Barn nr 3

[AnonymBruker]

Har en fin gjeng her hjemme. En gutt og en jente. En 4åring og en snart 3åring. Mannen min sier han føler seg fornøyd med de vi har. Jeg har hele tiden vært åpen på at jeg ikke føler meg ferdig, og vil gjerne ha ett barn til, og han er åpen for å vurdere dette. For å få nok soverom så burde vi absolutt flytte, ellers så blir noen nødt å dele. 

Rundt meg nå er det mange gravide, og jeg innser det at det gjerne spiller inn på dømmekraften min. 

Jeg nærmer meg 30, og har to svangerskap med preeklampsi bak meg, så om vi går for det siste barnet burde vi ikke vente så mange år. Ordnede forhold økonomisk.

Hva var det som var utslagsgivende for deg/dere?

 

Anonymkode: 0cb76...a63

[AnonymBruker]

Hehe, er i samme situasjon som deg. Men begge mine er skolebarn. 
Jeg har virkelig lyst på nr 3, men problemet er at dagens a4 liv er jo 2 voksne og 2 barn. Mannen min mener vi burde være takknemlige for de to friske barna vi har.

Men jeg savner et barn til. 

Anonymkode: 9c841...604

[AnonymBruker]

Jeg vil også ha tre men mannen er usikker, så alt jeg kan si er at jeg føler med deg😅 for oss tror jeg det vil være avgjørende om renta fortsetter å øke, vi har ikke så mye penger til overs etter at regninger er betalt og vi vil gjerne at barna våre skal kunne være med på det de vil av fritidsaktiviteter (for ikke å snakke om at det blir en ekstra å følge opp)

Anonymkode: 0346e...e04

[AnonymBruker]

Er ikke aktuelt for oss helt enda siden minste er under 1 år, men jeg tror at det som blir utslagsgivende er at vi er rett og slett nysgjerrig på hvordan et barn til hadde blitt. Lurer på hva slags personlighet det barnet ville fått, hvem vedkommende ville lignet på. Bare oppleve det en gang til. 

Anonymkode: dffa5...019

[AnonymBruker]

Fryktelig vanskelig å bli enig med seg selv. Vi hadde "avtalt" å ta opp igjen temaet når eldste begynner på skolen. Det blir 2 år til. 

Men, da er jeg 31. Fikk eldste i uke 39 pga svangerskapsforgiftning, og yngste måtte ut i uke 37 av samme grunn. Er vell sannsynlig at det ender med det om det kommer en til også. Sannsynligheten synker vell heller ikke med årene på dette...

Anonymkode: 0cb76...a63

[Queentrudi]

Vi har tre barn mellom 4 og snart 10, de to eldste er jenter og yngstemann er en gutt. Mannen var godt fornøyd med to barn, mens jeg veldig gjerne ville ha tre. Vi har derfor alltid hatt den holdningen at vi tar et barn av gangen og ser hvordan det går siden man jo aldri vet om det dukker opp diagnoser underveis, hvordan søskendynamikken blir, hvordan temperamentet og personligheten er, osv. når man får et nytt familiemedlem i hus. 
 

Når vi endte opp med tre, tror jeg det skyldes en kombinasjon av flere ting:

* Vi hadde allerede alt det materielle på plass (fire soverom, stor nok bil, trygge og gode jobber, romslig økonomi, alt av utstyr hadde vi spart på etter de to eldste);

* Vi bor i et nabolag der mange av naboene har tre barn, så det føles helt normalt og «vanlig» å ha tre barn (jeg vet at fødselsraten på landsbasis tilsier at dette absolutt ikke er normen altså, men akkurat i nabolaget vårt er det veldig utbredt nettopp fordi husene her er store nok til å romme trebarnsfamilier);

* Vi ga oss selv et tidsvindu på halvannet til maks to år på at jeg skulle bli gravid da vi bestemte oss for å prøve på tredjemann. Det høres kanskje rart ut, men ved å ha blitt enige om en konkret prøveperiode lot vi det bli litt opp til tilfeldighetene hvorvidt det ble noe av eller ikke, samtidig som vi unngikk at det ble et tema vi gikk og kvernet på i årevis (vi ønsket også at det ikke skulle ta altfor lang tid før tredje barnet kom i hus både av hensyn til barna selv (ville ikke ha for stor aldersforskjell til at de får ordentlig glede av hverandre i oppveksten) og fordi vi syns det er tyngre å begynne på’n igjen med nattevåk osv når ungene er blitt så store at de klarer mye mer selv). 
 

