Hvordan forholde seg til søsken som trekker seg mer og mer unna?

[AnonymBruker]

Jeg har en bror som er sammen med en kvinne. Etter de ble sammen har han endret personlighet totalt, blitt svært negativ til oss, sluttet å møte venner og er bare med henne og hennes familie. Han er ikke til å kjenne igjen, og det på en svært negativ måte.

Vi inviterer på besøk og med på ting, men blir bare møtt med kritikk av absolutt alt. Absolutt alt vi gjør og sier er galt. Og alt er vår feil. Jeg var skyld i at dama ikke ønsket seg barn for eksempel (vi har et barn som ikke har hatt tid til å sove og vært snsr med å krype, gå og komme seg frem). Måten vi feira julaften på ble også kritisert, selv om dette er faste tradisjoner som vi har vokst opp med fra barndommen. For mye fokus på gaver (gir gaver til ca 500 kr til hverandre). 

Jeg er svært bekymret for han, men han sier han har det bra. Må jo egentlig bare stole på det. Han har omtrent ikke kontakt med noen i egen familie lengre, alle reagerer på hvordan personligheten har endret seg til det negative.

Nå derimot viser det seg at de venter barn. Og de har sagt rett ut at dem ikke klarer håndtere det hvis barnet blir krevende. Dama har en psykisk diagnose som har gjort at hun har stått på en rekke medisiner før svangerskapet. Har tidligere vært innlagt for traumebehandling. Har absolutt ingen familie i nærheten, bortsett fra oss. Hun har heller ingen venner, kutta kontakten med faren sin, misliker ene søsteren sin og har en mor hun snakker med mange timer daglig. Denne moren er også alvorlig psykisk syk og har mye av skylden for at dama har de traumene hun har. Det er ikke noe tvil om at de er ekstremt sårbar.

Nå etter hun ble gravid hører vi ingenting. Det er tydelig at de ikke ønsker at vi skal vite noe eller involveres. Og det er forsåvidt greit det. Ønsker dem ikke dele noe, så er det helt opp til dem. 

Men jeg er så utrolig bekymret mtp historikk for hvordan det skal gå med både dem og barnet. Jeg sliter med å finne ut av hvordan jeg skal forholde meg. 

For de står veldig alene, mtp at vi er nærmeste familie (alle andre bor over 1000 km unna i ulike retninger). Og det oppleves som de ikke vil ha noe med oss å gjøre. Og jeg klarer ikke forstå hva som blir riktig tilnærming.

Bør jeg bare holde avstand og la de ta kontakt ved behov? Bør jeg sende meldinger og engasjere meg, når jeg uansett blir avvist? Eller bør jeg holde en lav tone og kun møte på deres initiativ? 

Jeg er oppriktig bekymret for det kommende barnet! 😔

Har dere noen tanker eller innspill?

Anonymkode: cef97...258

[AnonymBruker]

Er ikke så mye du kan gjøre. Man kan ikke kontrollere hvem og hva voksne mennesker gjør, hvem de velger å ha kontakt med etc. 

Har søsken selv jeg ser kanskje 2 ganger i året. Og vi bor knappe 30 min fra hverandre. Bare sånn det er. De er opptatt med sitt liv og sin partner og barn og hobbyer. De lever livene sine, jeg mine. 

Hvordan du legger opp din kontakt- må du gjøre det som er rett for deg - men ikke forvent noe i retur. 

Anonymkode: 68585...bf9