Jeg klarer ikke ta utdanning, aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt

[AnonymBruker]

Kvinne på 28 (snart 29) år. Jeg har slitt med skole helt siden jeg gikk ut av ungdomsskolen. Store vansker på videregående relatert til angst, har prøvd mange ganger å fullføre. Har fullført en yrkesfaglig linje innen et fag jeg IKKE vil jobbe med, så jeg har noen fag bestått men mangler flere for eventuell høyskole. Det store problemet mitt var oppmøte, jeg klarte ikke møte opp. Når det ble tilrettelagt slik at jeg kunne jobbe hjemmefra, fikk jeg ikke til det heller. Som barne- og ungdomsskoleelev var jeg både smart og dyktig, jeg kunne å konsentrere meg og gjorde det bra på tentamener og prøver. Hadde som oftest 5 eller 6 i alle fag. Jeg gjorde sjeldent lekser på ungdomsskolen, men gjorde det bra likevel. Det svartnet helt når jeg begynte på videregående. 

Har vært mye innad psykiatrien og gått i terapi med forskjellige psykologer, men lite har forandret seg. Eneste er at jeg ikke har angst lenger - men det er fordi jeg er så deprimert at jeg ikke bryr meg. Sosial angst var et stort problem for meg for en del år siden, men det er ikke-eksisterende nå. Jeg driter jo i folk like mye som jeg driter i meg selv. 

Jeg har stått i jobb hele veien, og har ønsket utdanning innad faget jeg jobber innen, men "møtte veggen" i fjor og har vært sykemeldt siden. Orker ikke tanken på jobben min og vil aldri tilbake dit. Høres rart ut å møte veggen når du er barnløs, enslig, uten venner eller ansvar i livet, men det gikk ikke lenger med skrantende mental helse og manglende fremtidsutsikter. 

Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg har til og med gått på videregående skole som er tilrettelagt for de som sliter psykisk. Jeg klarte meg ikke der heller!! Støttende, gode lærere med enorm kunnskap og tro på meg, men ikke faen om jeg fikk det til. 

Helt ærlig ser jeg snart ikke poenget med livet lenger (jeg er ikke suicidal, har god kontakt med lege, slapp av det er ikke fare for liv). Vet ikke engang hva jeg vil bli. Drømmen har vært ambulansearbeider, men når jeg er så ille stilt mentalt kan jeg aldri ha ansvar for andres menneskeliv. Jeg får vondt i magen og begynner å gråte hver gang jeg ser en ambulanse under utrykning, for jeg tenker at JEG kunne vært den som reddet liv, men jeg klarer det ikke når jeg ikke klarer å redde meg selv engang. 

Jeg har i utgangspunktet vært "høytfungerende" og hatt en plettfri fasade, men nå klarer jeg ikke holde den oppe lenger. Alt går i oppløsning for meg. 

Jeg har ikke barn, jeg har ingen som er trenger meg, ja jeg har foreldrene mine men en dag er ikke de her lenger. Hva da? Jeg mangler så mye i livet og dette med jobb og karriere gnager virkelig. Ser jeg kvinner rundt meg på min alder så har de enten barn eller en bra jobb. Jeg har INGEN av delene. 

Anonymkode: 2c7da...b99

[AnonymBruker]

Vet du, det du trenger først av alt, det er å få mer innhold i livet ditt. Innhold som gir deg positive impulser. For det virker som om "alt" nå er ensomt og mørkt for deg.

Og du trenger å utfordre deg selv på en positiv måte. Det betyr ikke at utfordringene nødvendigvis er enkle å gjennomføre, men de skal være noenlunde gjennomførbare, selv om du må gå utenfor egen komfortsone. Du trenger ikke legge listen høyt i begynnelsen, for uker og kanskje måneder - små ting.

Gå deg en tur hver dag, uansett vær, i dagslys. Spis sunt. Sjekk hvilke lavterskel tilbud kommunen har for personer som sliter med helsen (f.eks. slikt som Aktiv på Dagtid, Fontenehuset eller lignende). Finnes det et sted for omplassering av dyr, så kanskje du kan hjelpe til der, eller kanskje finnes det en gård eller besøksgård du kan gå til. Eller kanskje trenger en nabo som sliter litt hjelp til å gå tur med hunden, eller bare litt hjelp til å bære noen handleposer en dag? Små ting.

Se om du kan begynne med en hobby, eller lese deg opp på noe som interesserer deg. Uansett hvordan du har det, les litt hver dag - trenger ikke være mye, bare litt videre enn dagen før, selv om det er bare et par setninger og du kanskje ikke greier å konsentrere deg heller.

