Slem mot andre når man har det dårlig psykisk

[AnonymBruker]

Jeg for en tid tilbake relativt brått ganske dårlig psykisk helse, og har siden det vært innlagt på psykiatrisk avd. flere ganger når jeg er ekstra dårlig. Noe av det jeg sliter med er at jeg plutselig har følt på et helt enormt sinne, noe jeg i all hovedsak har rettet mot meg selv ved å skade meg, og noen ganger å knuse ting. De siste par gangene jeg har vært innlagt har jeg delvis fått utløp for dette sinnet ved å si stygge ting til medpasienter, bråke slik at det plager andre på avdelingen, og bare generelt oppføre meg helt ufyselig. 

Jeg er et voksent menneske, og har hele mitt liv frem til nå ansett meg selv for å være ganske så omsorgsfull og snill. Jeg har alltid vært godt likt av de jeg har gått på skole og studert sammen med, og av kollegaer. Jeg har til og med jobbet litt innen helsevesenet og fått veldig gode tilbakemeldinger på at pasientene føler seg godt ivaretatt og trygge på meg, og jeg har følt på en varm og god følelse av å kunne gi andre en litt bedre hverdag. 

Men nå oppfører jeg meg plutselig totalt motsatt, og jeg forstår ingenting og jeg skammer meg. Jeg er ikke fullstendig meg selv når jeg er innlagt, og er en del jeg ikke helt husker fra innleggelser, men som litt etter litt kommer tilbake til hukommelsen. Og jeg kan tenke tilbake på situasjoner der jeg har sagt eller gjort noe og føle meg nesten sjokkert over meg selv. Det føles surrealistisk å tenke på det, og at å gjøre og si sånt der og da ga meg en slags god følelse. Det får meg til å tenke på om det egentlig er sånn jeg er, men at det bare har vært skjult. 

Det føles ganske "fucka". Jeg burde kanskje ta det opp med psykologen, men jeg skammer meg så utrolig mye bare av å tenke på det. 

Er det noen andre som har opplevd å innimellom bare plutselig ha et helt skifte i personlighet eller empati eller hva jeg skal kalle det når dere har vært psykisk syke? Hvordan har dere forholdt dere til det, og ev. hva har dere gjort med det? 

Anonymkode: 0de32...5e8

[AnonymBruker]

Det er ganske normalt/vanlig å bli slik. Man er så sliten og nedkjørt at man tenker ikke klart og antagelig mangler man litt hemninger og så alt man tenker kommer ut. Jeg har opplevd det selv og opplevd det med folk jeg kjenner. Folk som egentlig er verdens snilleste og roligste person kan skjelle ut andre på det verste, da er det sykdommen/lidelsen som snakker. 

Anonymkode: e0990...593

[AnonymBruker]

Ja, jeg er et monster når jeg sliter. Det fungerer så dårlig når man er alene med barn, det er utrolig vanskelig å ikke klikke i vinkel og alt jeg vil er å slå de rundt meg og knuse ting. Jeg vet jeg har skremt 5-åringen min med sinnet mitt, men klarer stort sett å holde meg i skinnet. Det er tungt 😕

Anonymkode: 6947e...04a

[AnonymBruker]

Er ganske langt nede for tiden og ja, det går på empatien løs. Jeg kjenner jeg driter fullstendig i alle rundt meg. Har lyst til å kutte ut alle. 

Jeg vet jeg ikke er sånn til vanlig, men jeg er så lei av meg selv og hverdagen at jeg må vende sinnet litt utover, om ikke blir det noe overveldende altså. 

Anonymkode: 78ca0...ef0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg for en tid tilbake relativt brått ganske dårlig psykisk helse, og har siden det vært innlagt på psykiatrisk avd. flere ganger når jeg er ekstra dårlig. Noe av det jeg sliter med er at jeg plutselig har følt på et helt enormt sinne, noe jeg i all hovedsak har rettet mot meg selv ved å skade meg, og noen ganger å knuse ting. De siste par gangene jeg har vært innlagt har jeg delvis fått utløp for dette sinnet ved å si stygge ting til medpasienter, bråke slik at det plager andre på avdelingen, og bare generelt oppføre meg helt ufyselig. 

Jeg er et voksent menneske, og har hele mitt liv frem til nå ansett meg selv for å være ganske så omsorgsfull og snill. Jeg har alltid vært godt likt av de jeg har gått på skole og studert sammen med, og av kollegaer. Jeg har til og med jobbet litt innen helsevesenet og fått veldig gode tilbakemeldinger på at pasientene føler seg godt ivaretatt og trygge på meg, og jeg har følt på en varm og god følelse av å kunne gi andre en litt bedre hverdag. 

