Langlesing: Dating etter kreft og forandret kropp, og den ufattelige usikkerheten rundt det.. Jeg trenger egentlig bare en klem, tror jeg.

[AnonymBruker]

Nå trenger jeg virkelig gode råd av dere klokinger her inne på KG! Dette er langlesing, og følelser på utsia. Så da er dere advart... Len dere godt tilbake.. 

I 2018 ble det slutt mellom meg og daværende ektemann/ barnefar til våre to barn på nå nå 11 og 17 år, etter 23 års ekteskap. Ukomplisert brudd, alle var enige, null krangling verken da eller med annet rundt barn osv, alt gikk smooth. Forholdet mellom oss og familiene på begge sider er fortsatt godt, vi feirer gjerne bursdager, jul etc. sammen fortsatt. 

Siden da har jeg levd i sølibat, og mildt sagt ELSKET det.
Jeg var altså SÅ ferdig med menn, at dere vil ikke tro det, i 2018.

Ikke fordi jeg har opplevd noe fælt eller noe. På ingen måte, jeg har alltid opplevd gjensidig respekt og likeverd når det kom til sex med min daværende ektemann. Han begjærte meg og ville meg bare alt godt, jeg orket rett og slett ikke tanken, jeg ble fysisk dårlig av å ha sex, og jeg ANER ikke hvorfor? Jeg elsket ham jo, han gjorde alt han kunne for at jeg skulle ha det bra, tvang seg aldri på eller noen ting. Allikevel gruet jeg meg hver eneste kveld så jeg ble helt dårlig, til leggetid, bare i tilfelle han skulle finne på å legge seg inntil meg under dyna. 
Jeg trodde da at det bare var jeg som rett og slett var blitt..... aseksuell...? Sånn helt uten videre?
Bare tanken på sex gjorde meg som sagt fysisk uvel og dårlig. Ikke bare med ham, men tanken på å ha sex i det hele tatt. Jeg har aldri vært utro, det har ikke han heller. Men... 
Da tilnærmelser fra han jeg elsket over alt på jord plutselig bød meg imot, jeg stivnet til, orket ikke en gang tanken. 
Og det ble selvsagt respektert.
Så heldig var jeg, jeg veit at ikke alle er like heldige. 
Men jeg veit han ble både lei seg og såret. Og det gjorde meg vondt, jeg ønsket aldri at han ikke skulle føle seg ønsket, verdsatt og ikke minst begjært. Alle trenger å få bekreftelser i et forhold. 

Jeg "ofret meg" innimellom, kun for å please ham jeg elsket. For jeg elsket ham virkelig. 
Men i lengden så gikk det ikke, enda så snill og forståelsesfull han var. Han foreslo forskjellige ting, spurte meg hva jeg ville, ikke ville eller ønsket, hva jeg kunne være med på evt, var forsiktig, helt til det å stryke på ryggen som han visste jeg elsket, til slutt var det sånn at det eneste han ønsket var å ligge inntil meg bare, helt uten noen form for tilnærmelser i det hele tatt. Bare å ligge inntil, kropp mot kropp. 
Jeg taklet ikke dét heller, til slutt.
Jeg ble bare mer og mer nedbrutt av å grue meg til hver kveld, i tilfelle jeg følte jeg måtte gjøre ting jeg egentlig ikke ville, fordi jeg elsket ham og ville gjøre alt godt for ham og jeg hadde så innmari, innmari dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarte å være god nok på det området. Det var mine ord. 
Han ba meg aldri, presset meg aldri, på noe vis. 
Men jeg visste at han ble ufattelig lei seg for hver avvisning. Og hver gang han ble lei seg så knuste en liten bit inni meg. 

Etter to år i terapi og ekteskapsrådgivning, ble vi da enige, til slutt, om at vi skulle gå hvert til vårt. 
No hard feelings, alt gikk veldig bra, og det ble en skånsom overgang for barna. 

Kan legge til at han siden 2018 har rukket å både gifte seg igjen, få barn (som jeg passet første gang en helg da barnet var 3 måneder, og har hatt jevnlig her hos meg de ukene/helgene våre felles barn allikevel er her med meg), skille seg, for så å få seg en ny dame igjen (som jeg faktisk ikke har møtt enda, men barna snakker heldigvis fint om henne). 