* 3 barn føles mer robust, de er en hel liten «gjeng» og vil forhåpentlig ha glede av hverandre hele livet slik vi selv har med våre egne søsken (jevnaldrende søskenbarn, aldrende foreldre,… det er mange faktorer jeg ser nå i voksen alder der jeg er veldig glad for at foreldrene mine ga meg søsken)

* Jeg hadde et sterkt ønske om å få barn av begge kjønn (det var mindre viktig for mannen, men nå i ettertid er han kjempefornøyd med å ha fått en sønn også).

Håper dette var til hjelp!

[AnonymBruker]

Jeg ville også ha tre, men det veltet lasset hos oss. Hun ble mer krevende enn søsknene, mannen min ble litt flat og jeg ble utbrent. Vi har funnet ut av mye og jeg er bedre enn jeg var, men jeg tenker ofte på hvordan livet hadde vært om vi ikke hadde fått sistemann. (Hun er 11 nå) 

Anonymkode: 69728...f7b

[Tanuki]

Jeg liker tanken på å få nr.3, men redd det vil velte lasset. Har en baby på 6mnd som er blid, har sovet godt fra dag 1 og en storebror på 9 år. Redd det vil bli for mye med enda en baby og mindre tid til eldste sine behov. Og så er det alt det praktiske; må ha større bil, nok soverom etc

[AnonymBruker]

Kloden er jo overbefolket .

Økonomi kan endre seg over natten.

"er ingen menneskerett å få barn" var det noen som skrev en gang på KG....

Anonymkode: c7805...b86

[AnonymBruker]

Vi fikk tre tette, det er fem år mellom eldste og yngste. 
Da vi hadde to barn mestret vi det meste, men tredjemann veltet litt lasset. Vi mistet kontroll på klær/utstyr/aktiviteter og orden i huset og jeg ble utbrent av å prøve å ha den kontrollen jeg hadde hatt før. 
jeg gikk på mestringskurs og takler ting mye bedre nå. Da tredjemann var tre år fikk hen en livstruende sykdom. Det gjorde at hele familien ble satt i unntakstilstand i flere år. Vi foreldre har ikke kunne jobbe så mye vi ønsker og til tross for pleiepenger har vi fått dårligere økonomi enn det vi kunne ha hatt.  Jeg elsker mine barn, men jeg har også tenkt at mye ville vært annerledes uten tredje. 
Det å ha tre barn gjør også at man faller utenfor familienormen som iallefall her i byen gjør at familiebiletter på aktiviteter alltid må suppleres med en ekstra barnebillett. Det er et irritasjonsmoment og gjør sånt ekstra dyrt. Når det er sagt ser jeg hvor mye glede de to yngste barna har av hverandre og ser at vi oppleves som en lykkelig, kaotisk familie. Som på mange måter stemmer. 
 

Anonymkode: e1b47...ace

[Ny Bruker]

Du er i 20årene. Har to barn allerede. Slapp av. Du har minst 20 år til familieforøkelse. Vent til mannen er klar.

[AnonymBruker]

Fikk førstemann da jeg var 35, tredjemann like før jeg bikka 40. Du har utrolig god tid til å bestemme deg om du vil ha flere.

Det negative er at det er dyrt å ha 3 barn men for meg er det det eneste negative. Er veldig glad vi fikk nr 3. Det var ikke planlagt og jeg hadde panikk under svangerskapet men nå går det helt fint. Er kjempegøy å se hvor glad de eldste er i minste. 
 

Vi hadde allerede hus med nok plass da jeg ble gravid men måtte bytte ut en bil.

 

Anonymkode: 4598f...a07

[AnonymBruker]

Hvis dere har en fin familie med god dynamikk, hvorfor ta sjansen på å få en til da? 

Anonymkode: cdda3...b83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Hehe, er i samme situasjon som deg. Men begge mine er skolebarn. 
Jeg har virkelig lyst på nr 3, men problemet er at dagens a4 liv er jo 2 voksne og 2 barn. Mannen min mener vi burde være takknemlige for de to friske barna vi har.

Men jeg savner et barn til. 

