Dating som introvert

[AnonymBruker]

Jeg, en kvinne tidlig i 30-årene, har vært singel et par år, etter å ha vært i et langvarig forhold siden ungdomstiden. Min forrige partner var veldig "på", og det var ingen tvil om at det var han som sto for sjekkingen og fremdriften den gangen.

Når jeg nå har vært singel en stund og prøvd meg litt på datingmarkedet, har jeg blitt veldig obs på at mine personlighetstrekk ofte kan mistolkes som manglende interesse - og det er forsåvidt ganske forståelig.

Jeg leser nemlig stadig vekk om "normal" oppførsel, forventet intensitet på kontakt i datingfasen etc. Jeg føler dessverre ofte at jeg ikke når helt opp til disse forventningene, og at jeg synes det kan være krevende å ta initiativ og drive med smalltalk med fremmede.

Hvordan er du, som litt beskjeden og/eller introvert, i datingfasen?

Og for deg som sitter på andre siden; hender det at du tenker at personen kanskje bare er litt tilbaketrukket, eller tolker du det automatisk som manglende interesse? Hvordan skiller du eventuelt på disse to tingene? Ser du på måten meldingene besvares på, eller tenker du automatisk at lite meldinger = null interesse?

Anonymkode: f9f56...0ba

[AnonymBruker]

Jeg er helt lik, og kjenner meg godt igjen i problematikken. Nå har jeg vært singel i fem år, og har begynt å se litt på nettdating sider. Men jeg sliter med smalltalk, og chatting generelt. Syns det er så ufattelig tørt. Også har du de som blir sur om ikke du svarer med en gang, en match som jeg snakket litt med slettet meg plutselig. Glemte å svare og har vært opptatt(har ett barn). Orker ikke kjenner jeg. Så trives bare som singel. Tror vi må ha en som fordtår vår introverte natur og at vi vil ha litt personal space. Jeg er livredd for å endre opp i ett forhold med en som maser på meg osv. been there, done that. Like greit lm jeg ender opp som singel, får ta meg selv med ut på middag. 

Anonymkode: f43ad...515

[AnonymBruker]

Gjør deg selv den tjenesten å droppe denne typen samlebånd-dating på speed. I dette universet er den introverte en fisk på land, og utfallet kan vanskelig bli noe annet enn misére. Ta det med ro, lytt til din egen stemme og lev livet uten å gå på akkord med personligheten din. Så dukker nok mulighetene opp etterhvert på mer naturlige måter.

Anonymkode: f7903...0c0

[AnonymBruker]

Ja, jeg har holdt meg unna nettdating til nå, for jeg er egentlig klar over at dette er en kultur og et tempo som jeg ikke klarer å holde tritt med, men hvor i alle dager skal man ellers lete som singel og barnløs i 30-årene på et mindre sted? 

Som introvert har man jo ikke det aller beste utgangspunktet når det gjelder å treffe noen i det virkelige liv heller, ettersom det å være sosial og pågående ikke akkurat er vår sterkeste egenskap. 

Jeg har blitt tøffere med tiden, og tør i mye større grad å ta initiativ, men trekker meg fort inn i meg selv om det blir en slags skjevhet der jeg føler jeg står for mesteparten av initiativet. Er egentlig ikke redd for avvisning - mer redd for å virke masete og være til bry egentlig.

Hvordan går det for dere introverte menn? Vil tro det er enda vanskeligere for dere, siden det ofte ligger en forventning om at dere må styre showet. 

Anonymkode: f9f56...0ba

[AnonymBruker]

Ikke meg du spør, men jeg er ultra ekstrovert dame sammen med virkelig introvert mann 😅😅 

Helt underlig at vi allikevel er som skapt for hverandre.

Det er viktig å huske på at introvert ikke handler om å være usikker, sjenert, asosial osv. Han min er Mann, breie skuldre, kjekk, nydelige øyne og smil, veldig trygg på seg selv, utstråler trygghet rett og slett. Vi ble introdusert for hverandre gjennom felles kjente, og da øynene våre møttes og vi instinktivt smilte til hverandre,  da var det gjort. Det har vært oss to siden det øyeblikket.

Det jeg elsker med han er at han er roen, han trenger ikke farte rundt og redd for å gå glipp av det ene og andre. Han har ingenting imot å være hjemme, la meg fly rundt på det jeg ønsker. Han maser ikke, gir ikke meg dårlig samvittighet for at jeg er den jeg er. Han lar meg være høylytt, dansende, full i latter og liv. Når vi er ute en hel gjeng kan jeg ta han i å se på meg i skjul, med et lite smil om munnen og det ømmeste blikket. Så stolt og fornøyd. 

Jeg kan også ta han med i hvilken som helst setting med andre mennesker og han ordner seg selv. Han sitter ikke passiv og venter på at jeg skal introdusere han eller underholde han. Han byr på seg selv, tar seg selv veeeeldig lite høytidelig og viser interesse for de han blir kjent med. 

For han er det kvantitet foran kvalitet. Han blir med på jobbgreier i tillegg til konserter og quiz og slikt med meg. 

Om det bare er meg og han går det bra tiden etterpå. Har det vært mye mennesker å samhandle med, eller sosialt krevende situasjoner der han har snakket med mange, vært sosial og deltatt, så trenger han noen dager å hente seg inn igjen på. 

Heldigvis så betyr ikke det fri fra meg. Men han velger ro hjemme og noen timer på trening. 

Jeg elsker han av hele mitt hjerte og håper han blir ved min side livet ut ❤️

Anonymkode: 4f6b9...67b