Uansett. 

Samarbeidet med pappa'n og meg kunne ikke vært bedre - vi er gode venner som vil hverandre kun det beste. Heldigvis. Vi snakker sammen nesten hver dag, om unga, fritidsaktiviteter, planlegger ferier i forholdt til ferielistene på våre jobber, og gir og tar likt, og stiller opp for hverandre og barna - til barnas beste. 
Kort sagt, er det noe, så stiller vi alltid opp. 
Vi vil ikke ha hverandre, men er glade for at vi er foreldrene til barna våre. Om det gir mening? 
Det var bare det at sex var utelukket for meg, helt uten at jeg aner hvorfor?! 

Så helt hit(!) er alt egt. bare fint, når vi først skulle gå til det skrittet å ta ut separasjon og skilsmisse. 

Men......! 
Nå da, på det sjuende året som alenemams, enslig, singel, null interesse for byliv, Dating, ons. etc., ramlet det plutselig inn en fyr i innboksen, som la meg til siden vi har felles venner fra et helt annet liv fra føritia, en helt annen landsdel enn der jeg er nå.

Vi har snakket mye sammen, men aldri irl. På messenger, snap, telefon osv. 
Han er attraktiv, kjekk, og vi har god kjemi. 
Samtalene flyter lett, vi har samme humor, deler både interesser og de samme verdiene her i livet. 
Han er barnløs og 6 år eldre enn meg, ønsker ikke barn, men er utdannet barne- og ungdomsarbeider, og har ingen ting imot at jeg har barn. 

Så hva venter du på? Tenker dere kanskje! Go for it!? 

Mjaa.. 

Nå kommer vi til kjernen av problemet. 

Høsten 2022 fikk jeg kreft. 

Og med dét fulgte operasjon og deretter tøffe behandlinger i flere runder.
Jeg tror (håper, regner med) jeg er kreftfri i dag, men alle medisinene, inaktivitet, kortisonhestekurer etc. har gjort at jeg har lagt på meg ganske mye i forhold til hvordan jeg pleide å se ut. 

Det vil si at selvtilliten min nå er på minussiden. 

Jeg har ikke akkurat bombardert profilbildene mine i sosiale medier med bilder av hvordan jeg ser ut etter å ha blitt mørbanka og adskillige kilo tyngre... 

Nå er det jo ikke sånn at jeg aktivt har laget meg profiler på datingsider etc, for tatt min historie i betraktning så er det ikke akkurat mannfolk som står øverst på min ønskeliste. Desuten har jeg hatt en del annet å tenke på de siste par åra. Barna, og det å bli frisk. 

Så dette var helt tilfeldig, ny venn, ny samtalepartner, en som vekket min interesse etter mange, mange år. 
Denne fyren virker å være helt spesiell...
Og LANGT OVER MIN LEAGUE!😳

Jeg har sagt sannheten hele tiden, at jeg ikke er stort å se på om dagen, og snakket meg selv såpass langt ned at det er et under at han fortsatt sender meldinger. Jeg har sendt noen bilder av hvordan jeg faktisk ser ut... For han lurte jo litt på det da jeg sa det som det var. 
Men har jeg vist nok...? Hvor ille jeg er? Jeg veit ikke... 

Jeg er 160 høy, vant til å veie rundt 65 kg. Da jeg trente.
Jeg var helt oppe på 108 kg. i fjor, nå er jeg nede på rundt 90, og jobber og jobber.... for å komme meg ned igjen. 

Alikevel så ønsker han å møte meg....? 
Jeg er bare så innmari, innmari redd for at han skal bli skuffet og stikke med halen mellom bena, mens jeg sitter igjen som en naiv idiot. Hva var det jeg trodde, liksom... 

Han har jo levd et normalt liv, mens jeg har vært igjennom mye de siste årene.

Han tiltaler meg på alle måter, jeg er nok kanskje litt betatt, og han forsikrer meg om at det er personlighet og kjemi som betyr aller mest for ham. Ikke kroppen min...
Bullshit...? 🤨 Eller? 