Sett deg små, gjennomførbare mål for hver dag (stå opp, stell deg selv, spis noenlunde sunt, gå en tur, sett på en vaskemaskin, sitt i solen, hør på ny musikk). Snakk pent til deg selv når du gjør disse tingene. Og går det ikke en dag, da aksepterer du og fokuserer på et nytt lite mål til neste dag.

Og mer enn noe annet - aksepter at det tar tid å endre vaner, holdninger, følelser og livstro og -håp. For du kan få det både bedre og bra igjen i livet ditt! Slutt å lytte til den deprimerte stemmen som rakker ned på deg, tenk på den stemmen som en dårlig kjæreste som du dumper og ikke lenger vil lytte til. "Kjæresten" fortsetter å plage deg og stalke deg en stund, men så lenge du ikke responderer på "hans" negativitet, så får "han" ingen makt over deg. Når du begynner å rakke ned på deg selv, spør heller deg selv hva du du her og nå kan gjøre for å føle deg litt bedre akkurat her og nå (kan f.eks. være å bare skrive en liste, selv bare ett punkt, over noe du skal gjøre i morgen - eller ta en dusj, eller drikke litt god te).

Og se om du hver dag kan minne deg selv på det du innerst inne egentlig vet du kan, dine styrker. Selv om du ikke føler deg sterk akkurat nå, så har du styrke i deg! Og du har ressurser i deg selv som ikke alle har!

Du vet at du er istand til å tilegne deg kunnskap og å formidle hva du har lært, godt nok til å få veldig gode karakterer. Selv om du noen år og nå kanskje ikke greier det pga. helsen, så har du ikke mistet evnen! Evnene dine ligger inni deg! Bare måten du skriver på viser at du har store indre ressurser, tross at du sliter med helsen. Du er intelligent, du har evne til refleksjon, du skriver bra, du formidler det du vil si på en lett forståelig og ryddig måte. Alt dette har du i deg! Det er ikke borte! Det betyr også at du har et veldig godt utgangspunkt for å stå i prosessen mot å få det bra igjen. Og da kan du gå hvilken retning du vil!

Ikke sammenligne deg selv med andre! Andre på samme alder som du kjenner eller vet om, de følger kanskje et mer A4-liv. Men det er garantert flere du egentlig vet om som også sliter langt mer enn du tror. Aksepter at de siste årene har vært som de har vært og at situasjonen din er som den er nå - for aksepterer du, da slutter du å bruke krefter på å ikke akseptere.. Det å akseptere betyr ikke å like at det er som det er, det betyr bare å akseptere at ting er som de er akkurat nå. For da frigjør du energi og krefter som du heller kan bruke på noe som er positivt for deg, hvor du ett lite skritt om gangen går riktig vei mot et friskere liv. Av og til kan det føles som en dans, hvor du av og til tar skritt tilbake, men slike steg tilbake vil følges av nye steg i dansen, enten til siden, frem igjen.

Og du, ikke bruk så mye krefter på å late som om du har det bra overfor de som du kjenner og stoler på. Det er så tappende å forsøke å late som. Og det å hele tiden måtte forestille seg fører i tillegg til slitenhet også ofte en form for skamfølelse. Ikke kast bort energien din på slikt.

På samme alder som deg var min helse så dårlig at leger hadde gitt meg opp, ingen trodde på meg lenger, at jeg kunne skape noe mer ut av livet enn å holde ut. Jeg hadde ikke vært istand til å være i jobb eller gå skole på flere år. Jeg bestemte meg for at jeg måtte fokusere på det jeg visste var bra, og så begynte jeg å gjøre små endringer i livet mitt, lete etter nye måter som kanskje kunne gi meg funksjon tilbake. Det ble et par tøffe år, men etterhvert gikk det lettere. Lang historie kort, jeg endte med å ta en utdanning ingen trodde var mulig for meg å gjennomføre - men det var det jeg ville da jeg var kommet meg dit at jeg mente det var en liten sjanse for å greie det. Studiet var tøft, innimellom gråt jeg mine modige tårer og følte det aldri skulle gå, men jeg fortsatte å lese og være med på praksis, uansett hvor dårlig jeg var. Underveis, før studiet, hadde jeg jo sett at bare jeg holdt fokus og tok ett lite skritt om gangen, så kom jeg meg videre.