Anonymkode: 9c841...604

Selv som kvinne og mor valgte jeg å ikke utfordre skjebnen med nr 3 etter å ha fått to flotte hittil friske barn... jeg tok en kveld inn over meg tanken på hva det ville gjøre med familien vår, og de to barna vi allerede har, om vi hadde fått et veldig sykt, multihandicappet, eller bare ikke-helt-friskt-barn som krever mye oppfølging. Det ville helt ærlig ødelagt oss. Jeg tviler på at ekteskapet hadde tålt påkjenningen, og det ville jo totalt gått ut over evnen vår til å følge opp de to vi har.  Så når det virkelig gikk opp for meg at om vi skulle gå for nr 3 måtte vi står for det også om barnet som kom ikke kom like perfekt som de to første - ja da innså jeg at det klarte jeg faktisk ikke stå for. Og dermed ble det med to her, selv om babylysten var stor til tider noen år etter siste fødsel. Men så roet det seg etterhvert heldigvis. Sett tilbake må det ha vært litt hormonelt kanskje, for nå, 6 år senere, kommer aldri den følelsen. 

Bare greit å ta en runde med seg selv på hva som skjer om ting ikke blir som man ser for seg, og om man er klar for det   Oftest går det jo helt fint. Dessverre ser jeg stadig eksempler også på familier der tre barn egentlig er for mange. Der minste eller mellomste virkelig sliter og i stor grad er overlatt til seg selv. Merker det fordi de er så innmari kontaktsøkende mot andre foreldre (som faktisk er til stede). Typisk på fotballtreninger der småsøsken vandere ensomme rundt i noen timer mens mor eller far følger opp de største som trener et par timer f.eks, Helt åpenbart at den som er igjen alene også hadde trengt en forelder i de timene. For når foreldrene tro barnet klarer seg fint selv, så har det hengt med meg en times tid for å bli sett av noen rett og slett. Mens mitt andre barn er hjemme med sin far nettopp fordi det er bedre for alle at jeg kan følge med på den eldste og gi den oppmerksomheten hun trenger, OG den minste samtidig blir sett og hørt. Behovet for å bli sett og hørt av foreldrene sine slutter ikke i det barnet klarer å gå selv egentlig...Om du spør barna. Så, jeg tenker det er meget krevende om man bare er to foreldre og klare å ta seg godt nok av tre barn. MEN - om man har mye familie i nærheten, godt med trygg barnepass i nære relasjoner osv, så er jo situasjonen en helt annen. For vår del er vi egentlig bare oss to, lite familie å støtte oss på, så vi må klare de barna vi har helt selv. Da var det også fornuftig å stoppe ved to. 

Verdt også tenke gjennom at dette går bra ved evt samlivsbrudd og at det er nok kapasitet.
Alene med tre, det går jo bra, men det går ganske sikkert ikke optimalt.

Anonymkode: f2fe8...bf6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.4.2024 den 8.58):

Har en fin gjeng her hjemme. En gutt og en jente. En 4åring og en snart 3åring. Mannen min sier han føler seg fornøyd med de vi har. Jeg har hele tiden vært åpen på at jeg ikke føler meg ferdig, og vil gjerne ha ett barn til, og han er åpen for å vurdere dette. For å få nok soverom så burde vi absolutt flytte, ellers så blir noen nødt å dele. 

Rundt meg nå er det mange gravide, og jeg innser det at det gjerne spiller inn på dømmekraften min. 

Jeg nærmer meg 30, og har to svangerskap med preeklampsi bak meg, så om vi går for det siste barnet burde vi ikke vente så mange år. Ordnede forhold økonomisk.

Hva var det som var utslagsgivende for deg/dere?

 

Anonymkode: 0cb76...a63

Vi gikk for nummer 3. rett og slett fordi vi ikke ønsket å angre på at vi ikke prøvde når vi begge var usikre. Lang prøvdetid på begge de vi hadde.  Satt på første forsøk, så vi ble litt paffe begge to. Men kjente hele graviditeten at det va siste runde. Var ikke tvil en gang. Og det var egentlig en veldig god følelse av å føle seg ferdig. Da var det liksom ikke noe å snakke om en gang senere, og vi ser bare fremover😊
 

vi hadde stor nok plass, kapasitet og grei økonomi. Men ser absolutt at det kan være mange fordeler med to barn, men kjærligheten og familielivet kan ikke veies opp mot det praktiske i hverdagen. For oss absolutt verdt det

Anonymkode: 64a66...6d1