Samtidig så er han jo utseendemessig langt over meg...
Bra kropp, trent, pent ansikt, osv...
Jeg har faktisk litt vanskelig for å tro at slike som han virkelig gidder å plukke av de nederste hyllene....?

Eller finnes de der ute?
Jeg skjønner ingen ting... 

Så er jeg samtidig litt redd for å møte på situasjonen med aversjon mot sex igjen.
Om det skulle komme til dét. Jeg har ikke hatt sex siden jeg skilte meg fra min eksmann. Jeg har ikke datet en gang. 
Jeg aner ikke om jeg kunne/kommer til å føle noe begjær, dersom det mot formodning skulle gå så langt...
Jeg kan føle på det å være betatt, og kanskje til og med forelskelse og sommerfugler i magen, men hva gjør jeg da, om vi kommer til en slik intim situasjon oss imellom, hvor alt bare knyter seg hos meg igjen? 
Kjenner jeg meg selv rett, om forelskelsen min ligger i bunnen, så biter jeg tenna sammen og så lar jeg meg bare bruke der og da. 
Som jeg har gjort så mange ganger før, fordi jeg tross alt er glad i vedkommende og ønsker at han skal ha det godt. Jeg er god på å fake. 
For jeg ønsker meg så innmari noen å være glad i skjønner dere, sånn EGENTLIG, som kan gjengjelde de følelsene jeg tror jeg egentlig har... 

Og når jeg i tillegg er såpass usikker på meg selv og mitt kroppsbilde, med selvtillit langt under minussiden, så blir jo alt bare mye verre jo mer jeg tenker på det. 

Egentlig har jeg mest lyst til å bare avlyse alt sammen, men noe i meg ønsker å utforske dette allikevel. 

Den iboende redselen for å bli grusomt avvist når vi har gjort en innsats, tatt en enorm sjanse og oversteget et bortimot uoverkommelig indre hinder, og forhåpningene kanskje så vidt ligger og vaker under overflaten... Den ligger nok i oss alle. 

Tips?
Gode råd?
Erfaringer?
Eller bare en klem? 

Anonymkode: 056e7...42d

[AnonymBruker]

Klem ❤️

 

Anonymkode: 1455b...857

[AnonymBruker]

Stor klem! Jeg leste alt, det var trist å lese alt du har vært gjennom, så jævlig det må ha vært å få kreft men du kom deg gjennom det og du vant jo!

Jeg tenker sånn helt først her at du har alvorlige problemer med selvfølelsen din, jeg mener, du skal møte denne fyren og du er bare opptatt av om han liker deg og om han godtar deg, om du er nok eller om han blir skuffa. Jeg har også følt det sånn i livet og det var da jeg hadde de dårligste forholdene, det blir sånn "unnskyld at jeg er så grusom, takk for at du vil ha meg". Det gir en forferdelig dynamikk til forholdet der den andre part enten kan ønske å bare elske og bli kjent med deg, eller i verste fall utnytte det og ha dårlige hensikter.

Og så da om du gikk opp i vekt, jeg mener herregud, du fikk KREFT, mange overlever ikke en gang, eller får så store senskader at de ikke har et fullverdig liv etterpå, du fokuserer mest på hvordan dette gjorde deg verre og styggere fremfor å tenke "jaja jeg gikk opp i vekt, men jeg var gjennom noe skikkelig fælt, jeg kan gå ned igjen den vekta og jeg overlevde tross alt".

Du snakker om deg selv fra nederste hylle, så trist! Hvor kommer denne fæle selvfølelsen fra? 

Du fokuserer så mye på at du ikke ville ha sex med mannen din, du gikk svært langt på akkord med deg selv før det endte med at dere gikk hver til deres, og dere har det bra likevel, du passet barnet hans etter brudd, det sier noe om deres evne til å møte og forstå hverandre. Igjen var det deg selv som kjørte over deg selv for å få det til, for fikse det, selv om det ikke var din feil at det var ødelagt. 

Den røde tråden gjennom hele innlegget ditt er hvor lite respekt, forståelse, sympati du har for deg selv, hvordan dine behov kommer i bakgrunnen hvis det er en annen person i bildet. 

Du fortjener mer, du fortjener å bli sett, prioritert, forstått, og valgt - av DEG. 