Men nå oppfører jeg meg plutselig totalt motsatt, og jeg forstår ingenting og jeg skammer meg. Jeg er ikke fullstendig meg selv når jeg er innlagt, og er en del jeg ikke helt husker fra innleggelser, men som litt etter litt kommer tilbake til hukommelsen. Og jeg kan tenke tilbake på situasjoner der jeg har sagt eller gjort noe og føle meg nesten sjokkert over meg selv. Det føles surrealistisk å tenke på det, og at å gjøre og si sånt der og da ga meg en slags god følelse. Det får meg til å tenke på om det egentlig er sånn jeg er, men at det bare har vært skjult. 

Det føles ganske "fucka". Jeg burde kanskje ta det opp med psykologen, men jeg skammer meg så utrolig mye bare av å tenke på det. 

Er det noen andre som har opplevd å innimellom bare plutselig ha et helt skifte i personlighet eller empati eller hva jeg skal kalle det når dere har vært psykisk syke? Hvordan har dere forholdt dere til det, og ev. hva har dere gjort med det? 

Anonymkode: 0de32...5e8

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er ganske normalt/vanlig å bli slik. Man er så sliten og nedkjørt at man tenker ikke klart og antagelig mangler man litt hemninger og så alt man tenker kommer ut. Jeg har opplevd det selv og opplevd det med folk jeg kjenner. Folk som egentlig er verdens snilleste og roligste person kan skjelle ut andre på det verste, da er det sykdommen/lidelsen som snakker. 

Anonymkode: e0990...593

Jeg har et tresifra antall innleggelser bak meg på X antall ulike institusjoner og antall ulike årsaker og nei det er ikke vanlig at man oppfører seg sånn mot medpasienter. Det er vel et par ganger jeg har blitt kalt stygge ting, men da var vedkommende i en psykose.

 

Ja man kan oppleve sinne når alle følelsene er kaotiske. Det gjør jeg og, men jeg lar deg ikke gå utover med pasientene mine de har det vanskelig nok fra før.

Anonymkode: c9a32...619

[AnonymBruker]

Jeg jobber på psykiatrisk og jeg dømmer ikke pasientene mine utfra hvordan de er når de er hos oss, da er de jo på sitt dårligste. De er helt andre personer når de er bedre og friske. Dette er ikke noe en psykolog vil synes er rart, vi vet det. 
Noe av det jeg liker med akuttpsykiatrien er jo nettopp det at vi ser resultater så fort, man har en pasient som kommer inn og er helt "ute" og gjør veldig mye dumt og vi må bruke tvang, et par dager senere kan vi ha en normal samtale og vedkommende er hyggelig og oppegående. 

Anonymkode: e5bc2...6c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

 

Jeg har et tresifra antall innleggelser bak meg på X antall ulike institusjoner og antall ulike årsaker og nei det er ikke vanlig at man oppfører seg sånn mot medpasienter. Det er vel et par ganger jeg har blitt kalt stygge ting, men da var vedkommende i en psykose.

 

Ja man kan oppleve sinne når alle følelsene er kaotiske. Det gjør jeg og, men jeg lar deg ikke gå utover med pasientene mine de har det vanskelig nok fra før.

Anonymkode: c9a32...619

Ja, det er nettopp det jeg ikke skjønner, og derfor jeg begynner å lure på om jeg faktisk er et jævlig menneske, men at jeg bare har klart å skjule det eller undertrykke det frem til nå. Forstår ingenting. Det er som om jeg har sluttet å eksistere og at noe annet har dukket opp. At det ikke er min kropp, mine tanker, mine preferanser, handlinger, ord osv. Det føles som om det er noe annet som har tatt over og kontrollerer alt. 

Anonymkode: 0de32...5e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ja, det er nettopp det jeg ikke skjønner, og derfor jeg begynner å lure på om jeg faktisk er et jævlig menneske, men at jeg bare har klart å skjule det eller undertrykke det frem til nå. Forstår ingenting. Det er som om jeg har sluttet å eksistere og at noe annet har dukket opp. At det ikke er min kropp, mine tanker, mine preferanser, handlinger, ord osv. Det føles som om det er noe annet som har tatt over og kontrollerer alt. 

Anonymkode: 0de32...5e8

Jeg vet at det er veldig ansvarsfraskrivende, men jeg vet ikke hvordan jeg får tilbake kontrollen igjen. 

Anonymkode: 0de32...5e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ja, det er nettopp det jeg ikke skjønner, og derfor jeg begynner å lure på om jeg faktisk er et jævlig menneske, men at jeg bare har klart å skjule det eller undertrykke det frem til nå. Forstår ingenting. Det er som om jeg har sluttet å eksistere og at noe annet har dukket opp. At det ikke er min kropp, mine tanker, mine preferanser, handlinger, ord osv. Det føles som om det er noe annet som har tatt over og kontrollerer alt. 

Anonymkode: 0de32...5e8

Det er ingen som er helt seg selv når man blir innlagt. Og det å holde følelser og  reaksjoner i sjakk er alltid lett, men med mindre man faktisk er psykotisk og ikke lever i den verden som alle de andre i så vet man at det ikke er greit å være slem mot medpasienter fordi man selv har det vanskelig. Å nei jeg er ikke alltid uskyldigheten selv når jeg er innlagt. Jeg kan bli rasende på de ansatte og det hender at jeg smeller en dør her og der. Det forekommer at jeg skriker inn på eget rom i frustrasjon når følelser og den indre smerten er for mye å håndtere, men dette er jeg langt ifra alene om og noe man aksepterer som pasient. Men å gå til direkte verbalt angrep på medpasienter er ikke greit.

