Møte kjentfolk som yrkesutøver

[AnonymBruker]

Hvordan takler du å møte kjente, tidligere venner, familie venner, naboer og andre relasjoner innenfor din yrkesutøvelse?

Du er for eksempel fysioterapeut, lærer, helsesøster, barnehage ansatt eller sykepleier, og må forholde deg til en du kjenner godt som profesjonell. Skrur du totalt av det at du kjenner eller har hatt mye å gjøre med vedkommende? Slår du av prat om gamle dager?

Dette er jo noe man må takle og ikke kan unngå...

 

Anonymkode: 22d53...b97

[AnonymBruker]

Det går helt bra. Man tenker på det i starten, men folk takler det veldig fint. Mange kan være glad for at du er der. Man må bare se an i hvert tilfelle hva de ønsker. La de ligge lista mens du holder det profesjonelt frem til de evt vil ha en privat prat. Hilsen akutt psykiatri. 

Anonymkode: f9d0a...16a

[AnonymBruker]

Folk som jobber innen helse sørger ofte for å unngå å behandle personer de kjenner fra før. 

Anonymkode: ea953...1e3

[AnonymBruker]

Som sykepleier så prøver jeg så langt det er mulig at de får en annen sykepleier å forholde seg til. For meg går det bra, men det kan være ubehagelig for de å si at de ikke ønsker meg som sykepleier, så da prøver jeg å unngå å sette de i situasjoen. Det kommer selvsagt litt an på relasjon, kjemi og diagnose/problemstilling.

Anonymkode: ae7a9...4cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Folk som jobber innen helse sørger ofte for å unngå å behandle personer de kjenner fra før. 

Anonymkode: ea953...1e3

Innen helse har man jo den muligheten...

Anonymkode: 22d53...b97

[AnonymBruker]

Jeg bodde før på et lite sted hvor "alle kjenner alle" og det var begrenset hvor mange behandlere som fantes der. Å ikke behandle noen man kjente, også kjente godt, var aldri et alternativ - på samme måte som det for folk der ikke var et alternativ å gå til noen de ikke kjente for behandling.

Det var faktisk aldri et problem. Vi skilte mellom jobb og privatliv. På jobb kunne vi forsåvidt også prate litt om private ting, men det profesjonelle stod alltid i fokus.

Spesielt viktig når man jobber med noen man også kjenner privat er å være ytterst profesjonell og ikke minst alltid holde taushetsplikten! Gjør man det så er det ikke noe problem.

Anonymkode: 960e9...f79

[strawberry88]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Innen helse har man jo den muligheten...

Anonymkode: 22d53...b97

Ikke alltid nei. Du kan feks ikke få en annen ambulanse med noen du ikke kjenner. På små plasser så kan du heller ikke nødvendigvis få en annen lege. 

Jeg har jobbet i tverrfaglig team med min fastlege. Vi snakker alltid som kolleger når jeg kommer til konsultasjon, men så fort vi kommer inn på hva jeg er der for, så blir det automatisk en lege-pasient relasjon. Det tror jeg kanskje ikke alle klarer, for oss har det gått veldig fint (iallefall for meg), selv da jeg kom for å ta celleprøve 😅🙈.

[AnonymBruker]

Jobber innen politiet ( ikke som politi men utfører definitivt sensitive oppgaver). Unngår det sålangt det lar seg gjøre, men man er ikke en flust av folk å legge oppgaver på så noen ganger får det bare bli sånn. Tenker primært ikke på det selv men man ønsker ikke å gjøre noe som påfører mennesker ekstra belastning/ubehag.

Anonymkode: 4e67d...bfd

[AnonymBruker]

Jeg taklet det profesjonelt og faglig, men de jeg møtte taklet det ikke bestandig like godt.