❤️

Anonymkode: 52fe7...fdf

[TomSawyer]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Nå trenger jeg virkelig gode råd av dere klokinger her inne på KG! Dette er langlesing, og følelser på utsia. Så da er dere advart... Len dere godt tilbake.. 

I 2018 ble det slutt mellom meg og daværende ektemann/ barnefar til våre to barn på nå nå 11 og 17 år, etter 23 års ekteskap. Ukomplisert brudd, alle var enige, null krangling verken da eller med annet rundt barn osv, alt gikk smooth. Forholdet mellom oss og familiene på begge sider er fortsatt godt, vi feirer gjerne bursdager, jul etc. sammen fortsatt. 

Siden da har jeg levd i sølibat, og mildt sagt ELSKET det.
Jeg var altså SÅ ferdig med menn, at dere vil ikke tro det, i 2018.

Ikke fordi jeg har opplevd noe fælt eller noe. På ingen måte, jeg har alltid opplevd gjensidig respekt og likeverd når det kom til sex med min daværende ektemann. Han begjærte meg og ville meg bare alt godt, jeg orket rett og slett ikke tanken, jeg ble fysisk dårlig av å ha sex, og jeg ANER ikke hvorfor? Jeg elsket ham jo, han gjorde alt han kunne for at jeg skulle ha det bra, tvang seg aldri på eller noen ting. Allikevel gruet jeg meg hver eneste kveld så jeg ble helt dårlig, til leggetid, bare i tilfelle han skulle finne på å legge seg inntil meg under dyna. 
Jeg trodde da at det bare var jeg som rett og slett var blitt..... aseksuell...? Sånn helt uten videre?
Bare tanken på sex gjorde meg som sagt fysisk uvel og dårlig. Ikke bare med ham, men tanken på å ha sex i det hele tatt. Jeg har aldri vært utro, det har ikke han heller. Men... 
Da tilnærmelser fra han jeg elsket over alt på jord plutselig bød meg imot, jeg stivnet til, orket ikke en gang tanken. 
Og det ble selvsagt respektert.
Så heldig var jeg, jeg veit at ikke alle er like heldige. 
Men jeg veit han ble både lei seg og såret. Og det gjorde meg vondt, jeg ønsket aldri at han ikke skulle føle seg ønsket, verdsatt og ikke minst begjært. Alle trenger å få bekreftelser i et forhold. 

Jeg "ofret meg" innimellom, kun for å please ham jeg elsket. For jeg elsket ham virkelig. 
Men i lengden så gikk det ikke, enda så snill og forståelsesfull han var. Han foreslo forskjellige ting, spurte meg hva jeg ville, ikke ville eller ønsket, hva jeg kunne være med på evt, var forsiktig, helt til det å stryke på ryggen som han visste jeg elsket, til slutt var det sånn at det eneste han ønsket var å ligge inntil meg bare, helt uten noen form for tilnærmelser i det hele tatt. Bare å ligge inntil, kropp mot kropp. 
Jeg taklet ikke dét heller, til slutt.
Jeg ble bare mer og mer nedbrutt av å grue meg til hver kveld, i tilfelle jeg følte jeg måtte gjøre ting jeg egentlig ikke ville, fordi jeg elsket ham og ville gjøre alt godt for ham og jeg hadde så innmari, innmari dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarte å være god nok på det området. Det var mine ord. 
Han ba meg aldri, presset meg aldri, på noe vis. 
Men jeg visste at han ble ufattelig lei seg for hver avvisning. Og hver gang han ble lei seg så knuste en liten bit inni meg. 

Etter to år i terapi og ekteskapsrådgivning, ble vi da enige, til slutt, om at vi skulle gå hvert til vårt. 
No hard feelings, alt gikk veldig bra, og det ble en skånsom overgang for barna. 

Kan legge til at han siden 2018 har rukket å både gifte seg igjen, få barn (som jeg passet første gang en helg da barnet var 3 måneder, og har hatt jevnlig her hos meg de ukene/helgene våre felles barn allikevel er her med meg), skille seg, for så å få seg en ny dame igjen (som jeg faktisk ikke har møtt enda, men barna snakker heldigvis fint om henne). 

Uansett. 

