Et lettsåret barn

[AnonymBruker]

Det har oppstått en slags sannhet om at mitt barn er "lettsåret". Antar at de mener at hun fort blir lei seg og begynner å gråte for det de ser som småting. Det stemmer at hun tåler dårlig irettesettelse og det hun oppfatter som strenge beskjeder, samt hvis forventninger blir brutt. Og blir altså veldig lei seg. Jeg trodde ikke det var noe unormalt for alderen men sammenlignet med andre barn i slekta så kanskje. 

Nå er hun bare 3 år, men jeg liker ikke helt at det er merkelappen hun har fått og i alle fall ikke at det snakkes om åpent så hun hører det. "Jeg vet ikke om noe mer lettsåret barn enn hun der". Det er jo ikke en fin ting å få vite om seg selv, at folk synes du gråter for ingenting og at det er sjenerende.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Kanskje tips om hvordan håndtere det. Hjemme er hun ikke slik i samme grad.

Anonymkode: b50c9...71c

[AnonymBruker]

Ååå, lille venn! Absolutt ikke greit at folk snakker sånn rundt henne. Er det snakk om besteforeldre og annen slekt som oppfører seg slik? I så fall ville jeg gitt streng beskjed om at slikt trenger de ikke å si foran henne, og at de er med på å forverre situasjonen. Hvordan skal barnet kunne føle seg trygg når hun har relasjoner som nærmest latterliggjør følelsene hennes, eller i alle fall ikke tar dem på alvor? Når det er sagt, er det helt klassisk at de eldre foreldregenerasjonene gjorde nettopp dette - altså var dårlige til å ta barna på alvor. Godt å høre at hun ikke er sånn hjemme. Da gjør du noe riktig 🙂

Anonymkode: 76525...c9f

[AnonymBruker]

Er det slektninger som sier det? Ville bedt dem om å ikke kalle barnet sånne ting. Fortell dem at det er bra at barnet tør å vise følelsene sine, det betyr at det er et trygt barn kan du si til dem.

Det er helt vanlig å bli lett lei seg når man er 3 år. Ikke hør på disse folka, møt barnet ditt på følelsene, valider og trøst. Forklar hva som skjer.

Anonymkode: 07f2d...417

[AnonymBruker]

Jeg ville faktisk sagt ifra. Først på tomannshånd til de det gjelder, men dersom det gjentar seg ville jeg forsvart jenta så hun hører det. For eksempel ved å svare den som kommer med bemerkningen «Det er helt vanlig å ha alle slags følelser, og det finnes ingen fasit på hva man skal føle når. Jeg er sikker på at du også har blitt lei deg mange ganger, og det må (navn) også få lov til å bli. Følelser er ikke farlige vettu, de går over.»

Anonymkode: e3ec9...b02

[AnonymBruker]

Det er ikke unormalt å reagere som jenta di gjør, de aller fleste på samme alder har lignende "sårhet" i samme situasjoner.

Men samtidig er det lurt å normalisere det å bli korrigert eller ikke få innfridd egne forventninger i visse situasjoner. Det handler om å ruste barnet bl.a for å jobbe imot at hun føler nederlag. Andre enn mamma eller pappa, bør jo også kunne kommunisere på vanlig måte med henne. 

Men at folk (familie og slekt?) høylytt og nedlatende kaller henne lettsåret, og uttrykker oppgitthet som jenta fanger opp; er jo ikke greit i det hele tatt. Det ville jeg påpekt at må ta slutt, med kort forklaring om at man blir det man hører at man er. 

Dersom det er i bhg fra personalet at hun hører det, er det etisk helt på trynet uprofesjonelt, og noe som jeg ville tatt opp både med ped.leder og dgl.leder. 

Anonymkode: 47d02...7ec