Så hold fast på alt det positive du vet om deg selv, selv når du føler du ikke tror på deg - minn deg selv på det at du vet at du har evner som kan få deg videre i positiv retning. Jeg tror på deg! ❤️ 

Du har en enorm vilje, og du har et enormt ønske om hvilken retning du ønsker å gå faglig sett i livet. Kanskje kommer du deg dit - eller du finner noe lignende, eller helt annet som du vil bli fornøyd med å gjøre. Bruk den viljen din, ha tro på de evnene du vet ligger i deg - og hent dem frem igjen med å gjøre ting som jeg skrev over. Aksepter at det tar tid, men at det er fullt mulig for deg å få det bra! Du fortjener å få det bra. Du må jobbe for det, gå utenfor komfortsonen din, men du kan komme deg dit! Jeg tror på deg! ❤️

Anonymkode: f6e43...7fa

[AnonymBruker]

Ikke sammenlign deg med andre, er første bud. 

Høres ut som du er en person som dessverre faller litt utenom arbeidslivet i den tilstanden du beskriver, så ville konsentrert meg om å bli frisk,og hvis du har vært syk i siste 10årene så kanskje man må bare akseptere hvem man er også, og fokusere på andre meningsfylte gleder enn jobb.  røde kors eller norsk folkehjelp driver mye med førstehjelp ?

Anonymkode: 07975...761

[Hedelise]

Jeg tror ikke utdanning er stedet å starte. Du må riste opp livet litt og treffe litt nye folk. Noe som er vanskelig når man er deprimert og selvdestruktiv. Det kan være å starte på swingkurs, kjøpe en togbillett ut i Europa, gå Norge på tvers (Ikke start med på langs!) eller melde deg frivillig i Røde Kors. Fordelen med å kaste deg ut i en reise er at du må stå i de situasjonene du havner i. Et kurs eller frivillig arbeid kan du droppe når det blir vanskelig. Det virker jo som det er et slikt mønster du havner i. Så mitt beste råd er å plassere tingene dine på et lager si, opp husleien og reis litt. Her i landet eller utlandet (om mulig). 

[AnonymBruker]

Setter pris på svarene her, spesielt du som har kommentert det lange innlegget. Det er omtenksomt av deg å bruke så mye tid på en fremmed. 

Har tenkt på det å reise, men som du sikkert skjønner har jeg ikke lyst eller vilje. En sjelden gang i blant har jeg gode øyeblikk der jeg kan planlegge en reise, se litt lyst på fremtiden, tenke på ting som kan være verdt å leve for, men det går lengre og lengre mellom hver gang. 

Nå er jeg livredd for å falle utenfor arbeidslivet, forstår ikke hvordan jeg skal klare å jobbe igjen. Det er utrolig dumt at jeg ble sykemeldt, samtidig så var det jo ikke noe alternativ, jeg kom meg ikke på jobb. Det sa bare stopp, fullstendig. Faller jeg utenfor arbeidslivet så er det helt ille ute med meg, og det verste er hvor mye jeg tror foreldrene mine skjemmes. 

Jeg har ikke tidligere følt meg fysisk lammet av det som skjer i hodet, men det er så ille nå. Jeg har vondt i kroppen fordi jeg har bevegd meg så lite og det er utrolig vanskelig å komme seg ut. Jeg tør ikke spørre noen om å gå tur da jeg vet jeg begynner å dele for mye og bryter sammen, jeg kan ikke gjøre det. 

Det er ikke noe mer hjelp å få med legen, psykologen går det uker mellom hver gang jeg er der og jeg syns ikke hun er til hjelp. Ble henvist til DPS for flere måneder siden, ble avvist, sendt ny henvisning men har ikke fått svar.

Jeg er så utrolig lei. Jeg vil ut av hodet mitt, det ødelegger meg. 

Anonymkode: 2c7da...b99

[AnonymBruker]

Jeg var 30 da jeg gikk fra håpløs alvorlig psykisk syk uten boevne,  til relativt normal-fungerende. Tok en bachelor, jobba endel også krasja alt nok en gang. Ga opp drømmen om arbeidsliv og mastergrad. Fikk barn som 38-og 40-åring. Sliter masse og ofte, men kan overhode ikke si livet er tomt eller meningsløst.

Hvis terapi ikke har fungert, har du gått til emosjonsfokusert terapi? Psykomotorisk fysioterapeut? Det er masse virksomt der ute, men man må kanskje ha litt flaks for å finne det rette. Uansett, du er fortsatt ung og kan utrette masse i livet ditt. Jeg heier på deg.

Anonymkode: c7d5b...58b

[AnonymBruker]

Forstår ikke hvordan du kan se deg selv som høytfungerende, du har jo ikke kommet lengre i livet enn en 19 åring. 

Anonymkode: 9dbfc...f06

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg var 30 da jeg gikk fra håpløs alvorlig psykisk syk uten boevne,  til relativt normal-fungerende. Tok en bachelor, jobba endel også krasja alt nok en gang. Ga opp drømmen om arbeidsliv og mastergrad. Fikk barn som 38-og 40-åring. Sliter masse og ofte, men kan overhode ikke si livet er tomt eller meningsløst.

