske kvinner må ikke konstant tenke på hvordan de kan unngå strenge familieregler i framtiden, eller om deres fremtidige ekteskap eller ektefelle (det kan være at ektemannen er værre enn familien, men ikke alltid), osv. Dere vant lotteriet i livet sammenlignet med jenter fra andre kulturer, og det misunner jeg litt. Men vi er likevel utrolig heldige for å bo her.

Takk hvis du leste så langt

Anonymkode: 35c05...32e

[AnonymBruker]

Du risikerer mer enn de fleste etnisk norske ved å gjøre som du ønsker, men muligheten er der likevel. 

Hvilke konsekvenser frykter du, om du flytter for å studere og leve som du vil? 

Anonymkode: 4414b...714

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du risikerer mer enn de fleste etnisk norske ved å gjøre som du ønsker, men muligheten er der likevel. 

Hvilke konsekvenser frykter du, om du flytter for å studere og leve som du vil? 

Anonymkode: 4414b...714

For det første så frykter jeg at folk skal baksnakke familien min og legge press på ryktet deres, noe som er viktig for dem. For det andre frykter jeg å måtte håndtere denne ustabile familien, når jeg ikke har styrken til å gjøre det. Det er rett og slett ikke verdt all panikken og stresset jeg hadde opplevd, men du har rett i det du sier.

Anonymkode: 35c05...32e

[AnonymBruker]

Jeg råder deg til å flytte vekk for å studere. Lat som det er midlertidig. Ta med deg passet ditt og pass på det alltid.

(For din egen del)

Bygg nettverk fra dag 1. Hvis noen jenter sier vi må drikke kaffe en dag sier du: Ja hva med etter skolen imorgen? Bygg Bygg Bygg.

Lykke til ❤️

Anonymkode: b7ad0...a3b

[AnonymBruker]

Så forferdelig at du skal måtte oppleve å sitte i en slik situasjon.

Det finnes løsninger som samtidig vil koste deg utrolig mye, det er det bare du som kan vite om du ønsker.

Anonymkode: 62090...5bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg råder deg til å flytte vekk for å studere. Lat som det er midlertidig. Ta med deg passet ditt og pass på det alltid.

(For din egen del)

Bygg nettverk fra dag 1. Hvis noen jenter sier vi må drikke kaffe en dag sier du: Ja hva med etter skolen imorgen? Bygg Bygg Bygg.

Lykke til ❤️

Anonymkode: b7ad0...a3b

takk!

Anonymkode: 35c05...32e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

takk!

Anonymkode: 35c05...32e

Send hjem litt penger hver mnd så de er stolte av deg og karrieren din. Fortell nye venner at du ikke deler fest/sosiale ting bilder på sosiale medier pga en sjalu eks. Da skåner du deg for at familien blir irritert. 

Besøk familien når det er sosialt stille der du bor. Gjør det til en vane så ikke de er pågående om å besøke deg.

Kanskje du kan bo i jentekollektiv. Det er billigere og da er du ikke alene. De andre i kollektivet vil skjerme deg mot at de kan komme å gå som de vil ❤️

Anonymkode: b7ad0...a3b

[Frida]

Det er en veldig vanskelig situasjon du er i, jeg kan bare forestille meg hvor krevende dette må være. 

Å ikke føle tilhørighet i verken Norge eller dine foreldres hjemland, det må være veldig vondt! Du får ikke røtter noe sted, du blir tvunget til å passe inn både hjemme og ute, i miljøer som er så vidt forskjellige. Det er jammen ikke enkelt! 

Jeg har ofte tenkt på dette når det gjelder barn av innvandrere, jeg kan forstå at foreldrene ønsker at de skal følge kulturen i hjemlandet, men barna betaler en veldig høy pris! For mange blir den nok altfor høy! Å leve opp til så mange forventninger uten å kunne slå rot i Norge, det må være uhyre vanskelig. 

Jeg håper likevel du finner en vei som gir deg et godt liv, og at du får mulighet til å følge dine drømmer.