Samarbeidet med pappa'n og meg kunne ikke vært bedre - vi er gode venner som vil hverandre kun det beste. Heldigvis. Vi snakker sammen nesten hver dag, om unga, fritidsaktiviteter, planlegger ferier i forholdt til ferielistene på våre jobber, og gir og tar likt, og stiller opp for hverandre og barna - til barnas beste. 
Kort sagt, er det noe, så stiller vi alltid opp. 
Vi vil ikke ha hverandre, men er glade for at vi er foreldrene til barna våre. Om det gir mening? 
Det var bare det at sex var utelukket for meg, helt uten at jeg aner hvorfor?! 

Så helt hit(!) er alt egt. bare fint, når vi først skulle gå til det skrittet å ta ut separasjon og skilsmisse. 

Men......! 
Nå da, på det sjuende året som alenemams, enslig, singel, null interesse for byliv, Dating, ons. etc., ramlet det plutselig inn en fyr i innboksen, som la meg til siden vi har felles venner fra et helt annet liv fra føritia, en helt annen landsdel enn der jeg er nå.

Vi har snakket mye sammen, men aldri irl. På messenger, snap, telefon osv. 
Han er attraktiv, kjekk, og vi har god kjemi. 
Samtalene flyter lett, vi har samme humor, deler både interesser og de samme verdiene her i livet. 
Han er barnløs og 6 år eldre enn meg, ønsker ikke barn, men er utdannet barne- og ungdomsarbeider, og har ingen ting imot at jeg har barn. 

Så hva venter du på? Tenker dere kanskje! Go for it!? 

Mjaa.. 

Nå kommer vi til kjernen av problemet. 

Høsten 2022 fikk jeg kreft. 

Og med dét fulgte operasjon og deretter tøffe behandlinger i flere runder.
Jeg tror (håper, regner med) jeg er kreftfri i dag, men alle medisinene, inaktivitet, kortisonhestekurer etc. har gjort at jeg har lagt på meg ganske mye i forhold til hvordan jeg pleide å se ut. 

Det vil si at selvtilliten min nå er på minussiden. 

Jeg har ikke akkurat bombardert profilbildene mine i sosiale medier med bilder av hvordan jeg ser ut etter å ha blitt mørbanka og adskillige kilo tyngre... 

Nå er det jo ikke sånn at jeg aktivt har laget meg profiler på datingsider etc, for tatt min historie i betraktning så er det ikke akkurat mannfolk som står øverst på min ønskeliste. Desuten har jeg hatt en del annet å tenke på de siste par åra. Barna, og det å bli frisk. 

Så dette var helt tilfeldig, ny venn, ny samtalepartner, en som vekket min interesse etter mange, mange år. 
Denne fyren virker å være helt spesiell...
Og LANGT OVER MIN LEAGUE!😳

Jeg har sagt sannheten hele tiden, at jeg ikke er stort å se på om dagen, og snakket meg selv såpass langt ned at det er et under at han fortsatt sender meldinger. Jeg har sendt noen bilder av hvordan jeg faktisk ser ut... For han lurte jo litt på det da jeg sa det som det var. 
Men har jeg vist nok...? Hvor ille jeg er? Jeg veit ikke... 

Jeg er 160 høy, vant til å veie rundt 65 kg. Da jeg trente.
Jeg var helt oppe på 108 kg. i fjor, nå er jeg nede på rundt 90, og jobber og jobber.... for å komme meg ned igjen. 

Alikevel så ønsker han å møte meg....? 
Jeg er bare så innmari, innmari redd for at han skal bli skuffet og stikke med halen mellom bena, mens jeg sitter igjen som en naiv idiot. Hva var det jeg trodde, liksom... 

Han har jo levd et normalt liv, mens jeg har vært igjennom mye de siste årene.

Han tiltaler meg på alle måter, jeg er nok kanskje litt betatt, og han forsikrer meg om at det er personlighet og kjemi som betyr aller mest for ham. Ikke kroppen min...
Bullshit...? 🤨 Eller? 

Samtidig så er han jo utseendemessig langt over meg...
Bra kropp, trent, pent ansikt, osv...
Jeg har faktisk litt vanskelig for å tro at slike som han virkelig gidder å plukke av de nederste hyllene....?

Eller finnes de der ute?
Jeg skjønner ingen ting... 