Hvis terapi ikke har fungert, har du gått til emosjonsfokusert terapi? Psykomotorisk fysioterapeut? Det er masse virksomt der ute, men man må kanskje ha litt flaks for å finne det rette. Uansett, du er fortsatt ung og kan utrette masse i livet ditt. Jeg heier på deg.

Anonymkode: c7d5b...58b

Men jeg får ikke terapi. Det er lite "utvalg" av private psykologer i byen og jeg går med den andre jeg har prøvd, og DPS vil ikke ha noe med meg å gjøre fordi ett behandlingsforsøk feilet. Nei, jeg var ikke slem eller utagerende - jeg var så langt nede at jeg sa at jeg ikke trengte hjelp. Destruktivt, ja, men sånn er det, gjort er gjort. 

Vet ikke lenger altså. Mange som sier de heier på meg, folk på internett som ikke kjenner meg men det er aldri noen i virkeligheten som sier det. 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Forstår ikke hvordan du kan se deg selv som høytfungerende, du har jo ikke kommet lengre i livet enn en 19 åring. 

Anonymkode: 9dbfc...f06

Fordi jeg har fungert i 100% jobb siden tenårene. Du er en jævla idiot. 

Anonymkode: 2c7da...b99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.4.2024 den 23.07):

Kvinne på 28 (snart 29) år. Jeg har slitt med skole helt siden jeg gikk ut av ungdomsskolen. Store vansker på videregående relatert til angst, har prøvd mange ganger å fullføre. Har fullført en yrkesfaglig linje innen et fag jeg IKKE vil jobbe med, så jeg har noen fag bestått men mangler flere for eventuell høyskole. Det store problemet mitt var oppmøte, jeg klarte ikke møte opp. Når det ble tilrettelagt slik at jeg kunne jobbe hjemmefra, fikk jeg ikke til det heller. Som barne- og ungdomsskoleelev var jeg både smart og dyktig, jeg kunne å konsentrere meg og gjorde det bra på tentamener og prøver. Hadde som oftest 5 eller 6 i alle fag. Jeg gjorde sjeldent lekser på ungdomsskolen, men gjorde det bra likevel. Det svartnet helt når jeg begynte på videregående. 

Har vært mye innad psykiatrien og gått i terapi med forskjellige psykologer, men lite har forandret seg. Eneste er at jeg ikke har angst lenger - men det er fordi jeg er så deprimert at jeg ikke bryr meg. Sosial angst var et stort problem for meg for en del år siden, men det er ikke-eksisterende nå. Jeg driter jo i folk like mye som jeg driter i meg selv. 

Jeg har stått i jobb hele veien, og har ønsket utdanning innad faget jeg jobber innen, men "møtte veggen" i fjor og har vært sykemeldt siden. Orker ikke tanken på jobben min og vil aldri tilbake dit. Høres rart ut å møte veggen når du er barnløs, enslig, uten venner eller ansvar i livet, men det gikk ikke lenger med skrantende mental helse og manglende fremtidsutsikter. 

Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg har til og med gått på videregående skole som er tilrettelagt for de som sliter psykisk. Jeg klarte meg ikke der heller!! Støttende, gode lærere med enorm kunnskap og tro på meg, men ikke faen om jeg fikk det til. 

Helt ærlig ser jeg snart ikke poenget med livet lenger (jeg er ikke suicidal, har god kontakt med lege, slapp av det er ikke fare for liv). Vet ikke engang hva jeg vil bli. Drømmen har vært ambulansearbeider, men når jeg er så ille stilt mentalt kan jeg aldri ha ansvar for andres menneskeliv. Jeg får vondt i magen og begynner å gråte hver gang jeg ser en ambulanse under utrykning, for jeg tenker at JEG kunne vært den som reddet liv, men jeg klarer det ikke når jeg ikke klarer å redde meg selv engang. 

Jeg har i utgangspunktet vært "høytfungerende" og hatt en plettfri fasade, men nå klarer jeg ikke holde den oppe lenger. Alt går i oppløsning for meg. 

Jeg har ikke barn, jeg har ingen som er trenger meg, ja jeg har foreldrene mine men en dag er ikke de her lenger. Hva da? Jeg mangler så mye i livet og dette med jobb og karriere gnager virkelig. Ser jeg kvinner rundt meg på min alder så har de enten barn eller en bra jobb. Jeg har INGEN av delene. 

Anonymkode: 2c7da...b99

Har du blitt sjekka for autisme eller add? 

Anonymkode: a27b6...c50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Har du blitt sjekka for autisme eller add? 

Anonymkode: a27b6...c50

Ja. Har ingen av delene. 

Anonymkode: 2c7da...b99