Som relativt nyutdannet, og ganske ung, fikk jeg jobb i en kommunal myndighet i hjemkommunen min. Der ble jeg eneste fagperson innenfor mitt felt. Kommunen er blant de større i Norge (på topp 10%, i alle fall), men forholdene er likevel ikke større enn at man til stadighet kunne møte på gamle kjente, foreldre til barndomsvenner, venner av mine egne foreldre, fjerne slektninger osv osv. Jeg kom fra tilsvarende stilling i et større faglig fellesskap i en mye større by, så jeg hadde relevant erfaring, og var ikke helt blank.

Jeg opplevde at bekjente, og særlig de litt eldre, hadde høye  forventninger til "forståelsesfull spesialbehandling". De ble tilsvarende sure hvis ting ikke gikk helt deres vei. Jeg kunne selvsagt ikke drive særbehandling av folk, men jeg synes det kunne være krevende å være balansert. Når man kjenner noen er det lett å bli både for "grei" og for streng i skjønnsutøvelsen i saker som ikke har to streker under svaret. Det kan slå begge veier. 

Det hendte jeg opplevde ubehagelige personangrep og forsøk på hersketeknikker i saker der bekjente var involvert. Det kunne for eksempel være trusler om å klage avgjørelser inn for sjefen min, noe jeg selvsagt var forberedt på. De krevende sakene ble alltid grundig avklart med sjefen, så jeg visste at jeg hadde oppbacking. En annen klassiker var uttalelser som: "Men dette går jo ikke, lille venn. Og jeg som kjenner faren din, og allting!"  

Jeg ble fort hardhudet, og erfaringene var verdifulle, selv om de burde vært unødvendige. Jeg søkte meg til et litt annet fagfelt etter noen år, der jeg fikk flere kollegaer. Da kunne vi  fordele sakene slik at vi ikke kom opp i denne problemstillingen. 

Anonymkode: 36f31...1b0

[AnonymBruker]

Har bare skjedd én gang som jeg kan huske. Jeg lot som ingenting, og det ble aldri tatt opp at hun var kjent. Gjorde bare jobben jeg skulle.

Anonymkode: 0d6c6...dd4

[AnonymBruker]

Jeg gikk med de samme folkene igjennom hele barne og ungdomsskolen og kjente da mange av dem ganske godt. Så fikk jeg en bestefar som pasient på sykehjemmet jeg jobbet. Jeg skulle jobbe jul og barnebarnet var der (min tidligere klassekamerat) og hun sa hun var veldig glad for at jeg var der og det var lettere for henne at bestefaren skulle være på avdelingen den julen når det var noen «kjente» på jobb. Bestefaren var nylig kommet på sykehjem. Jeg hadde spist mange middager hos denne mannen, men var så absolutt ikke veldig nær venninne med barnebarnet, og vi var da i starten av 20-årene. Jeg bodde ikke lengre i hjembyen og var bare inne for å jobbe julen. 
Det gikk veldig fint med andre ord, men jeg føler det er litt annerledes med sykehjem kontra en del andre steder. Jeg har truffet andre også i jobb på sykehjem, og det har gått fint, og har noen ganger vært en fordel, særlig med pasienter med demens, at jeg kjenner litt til historien og kan snakke litt lettere om ting de gjerne husker. 

Jeg har vært innlagt på dps hvor det nå jobber ei som har vært min kollega ved sykehjemmet jeg har jobbet på her jeg nå bor. Det er ikke så hyggelig. Har opplevd det før også annet sted, men da var den kollegaen som var i jobb veldig ryddig. Sa hun ikke leste seg opp på meg osv. Det var null problem. Hun andre som jobber på dpsen skiller ikke i det hele tatt, og jeg er den som må sette grenser. Hun får ikke bli med meg til psykologen f.eks. 

Noen ting er mer sårbare enn andre. Jeg har relasjon til fastlegen min nå privat, og jeg hadde det til fastlegen jeg hadde i hjembyen også. Jeg føler de skiller/skilte veldig bra, og det er en naturlig relasjon. Noe overlapp kan det bli, men går helt fint. Jeg vet jo litt fra egen jobb også, og umulig å ikke treffe på noen kjente når en har en jobb innen helse. 
 

 

Anonymkode: 3f669...cfe