Så er jeg samtidig litt redd for å møte på situasjonen med aversjon mot sex igjen.
Om det skulle komme til dét. Jeg har ikke hatt sex siden jeg skilte meg fra min eksmann. Jeg har ikke datet en gang. 
Jeg aner ikke om jeg kunne/kommer til å føle noe begjær, dersom det mot formodning skulle gå så langt...
Jeg kan føle på det å være betatt, og kanskje til og med forelskelse og sommerfugler i magen, men hva gjør jeg da, om vi kommer til en slik intim situasjon oss imellom, hvor alt bare knyter seg hos meg igjen? 
Kjenner jeg meg selv rett, om forelskelsen min ligger i bunnen, så biter jeg tenna sammen og så lar jeg meg bare bruke der og da. 
Som jeg har gjort så mange ganger før, fordi jeg tross alt er glad i vedkommende og ønsker at han skal ha det godt. Jeg er god på å fake. 
For jeg ønsker meg så innmari noen å være glad i skjønner dere, sånn EGENTLIG, som kan gjengjelde de følelsene jeg tror jeg egentlig har... 

Og når jeg i tillegg er såpass usikker på meg selv og mitt kroppsbilde, med selvtillit langt under minussiden, så blir jo alt bare mye verre jo mer jeg tenker på det. 

Egentlig har jeg mest lyst til å bare avlyse alt sammen, men noe i meg ønsker å utforske dette allikevel. 

Den iboende redselen for å bli grusomt avvist når vi har gjort en innsats, tatt en enorm sjanse og oversteget et bortimot uoverkommelig indre hinder, og forhåpningene kanskje så vidt ligger og vaker under overflaten... Den ligger nok i oss alle. 

Tips?
Gode råd?
Erfaringer?
Eller bare en klem? 

Anonymkode: 056e7...42d

Tipset er at du viser mannen det du nettopp skrev her. Kommer han tilbake for mer enn å si adjø etter det er han din mann..

[AnonymBruker]

TomSawyer skrev (8 minutter siden):

Tipset er at du viser mannen det du nettopp skrev her. Kommer han tilbake for mer enn å si adjø etter det er han din mann..

Oi så støttende, det var et ordentlig nødvendig og godt innlegg. 

Anonymkode: 52fe7...fdf

[TomSawyer]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Oi så støttende, det var et ordentlig nødvendig og godt innlegg. 

Anonymkode: 52fe7...fdf

Var ikke så verst ditt heller.

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Den røde tråden gjennom hele innlegget ditt er hvor lite respekt, forståelse, sympati du har for deg selv, 

Kan ikke du bare fortsette å skrive henne ned så forteller jeg henne veien videre?

[AnonymBruker]

vet ikke hva jeg kan svare, men sender en virtuell klem. å overleve kreft er jo vidunderlig i det tragiske! ikke glem å elsk kroppen din for hva den har gått gjennom og greid å overleve. 🤍 

 

Anonymkode: a296d...c50

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg SÅ igjen i det du skriver om både sex, kreft og overvekt. 
Jeg kjenner heller ikke igjen min egen kropp, og gikk opp 30 kg under og etter behandlingen som jeg fortsatt sliter med mange år etter. 
Jeg har mentalt stengt ute alle muligheter for å møte en mann, rett og slett fordi selvfølelsen er så lav. 
Men innerst inne skulle jeg jo så inderlig ønske noen bare kunne holde rundt meg og elske meg uavhengig av kropp, senskader og selvfølelse…  Det er så mye skam knyttet til kreftbehandling, senskader, fatigue og for min del nå også ufør… 

Jeg drømmer om å kunne «selge» meg selv utad slik jeg var før, men tittel, energi, utseende osv. men det går ikke. 
Mitt beste råd er å ta en prat på FaceTime eller zoom før dere møtes IRL. 
Da får du også et bedre inntrykk av om kjemien faktisk stemmer i virkeligheten også- og ikke bare op skrift. 
Og han får se litt mer av deg og kan gjøre seg opp en mening basert på en litt mer virkelighetsnær erfaring. 
Så kan dere jo evt møtes IRL etter dette ☺️

Stor klem og lykke til ❤️

Anonymkode: f977b...fbd