Ønsker deg alt godt!

 

[AnonymBruker]

Jeg håper du finner frihet over ditt eget liv. Du skal vite at absolutt ingen egentlig kan bestemme over deg, spesielt ikke nå når du er 19 og myndig. Kjærlighetslivet ditt er kun ditt valg, å om partneren samtykker såklart. Forstår det er mye tabu, kanskje alvorlige reaksjoner fra familien din, men hvem du forelsker deg i kan ingen ta ifra deg. Det er urimelig å bestemme over noens kjærlighetsliv. Jeg forstår godt om du vil ha en mann fra din egen kultur, men om du skulle forelske deg i en mann i en helt annen situsjon enn deg, å han er god mot deg, så vit at jeg, en tilfeldig kvinne du aldri vil møte er på ditt lag i den kampen. 

Veldig trist situsjon, men det er alltid håp et sted, ikke gi opp. Å du er bare 19 år, vil ikke du skal føle du kaster bort tid. Men du er så ung, studere videre kan du gjøre senere også, drømmen din trenger ikke å forsvinne fordi du studerer i byen du bor i først. Med alderen og erfaring, vil du forhåpentligvis bli enda stødigere i degselv til å stå i motgang senere, om den kommer.

Heier på deg 😊

Anonymkode: 302d2...a71

[monster energi]

Frida skrev (13 minutter siden):

Det er en veldig vanskelig situasjon du er i, jeg kan bare forestille meg hvor krevende dette må være. 

Å ikke føle tilhørighet i verken Norge eller dine foreldres hjemland, det må være veldig vondt! Du får ikke røtter noe sted, du blir tvunget til å passe inn både hjemme og ute, i miljøer som er så vidt forskjellige. Det er jammen ikke enkelt! 

Jeg har ofte tenkt på dette når det gjelder barn av innvandrere, jeg kan forstå at foreldrene ønsker at de skal følge kulturen i hjemlandet, men barna betaler en veldig høy pris! For mange blir den nok altfor høy! Å leve opp til så mange forventninger uten å kunne slå rot i Norge, det må være uhyre vanskelig. 

Jeg håper likevel du finner en vei som gir deg et godt liv, og at du får mulighet til å følge dine drømmer.

Ønsker deg alt godt!

 

^^

Endret 28. april av monster energi

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg håper du finner frihet over ditt eget liv. Du skal vite at absolutt ingen egentlig kan bestemme over deg, spesielt ikke nå når du er 19 og myndig. Kjærlighetslivet ditt er kun ditt valg, å om partneren samtykker såklart. Forstår det er mye tabu, kanskje alvorlige reaksjoner fra familien din, men hvem du forelsker deg i kan ingen ta ifra deg. Det er urimelig å bestemme over noens kjærlighetsliv. Jeg forstår godt om du vil ha en mann fra din egen kultur, men om du skulle forelske deg i en mann i en helt annen situsjon enn deg, å han er god mot deg, så vit at jeg, en tilfeldig kvinne du aldri vil møte er på ditt lag i den kampen. 

Veldig trist situsjon, men det er alltid håp et sted, ikke gi opp. Å du er bare 19 år, vil ikke du skal føle du kaster bort tid. Men du er så ung, studere videre kan du gjøre senere også, drømmen din trenger ikke å forsvinne fordi du studerer i byen du bor i først. Med alderen og erfaring, vil du forhåpentligvis bli enda stødigere i degselv til å stå i motgang senere, om den kommer.

Heier på deg 😊

Anonymkode: 302d2...a71

tusen takk  det er sant at det ikke er over, tusen takk. kjærlighetslivet er jeg ikke veldig bekymret over, jeg har lov til å snakke og bli kjent med menn fra min egen kultur, og jeg har møtt en del som tenker det samme som meg. synes det er en lettere rute å ta enn å være sammen med nordmenn, selv om det ikke er noe galt med dem heller!

Anonymkode: 35c05...32e