Anonymkode: c9a32...619

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det er ingen som er helt seg selv når man blir innlagt. Og det å holde følelser og  reaksjoner i sjakk er alltid lett, men med mindre man faktisk er psykotisk og ikke lever i den verden som alle de andre i så vet man at det ikke er greit å være slem mot medpasienter fordi man selv har det vanskelig. Å nei jeg er ikke alltid uskyldigheten selv når jeg er innlagt. Jeg kan bli rasende på de ansatte og det hender at jeg smeller en dør her og der. Det forekommer at jeg skriker inn på eget rom i frustrasjon når følelser og den indre smerten er for mye å håndtere, men dette er jeg langt ifra alene om og noe man aksepterer som pasient. Men å gå til direkte verbalt angrep på medpasienter er ikke greit.

Anonymkode: c9a32...619

Nettopp poenget mitt. Det er ikke normalt.

Jeg bare vet ikke helt hva jeg skal gjøre med meg selv nå når jeg har oppdaget at jeg faktisk er et helt jævlig og ondt menneske. Jeg vet at jeg må straffes selvsagt, men så er spørsmålet om jeg klarer å fjerne denne personen fra meg, eller om jeg bare må fjerne hele meg selv fordi jeg uansett vil være ond. 

Anonymkode: 0de32...5e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Nettopp poenget mitt. Det er ikke normalt.

Jeg bare vet ikke helt hva jeg skal gjøre med meg selv nå når jeg har oppdaget at jeg faktisk er et helt jævlig og ondt menneske. Jeg vet at jeg må straffes selvsagt, men så er spørsmålet om jeg klarer å fjerne denne personen fra meg, eller om jeg bare må fjerne hele meg selv fordi jeg uansett vil være ond. 

Anonymkode: 0de32...5e8

Igjen så har jeg ikke sagt det er jævlig eller at du er et ondt menneske, men du har klart under tidligere innleggelser og ikke gjøre dette så neste gang du kjenner på et sinne under en innleggelse så må du bare prøve å stoppe opp og minne deg selv på at du har klart ikke angripe medpasienter før så du kan klare det igjen. Og så får du bruke de ansatte og så kan dere sammen prøve å sette opp en plan på hva du skal gjøre neste gang du kjenner at sinne tar overhånd. 

Anonymkode: c9a32...619

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Igjen så har jeg ikke sagt det er jævlig eller at du er et ondt menneske, men du har klart under tidligere innleggelser og ikke gjøre dette så neste gang du kjenner på et sinne under en innleggelse så må du bare prøve å stoppe opp og minne deg selv på at du har klart ikke angripe medpasienter før så du kan klare det igjen. Og så får du bruke de ansatte og så kan dere sammen prøve å sette opp en plan på hva du skal gjøre neste gang du kjenner at sinne tar overhånd. 

Anonymkode: c9a32...619

Nei, det er ikke noe som må sies, det er jo bare fakta som jeg fastslår. 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg minner meg selv på det når jeg på en måte egentlig ikke er der. Jeg er på en måte et annet sted. Som en slags drøm eller hva jeg skal si. Jeg har på en måte ikke tanker i de periodene. Tankene kommer først inni hodet mitt i ettertid eller på slutten av innleggelsene. 

Anonymkode: 0de32...5e8

[AnonymBruker]

Man skal ikke oppføre seg sånn selv om man har psykose.

Anonymkode: b6c0c...748

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Man skal ikke oppføre seg sånn selv om man har psykose.

Anonymkode: b6c0c...748

Jeg hadde ikke turt selv om når jeg har vært innlagt. Holder alt inni meg. Det gjør vondt.

Anonymkode: b6c0c...748

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Man skal ikke oppføre seg sånn selv om man har psykose.

Anonymkode: b6c0c...748

Nei, jeg har ikke psykose engang. Forstår ikke hvordan det skjer. 

Anonymkode: 0de32...5e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Man skal ikke oppføre seg sånn selv om man har psykose.

Anonymkode: b6c0c...748

Jo noen med psykose kan slenge ut av seg stygge ting da de er i en annen verden enn oss full av vrangforestillinger.

Anonymkode: c9a32...619

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nei, jeg har ikke psykose engang. Forstår ikke hvordan det skjer. 

Anonymkode: 0de32...5e8

Da må du jobbe med det og å lage en plan med de ansatte.

Anonymkode: c9a32...619

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Da må du jobbe med det og å lage en plan med de ansatte.

Anonymkode: c9a32...619

Men hvordan gjør jeg det når jeg ikke husker at jeg har gjort det før mange dager etter? 

Anonymkode: 0de32...5e8